«En som deg»

Analysen

En som deg (2013)

Red. anm: Montages-redaktør Karsten Meinich har klippet filmen En som deg, som denne artikkelen handler om. Han har i inneværende periode hatt permisjon fra redaksjonelt arbeid, og denne artikkelen er skrevet av en bidragsyter som ikke tidligere har vært involvert med redaksjonen eller hatt noen øvrig forbindelse til Montages.

*

Disse rare følelsene, disse møtene fylt av tiltrekning, tida som sier hadet og rommet som oppløses bak et ansikt som stiger fram foran trynet ditt. Hvor ofte har ikke film prøvd å gi form til dette? Og det er jo ikke så rart, da film har mange gode forutsetninger for å formgi et blikk som slår for et annet menneske. Spillefilmdebutant Eirik Svensson har laga en Følelsenes film som vet å utnytte noen av filmens elementer: ansikters formasjoner, blikk, tid, rom, lys og skygger. Men er det noe mer enn en innstendig øvelse, en halvoriginal kjærlighetshistorie i filmens lys? Markerer den en distinkt stemme – er En som deg en synliggjøring av noe nytt?

En som deg kretser rundt et kjærlighetsforhold mellom to mennesker (forsåvidt tre, men egentlig to). I filmens første del blir vi kjent med tre norske gutter og tre finske jenter, som møtes i Istanbul, og vi kommer nærmere på to av disse idet de trekkes mot hverandre: Kaisa (Pamela Tola) og Jacob (Espen Klouman Høiner). Filmen struktureres som by-akter, der forskjellige storbyer markerer en ny tid i liva til Kaisa og Jacob, som forlater og treffer hverandre i ny og ne.

Selv om disse byene – Istanbul, Oslo, Helsinki, Berlin – har fungert som en slags undertittel i markedsføringa av filmen, framstår de ikke som sentrale i seg selv. Snarere enn å utheves i sin stedsspesifisitet, fungerer byene som globale rom der menneskene oppholder seg med de samme følelsene fra sted til sted (men her er det mulig jeg overser noe på grunn av manglende kunnskap og erfaring med byene). Filmens by-strukturering uthever også en tidsmessighet knytta til globalisering, der geografiske forflytninger har blitt en naturlig del av dagliglivet til det fartende businessdyret.

Dette rom- og tidsaspektet ved filmens struktur er karakteristisk for hele filmen, som vektlegger geografisk, fysisk og emosjonell nærhet og avstand: tilnærmelser, dynamikken i konkrete møter, omfavnende og prøvende blikk og smil, romantisk kjærlighet, forknytthet, forlatthet og lengsler hos ensomme mennesker i bylandskap. Kaisa og Jacob: storbymenneskene som driter i businessmøtet med Cola på bordet og driter i kunsthistorien i Vigelandsparken. Som er oppmerksomme på det ferske uttrykket i steinen, alltid søkende i nået, som håper på et møte, på intimitet. Håper at det ikke glipper på grunn av feil by, tid, følelse eller henvendelse.

«En som deg»

Mellom det ’hverdagslige’ og symbolske

Svenssons uttrykk har en dobbelthet jeg ønsker å gå litt inn i. Først: en tendens til det visjonære. Av og til framtrer symbolske manifestasjoner av lengsel og lidenskap. Sistnevnte viser seg først og fremst i hvordan kunst brukes og posisjoneres i filmens mise-en-scène. I en scene i Vigelandsparken framtrer et relieff av to sammensmeltede menneskekropper som en symbolsk manifestasjon av Kaisas lengsel, og litt senere blir en montasje av våte dansere i rask bevegelse en slags Lidenskapens bildedans; saftig, svett og glinsende. Man kan kritisere disse symbolske innslagene for å forstyrre en der-og-da-følelse filmen ellers avgir (eller nærme seg kitsch, dårlig smak eller latskap for den saks skyld, om man er i det vonbrotne hjørnet), den nærhet til det konkrete filmen stadig søker, men dette framtrer ikke som inkonsekvente valg. Blant annet fordi filmen til stadighet fører fysiske former inn i et emosjonelt rom, på ulike måter.

En som deg skifter ofte fokus mellom mennesker og miljø. Kameraet konsentrerer seg om menneskene og deres ansikter, og dette får ofte omgivelsene – først og fremst lys – rundt og bak personene til å nærme seg det abstrakte. Ikke bare gir det romma en slags emosjonalitet, en følelsenes valør, det gir også menneskene en soliditet. De står og beveger seg som vektige kropper, altoppslukende tilstede i et emosjonelt øyeblikk eller en stemning, der omgivelsene sklir tilbake som et diffust, svirrende oppholdssted. Som den omliggende verden idet du er i ferd med å kline, prøve å sove, eller gå over en traffikert vei og biler er det eneste som lyser for oppmerksomheten.

Med tanke på dette med fokusskifte, lys og rom og menneskers soliditet, kan tankene gå til Joachim Triers Oslo, 31. August (2011). Men i den filmen blir nettopp det konkrete ved romma – dette lyset som faller nå, denne benken i denne parken akkurat nå – omfavna. Hos Trier er ikke byen et globalt rom, men en konkret tilværelse for et menneske. Hos Svensson, derimot, trer rommet mer tilbake for følelsene som forløper seg i et ansikt. Lyset forsterker alltid en stemning og nærmer seg som som sagt ofte det abstrakte. Det døper liksom disse ansikta – ja, det hele er litt høytidelig. Lyset er regissørens. Triers lys er ikke bare hans lys, det er filmens og virkelighetens lys. Det er det for øvrig også i Svenssons film, men han er alltid interessert i hvordan det lyser opp et fjes, hvordan det kan utstille et emosjonelt ansiktsuttrykk. For ham virker ikke filmens indeksikalitet, bildets fysiske og direkte forbindelse til en historisk verden, like fundamental og styrende for visjonen og uttrykket. Lyset er først og fremst en følelsesmarkering og et kjennetegn på en moderne urbanitet.

«En som deg»

For Trier er omgivelsene noe kameraet forsøker å se og klargjøre; for Svensson er de en mulighet til å uttrykke tilstander. Spesielt slående er f.eks. et totalbilde fra et rom i Operaen, som posisjonerer Kaisa ensom i mørket på et forlatt dansegulv, med en rad av de nye høybygga (Barcode) i bakgrunnen, bak de veldige glassveggene. Bildet framviser ikke først og fremst et nytt Oslo (med eller uten dato), men en tilstand. Denne interessen for urbane roms emosjonelle dimensjon, deres kobling til menneskenes følelser, kommer eksplisitt til uttrykk i én spesifikk scene: Kaisa og en mann står i et pregløst, lyssterkt gatekjøkkenlokale og venter på maten, før de skal hjem til henne, og hun sier at dette alltid er det mest ensomme øyeblikket, tiden mellom utestedet og hjemmet. Storbyene virker fylt av disse urbane og emosjonelle mellomstedene. Venterom, tomrom.

Når jeg har trukket linjer fra En som deg til Joachim Trier, er dette for å utpeke en forskjell – en forskjell blant to filmskapere som arbeider med film som perseptuelt skulptureringsmateriale og forstår viktigheten av lys. En som deg ligner mer på måten en filmskaper som James Gray (en av de mest interessante samtidige, amerikanske regissørene) jobber med byrom, lys og følelser. Mens vi er inne på navn, må det forresten sies at fotograf Martin Solvang har gjort et utsøkt arbeid: filmen viser en årvåken og konsekvent behandling av lys fra start til slutt. Ved flere anledninger manipuleres lysforholdene for å mane fram en stemning, uten at det bryter med filmens naturlige mise-en-scène.

Ved siden av en basketbane- og en diskoteksekvens, er det to øyeblikk som utmerker seg: en scene i en kiosk tidlig i filmen, og en på et hotell mot slutten. Disse sekvensene er betegnende for filmen i hvordan de holder på det ’hverdagslige’ og ’tilfeldige’, samtidig som de søker mot bilder på tilstander. I kiosk-sekvensen ser vi Kaisa og Jacob, idet de er i ferd med å bli kjent (som de vel, strengt tatt, er i ferd med gjennom hele filmen), og skal kjøpe inn litt mat og drikke for kvelden. Elektrisiteten har tydeligvis sviktet i butikken, og de får et stearinlys av mannen bak disken. Stearinglysa får ansikta til å gløde i mykt lys. En smart og effektiv – om ikke spesielt gripende – visuell artikulasjon av romantisk stemning. Filmskaperne skal ihvertfall ha for å gjøre et kiosklokale romantisk (og unngå en del produktplassering). I hotell-sekvensen går også lyset, og legger med dét forholda til rette for nakne kropper i lidenskapelig bevegelse.

«En som deg»

Det prøvende

Om lyset i filmen kan sies å bli brukt til en form for skulpturering, er dette ikke tilfelle med selve kameraarbeidet. Det er søkende, ubestemt, håndholdt, på alerten – har nerver og tilsynelatende uvitenhet om hva som venter. Filmens interesse ligger også på mange måter her: i folk som prøver, tester ut, søker seg fram, føler i bevegelse. Jacob har en bakgrunnshistorie, men den blir ikke forklart, bare antyda i en fomlende beskrivelse fra Jacob selv, og forblir uavklart. Karakterene blir hele tida til i nåets usikkerhet. Klouman Høiner har selv forklart at mange av scenene ble improvisert, oppstod i øyeblikket, og Svensson har fortalt at arbeidsmetoden ble funnet opp mens samarbeidet pågikk. Det har gitt sitt positive utslag i den endelige filmen.

Et stadig referansepunkt for diskusjoner av denne form for filmskaping er John Cassavetes. Filmteoretikeren Ray Carney har påpekt hvordan Cassavetes’ filmer, i likhet med Jean Renoirs og Vittorio de Sicas, gir oss kropper og uttrykk i konstant tilblivelse. Alt er vann, som den første greske filosofen sa, og den global-urbane filmpoeten innfinner seg med strømmen av inntrykk; den verdenen som her skal uttrykkes lar seg ikke nedskrive i et manus, men oppstår og må revurderes i stadig nye situasjoner. Svenssons film virker å balansere mellom en slik innstilling og en sans for det komposisjonelle og kontemplative; mellom filmbildet som tegn og filmbildets som utkast; mellom symbolsk uttrykksfullhet og uttrykkets selve problem. En lyst til å formgi, kombinert med en åpenhet for og anerkjennelse av det ikke-forutsette – at det alltid finnes en uviss framtid som kan destabilisere etablert, konseptuell mening.

Cassavetes’ filmer har en råhet, spontanitet og radikal originalitet som ikke er tilstede i Svenssons film, men nettopp denne interessen for det uferdige og usagte deler de to, og Svensson behandler det godt på sin mer trygge og konvensjonelle måte. For meg framstår ikke denne filmen så original som f.eks. Ulrik Eriksens anmeldelse i Morgenbladet posisjonerer den som. Blant annet uttrykker pianomusikken konvensjon snarere enn følelsesfullhet, bare for å ta et åpenbart eksempel. (Elementer som dette var totalt fraværende i Svenssons kortfilm Fredag [2010], der han ga faen i å lyse opp ansikter og fulgte rygger uten å komponere. Den filmen var imponerende, først og fremst i dens “ubearbeida” uttrykk, hvordan den fant en råhet og naturlighet. Samtidig ble man sittende med spørsmålet: hva synliggjorde den egentlig? Brukte den film til å vise noe nytt?). Likevel framstår En som deg som en film som søker å uttrykke noe eget med filmens materiale. Den søker en filmatisk nærhet til mennesker som lever med følelser i uvisshet, og er ikke særlig interessert i å pakke noe inn i en historie eller gjøre en konvensjon ut av livet. Den er heller ikke interessert i å være en intellektuell film, snarere virker den som et visuelt forslag: mennesket er følelser i hver pore av ansiktet.

«En som deg»

Slik sett minner den om en annen nyere film (med røtter til neorealismen) om tiltrekning mellom to mennesker, som har samme fullstendige konsentrasjon om menneskeansiktet, og som skaper en slags visuell dialog: På veien til Buenos Aires (Pablo Giorgelli, 2011). Som i den, framstår Svenssons narrativ hovedsaklig som en struktureringsmulighet. Det viktige – filmens energifelt – er det følelseslada, søkende, utadretta menneskeansiktet. Leppene er gjerne ubevegelige i dette ansiktet. Interessen for det lyttende, oppmerksomme, ordløst persiperende ansiktet viser seg eksempelvis tydelig i en dialogscene tidlig i filmen, mellom de to vennegjengene. Kameraet ser ofte på de som ikke snakker, søker mot en usagthet i ansiktene. Det er gjerne lite dybde i bildene, hvilket forsterker opplevelsen av ansiktets nærvær og ubetydeligeten av de konkrete omgivelsene, foruten lysets tonalitet.

Noen ganger virker riktignok kameraet å skulpturere i visshet, og her blir dybden avgjørende: for eksempel får vennegjengene et bilde hver som sementerer en sterk tilhørighet mellom de tre. Det er lenge siden jeg har sett bilder som virker å eksistere for denne ene grunnen – å forsterke vår forståelse av båndet mellom tre folk – og gjør det så bra (sist var tre mennesker rundt et bål i en skyttergrav i Howard HawksThe Road to Glory fra 1926). Jentegjengen får et bilde med fokusskifte, der fokuset beveger seg mellom de tre kroppene og ansikta som ligger i en seng. Bildets perspektiv forsterker tettheten mellom dem, og med dette fortroligheten som allerede antydes av dialogen og kroppsspråket. Kameratskapet og tillitsforholdet mellom gutta stråler ut av et bilde som posisjonerer samtlige hoder i henvendelse til jentene på balkongen ved siden av; gutta snakker litt seg i mellom, legger planer, og bildet befester virkelig dette “seg-i-mellom”. Det er et bilde som er altoppslukende i det interne øyeblikket mellom de tre.

«En som deg»
«En som deg»

Sistnevnte scene er for øvrig imponerende i hvor naturlig interaksjonen mellom folka skjer. I tillegg til tempoet og flyten, og vekslinga mellom nærhet og avstand i utsnitt, er selvfølgelig skuespillerprestasjonene helt sentrale. Det naturlige, sterke sollyset er ubarmhjertig mot skuespillernes ansikt, men det går virkelig bra, for de vet at de har et blunkeløst øye nært seg – de spiller ikke for teaterpublikummet. Klouman Høiner har kanskje vært borte fra filmmediet en periode (han har studert ved Teaterhøgskolen), men det synes ikke. Manuset (og ‘blir-til-underveis’-arbeidsmetoden) har nok lagt viktige føringer, men samtlige skuespillere treffer en impulsivitet og uavklarthet i tonefall, i verbale og kroppsspråklige pauser og uavrundende setninger. Gjennom hele filmen er Klouman Høiner og Pamela Tola ekstremt flinke til å være i en situasjon uten tanke på (å tilfredsstille) et publikum. Av og til oppfører dessuten kameraet seg som en slags luskeper – noe som skjules for menneskene foran linsen. I et par intime scener med Jacob og Kaisa er det plassert som bak en vegg, med hodet tittende rundt hjørnet. Lyset kaster ofte sin kunstferdighet over menneskene og lefler med å gi Kjærligheten et materielt bilde, men filmøyet er nysgjerrig overfor deres neste bevegelse; er opptatt av den forløpende tiltrekninga i fysiske møter. Det har ikke bestemt seg om dette er Kjærlighet.

I en scene der Jacob forteller om eksen sin for de finske jentene, blir det tydelig at det ikke ble slik han ønska; at han bare ble ført inn i utleveringa, kanskje av stemninga, eller fordi det passa seg å si noe akkurat da. Svensson vektlegger her Klouman Høiners kroppsspråk og Tolas blikk, idet praten går videre blant de andre. Når den i utgangspunktet hyggelige situasjonen plutselig blir sår for Jacob – hvilket Kaisa fanger opp – aktualiseres dette av Svenssons blikk. En annen imponerende formgiving til en helomvending i rollefigurenes følelsesmessige og perseptuelle opplevelse av en situasjon, vises seinere i filmen. Dette i et slags vendepunkt, der skyggene på en nattlig basketbane avtegner en gjennomgripende ansiktsforandring på elegant og dunkelt vis. Et nytt ansikt framtrer her plutselig og gradvis på samme tid – som om lyset ikke hadde bestemt seg helt for naturen av hva det så.

«En som deg»

Helende helhetlig

En som deg oppleves faktisk helhetlig, balansert og konsekvent, all den tid to ganske paradoksale interesser virker å materialisere seg: en søtladen sans for det ferdige, det fordøyde, det symbolske eller visjonære bilde, og oppmerksomheten for det uferdige, det som er i ferd med å forløpe seg. Det er gledelig å se en film som klarer å skulpturere og være nysgjerrig på samme tid. Jeg vil ikke svare på innledningsspørsmålet (hvem er jeg til å svare på det?), men filmen vitner iallefall om filmskapere som tenker og føler med film, ikke bare dyktige håndtverkere som kan levere en filmversjon av en “muntlig” historie (de har vi mange nok av). Det er veldig fint å se, ettersom det er mange relativt ferske filmarbeidere involvert i dette prosjektet.

Men som en annen norsk film En som deg deler visse kvaliteter med, Fjellet (Ole Giæver, 2011), framstår den som et lite utfordrende verk. Ikke at det nødvendigvis er noe galt i dette, men på en måte føles helheten og balansen konstruert og trygg. Filmen tør å la være å forklare alt mulig. Det er blant annet brukt arkivmateriale (av henholdsvis en finsk maratonløper og amerikanske basketspillere med bart) for å markere overganger fra by til by. Et valg som ikke forklares nærmere, og som ikke forklarer seg selv. Sike grep føles litt som den helende avslutninga: et påfunn, uten filmatisk brodd, på trygg grunn, tilbake til start – en manuskonstruksjon.

Og ville ikke filmen noe mer da? Dens kvaliteter viser seg først og fremst når den behandler følelser som vann (og ikke søker mot corny bilder som det jeg akkurat brukte) og følger den franske eksistensialisten Jean-Paul Sartres overbevisning, som Cassavetes gjorde så inntrengende i sine filmer: eksistens går forut for essens. En som deg er aldri akkurat en som deg, og man trår ikke ned i den samme elva to ganger. Som André Bazin ville sagt: å lage film er å se og balsamere strømmen som aldri er den samme.

Flere trekk ved Svenssons film (og dens skapelsesprosess) antyder en vilje til å respektere en slik uavklart før-filmatisk virkelighet, og jeg gleder meg til regissørens neste steg. Dette første er lovende, om trygt og komfortabelt og ikke fornærmende for noens smak – som en glinsende stein i en elv, som lar deg unngå å bli skikkelig våt.

«En som deg» – plakat

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 7 kommentarer

  1. Thomas Nilsen sier:

    tror denna filmen er bra jeg men fy fabian for en kjedelig plakat… ønsker filmskaperen at så få mennesker som mulig skal gidde se den?

  2. Clovenberg sier:

    Den minner meg om de plakatene / posterene som hang på veggen hos helsesøsteren på skolen.

  3. Thomas Nilsen sier:

    haha veldig bra clovenberg! ^^

  4. Sverre Aune sier:

    Ble bedt å skrive hva jeg synes om filmen for noen uker siden, så skrev en lang og usammenhengende tekst like etter å ha sett den. Inneholder min umiddelbare reaksjon, så kan være interessant.

    [SPOILERS]
    Likte jeg den: ja. Forsto jeg den: kanskje. Delen i Istanbul inviterte meg inn. Likte denne tolkningen av Istanbul, ganske ulik andre tolkninger av byen på film. Ikke like eksotisk, men mer slik man opplever byen som turist. Eller kan oppleve den. En mer realistisk vri, kanskje. Selv opplevde jeg den mer crowded, men de scenene hvor man druknes i folkemengder var jo ikke med her i filmen uansett. Morsom scene med minareten. Filmen virket ganske realistisk hele veien. Om ikke alle tilfellene var like realistiske så var måten folk snakket og omgikk hverandre på realistisk. Historier, løsprat, flørting, osv. Man kjente seg igjen i mye. Likte spesielt den eviglange rekka med basketballspillere med bart. Andreas går inn i forsvarsposisjon så det holder der.

    Hele delen med Andreas og Kaisa i Oslo var preget av mye undertekst og defensivitet. Den føles veldig “flink”. Det ligger mye sårt under det som skjer. Karakterene vil veldig mye, men får det ikke helt til. Flere scener illustrerer dette bra, men kanskje spesielt kile-scenen. Hun prøver å få litt god stemning, men alt blir bare feil. Mye interessant der, men likte likevel Istanbul-delen bedre. Men det er vel kanskje meningen. Den første forelskelsen burde jo være koseligere å se på enn den mer selvpåtvungne andre. Alt mellom Kaisa og Andreas i Oslo oser av at hun vil få ting til å fungere, samme hvor dårlig det ser ut.

    Jeg tolket Andreas som en helt annen person enn Jacob, men sett igjennom Kaisas øyne. Hun så det hun ville se. Hun prøvde også å kle han opp som Jacob. Forandre han til det hun egentlig ville ha. Noe av det første kjæresten min sa etter filmen var at hun først syntes Jacob og Andreas var kliss lik, men etterhvert så flere og flere forskjeller. Jeg antar at dette er den eksakt ønskede reaksjonen. For det er slik Kaisa opplever dem. Hun ser noen som ligner på Jacob, og ønsker sterkt at denne personen skal få henne til å føle det Jacob får henne til å føle. Men etterhvert blir det bare tydeligere og tydeligere at Andreas ikke er Jacob. Mot slutten, når de er på vei fra hverandre, prøver hun til og med å kle han opp som Jacob. Et siste desperat forsøk på å endre han til den hun skulle ønske han var. Kan hende dette er fullstendig på jordet, men det var slik jeg, og kjæresten min, tolket forholdet mellom karakterene Andreas og Jacob. Men vi begynner jo å lure underveis, og blir litt lettet når Kaisa møter Jacob igjen i Helsinki, og dermed bekrefter at Jacob og Andreas er to forskjellige karakterer. Da er det jo fortsatt håp for Jacob og Kaisa. Man ofrer altså Andreas øyeblikkelig. Han kan bare få være ulykkelig han, det er Jacob og Kaisa vi bryr oss om. Litt interessant det der. Utrolig kult grep at Andreas også blir spilt av Høiner, det gir virkelig hele filmen noe ekstra. Men om jeg har tolket karakteren rett så hadde vel Andreas vært helt meningsløs om ikke Høiner hadde spilt også han.

    Jeg likte godt innklippene, men kan forestille meg at et slikt grep ikke er for alle. De bryter jo litt med realismen, men det er det flere elementer som gjør. Har vært passiv tilhører av “re-stacks” såpass mye at da den sangen dukket opp ble jeg helt revet ut av situasjonen. Litt kjipt, men sånt skjer. Er jo en risiko med musikk i film. Kjæresten min lo godt da innklippet av basket-stjernen med bart dukket opp, så det fungerte ihvertfall godt for henne. Vi likte begge danse-scenen fra Oslo-delen kjempegodt. Det var en virkelig stilig måte å sette oss ordentlig inn i Kaisas følelsesliv der og da. Alene i en by hvor folk ikke engang snakker samme språk, ensom. De spjettende, våte danserne illustrerte hennes indre på en veldig effektiv måte. Kanskje filmens mest intense øyeblikk, for min del.

    Det er mye man ikke får svar på. Hva det finske ordet Kaisa lærer Jacob betyr f.eks, men det jeg ble mest nysgjerrig på er historien bak Jacob og eks.kjæresten. Hun han var forlovet med, hun som havnet i fengsel. Han klarte virkelig ikke å snakke med Kaisa om eksen, og det virket å ligge noe større der, men det kommer aldri fram. Og det synes jeg egentlig er helt greit, fint å kunne lage sine egne teorier. Det er ikke nødvendig informasjon for å forstå hovedhistorien.

    Ellers så ble inntrykkene man får av Oslo, Helsinki og Berlin som byer veldig like. Vet ikke om det er et poeng bak det eller ikke. Er ikke noen negativt i det, bare merket meg det. Ofte når man skifter beite geografisk gjør man noe utav det, men det skjedde ikke i noen særlig grad her. Man fokuserte på karakterene i alle miljø, og den visuelle stilen var temmelig lik.

    Nevnte tidligere soundtracket, likte det godt, men ble kanskje litt mye musikk? Filmen fungerte best for min del når dialogen kom frem og vi var inne i situasjonen og opplevde den som ekte. Tvert musikken kommer, kommer også vissheten om at dette er en historie, og ikke en luke ut i virkeligheten. Men noen plasser opplevde jeg musikk som helt nødvendig, så jeg vet ikke jeg. Likte også den finske musikken. Kanskje det var nok musikk da. Må vel se filmen igjen for å gjøre opp en mening på dette punktet. Og de fleste andre punkt, sikkert.

    Hovedrollene glitret til tider. Folk som tror det er pga. skuespillerne at Norge “ikke lager gode nok filmer” burde sjekke ut denne. Har sett Espen Høiner flere ganger før, men aldri blitt så imponert som nå. Pamela Tola var også veldig bra. Begge var jevnt over gode. Mye bra spill. Og birollene var gode og. Flere tilfeller av norske filmer hvor birollene ødela litt for min del, seneste eksempel var flere av rollene i Babycall, men her ble jeg aldri tatt ut av realismen pga. noen litt stive biroller. Godt spill over hele linja.

    Visuelt sett oppleves filmen som litt ujevn. Du har masse håndholdt, enkel pan over Istanbul og slikt, men så kommer etterhvert dette sakte spinnende shotet ovenfra, på hotellet tror jeg. Stakk seg litt ut. Innklippene stakk seg og ut. Men jeg likte begge disse detaljene godt. Alltid kult når noe bryter, spesielt når brytningene er såpass interessante som disse. Hele klassen min hatet “space shotet” i Kon-Tiki, men jeg likte det godt. Kan vel bli noe av det samme her. Noen takler ikke brytninger. Er vel en smakssak.

    Filmen har en litt slentrende stil, som jeg følte var en av de store styrkene dens. Man vet ikke helt hvor den går, så man følger spent med. Slik jeg tolket den var det en historie om kjærlighet, ensomhet og samliv. Hvordan man omgås hverandre, hva man sier, hva man gjør. En historie, full av detaljer man kan kjenne seg igjen i, og uten et klart og tydelig budskap. Det handler om mennesker man kan tro på, og er et portrett av samtiden. Det var slik jeg opplevde den, mulig det er et klart og tydelig underliggende budskap jeg misset. Ikke prøv å endre folk? Lykkelig er ikke noe du blir på kommando? En mulighet for kjærlighet er verd å si opp jobben for?

    Slo meg under sluttscenen at det der egentlig er en erketypisk slutt på en romantisk film, men at måten det ble filmet og presentert på ikke fikk det til å føles slik. Close upene, strykerne, løp over skinner og klem i saktefilm manglet likssom. Ble en visuelt pen slutt, men vet ikke helt hvor godt jeg liker den. Etter så mye motgang passet det kanskje med en up-ending, men det føltes litt merkelig. De møtes ved et tilfelle to ganger, så kommer han til Berlin og så blir alt bra. Det virket plutselig så lett, selv om hun har vært igjennom mye. Kanskje fordi arcen hans plutselig ble så enkel, og kun med en stor utfordring: jobben. Og denne utfordringen gjøres det så lite ut av at det ikke føles som han har slitt veldig for å komme dit. Jeg vet ikke helt. Slutten var fin, men fikk liksom ikke følelsen av at det var den ene riktige måten å avslutte på.

    Den første delen med finske venninner og norske kompiser, mild flørt, klein stillhet, kjøpte jeg fullstendig. Alle forsiktige forsøk på å nærme seg hverandre. Gå rolig rundt grøten. Alt etterpå føltes litt mer som klassisk filmfortelling. Kan godt hende at den første delen er mye mer klisje enn resten, men var i denne delen jeg virkelig levde meg inn. Så mye gjenkjennbart. Men som tidligere nevnt er jo dette hooket, her binder man seg til karakterene, og ønsker dem alt vel. Det at noen møtes og forelsker seg er jo noe som skjer i milliarder av fortellinger, det er historien videre som er mest original og interessant, siden den ikke hopper til “så levde de lykkelig i alle sine dager”, men skildrer et realistisk og vanskelig forhold, og hvordan de forsøker å få det til å funke. Men likevel er det del en jeg satt mest pris på. Jeg er kanskje yngre i hodet enn jeg liker å tro.

    Jeg vet ikke hva målgruppen er, men fra en 18åring med litt over gjennomsnittlig stor interesse for film får “En Som Deg” en tommel opp. Interessant og modig. Mye stilig. Flott å se noe norsk utenfor sjangerfilm som holder såpass høy kvalitet. Virkelig mye bra her. Helhetsinntrykket etter en gjennomseing er at den er god, men ikke fantastisk. Men må nok se den en gang til. Kan fort vise seg å bli min norske favoritt av året.

  5. Dag Sødtholt sier:

    Dette var jo en veldig flott kommentar! Og langt fra så usammenhengende som du advarte oss om. Liker spesielt din undrende holdning til materialet (sammenlignet med mange andres ofte bastante meninger). Ville ikke ha noe i mot å lese flere tanker du måtte ha om kursiv, og også om andre filmer…!

  6. Dag Sødtholt sier:

    En veldig flott kommentar av Sverre Aune altså! Men jeg glemte visst å fylle inn filmtittelen En som deg i kursivblokken…

  7. annette sier:

    Hei,håper du ser denne meldingen her. Jeg tolket det helt som at d var andreas som kom på slutten, ikke Jacob. En mye mer interessant slutt.jacob er en fyr som svever på overflaten og vet ikke hva han vil ha. Andreas derimot er ikke drømmeprinsen, men han gidder gjøre en effort; han drar til Berlin tross alt. For meg er d så tydelig at d er andreas som står der, ikke jacob…

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>