«Play»

Er Play en fordomsfull lek?

Ruben Östlunds seneste film, Play, viser en gjeng innvandrerungdom sin sadistiske lek med tre hvite barn. Gjennom en rekke provoserende hendelser tegner den svenske regissøren et polariserende bilde som har fått enkelte til å anklage filmen for å være rasistisk. Debatten har rast i Sverige, men her hjemme har det vært bemerkelsesverdig stille rundt filmen som mange norske filmanmeldere plasserte på toppen av sine årsbestelister for 2012. Er Play mer problematisk enn debattklimaet i Norge skulle tilsi?

Plays utgangspunkt er spennende. Filmen skildrer en psykologisk lek hvor en ungdomsgjeng bedriver psykisk tortur mot tre uskyldige unger. Det begynner med at guttene blir frastjålet en mobil, og for å få den tilbake tvinges de til å utføre diverse oppgaver. Det psykologiske spillet er velkjent for de fleste, og spesielt hos ungdom er dette utbredt, muligens fordi de er ettergivende for gruppepress, og at empatien deres enda ikke er fullt utviklet. Men Östlund er ikke fornøyd med å lage en film om dette fenomenet i seg selv; han knytter det spesifikt til mørkhudet innvandrerungdom. Han bygger opp en narrativ der vi sympatiserer med de tre ofrene (to hvite gutter og en med asiatisk opprinnelse) som ufortjent blir herset med av utelukkende ”fæle” svarte. På mange måter ligner dette på fortellingen i D.W. Griffiths berømte og beryktede The Birth of a Nation, der en gjeng frigjorte slaver kidnapper en hvit jente. Det dramatiske språket er det samme: En uskyldig hvit person blir holdt fanget av truende og utspekulerte svarte. Rollene endrer seg aldri i Östlunds film – vi får aldri et blikk bak maskene. Hvorfor reagerer vi ikke? Er det fordi filmen er laget i Skandinavia i 2011? Spiller Östlund på raseanspenthet for å kritisere vestlige, eller gjør han seg skyldig i et snevert rasediskriminerende blikk?

«Play»
Ofrene trer inn i den mørke undergrunnen som gjør innvandrerne til dystre silhuetter.

Det er mest komfortabelt å anklage eldre kunst for å være rasistisk. Torbjørn Egners hottentotter eller nevnte The Birth of a Nation er enkle mål fordi stereotypiene er så fremtredende, karikert og karakteristisk for det kulturelle klimaet på den tiden. Vi har blitt vant til å gjenkjenne rasismens kunstneriske uttrykk i denne historiske perioden. Det er derimot vanskeligere å kritisere nyere film fordi rasismens semantikk har forandret seg. Torgeir Skorgen, førsteamanuensis og forfatter av boken Rasenes opprinnelse, skriver at det har oppstått et skille mellom klassisk biologisk rasisme som «(…) la vekt på formentlige sammenhenger mellom ytre fysiologiske kjennetegn som hud-, hår- og øyenfarge eller skalleform og indre psykisk-moralske kvaliteter” og det han kaller den kulturelle ny-rasismen som ”hevder at en stat bare kan være i harmoni med seg selv så lenge den har en etnisk eller kulturelt homogen befolkning. Kulturblandingen vil ut fra denne tankegangen uunngåelig føre til konflikter og blodige motsetninger» (s. 246). Dermed tegner vi opp falske kulturelle generaliseringer for store grupper, hvor vi ignorerer at de er bestående av individer med forskjellige disposisjoner. Rasismen har blitt mer intrikat og basert på et utopisk premiss av kulturell renhet som blir tilsmusset av fremmede etnisiteter. Denne rasismen ser ingen individer, men bare grupperinger dømt til å følge et forhåndsskrevet kulturelt manuskript.

Grunnpremisset i filmen er at en gruppe svarte ungdommer plager en gruppe hvite ungdommer, men det er ikke utelukkende dette som gjør at noen opplever filmen som rasistisk. Filmanmelder i svenske Dagens Nyheter, Stefan Jonsson, er krass i sin kritikk. I artikkelen ”Play missar de andras perspektiv” analyserer han sekvensen med den forlatte vuggen som står i midtgangen av et tog, tilsynelatende uten en eier. Togets konduktør må gang på gang annonsere via høytalerne at vuggen må flyttes, uten at noen gir seg til kjenne og tar ansvar. Denne kryptiske delen av filmen mener Jonsson er et av flere rasistiske elementer. Han skriver:

Först i filmens slut får mysteriet sin lösning. Vaggan visar sig tillhöra föräldrarna – av allt att döma en somalisk familj– till en av de svarta telefontjuvarna och plågoandarna. Afrikanerna har listigt organiserat en gratistransport för sitt gods, utan hänsyn till tågets personal och passagerare. Man kan gå längre i tolkningen. För vad betecknar vaggan? Fler svarta barn i Göteborg.

En subjektiv övertolkning, invänder nog Östlund. Det är det inte. Det är han själv som valt att placera vaggan i filmen som en trojansk häst fylld med ofödda afrikaner, och det är han som ser till att den till sist hamnar hos de svarta kidsens föräldrar. Och allt detta liksom i onödan. Ty sidohandlingen saknar betydelse för det verkliga dramat. Dess enda funktion är att anvisa en tolkning.

Jonssons tolkning er polemisk og ikke rent blottet for kynisk retorikk. For er dette virkelig den eneste rette tolkningen av vuggen som symbol? Jeg har lenge fundert på dette spørsmålet uten å komme frem til et mer tilfredsstillende svar. Det nærmeste jeg kommer er at den kan symbolisere hvordan voksne kan neglisjere sine barn, men siden vuggen er tom er ikke tolkningen spesielt god. Uansett hvordan man bedømmer ordlyden i Jonssons tekst, er tolkningen hans overbevisende. Og uansett om man kjøper Jonssons argument, belyser teksten hans hvilket perspekriv Östlund forteller sin historie fra.

Vuggen står til høyre. Kameraet nekter oss å se hodene til innvandrerfamilien.

Perspektiver

I et av sine forsvar for filmen sier Östlund at han enkelt og greit ville filmatisere en episode han leste om i avisen, og impliserer dermed at han er en nøytral aktør oppi det hele. Det er ikke han som har skapt historien – den er tatt fra virkeligheten. For når en filmskaper velger å filmatisere en sann enkelthendelse, forholder han seg til fakta, og dermed kan han ikke være rasistisk. Et slikt forsvar blir i mine øyne svakt. The Birth of a Nation kunne like gjerne vært basert på en ekte hendelse, uten at det formildner filmen på noen som helst måte. Det er regissørens blikk, manusets kompleksitet og formspråkets fremstillinger som gjør en film rasistisk eller ikke. Griffiths film oppsto i en spesifikk historisk kontekst, preget av blodig undertrykkelse. Play operer i en helt annen politisk og sosial kontekst, men man kan ikke stikke under en stol at innvandrere er spesielt utsatt i en moderne tid som preges av massemigrasjon. Når Östlund først velger å trekke frem etnisitet og innvandring i sin politisk ladede film, er det slettes ikke et nøytralt felt han trår inn i, men et felt fylt av fordommer og stereotypier. Kropper og ansikter betyr forskjellige ting i den vestlige kulturen. Så spørs det om Play utfordrer de vante stereotypiene eller dypper pennen i blekkhuset for å skrive dem med enda tydeligere skrift.

Videre i artikkelen anklager Östlund sin motdebattant for å være umoralsk, og ber henne om å slå på iPhonen sin for å aktivere funksjonen som gjør at man ser seg selv via kameraet. For den svenske regissøren er det oss seere som er rasistiske hvis vi finner filmen problematisk, og det ligger en implisitt dokumentarisk holdning til virkeligheten i uttalelsene hans: Det han har gjort er bare å dokumentere et problem. Men har han ikke isolert en episode og dratt den ut av sin kontekst?

Östlund tyr sjelden til nærbilder, men velger å holde seg på avstand fra sine subjekter.
Östlund tyr sjelden til nærbilder, men velger å holde seg på avstand fra sine subjekter.

Til Aftenposten sier han at den observerende stilen hans «(…) fungerer bra! Folk reagerer veldig sterkt og blir sinte. Med denne teknikken tar jeg ikke stilling. De som ser på blir betraktere, og det er egentlig opp til dem å konkludere.» Men Östlund tar stilling. Til tross for at Play er skutt med et distansert og observerende kamera, vil jeg påstå at filmens blikk er fra de hvite guttenes perspektiv. Vi følger dem når de går rundt på kjøpesenteret, vi blir med til foreldrenes arbeidsplass og i musikkbutikken helt i begynnelsen av filmen. De er mer eller mindre kontinuerlig i fokus, og det er dem vi skal (og kan) assosiere oss med. Vi leser disse guttenes følelser og redsler; uskylden deres er total, mens innvandrerne er kyniske og manipulative figurer, som kontinuerlig får oss til å spørre om hvorvidt alt de sier er løgn, motivert av å dra leken ennå lenger.

Videre i forsvarsteksten, skriver Östlund at han ble stilt til veggs av franske kritikere: «”So you don’t like black people?” Jag frågar honom vad det är som gör att han läser filmen så. Vad är det som gör att han ser de fem rånande barnen i filmen som representanter för en grupp? Varför ser han dem inte som individer?» Men spørsmålet må jo være: Hvorfor ser ikke Östlund dem som individer? Det er jo vitterlig han som portretterer dem som en gruppe, som nekter seeren tilgang til dem som individer. Det mest oppsiktsvekkende er at han ikke later til å være klar over dette selv. Om filmen ikke tok for seg etnisitet, hvorfor har han da inkludert en isolert scene der en gruppe indianere danser i sin tradisjonelle folkedrakt på torget i Göteborg?

Play spiller bevisst på etnisitet, men uten å avsløre maktbruken i perspektivet. Seeren får aldri et blikk bak spillets kulisser, og dets dominante figurer fremstår derfor som kalkulerende og opportunistiske, mens de hvite ungene er godtroende og naive ofre — et bevisst polemisk grep. Parallellen til dagens politiske situasjon i Skandinavia er ikke vanskelig å trekke. På dette området føles Play som et populistisk og ensporet debattinnlegg som ikke fører oss nærmere noen forståelse av de politiske problemene knyttet til innvandring eller mekanismene som viderefører og produserer disse sosiale problemene. Filmen er laget for å provosere, men gir den oss noe konstruktivt, eller sementerer den bare utbredte fordommer og rasistiske oppfatninger?

Et kryptisk budskap: En gruppe indianere spiser et måltid på McDonalds.
Et kryptisk budskap: En gruppe indianere spiser et måltid på McDonalds.

Et spill med stereotypier

Da jeg diskuterte dette med redaksjonsmedlemmene i Montages, argumenterte én av dem med at scenen som viser en gjeng indianere, som danser og spiller fløytemusikk på torget i Göteborg, er en kommentar på hvordan andre kulturer spiller ut vestlige stereotypier. De ”overdriver” dermed sin etnisitet. På denne måten ser han innvandrergjengen i lys av at de spiller ut rasestereotypiene vi har av dem. Innvendingen er veldig interessant, for ser man det på denne måten kommer Östlund med en direkte kommentar til hvordan raseanspentheten i det vestlige samfunnet eskalerer.

Argumentet er overbevisende, men jeg er usikker på at dette innebærer at filmen ikke er rasistisk. For det første vil det indikere at filmen forteller oss at innvandrere spiller ut stereotyper og selv bidrar til rasismen vi møter dem med. På denne måten finner Östlund et smutthull. Han unngår å si at stereotypiene er der fordi de er født sånn, men like fullt bekrefter han stereotypiene som rasister gjerne opererer med. De stemmer fordi aktørene spiller dem ut: det er ”de stereotypiske” som virkeliggjør våre fordommer, og de gjør det bevisst. På et tidspunkt sier en av innvandrerne: «Dere skulle aldri ha gitt mobilen deres til fem svarte ungdommer!» I slike små øyeblikk kan filmen – med litt godvilje – sies å ha noe på hjertet når det kommer til etnisitet og lek med etniske stereotypier.

Kanskje det nærmeste Östlund kommer et nærbilde i «Play». Et av ofrene sitter medtatt på toget.
Kanskje det nærmeste Östlund kommer et nærbilde i «Play». Et av ofrene sitter medtatt på toget.

Likevel er blikket snevert, fordi det bunner ut i at dårlig oppførsel er direkte knyttet til ens posisjon som etnisk fremmed, og ikke andre faktorer som sosiale forhold eller psykologi. Det er dette Östlund signaliserer når han nekter oss innsyn hos disse ”fremmede”. De forblir karikaturer, basert på Vestens syn på afrikanere. Rasistiske stereotypier knyttet til mennesker av afrikansk opprinnelse går ofte på at de er «(…) ute av stand til å tilpasse seg moderne samfunn» eller at de er «har liten respekt for andres liv, behersket av et ubendig sanselig begjær og er ufølsomme for smerte, enten det gjelder egen eller andres» og fremstilles ofte med aggressive undertoner (Skorgen, s. 129).

Östlund prøver ikke å rive ned stereotypiene, han sementerer dem i en sosial analyse som i beste fall er snever – i verste fall destruktiv. Problemet blir tydeligere da Östlund ikke gir oss et blikk på innvandrerungdommen utenfor leken. Guttene fortsetter leken til siste slutt, da de sitter på et gatekjøkken og blir oppringt av et av ofrenes mor, som de latterliggjør. De blir ”Der Ewige Jude”, fæle mennesker vi ikke kan stole på og som vil utnytte vår naivitet. Med unntak av én episode, der en i gjengen ønsker å tre ut av leken, er fremstillingen av væremåten deres beklagelig lite kompleks. De er endimensjonale og stereotypiske til siste slutt. Blikket til Östlund går aldri forbi spillet han skildrer. Dermed faller hans avgjørelse om å assosiere leken med innvandrere sammen, fordi dette motivet blir bare stående som et tomt, uutforsket skall. Play spiller ikke på våre fordommer, for så å konfrontere oss med dem og skake oss— han fastlåser dem i et monotont blikk.

Voksnes passivitet

Som i Östlunds forrige film, De ufrivillige, viser Play hvordan voksne aldri griper inn i situasjoner der noen blir behandlet urett. Selv under det voldelige angrepet som tar plass på en fullsatt buss, forholder de voksne “tilskuerne” seg tause. Seeren bygger opp en frustrasjon over at ingen forsøker å forhindre den urett som blir begått – en frustrasjon som eskalerer i takt med at de tre ungene stadig blir mer psykologisk forulempet og ydmyket. Dette kulminerer i sluttsekvensen, der faren til en av ofrene (og hans kamerat) oppdager en av ranerne og stiller ham til veggs. Maktdynamikken har endret seg. Nå er den svarte i mindretall og de to voksne benytter sin makt til å presse gutten til å gi tilbake telefonen han stjal. Situasjonen er bevisst tvetydig. Man føler de voksne er berettiget, men at deres bøllete metode er hyklerisk.

På bakgrunn blir mennene irettesatt av to kvinner, fordi de angriper barnet – tilsynelatende uten grunn. Her virker det som at liberale, ”overbeskyttende” kvinner er delaktige til problemet, fordi de har empati med eller er romslige overfor innvandrerbarn. Dette tegner et bilde av filmens tematiske kjerne: Empati og gode intensjoner gjør situasjonen verre, og er umoralsk fordi ungdommene er skyldige. Östlund er ikke interessert i livet, personligheten eller identiteten til disse ungdommene; de er stereotypiske brikker i den enkle samfunnsanalysen hans. Östlund forsøker å konstruere frustrasjon hos oss tilskuere, som rettes mot innvandrere og mot liberale kvinner.

Mennene irrettesettes av to kvinner.
Mennene irrettesettes av to kvinner.

Funny Games

Ruben Östlunds distanserte kamera og polemiske stil later til å være inspirert av den østerrikske regissøren Michael Haneke, og på mange måter er Play en direkte etterkommer av Hanekes Funny Games. Funny Games skildrer en familie som får livet snudd på hodet når to fremmede menn tar seg inn i ferieboligen deres. Her igangsetter de en grusom, sadistisk lek som ender i drap. Haneke blander ikke inn etnisitet og forskjellige sosiale bakgrunner inn i konflikten. Om noe viser han at det eksisterer grusomme konflikter mellom mennesker – også innad i tilsynelatende”like” grupperinger. I tillegg er Haneke bevisst sin egen rolle som iscenesetter. Med ulike metagrep – som at gjerningsmennene finner frem en fjernkontroll og spoler tilbake til øyeblikket før den ene av dem skytes av familiefaren – gjør han seerne bevisst på filmens manipulerende kraft. Hvordan den forfører seeren ut i umoral, hatske følelser og til og med positive følelser for drap.

Hanekes blikk er diametralt motsatt fra Östlunds. Der Haneke er opptatt av menneskets psyke og sin egen rolle i spillet som iscenesetter, ser sistnevnte kun sosiale faktorer som roten til de sadistiske lekene. Haneke er klar over sin rolle som manipulator, i streng kontrast til Östlunds ”objektivitetsteori”. Play er som en repetisjon av Funny Games uten dens selvbevissthet, men under parolen: ”Dette er den skandinaviske urbane virkelighet”.

Å anklage filmer for å være rasistiske har ikke vært særlig populært i Norge de siste årene, i hvert fall ikke blant min generasjon, hvor en slik kritikk gjerne kan oppfattes som moralistisk og belærende. Som oftest overlates det til politikere eller aktører fra diverse interessegrupper, mens journalister og kunstkritikere holder seg på en komfortabel avstand. Muligens blir et slikt fokus forbundet med kunstsensur, der målet er å forby nevnte film eller å stemple filmens skaper som rasist. Ingen av delene står på min agenda. Jeg anklager verken Östlund for å være rasist eller formoder at Play skal bli forbudt for kjøp og salg. Likevel åpner jeg for at Play kan bli lest som en rasistisk ladet film, eller i hvert fall en film som sementerer rasistiske fordommer.

Spørsmålet om hvorvidt Play er rasistisk eller ikke, er verdt å tenke igjennom. Mange argumenterer for at filmen er viktig fordi den åpner for debatt, men den kan like gjerne beskyldes for å låse og innsnevre debatten. Den blir polariserende fordi vi må akseptere Östlunds premiss, som aldri gir svar på hvordan samfunnet fungerer eller hvordan dynamikken mellom outsidere og insidere er på et makronivå. Det er noe forstyrrende banalt med Play, fordi det ikke finnes noen mennesker i Östlunds filmatiske spill – bare svarte og hvite sjakkbrikker.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 23 kommentarer

  1. Anette S sier:

    Flott artikkel, jeg tenkte på mange av de samme problemstillingene da jeg så filmen på kino. Neste gang håper jeg vi kan få et dypdykk i hvordan kjønn fremstilles på film, her er det enda mindre rom for kritikk.

  2. Tonje Skar Reiersen sier:

    Mange gode poeng her. Særlig når du skriver: “Å anklage filmer for å være rasistiske har ikke vært særlig populært i Norge de siste årene, i hvert fall ikke blant min generasjon, hvor en slik kritikk gjerne kan oppfattes som moralistisk og belærende. Som oftest overlates det til politikere eller aktører fra diverse interessegrupper, mens journalister og kunstkritikere holder seg på en komfortabel avstand”, så treffer du spikeren på hodet.

    Jeg leser likevel filmen som langt mer tvetydig enn det du gjør. Følgende skurrer litt for meg: “Likevel er blikket snevert, fordi det bunner ut i at dårlig oppførsel er direkte knyttet til ens posisjon som etnisk fremmed, og ikke andre faktorer som sosiale forhold eller psykologi.” Jeg leser scenen på bussen, der gjengen med de unge innvandrerguttene blir angrepet av en gjeng eldre gutter anført av en svensk jente, som et tegn på at vold er det eneste de har lært. Foreldrene er fraværende og rollemodellene er utagerende eldre gutter. Frykten du ser i ansiktet til guttejengen når de skjønner at de eldre guttene har oppdaget dem, skaper sympati og forklaringsbakgrunn for deres destruktive handlingsmønster. I hvert fall i mine øyne.

  3. Magnus Nikolaisen sier:

    Jeg må si meg enig i Tonjes mer tvetydige lesning av innvandrerguttene, de fremstår for meg som usikre individer som ikke finner noen annen form for aksept/mulighet enn å tre inn i forventede roller skapt av dagens samfunn – nettopp derfor blir stereotypiene og en evt aktiv bruk av dem interessant. Skildringen blir dermed mer sammensatt og handler i mine øyne mer om integrering enn rasisme. Play handler om fordommer og rasisme på en modig måte, men den utviser ikke selv fordommer eller rasisme, slik jeg forstår filmen.

    Jeg synes ikke innvandrerguttene fremstilles som onde eller direkte umoralske, selv om de gjør slemme og umoralske handlinger. De fremstår også som ofre – av gruppedynamikk, kulturforskjeller (mellom både deres opphav og sverige og mellom deres foreldres manglende integrering og dem selv) og rasisme.

    Men, om filmen kan fremstå rasistisk et spennende blikk å lese filmen med, og som du sier et nesten tabubelagt stempel å gi en kunstnerisk høyverdig film. Jeg synes også du fremmer mange interessante poenger ved filmen, men jeg deler ikke premisset du bygger det på – med svarte og hvite sjakkbrikker.

  4. O.M. sier:

    “Men spørsmålet må jo være: Hvorfor ser ikke Östlund dem som individer? Det er jo vitterlig han som portretterer dem som en gruppe, som nekter seeren tilgang til dem som individer.”

    Her leser du Östlund feil, da han mener (og dette har jeg sett utbrodert flere andre steder) at denne (individuelle) gruppen som han fremstiller ikke nødvendigvis representer en enda større gruppe (somaliere; afrikanere; innvandrere) men at du (vi?) kanskje velger å se det slik og da kan det være på sin plass å ta frem iPhonen og speile seg litt.

    Denne filmen har mange meningslag og innfallsvinkler og det er vanskelig å være uenig når han sier at det er opp til oss som betraktere å konkludere. Dette er og blir en åpen film. Hvis man leser de tragikomiske sekvensene om vuggen og gatemusikantene i lys av at denne filmen nettopp er fra de hvite guttenes perspektiv leser jeg det som at de representerer vår ignoranse og samtidig vårt overfladiske forhold til innvandring. Innvandrere blir for en gjennomsnittelig borger (guttene) et “eksotisk” innslag i bybildet eller roten til en “irriterende misforståelse” på toget, vi tar ikke inn over oss hva som er roten til “problemet”.

    Filmens sterkeste øyeblikk er for meg når en av “ranerene” ytrer at det ikke er så farlig om de tar mobilene, de hvite gutta får en ny av pappa dagen etter likevel og var det ikke for at ranet ville de selv aldri ha eid en telefon. Filmen skildrer altså et klasseskille, som (desverre) i skandinavia ofte er synonymt etnisk-segregering, og man kunne løftet denne historien til f.eks Dubai hvor arabere ble ranet av indiske innvandrere og moralen ville vært den samme.

    Dette er altså ikke, nødvendigvis (avhengig av hvordan man ønsker å lese den), en film om etnisitet eller rase men om fordeling av ressurser.

  5. A. sier:

    Synes ikke jeg leser om annet enn kjønn, jeg. Kjønn, kjønn, kjønn. Kvinner i maktposisjoner som roper for hele verden de er ofre.

  6. J sier:

    Det finnes nok mange måter å tolke denne filmen på, men jeg er enig i at regissøren stiller seg langt fra nøytral. Funny games kunne skildre vold på en nøytral måte, fordi volden kom fra to unge middelklassegutter – altså to ganske nøytrale skikkelser om man tar utgangspunkt i samfunnets fordommer. Hadde det vært to mørkhudete menn, hadde filmen sannsynligvis blitt sett på en helt annen måte.

    Det blir for enkelt å si at den som oppfatter Play som rasistisk selv er rasistisk. Samfunnet har ikke komt langt nok til at en film kan fremstille en gjeng innvandrere som voldelige i en slik setting, uten at det vil bli oppfattet som rasistisk. Fordommene eksisterer, og regissøren gjør ikke akkurat sitt for å fjerne disse. Han utfordrer ikke fordommene, men sementerer dem.

    Jeg oppfatter det som litt barnslig, egentlig, å be seeren se seg selv i speilet. Det blir litt sånn “du da, du da?”-retorikk (med mangel på bedre ord), kombinert med en “luften er for alle”-stil.

    Jeg synes ikke filmen er direkte dårlig, men med sin “realistiske” stil hadde det også vært på sin plass med et mer nyansert bilde av livene til disse innvandrerguttene.

  7. Eirik Frisvold Hanssen sier:

    Jeg synes også at påstanden om at filmen kanskje bare handler om klasse er lite overbevisende (det er da heller ikke uproblematisk å forklare denne typen adferd med klassetilhørighet?).

    Play handler naturligvis om hudfarge. Uansett Östlund intensjoner, uansett om man synes den gjør det på en måte som er konstruktiv eller ikke (og her er det ulike, legitime oppfatninger). Den referer til bilder og forestillinger og stereotyper som sirkulerer og gjenskapes og gjentas til stadighet i media og i folks bevissthet. Det er ikke bare umulig å se bort fra hudfarge i denne sammenhengen, det er også meningsløst.

    Jeg reagerer i likhet med forrige taler på påtatt ”fargeblind”-argumentasjon av typen ”Jaså, så du la merke til at ranerne var svarte – kanskje det er du som er rasist?” Også fordi det synes å ha som premiss at tilskueren som reagerer er hvit. Det som har vært interessant med den svenske debatten om Play har vært hvordan den har handlet om ikke-hvite svenskers mulighet til å uttale seg om denne typen stereotyper som Östlund resirkulerer, om hvordan de faktisk oppleves av folk som har måttet forholde seg til rasisme hele livet, hvordan de bidrar til en følelse av utenforskap.

    Östlund er veldig dyktig til å gi scener nerve og naturlighet, til å iscenesette gruppeprosesser, og det er mye ved filmen som det er lett å beundre. Men den faller gjennom i de få scenene der han forsøker å ta tak i problemstillingen mer direkte, for eksempel i scenene som viser guttenes familiebakgrunn, eller der en hvit forelder får et utbrudd mot én av dem. Her synes jeg at Play avslører seg ikke bare som en ganske kynisk, men også en svakt tenkt film.

  8. Erik Vågnes sier:

    Mange gode innspill her.

    @Tonje: Jeg tenkte over den scenen som et mulig forbehold. Og du har et poeng: “Play” viser et ørlite glimt av et makthierarki, absolutt, så akkurat den setningen kunne jeg nok ha nyansert, men siden Östlund ikke viser oss de redde ansiktene (kameraet er på avstand og ryggene til angriperne dekker de) og heller ikke går videre inn på individene i gjengen står vi i fare for å projisere vår liberale holdning på scenen. Jeg mener også at det ikke endrer rasismen fordi han ikke omvelter noen av fordommene han presenterer, og den scenen er heller ikke et unntak.

    @O.M.: Östlunds intensjoner er ikke nødvendigvis det filmen uttrykker. Man burde derfor prøve å separere hva skaperen av filmen sier og hva filmen faktisk uttrykker. Angående Dubai-poenget ditt så mener jeg at man kan ikke bare rekontekstualisere en film. Play er laget i Skandinavia i 2011, med våres politiske virkelighet og de fordommene som eksisterer, The Birth of a Nation er laget i USA i 1915 med dens politiske virkelighet. Rekontekstualiserer du sistnevnte ville symbolene, og konnotasjonene være annerledes, og det ville Play også. Jeg synes Frisvold Hansen svarer bra på ditt siste avsnitt.

    @Anette: Angående kjønn er jeg helt enig. Norsk film (og film generelt, egentlig) portretterer kjønn forbausende konformt og det burde tas tak i.

  9. Sveinung Wålengen sier:

    Følgende argument havner kanskje i samme kategori som “ser du filmen som rasistisk, er du selv rasistisk”, men likevel: først og fremst synes jeg Östlund fortjener skryt for å klare å treffe en så følsom, skandinavisk nerve. Dette handler også om at han er filmspråklig stødig, noe som er svært gledelig.

    I slikt henseende er sammenlikningen med Funny Games ganske så relevant, for Play er også et debattinnlegg, bare mye mer sosiologisk ladd. For meg handler filmen mye mer om klasse, kultur og gruppepress enn rase, selv om jeg er helt enig i at hudfarge spiller en rolle.

    Men dét betyr ikke at filmen er “rasistisk” – jeg kjøper argumentet om at filmen er basert på en virkelig hendelse, jeg, ikke minst fordi innvandrerguttenes fremtoning ikke bare tilhører fantasien. Siden Play aldri antyder at all innvandrerungdom er kriminelle og aggressive, klarer jeg ikke å la meg provosere. For meg var dette mennesker, ikke stereotypier, foran et kjølig kamera som behandler alle likt (men selvfølgelig utelater mye).

    Her synes jeg også det er betimelig å stille dette upopulære spørsmålet “hva om guttene hadde vært hvite”. Hadde de vært hvite og oppført seg like usympatisk, hadde sannsynligheten likevel vært stor for at de hadde oppført seg annerledes enn de svarte – fordi de er annerledes! Og få hadde antakeligvis reagert like sterkt da.

    Også jeg ser Play som en film som problematiserer fordommer, forestillinger og forventninger. Dette handler om sosiale skiller, der hudfarge bare spiller en rolle. Slik jeg ser det fremstiller Östlund en samtid der ingen egentlig skjønner, eller tør å hanskes med disse skillene. Mitt inntrykk er at en slik skildring i utgangspunktet blir mer betent i Sverige enn den hadde blitt i Norge, fordi den hvite middelklassen der på papiret er svært opptatt av å viske ut nevnte forskjeller, men samtidig ønsker å tviholde på ulikheten.

    Dét er i tilfelle kynisk – det samme synes jeg ikke man kan si om Play. Man kan etterlyse mer om livene til innvandrerguttene, eller flere filmer rettet mot et minoritetspublikum, men det er jo ikke dette Östlund vil med sin film.

    Må samtidig få påpeke at jeg synes eksemplet med vuggen fra Eriks artikkel var oppsiktsvekkende. Jeg så dette som enda et eksempel på hvor passiv og ubesluttsom majoriteten i Östlunds Sverige kan være – redde for å blande seg, redde for å tråkke i den sosiale salaten – men jeg har ingen problemer med å se at tolkningen til journalisten har noe for seg.

  10. Eirik Frisvold Hanssen sier:

    Hva mener du egentlig, Sveinung, når du skriver at man kan etterlyse ”flere filmer rettet mot et minoritetspublikum, men det er jo ikke dette Östlund vil med sin film”? Hvilket publikum er Play rettet mot? Filmen handler vitterlig om rollefigurer med innvandrerbakgrunn, burde man ikke isåfall kunne si at filmen skulle kunne være ”rettet mot” et publikum med innvandrerbakgrunn?

    Dette kan sikkert høres ut som hårkløveri, men Play-debattens kjerne ligger faktisk her. Alle skussmål om at filmen er ”modig” eller ”treffer en nerve” synes å ta utgangspunkt i en ”majoritets”-tilskuer som en slags idealtilskuer, det er en film om det kompliserte forholdet mellom ”oss” og ”dem”. Det interessante og øyeåpnende ved den svenske debatten om filmen er nettopp at den har synliggjort andre (og uensartede) tilskuerposisjoner som har en helt annen erfaringsbakgrunn og som leser filmen på en helt annen måte – og ikke minst hvor vanskelig det er for disse stemmene og opplevelsene og tolkningene å få plass og bli sett på som relevante i en den pågående debatten. Jonas Hassen Khemiris tekst om opplevelsen av filmen er ett eksempel på dette.

    Men det er en vanskelig diskusjon. Man må i så fall gå med på at filmen ikke bare er et isolert verk som behandler visse sosiale strukturer, men at den også inngår i disse strukturene i verden utenfor, påvirker dem, befester fordommer og selvforståelser. Det er kanskje urettferdig å bebreide Östlund for at filmen er blitt omfavnet av rasister på nettet som sikkert ikke engang har sett den, men det har nå likevel skjedd, og det var vel også å forvente. Rasisme og klasse i Skandinavia er definitivt noe som bør diskuteres mye mer, og hvis Play skal spille en konstruktiv rolle i en slik debatt bør man også være åpen for å ta opp det som er problematisk ved filmen.

  11. Sveinung Wålengen sier:

    “Filmen handler vitterlig om rollefigurer med innvandrerbakgrunn, burde man ikke isåfall kunne si at filmen skulle kunne være ”rettet mot” et publikum med innvandrerbakgrunn?”

    Nei, ikke nødvendigvis. Her ligger noe av sprengkraften i Östlunds film for meg: han har laget en film der innvandrerungdom spiller en sentral rolle, men filmen er ikke “rettet mot” dem, men handler om hvordan de fremstilles av andre, og hvordan dette eventuelt påvirker innvandrerungdommene selv.

    Slik sett blir kanskje Play automatisk rettet mot et “hvitt” publikum, siden de tross alt utgjør majoriteten i Sverige. Det kunne blitt spekulativt, men i Plays tilfelle synes jeg det er åpenbart at regissøren vil problematisere de to “ungdomsgruppenes” fordommer mot og forventninger overfor hverandre, utvidet til å dreie seg om noe som er rotfestet i det svenske samfunnet.

    Nå har jo vi som debatterer her den fordel at vi kan innlemme mottakelsen av filmen i diskusjonen, men ja – jeg er helt enig i at det er interessant hvordan Play har synliggjort andre tilskuerposisjoner. Nettopp derfor synes jeg det er urettferdig at en så gjennomgående problematiserende film må ta støyten for at et “homogent filmblikk” preger skandinavisk film, når den selv handler så mye om nettopp blikk.

    Personlig får jeg mye mer vondt i magen av tv-programmer, tv-serier og filmer der man har hanket inn et glisende innvandrer-alibi, slik at et hvitt middelklassepublikum kan le sin nervøse, lettelsens latter over at de har et avslappet forhold til innvandrere. Det er aldri rasisme så lenge negeren er hyggelig, later det til.

    Et nærliggende eksempel (riktignok ikke fra en skandinavisk film) finner man i De Urørlige, som i likhet med Play har splittet publikum mellom rasisme og realisme. For meg er den filmen hundre ganger mer rasistisk enn Play – den spiller uvørent på stereotypier og marinerer det i utspekulert handicap-feelgood.

  12. Eirik Frisvold Hanssen sier:

    Så hva ville du gitt som svar på Khemiris tekst? At filmen egentlig ikke er laget for ham?

    De urørlige er et bra eksempel på at diskusjonen i USA rundt etnisitet er betydelig mer kritisk og bevisst enn i det meste av Europa. Ting som ikke får et øyenbryn til å heves her vil bli møtt med massiv kritikk og motstand der. Play har vel knapt vært vist i USA, og jeg tror det er en god grunn til det. Jeg tror det ville vært vanskelig å distribuere den der, ikke på grunn av formen, men på grunn av behandlingen av temaet. Dette er såklart rene spekulasjoner, men hvis amerikanske filmkritikere skulle ha vurdert Play, mistenker jeg at den ville møtt mye av den samme kritiske responsen som ble De urørlige til del.

  13. Sveinung Wålengen sier:

    Jeg har aldri sagt at Play ikke er laget for Jonas Hassen Khemiri, eller innvandrere i Sverige generelt. Mitt poeng er at det blir noe trangsynt å påstå at fordi en film handler om innvandrere, blir den automatisk rettet mot innvandrere. Slik jeg ser det forsøker ikke Play å rette seg mot én gruppe mennesker mer enn noen annen – hele det aspektet ved filmen blir for meg irrelevant i en diskusjon om rasisme.

    Det betyr selvsagt ikke at Ruben Östlund må fratas alt ansvar for sin fremstilling av innvandrerungdom. Fremstillingen vil bli vurdert av publikum med ulik hudfarge og bakgrunn, uavhengig av hva Östlund har tenkt da han lagde filmen. Khemiri og alle andre som har sett Play må selvsagt få mene hva de vil – på samme måte som at jeg ikke tenker “denne filmen er ikke laget for deg”, tenker jeg jo heller ikke “du tar feil” når jeg leser det Khemiri skriver. Men jeg er ikke enig i at Play er en rasistisk film.

    Jeg er heller ikke helt enig i at diskusjonsklimaet for etnisitet er mer kritisk og bevisst i USA enn i Europa, og da tenker jeg ikke bare på det som ofte kan fremstå som hykleri for oss europere. Jeg synes det i utgangspunktet blir en umulig oppgave å sammenlikne debatten i USA med den i Europa, fordi kontinentenes rasehistorie er temmelig forskjellig. Mitt inntrykk er i alle tilfeller at etnisitetsdebatten i Europa er mye “mildere”, men samtidig mer anspent enn den i USA, delvis på grunn av slaveri, kolonitid og andre historiske markører. Men debatten er ikke mindre kritisk og bevisst i Europa av den grunn.

    Nå går det to “rasehistoriske” filmer fra Amerika på kino i Norge, Django Unchained og Lincoln, som begge var ganske selvskrevne på det norske kinomarkedet. Men som nasjon reagerer vi ikke på de filmene slik som amerikanere gjør, vil jeg tro, jeg kan i alle fall bare huske én rase-problematiserende omtale av Django (Bjørnersen i Morgenbladet).

    Spielberg og Tarantino vs. Östlund blir selvsagt rått parti, det er mange årsaker til at Play eventuelt ikke distribueres i USA, men i alle fall er den en utpreget europeisk film, synes jeg, tilpasset et europeisk debattklima.

  14. Erik Vågnes sier:

    @Sveinung: Jeg vil bare komme med noen bemerkninger til noe av det du har kommentert:

    ”For meg var dette mennesker, ikke stereotypier, foran et kjølig kamera som behandler alle likt (men selvfølgelig utelater mye).”

    På hvilken måte utfordrer Play stereotypiene? Angående det siste poenget ditt: man kommer tettere innpå de hvite guttene. De har flere nærbilder og vi følger dem fra begynnelsen av. Bare tenk over hvordan Östlund nekter oss å se ansiktene på den Somaliske familien.

    ”Siden Play aldri antyder at all innvandrerungdom er kriminelle og aggressive, klarer jeg ikke å la meg provosere.”

    Hvordan kan en film egentlig portrettere alle som det, egentlig? Jeg tror Frisvold Hansens tanker om at amerikansk kultur kanskje er flinkere til å avdekke rasisme har noe for seg; de har måttet ta de samme kampene Skandinavia går igjennom nå for mange tiår siden – et Skandinavia og Europa som for øvrig har blitt mer høyrevridd og populistisk de siste årene.

    ”Her ligger noe av sprengkraften i Östlunds film for meg: han har laget en film der innvandrerungdom spiller en sentral rolle, men filmen er ikke “rettet mot” dem, men handler om hvordan de fremstilles av andre, og hvordan dette eventuelt påvirker innvandrerungdommene selv.”

    Men her spiller vel Östlund en rolle når han fremstiller dem på samme måte som er gjort mange ganger før. Den potensielle sprengkraften knuses av regissørens fordomsfulle blikk som reproduserer det du påstår han vil problematisere. Jeg tror du er inne på noe om at det er dette Östlund kanskje prøver på, men jeg mener han feiler stort på dette punktet.

    ”For meg er den filmen hundre ganger mer rasistisk enn Play – den spiller uvørent på stereotypier og marinerer det i utspekulert handicap-feelgood.”

    Nå har jeg ikke sett De Urørlige, men hvorfor er det hundre ganger mer rasistisk å spille på stereotypier in en feelgoodfilm enn å gjøre det i en alvorlig en?

  15. Sveinung Wålengen sier:

    Til Erik:

    “På hvilken måte utfordrer Play stereotypiene?”

    Play utfordrer ikke stereotypiene – der er vi jo helt enige. Men for meg er ikke dette et problem, fordi filmen etter mitt syn utfordrer noe annet ved nettopp å spille på stereotypiene, nemlig samfunnets blikk på disse stereotypiske innvandrerne.

    Det er sant at man kommer tettere innpå de hvite guttene i filmen. Hva så? Må det være en absolutt balanse, hvis ikke blir det rasistisk? Jeg er fullstendig enig i at en kritikk mot Östlund er rettmessig på dette punktet, men det gjør fortsatt ikke Play til en rasistisk film for meg. Som debattinnlegg tror jeg filmen hadde blitt veldig tannløs hvis regissøren skulle unngått slike fallgruver. Det er det altfor mange som gjør fra før, hvor mange filmer er det som har fått skandinavere til å reagere på samme måte de siste årene, egentlig?

    Selv sympatiserte jeg uansett med samtlige av guttene i filmen, og ser som sagt innvandrerungdommene som mennesker, like mye som stereotypier.

    Jeg kan godt fortsette å forsvare Play som en ikke-rasistisk film, basert på enkeltelementer i filmen – men det er en litt vanskelig posisjon, og nå har jeg lyst til å stille et spørsmål tilbake: Hva er egentlig det store problemet med at Östlund fremstiller innvandrerungdom slik han gjør? Jeg spør i forbindelse med dikotomien mennesker/stereotypier litt lenger opp. Jeg tror at noe av grunnen til at vi ikke alltid er like flinke til å avdekke rasisme i Europa, er at vi er redde for å være politisk ukorrekte (jeg er klar over at mange høyrevridde bruker PK-argumentet på en riv, ruskende gal måte). Hvis det skal bli litt bensin på bålet trenger vi slike som Östlund – i stedet for at noen skal si “nei, dette vil forlede publikum – han burde ha fremstilt innvandrerne på en snillere måte”. Det står i fare for å bli en en skummel form for sofisteri, der man antyder at publikum ikke vet sitt eget beste. Samtidig ser jeg at du er bevisst dette med kunstsensur i artikkelen.

    Du siterer meg, Erik, på ”siden Play aldri antyder at all innvandrerungdom er kriminelle og aggressive, klarer jeg ikke å la meg provosere”, og svarer “hvordan kan en film egentlig portrettere alle som det, egentlig?”. Dette blir urettferdig kritikk, for det er jo ikke jeg som mener at Play driver skittent spill med stereotypier. En stereotyp fremstilling handler jo nettopp om å sette folk i bås – noe jeg altså prøver å si at jeg ikke synes Östlund gjør, i alle fall ikke ubevisst.

    Når det gjelder De Urørlige handler ikke graden av rasisme om feelgood vs. alvor, selv om en feelgood-film lettere kan snike seg unna kritikk. De Urørlige er mer kontroversiell enn Play fordi den ikke problematiserer stereotypiene, men kamuflerer dem. Som jeg skrev i et innlegg lenger opp virker det som om stereotypier er helt ok så lenge man kan le av dem. I et slikt eksempel er det mye større grunn til å undres om publikum blir manipulert.

    Du har nok rett i at uenigheten først og fremst handler om hvorvidt Östlund problematiserer eller reproduserer fordommene. Og jeg synes altså mye av kritikken mot ham er legitim.

  16. Eirik Frisvold Hanssen sier:

    ”Hvis det skal bli litt bensin på bålet trenger vi slike som Östlund – i stedet for at noen skal si “nei, dette vil forlede publikum – han burde ha fremstilt innvandrerne på en snillere måte”. Det står i fare for å bli en skummel form for sofisteri, der man antyder at publikum ikke vet sitt eget beste.”

    Men problemet med Play-debatten (i Sverige, altså, i Norge har det ikke vært noen debatt før nå) har jo vært at tilskuere, ofte med minoritetsbakgrunn, som har gitt uttrykk for hvordan de opplevde filmen får høre at de nettopp ikke vet sitt eget beste – at de har misforstått filmen og Östlunds intensjoner, at de ikke forstår tvetydigheten i stereotypiene, at det er urettferdig mot filmskaperne at de reagerer som de gjør. Det er derfor jeg ble så opphengt i uttrykket ”rettet mot”, som Sveinung brukte i sitt første innlegg, fordi dette handler om hvem som skal få lov til å uttale seg om filmen, og hvilke meninger og tolkninger som blir tillagt vekt.

    Jeg har ikke noe ønske om at alle ivrige Play-apologeter der ute skal endre oppfatning om filmen eller at man trenger å posisjonere seg for eller mot. Kanskje Play kan bidra til en verdifull debatt om rasisme og klasse, men da må diskusjonen slutte å handle om å finne fasit på filmen og hvordan alt er ment fra regissørens side og om Östlund er rasist eller ikke (det er han helt sikkert ikke). Den må gi rom, på alvor, for de ”opposisjonelle blikkene”, tolkningene og følelsene som kanskje går helt på tvers av Östlunds intensjon, men som likevel forteller om hvordan disse bildene virker, oppleves og forstås i virkeligheten utenfor filmen. Kritikken mot filmen er altså ikke en avsporing som hindrer oss i å forstå Filmens Budskap, men en (ytterligere) kilde til kunnskap, innsikt og perspektiver som mange av oss vanligvis ikke har tilgang til – og som kan bringe diskusjonen videre.

    Når det gjelder nye filmer som tar opp temaer rundt etnisk og kulturell identitet som en form for rollespill og maktspill synes jeg personlig at både Seidls Paradis: Kjærlighet og Tarantinos Django Unchained er betydelig mer tankevekkende og innsiktsfulle.

  17. Sveinung Wålengen sier:

    “Det er derfor jeg ble så opphengt i uttrykket ”rettet mot”, som Sveinung brukte i sitt første innlegg, fordi dette handler om hvem som skal få lov til å uttale seg om filmen, og hvilke meninger og tolkninger som blir tillagt vekt.”

    Jeg forstår at du leser min bruk av uttrykket “rettet mot” inn i den svenske debatten, men jeg brukte det jo ikke på denne måten. For meg handler det ikke om hvem som skal få lov til å uttale seg, men om hva man skal kreve av filmskaperen. Det skal ikke være slik at regissørens intensjon overstyrer alt, men det bør heller ikke være et sett med krav man må innfri, hvis man gir seg i kast med betent tematikk.

    På bakgrunn av dette er jeg derfor helt enig i det påfølgende du skriver om tolkningsrom. Vel, med unntak av at Paradis: Kjærlighet og Django Unchained er mer tankevekkende og innsiktsfulle enn Play (selv om jeg likte begge) :-)

  18. Eirik Frisvold Hanssen sier:

    Grunnen til at jeg mener at spørsmålene “hvem er denne filmen laget for” og “hvem får uttale seg om den” henger sammen er fordi så mye av forsvaret for filmen – du har misforstått, se deg selv i speilet, hudfarge er ikke viktig – er ekskluderende. Man er så opptatt av å forsvare filmen og dens intensjoner at man fornekter og bagatelliserer den virkeligheten som Play ikke bare handler om, men også er en del av.

  19. Tone Olsen sier:

    Dette var en god analyse på hvorfor filmen kan bli oppfattet å ha et underliggende rasistisk budskap. Som andre har kommentert, kan denne filmen tolkes på flere måter. Spørsmålet jeg stiller meg, er om man kan tillegge en filmskaper intensjoner basert på hvordan man selv tolker filmen hans.

  20. Eirik Frisvold Hanssen sier:

    Nei, og derfor er spørsmålet om intensjon, om noe er vondt eller godt ment, som oftest et blindspor hvis man skal diskutere stereotyper og rasisme.

  21. Erik Vågnes sier:

    Tone: Absolutt, som jeg skriver i en kommentar lenger oppe så må man alltid se på hvordan filmen fungerer i seg selv. Gjennom saken bruker jeg Östlunds navn retorisk, som regissør av filmen, og hva han faktisk gjør (eller det jeg mener han gjør) — ikke hans motiver eller intensjoner. Og når jeg bruker snutter fra intervjuer, så er det for å belyse aspekter ved filmen. Som jeg skriver avslutningsvis så mener jeg ikke at Östlund er rasist, men at Play likevel kan være en rasistisk film.

  22. Ulrik Eriksen sier:

    Sammenlikningen med Haneke er fruktbar, men her er Ukjent kode en langt mer relevant film enn Funny Games. Noen klipp fra min anmeldelse i Morgenbladet i fjor.

    “I den kanskje mest berømte scenen i Hanekes Ukjent kode (2000) blir Juliette Binoche kontaktet av en arabisk gutt på metroen. Hun ignorerer hans freidige spørsmål, og prøver å unngå ham. Men forsøket på overseelse får langt fra ønsket effekt. ”Hvordan kan du være så vakker og likevel så arrogant”, spør gutten insisterende mens han høylytt latterliggjør hennes klassebakgrunn og snobberi. Kameraet er statisk plassert i den ene enden av vognen, som om det var det uttrykksløse blikket til en medpassasjer vi var en del av. I det den brysomme mannen endelig går av toget og dørene er i ferd med å lukkes, skriker han ”Bø!”, og får Binoche til først hoppe i setet (sammen med publikum), for deretter ramle fra hverandre i gråt.
    En nesten identisk scene finnes i Play. Fem svarte unggutter har akkurat bordet en trikk i Gøteborg. Den ene, Kevin (Kevin Vaz) begynner å leke med rastaflettene til en hvit mann foran ham, før han spør om hva han hører på. I likhet med Binoche forsøker passasjeren etter beste evne å ignorere inntrengeren i stedet for å komme ham i møte. Östlunds kamera er – som Hanekes – passivt, men glanende plassert på avstand. Det hele ender på samme ubehagelige måte. Overseelsen flyr tilbake som en boomerang i form av en larmende ydmykelse regissert av Kevin: rastamannen tvinges til å reise seg og motvillig synge en sang.”

    “Hanekes filmer har alltid handlet om konstruerte eller reelle trusler mot den borgerlige bekvemme livsstilen. Der terroren i hans første filmer lå begravet blant borgerskapets egne (Det syvende kontinentet, Funny Games), har den i de senere fransktalende filmene trengt seg på utenfra: fra immigranter (Ukjent kode, Skjult). Med Play tar Ruben Östlund en liknende vending. Hans to første filmer Gitarrmongot (2004) og De ufrivillige (2008) beskrev hvordan borgerlige sosiale regler og forventninger kan skape problemer og ubehag. I Play undersøker han hvordan den mer eller mindre innbilte trusselen fra ”våre nye landsmenn” har liknende effekt.”

    “Hva er det vi er redd for? Hva er det som får Binoche til å skvette og den hvite rastamannen til å synge mot sin vilje? Begge møter representanter for immigrantrollen som nekter å innfinne seg: de er ikke arbeidsivrige, underdanige og stammende slitere i konstant frykt for å bli deportert (den bekvemme typen). De er uforskammete, insisterende og kravstore lykkejegere med et konstant behov for å bli hørt (den truende typen). Disse har dessuten lært å bruke vår frykt for dem til egen vinning.”

    “Fra starten av lokkes vi til i første rekke se problemene og ubehaget til de hvite ofrene. Men Play er også en innføring i det sosiale hierarkiet mellom svarte og hvite. I de få stedene de voksne griper inn i barnas situasjon er det uten unntak for å hjelpe de hvite (om enn klossete). Som for Lillelord er det borgerskapets privilegium at friheten og sikkerheten aldri er så mye mer enn en trikketur unna. I en av filmens siste scener går to av ransofrenes foreldre til fysisk angrep på en av barneranerne, før han forlater åstedet med sønnen sin: ”Stakkars lille jævel. Ja skit i det. Jeg tror faktisk jeg gjorde ham en tjeneste.”
    Livet går videre. Foreldre og barn kan fortsette sine lune liv. De går og bader.”

  23. Erik Vågnes sier:

    Takk for svar, Ulrik. Det kan godt være at “Ukjent Kode” er mer fruktbar å sammenligne “Play” med, men litt av grunnen til at jeg inkluderte “Funny Games” var måten Haneke gjør seeren bevisst på spillet sitt og hans makt som provokatør, noe som ikke er tilstede i Östlunds mimetiske stil.

    Angående scenen med gutten med rastafari tolker vi den forskjellig. Slik jeg ser det representerer ikke gutten og innvandrerne noe tydelig klasseskille som i Hanekes film. Og det at mannen ikke kommer dem i møte er heller ikke naturlig i en slik situasjon uansett hvilken farge eller posisjon en slik gjeng har, slik jeg ser det.

    Når det gjelder voksne som bare griper inn for å hjelpe hvite, så stemmer det ikke overens med filmens siste sekvens. Måten den scenen er skildret på fremstår for meg i hvert fall som at de hvite kvinnene er naive og til og med “rasister” fordi de reagerer ekstra mye fordi en hvit mann irrettesetter svarte. De er med på å videreføre “problemet” fordi deres hvite skyldfølelse kommer i veien for fornuften.

    Jeg synes lesningen din ellers er plausibel og jeg tror nok den er i tråd med Östlunds intensjoner, selv om det blir litt lettvint kanskje å si at siden Östlund portretterer dem som truende, er det automatisk noe subversivt med det. For eksempel en filmskaper som Pasolini skildret gategutter som umoralsk ramp samtidig som han helliggjorde de ved hjelp av sin filmatiske stil; så poesien i livet deres, ga oss innblikk i menneskene bak. I “Play” mener jeg Östlund gir et karikert bilde på en særdeles klumsete måte.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>