2012Filmer_rev2

Sveinungs topp 20 – 2012

Dette er en del av Årets beste filmer – topp 20, 2012

Hopp rett til

Neste:  Thor Joachims topp 20, 2012»

01Miss Bala

miss-bala
Mexico, 2011

For et filmår 2012 har vært! Så mange gode filmer, med sine helt særegne kvaliteter, som gjør det vanskelig å sammenlikne dem. At Miss Bala får min førsteplass er dermed ikke selvsagt, men at det var en av de sterkeste filmopplevelsene jeg hadde dette året er det ingen tvil om. Miss Bala skildrer et Mexico forgiftet helt inn til beinmargen av narkotikakrigen, hvilket gjør filmen både spennende og samfunnsaktuell. Dyktige og betagende Stephanie Sigman spiller missekåringsdeltakeren som roter seg opp i kriminell ulykksalighet. Selv om vi ikke blir så godt kjent med rollefiguren, var jeg i hennes vold, hele tiden.

Men det som snører filmens øvrige kvaliteter sammen er også den viktigste årsaken til at Miss Bala kanskje var min mest ekstatiske filmopplevelse i år. Kameraføringen i denne filmen – når så jeg sist noe så himmelsk? Fotograf Mátyás Erdély var et ukjent navn for meg før hans arbeid i Miss Bala, heretter kommer jeg til å følge ham med argusøyne. Lange, virtuose tagninger fanger de intense, ofte kaotiske hendelsene, som i all sin brutale realisme får et velkoreografert og vakkert tilsnitt. En kameraballett fra Mexicos skyggeside! Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg satt henført i kinosetet i løpet av Miss Bala, i symbiose med filmmediets grunnelement: kameraet.

02Play

play
Sverige, 2011

Om Miss Bala var sjokkerende realistisk, var dette aspektet ved filmen ingenting sammenliknet med Ruben Östlunds Play. Sjelden har frasen «et knyttneveslag i magen» passet bedre. Jeg har sett Östlund snakke om filmene sine flere ganger, alltid like engasjert – ikke bare i tematikken, men også i hvordan levende bilder kan uttrykke det han vil problematisere. At han lykkes i å lage film som kan betegnes både som «viktig» og kunstnerisk interessant, er et storhetstrekk som gjør det relevant å sammenlikne svensken med særlig Michael Haneke.

Oppmerksomme filmentusiaster har kanskje merket seg Östlunds ukamuflerte Haneke-referanser i Play, noe som utfordrer en beskrivelse av filmskaperen som «innovativ». Likevel vil jeg påstå at han er nettopp dét. Östlunds overvåkningsaktige bilder («formalistisk strikte», som han selv har beskrevet dem som) av en ubehagelig, skandinavisk virkelighet er noe helt eget. Og hvor fantastisk er det ikke at en skikkelig god film har skapt debatt utenfor filmmiljøets grenser? At skinnhellige røster i det svenske sosialdemokratiet har latt seg provosere av Play, bare understreker dens betydningsfullhet.

Jeg kunne godt ha skjøvet Laurence Anyways opp til toppen av denne listen, uten betenkeligheter. Dette er filmen jeg har størst problemer med å beskrive opplevelsen min av, fordi Xavier Dolans mesterverk – ja, for det er den – er så rik og så frigjort. Det er en sann glede å se en film som bakser avgårde helt på sine egne premisser, full av skaperglede og kunstnerisk intuisjon. Men selv om Laurence Anyways til en viss grad ignorerer kinopublikummets referanserammer, er den ikke et selvsentrert «form-stunt», nei, tvert imot genuint menneskelig – det handler om kjærlighet, det viktigste i verden. Dolans film er et romantisk epos, men bare storslått rent estetisk, for menneskene i det er levende, ekte, sårbare, som alle andre.

Da jeg gikk ut av kinosalen etter å ha sett The Perks of Being a Wallflower ble jeg værende i filmens stemning i flere dager. Uansett hvor mye jeg elsker film, går det lenge mellom hver gang jeg får en slik vedvarende følelse. I min omtale av filmen skrev jeg følgende: «Mye av grunnen til at jeg elsket The Perks of Being a Wallflower dreier seg (…) om hva den gjør innenfor sin sjanger: Den er et high school-drama som handler om det å stå utenfor og forsøke å komme inn, den vanskelige kjærligheten, vennskap, realisering av seg selv og sine mål. Med andre ord ganske velprøvde ingredienser. Men The Perks of Being a Wallflower er ikke særlig morsom og bedriver ikke plankekjøring i trygt farvann – i stedet er filmen skjør som et aspeløv, med nerver utenpå kroppen som står i fare for å briste, men som holdes i utmerket balanse et vellykket sted mellom sentimentalitet, melankoli og nøkterne observasjoner. Slik passer formen godt til sine rollefigurer; en gruppe tenåringer med ulike problemer i bagasjen, som kanskje aldri helt vil forsvinne». Emma Watson og Ezra Miller, som spiller hovedrollefigurens nye venner, leverer i tospann et par av årets fineste skuespillerprestasjoner.


Femteplassen deles av to Christian Petzold-filmer. Petzold er en av regissørene fra den såkalte «Berliner-skolen», som etter min mening representerer noe av det mest spennende som foregår i europeisk film i dag. Blant disse filmskaperne er det nok Petzold som har fått mest oppmerksomhet – hans Barbara vant i alle fall prisen for beste regi under filmfestivalen i Berlin i året som gikk.

Barbara ble også den første Petzold-filmen som fikk ordinær kinodistribusjon i Norge. Jeg så den og ble begeistret, noe man kan lese mer om her. Tidligere på året så jeg Beats Being Dead, et annet Petzold-verk som var minst like glimrende som Barbara. Dette var regissørens bidrag til Dreileben-trilogien, som bestod av tre filmer fra tre ulike regissører tilknyttet Berliner-skolen. Nummer to i rekken var svært interessant, nummer tre direkte dårlig, mens Petzolds innledende filmstykke var blant det beste jeg så i år.

06Shame

shame
England, USA, 2011

Regissør Steve McQueen og hovedrolleinnehaver Michael Fassbender forener krefter igjen, slik de gjorde i Hunger, med Shame – også den en kroppsfiksert film, kretsende rundt sex-avhengighet. Shame er vond og vag, med sterke visuelle kvaliteter, og det er paradoksalt nok godt å se en film som er i stand til å behandle sjelsforgiftende avhengighet på en slik måte. Samtidig er ikke dette bare «en sterk film om avhengighet», den har greiner i noe mer, som handler om forholdet til vår fortid og vårt miljø, som ubønnhørlig setter sine spor.

Selv om uroen hele tiden ligger kvelende over Vi må snakke om Kevin er det aldri fristende å vende seg bort for å trekke luft, for visuelt sett er dette en av årets nydeligste filmer. Lynne Ramsays kontroversielle thriller er intet mindre enn et ekspresjonistisk kunstverk – det føles som om hvert bilde er gjennomtenkt og rommer et hav av mening. Men Vi må snakke om Kevin er en av årets mest ubehagelige filmer, der Tilda Swinton og årets wonderboy Ezra Miller viser storspill i sitt foraktfulle mor- og sønn-forhold. Også John C. Reilly fortjener heder for sin naive farsrolle, som ikke forstår at sønnen er på vei mot en skremmende aktuell avgrunn.

Wes Anderson finpusser kameralinsen enda litt nøyere i Moonrise Kingdom – hans kanskje mest utstuderte film til nå, noe som ikke sier rent lite, men kanskje er den også hans mest emosjonelt ladde. Igjen danner barnslige voksne og veslevoksne barn filmens underfundige humor-premiss; igjen florerer det av velorkestrerte, musikalske sekvenser; igjen er det flust med staselige bildekomposisjoner. Men det er også noe mer – er det et ekstra vindpust av varme jeg kjenner der, fra symmetri-fanatikeren i registolen? Samme det, egentlig, for mens jeg tidligere hadde problemer med å engasjere meg i Anderson-perfeksjonismen, har dette endret seg de siste årene. Nå setter jeg pris på samtlige av hans filmer, med Moonrise Kingdom som siste tilskudd. Men Rushmore er nok fortsatt hans beste.

En annen pertentlig ungdomsskildring finner vi i Damsels in DistressWhit Stillmans vellykkede comeback. Regissøren har ikke forlatt preppy-miljøet med sine velkledde og veldresserte ungdommer, og tar nok en utgave – nåtidens – forsiktig på kornet. Dette er en film med betydelig flere lag enn dets relativt overfladiske college-klientell vitner om, der komikk og tragedie er to sider av samme sak. Overraskende sanselig er den også, i sin dialogdrevne cardigan- og tennistrøye-estetikk – jeg snakker om jentenes fascinerende forhold til lukt/duft. Jeg gleder meg til mange gjensyn med Damsels in Distress, som jeg mistenker kan seile opp som min Stillman-favoritt over tid.

10Elena

elena
Russland, 2011

Er det noe russerne alltid har vært gode på, er det å gruble seg gråhåret over spørsmål kretsende rundt klasse, moral og metafysikk. Andrey Zvyagintsev tar opp arven etter både Dostojevskij og Tarkovskij i sitt konsentrerte samtidsportrett Elena, som i all sin betenkte hverdagsrealisme er fylt med en ikke ubetydelig mystikk.

11. The Deep Blue Sea (Davies)
12. Hugo Cabret (Scorsese)
13. Dredd 3D (Travis)
14. Young Adult (Reitman)
15. Min søster (Meier)
16. Once Upon a Time in Anatolia (Ceylan)
17. Hobbiten – en uventet reise (Jackson)
18. The Artist (Hazanavicius)
19. Attack the Block (Cornish)
20. Bombay Beach (Har’el)

Hederlig omtale: Marina Abramovic: The Artist Is Present, 21 Jump Street, Mission: Impossible – Ghost Protocol, Amour, Searching for Sugar Man, The Myth of the American Sleepover, Polisse, Wuthering Heights, The Turin Horse, The Interrupters, Paradis: Kjærlighet, Like Someone in Love og The Hunger Games

Dette er en del av Årets beste filmer – topp 20, 2012

Hopp rett til

Neste:  Thor Joachims topp 20, 2012»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>