For-snoen-faller-bilde-4

Analysen

Før snøen faller (2013)

Denne artikkelen inneholder spoilere.

I begynnelsen av Hisham Zamans spillefilmdebut Før snøen faller, befinner den fattige bondegutten Siyar seg i Istanbul. Han har reist langt fra sitt hjem i de karrige fjellene i den kurdiske delen av Irak, både i kilometer og i kulturell forstand, og går ut i den myldrende storbyen. Noe av det første han ser er en kvinne uten hodeplagg, kledt i en kjole som framhever hennes yppige kropp. Et kort blikk, en nesten umerkelig gest, en skygge over ansiktet, forklarer oss likevel tydelig hvilken ny opplevelse dette er for Siyar, og hvordan denne utfordrer hele hans verdensbilde.

I denne scenen oppsummerer regissør Zaman filmens handling og tema. Unge Siyar befinner seg mellom tradisjon og modernitet, og er kastet ut i en handlingsrekke han ikke vet konsekvensene av, med et stort og tyngende ansvar på sine unge skuldre. Han er forflyttet til en verden som er helt fremmed og utfordrende for ham. Spenningene mellom det tradisjonelle og det moderne, ikke minst knyttet til kjønnsroller, er hovedtemaet i Før snøen faller.

Det er blitt en uvanlig norsk film. En film som vil noe, som våger å håndtere vår tids store spørsmål, men samtidig våger å være hemmelighetsfull, forsiktig og indirekte. Som hvisker, puster og lever. Den roper ikke ut sin tematikk og sitt engasjement. På en slående formsikker måte drives Siyar fram mot det uunngåelige tragiske endepunktet i den kalde snøen, øyeblikket da tradisjon og modernitet forløses i utfordrende handling, mens snøen faller.

Med Før snøen faller beviser Hisham Zaman at han mestrer en komplisert og tidkrevende fortelling, samtidig som han tar med seg følsomheten for øyeblikk og stemninger fra kortfilmene inn i spillefilmdebuten. Den mørke og til tider desperate humoren fra filmskole-midtfilmen Piraten (2002) og den nesten timeslange dramakomedien Vinterland (2007) er med, men koplet til den smertefulle sårhet han viste i kortfilmene Broen (2003) og den mesterlige Bawke (2006). Selv om det er tidlig på året, har jeg vanskelig for å tro at man kan overse Før snøen faller når de beste norske filmene fra 2013 skal oppsummeres.

Før snøen faller

Gjennom Europa

Før snøen faller begynner effektivt in medias res – midt i en handling. Siyar går innover i et smug, med ryggen mot oss, før han blir surret inn i plast fra topp til tå, for så å krysse grensen til Tyrkia nedsenket i en tankbil med olje. På en øde landevei møter han en gammel vandrer, og mannen spør hva denne fremmede gjør her. Siyar forteller at han er på vei til Istanbul. Der skal han drepe sin storesøster som har rømt hjemmefra fordi hun ikke vil bli giftet bort til en hun ikke elsker. I tilbakeblikk fortelles bakgrunnen for historien, og vi får vite at Siyars far er død, slik at unge Siyar er blitt familiens overhode. Derfor må han følge etter sin søster, helt til verdens ende om han må, for å hevne den urett søsteren har begått mot landsbyens tradisjon og store mann. Søsteren Nermin har flyktet til Istanbul med sin elskede Azad for å kunne leve et lykkelig liv. «Du vanæret oss!,» sier Siyar senere da han møter Nermin i Istanbul.

I Istanbul møter riktignok Siyar til slutt sin søster, og med kniv i hånden vil han hevne tradisjonen og gjenopprette ro og orden i landsbyens sosiale verden, men søsteren slipper unna og ferden må gå videre. Både før og etter at han treffer søsteren må Siyar vente. Han er nå blitt en brikke i et spill og et nettverk. Han venter i et rom på hotellet, fullt av menn som er på vei – som er løftet ut av sine vanlige sosiale roller og plassert i et venterom. Snart skal de skal spres for alle vinder. Han venter utenfor en av de lokale storkarenes lille kott – der vedkommende nærmest “holder hoff” – og håper på at penger skal komme fra landsbyen, slik at han kan bli fraktet videre i et nettverk av smugleroperasjoner. Disse skal bringe ham gjennom Europa, mot søsteren som er på flukt. Siyar venter ute på gaten, der han opplever den store byen og den store verden, og et ublidt møte med storbyen blir også inngangen til det virkelig eksistensielle møtet som forandrer gutten og utvider verdensbildet hans.

En dag blir han utsatt for et ran. To gutter tar lommeboken hans og løper avgårde. Han følger etter dem, men får ikke tilbake pengene, og oppdager at den ene av de to guttene egentlig er en forkledd jente. Han finner et smykke mistet i håndgemenget, og oppsøker henne for å gi det tilbake, men blir brutalt banket opp av en guttegjeng. Dette betyr imidlertid at han til slutt blir kjent med jenta Evin, som senere blir med på reisen nordover.

Før snøen faller

Dette blir begynnelsen på en slags kjærlighetshistorie, av aller váreste sort, som samtidig skaper en effektiv intrige og følelsesmessig motor for filmen. Evin har sin egen drivkraft for å komme til Berlin for å finne sin far, men som gatesmart guttejente er hun en representant for all den modernitet Siyar er på vei for å gjøre opprør mot – og rette opp – ved å drepe søsteren. Når vil Evin få vite hva som er Siyars egentlige mål med reisen? Og hva vil avsløringen bety for relasjonen mellom de to? Hva vil skje når modernitet og tradisjon når det eksplosive kokepunktet?

Etter en stopp i Berlin, der Evin sporer opp faren sin (som har stiftet ny familie og ikke lenger kan anerkjenne henne som sin datter), fortsetter reisen helt til Norge. Her har søsteren Nermin bosatt seg i et frosset, pastoralt landskap utenfor Oslo. Drevet av alle de ”gode” hjelperne som gir ham tak over hodet, mat og en pistol til å drepe søsteren med, oppsøker Siyar søsteren i et siste dramatisk øyeblikk. Øyeblikket da det begynner å snø.

Sorg og omsorg

Før snøen faller handler om sorg og omsorg. Filmen utviser en følsomhet for eksistensiell utsatthet og sårbarhet som både er smertefull og befriende. Til syvende og sist formidler den vårt ønske om å skape en beboelig verden – om å bebo vår felles verden. Men sosiale og samfunnsmessige hindre kaster oss ut i situasjoner der valg er vanskelige, men nødvendige; der alt vi gjør blir galt til slutt, på en eller annen måte. Siyars historie er en drastisk dramatisering av enkeltmenneskets dilemma i møtet med det sosiale, og tradisjonens brytning mot det moderne. Samtidig er det en hyperaktuell film, som byr på en gripende og menneskelig historie vi kan ta med oss videre, for å nyansere overskriftene i avisen om flyktninger, migrasjon eller æresdrap. Dette gjør filmen viktig, aktuell og engasjerende.

Siyars reise gjennom Europa er både en samfunnsmessig og eksistensiell reise. Som i alle road movies utspiller den seg både på utsiden og innsiden av mennesket. Zamans film har rester eller brokker av en slags dannelsesfilm i seg, og handler om Siyars utvikling, oppvåkning og valg. Rollefiguren gjennomgår en omfattende utvikling i løpet av filmen – hans verden blir stadig større. Siyar blir også en virkelig mann underveis, men ikke gjennom å utføre æresdrapet. Gutten blir voksen fordi hans nye eksistensielle utsatthet, i møtet med fremmede verdener og storbyer, blir en læretid der han forstår hva sorg og omsorg egentlig er. På den aller vanskeligste måten.

«Før snøen faller»

Midt i den omtumlende reisen opplever Siyar det eksistensielle møtet som virkelig forandrer ham. Det er ikke møtet med Istanbul, innbyggerne eller den moderne storbyen. Det er heller ikke Europa. Det er møtet med Evin som forandrer ham. Her finner vi en av de vakreste kjærlighetshistoriene jeg kan huske å ha sett i norsk film; en kjærlighet så skjør og vanskelig og antydende at den bare så vidt er der. Samtidig endrer den både Siyar og Evin. Det er omsorgen for Evin som gjør at Siyar når et vendepunkt – at han tar stilling i valget mellom tradisjon og modernitet. Og han gjør det gjennom et svik. Filmens mest dramatiske øyeblikk er nettopp dette sviket; nødvendig og overraskende, befriende menneskelig og samtidig skjebnesvangert.

Tillit og svik står sentralt i Før snøen faller, og på forskjellige måter igangsetter disse motivene ulike deler av handlingen. Slik aktualiseres den for tilskueren. Samfunnet, landsbyen og alle hjelperne i nettverket, som strekker seg fra fjellandsbyen i Kurdistan til det vinterlige Oslo, sviker Siyar og Evin. Siyar blir sendt ut på reise for å svike storesøsteren vi forstår at han egentlig elsker og sørger over å ha mistet. Noen lykkelige tilbakeblikk viser oss den omsorg og ømhet som tross alt finnes mellom de to, og som Siyar skal forræde ved å forsøksvis drepe henne for ærens skyld. Evin er også sveket, både av storsamfunnet og sin ”far”. Evins svik overfor Siyar bringer dem sammen på paradoksalt vis, og muliggjør tillit og menneskelig vekst. Til slutt må Siyar svike tradisjonen på to helt avgjørende punkter – først for Evins og deretter for søsterens skyld.

Zaman forteller en gripende historie ved å gå inn i kjernen av det menneskelige. Før snøen faller treffer noe sentralt i oss. Den er grunnleggende menneskelig, gjennom å bestå av en serie eksistensielle situasjoner, og samtidig helt vesentlig i sin samfunnsmessige aktualitet. Den pendler mellom tradisjon og modernitet, men viser kanskje først og fremst hvordan det tradisjonelle er vevet inn i det moderne; hvordan vår globaliserte tid er en overtoning mellom tradisjon og modernitet. Og dette lever i oss alle. Det er ikke bare abstrakte strukturer og idéer, men noe helt konkret som lever i Siyar, Evin og Nermin. Det er dét de er. Styrken i Zamans film er nettopp denne pendlende bevegelsen mellom det menneskelige og det samfunnsmessig engasjerte, som forhindrer at filmen reduseres til en didaktisk idéfilm.

Før snøen faller

Hemmeligheter og antydninger

Som filmfortelling er Før snøen faller forsiktig, antydende og indirekte. Den arbeider med antydninger, og rommer mange hemmeligheter og uklarheter som blir avgjørende for at den skal få liv. Ingen av filmens skuespillere er utpreget gode, og Taher Abdullah Taher, som gir liv til Siyar, kan ofte synes som en tom maske. Ansiktet hans har få variasjoner, og kroppen har heller ikke tilstrekkelig plastisitet til å kunne spille på gester og mimespill. Samtidig blir dette noe av filmens styrke. Den våger dessuten å unnlate å fortelle, selv når vi som tilskuere kanskje ønsker enkle svar. Hva tenker egentlig Siyar på underveis? Er mannen Evin møter i Berlin hennes biologiske far, eller bare noen som hjalp moren da hun ble fengslet og torturert? Heldigvis ønsker Zaman å skape en fortelling som ikke er så fullstendig at den mister et rom for tvil.

Før snøen faller er på mange måter en fundamentalt anti-psykologisk film. Den gir oss lite innblikk i hva som foregår inne i Siyars sinn. Hvem han egentlig er, er vanskelig å svare på. Fristelsen for å servere for mye informasjon, også mer av Siyars kvaler og tanker, har sikkert vært stor, men det er befriende at Zaman og hans medforfatter Kjell Ola Dahl har stolt på publikums evne til å trekke linjer selv. Etter premieren var det flere anmeldere som ønsket seg flere forklaringer, mer innsikt i årsaker og tanker, spesielt i Siyars sinn – rett og slett mer backstory, for å kunne navigere i fortellingen og de følelser og tanker som den skaper. Men jeg mener altså at det ligger en styrke i fraværet av psykologiske forklaringer og utbrodering av årsaker eller mentaliteter. Ikke minst gjør dette valget at det blir lettere å se Siyar som et menneske i en virvelvind av sosial forandring og samfunnsmessig utvikling, fordi filmen hele tiden kretser omkring det rent menneskelige i en helt konkret historisk tid og i et geografisk område.

Fraværet av ”tykke” menneskeskildringer og innblikk i karakterpsykologi, gjør at Før snøen faller legger stor vekt på konkrete detaljer, små gester og handlinger. Dette lykkes filmen langt på vei med. Fortellingen er fåmælt og nedtonet, men detaljrik. Tvetydig og hemmelighetsfull. Den skaper stemninger, men går også hinsides stemningen i å rette vår oppmerksomhet mot menneskelig kompleksitet og eksistensielle dilemmaer. Når filmen forsøker å løse opp dette, både i begynnelsen og slutten – spesielt i slutten, som nærmer seg det didaktiske – glipper det litt for Zaman. Her stoler han ikke hundre prosent på historien.

Ettersom filmen avviser det indre, er Før snøen faller opptatt av den ytre verden. Ikke bare som vår inngang til indre verdener, til Siyars verden eller Evins opplevelser, men fordi den ytre verden er fascinerende i seg selv. Den skaper et miljø som til dels både definerer og problematiserer rollefigurene, men representerer også noe mer. Det er de konkrete miljøene, alle de små detaljene, som løfter historien og skaper kompleksitet og tvetydighet.

Gang på gang kom jeg til å tenke på Theo AngelopoulosLandskap i tåke (1984). Før snøen faller er selvsagt ikke i samme divisjon rent filmatisk, og det er store forskjeller i rytme og tone mellom de to filmene, men de har likevel mange likhetstrekk. Begge er hemmelighetsfulle, tematiserer viktige samfunnsmessige temaer på en indirekte og forsiktig måte, handler om svik og tillit, er road movies om unge mennesker på reiser, og er opptatt av den konkrete ytre verden og de aller minste gestene. Ansikter er viktige, men også hender. Hånden som strekkes ut, som berører verden og de andre, står helt sentralt i begge filmene. Både Angelopoulos’ og Zamans filmer har øyeblikk som på en mystisk og motsetningsfylt måte fanger inn møtene mellom mennesker og verden.

Før snøen faller

Mellom tradisjon og modernitet

Før snøen faller handler om alt det som skjer før snøen faller over Siyar. Den er viktig og aktuell, men bruker ikke pekefingre og blir dermed ikke belærende. Det er nærliggende å sammenligne filmen med Halkawt Mustafas Rødt hjerte (2011). Begge handler om opprør mot tradisjon og patriarkalske holdninger med utgangspunkt i Irak, tar to unge mennesker ut på en reise mot en mørk slutt, og handler om tvangsgiftemål og menneskelig oppvåkning. Der Rødt hjerte er en idé- eller tendensfilm jeg opplever som enkel, overtydelig og budskapstung, er Før snøen faller betydelig mer kompleks og tvetydig. Den er mer formsikker, rommer flere hemmeligheter, og arbeider med en mer finstemt instrumentering. Zaman tar utgangspunkt i små øyeblikk, som gir en spesiell klangbunn til de store spørsmålene. Shirin og Sorans flukt fra tradisjonen i Rødt hjerte er innlysende, uten dermed å miste all kraft og betydning, men Siyar og Evins reise gjennom Europa er mer mangefasettert og følelsesladet.

Hisham Zamans film er befriende i en norsk sammenheng fordi den føles viktig. Før snøen faller er ikke bare en god film, og en vellykket tematisering av samtidsproblemer – den er også rettet mot det mest grunnleggende i oss. Den vil noe med fortellingen og det filmatiske uttrykket, og lykkes i å gripe og bevege oss. Samtidig er det en filmfortelling som våger å være tilbakeholden og overlate mye til tilskuerens tanker og følelser.

Som norsk samtidsfilm har Før snøen faller både trekk som er typiske og utypiske. Dens vekt på stemninger og pregnante øyeblikk, dens nedtoning av plot, intrige og karakterpsykologi, er på mange måter typisk for svært mye norsk film i dag. Zamans film er derimot utypisk i sitt brennende ønske om at film skal være noe mer enn en serie megetsigende øyeblikk. De sarte stemningene, øyeblikkene som griper oss, er til for noe. De lærer oss, indirekte og ad omveier, om hvordan vi bebor vår felles verden, og om spenningene mellom tradisjon og modernitet i dagens virkelighet. Med mye omsorg og sorg, gir filmen en følelse av å ha blitt littegrann klokere og bedre etter at fortellingen er over.

Å la en syv minutter lang reklame for Torunn Lians nye film Victoria, en adaptasjon av Knut Hamsuns roman, komme før Hisham Zamans film var et uheldig og ulykkelig valg av produsenten, distributøren og kinoen Prinsen i Trondheim, der jeg så filmen. I forhold til Før snøen faller føltes Victoria som et pust av møllkuler. Selv om Hamsuns roman handler om kjærlighet og eksistensiell utkastethet – når verden rakner på grunn av kjærlighet – føles den neppe nødvendig, aktuell eller viktig. Snarere gammel. Spådommen er muligens feilaktig og urettferdig. Det vil vi snart oppdage.

Det gjorde imidlertid ikke Før snøen faller til en mindre film. Snarere var det en stor lettelse å tilbringe tid med en filmskaper som virkelig vil noe, som går inn i sin egen tid, som våger å gå egne veier. Og som får det til.

«Før snøen faller» – plakat

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>