FLIGHT

Omtale

Robert Zemeckis’ Flight starter fantastisk, men mister høyde underveis

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert 11. desember i fjor i forbindelse med Filmtreffet – et arrangement for kinobransjen med flere tidlige førpremierer. Flight hadde vanlig norsk kinopremiere 25. januar.

*

Med Flight er regissør Robert Zemeckis endelig tilbake i vanlig spillefilm-format, og i denne nye filmen byr han også på en del ting vi ikke er vant med fra hans side tidligere. Men etter en glimrende første akt, daler dessverre interessen noe underveis.

Jeg har vært seriøst bekymret for Zemeckis etter tre glattbartberte og vektløse motion capture-eksperimenter – The Polar Express (2004), Beowulf (2007) og A Christmas Carol (2009). Spesielt fordi Cast Away (2000) var så knakende god i sin lekenhet og med sine medrivende, ofte dialogløse tablåer. Jeg visste derfor ikke helt hva jeg kunne vente meg denne gang. Var han i stand til å gjenopplive gamle takter eller ville det bli en ny suppe i forlengelsen av animasjonsfilmene? Vel, jeg kan betrygge dere om at fortellegleden er i behold, også med et par nye triks, selv om ikke filmen er så konsistent hele veien gjennom.

Flight er historien om den alkoholiserte flykapteinen Whip Whitaker (Denzel Washington) som med en tilnærmet mirakuløs nødlanding redder 95% av passasjerene i et fly med tekniske problemer, men som deretter blir nødt til å konfrontere sine egne moralske og rettslige dilemmaer ettersom han var høy på både alkohol og kokain under ferden. Det handler altså mer om etterdønningene av en katastrofe enn selve katastrofen, dersom noen skulle tro noe annet.

Første akt er helt fenomenal. Det er tre grunner til det. For det første skildres den ulykksalige flyferden på typisk intenst vis – en armada av tredimensjonale lyder, elegante kamerakjøringer og spenstig klipping. Det er naturlig å trekke en parallell til flystyrten i Cast Away, til klokketårn-sekvensen i Back to the Future (1985) eller til den sitrende spenningsoppbygningen i undervurderte What Lies Beneath (2000). Her er Zemeckis i sitt ess og suverene komfortsone. For det andre parallellklippes det jevnt til historien om rusmisbrukeren Nicole (Kelly Reilly) som etter hvert vil få en større plass i fortellingen, et grep som både setter i gang og utfordrer publikums behov for kontekst. For det tredje introduseres hovedpersonen på usedvanlig vovet vis – på et hotellrom med en klissnaken kvinne, kokainstriper på nattbordet og banning over en lav sko. Vi må helt tilbake til Zemeckis’ Spielberg-produserte Used Cars (1980) for å finne en tilsvarende mengde pupper, banning og politisk ukorrekthet i hans filmografi, men da i en komediesetting – en film som for øvrig er fornøyelig, dog uten de store kvalitetene.

Whips forhold til Nicole er troverdig, men ikke spesielt involverende.

Så skjer det et markant toneskifte. John Goodmans dealerkarakter Harling Mays introduseres på nesten Tarantino-aktig vis mens han sprader nedover sykehuskorridorene til The Rolling Stones’ Sympathy for the Devil. Så måtte Zemeckis altså ha noen selvbevisste komedie-elementer allikevel. Det er her intensiteten begynner å dale noe. Herfra og ut dreier egentlig hele filmen seg kun om rusavhengighet og Denzel Washingtons skuespillerier.

Dette hadde for så vidt ikke vært noe problem i seg selv, men da er det helt essensielt at både nerve og interesse opprettholdes. Det er ikke nok at Denzel leverer varene og at han bølger frem og tilbake mellom selvkontroll og stadige tilbakefall. Vi må også føle at noe er på spill; at konsekvensene fra flyulykken penetrerer hovedpersonen på en eller annen måte. Det føler jeg ikke at filmen gjør i nevneverdig grad. Kelly Reillys rollefigur blir egentlig bare en sjelevenn i Whips arbeide med seg selv, Harling Mays får en comic relief-funksjon på sidelinjen, og kameraten fra pilotforeningen, Charlie Anderson (Bruce Greenwood), makter aldri å skape noen ordentlig konfrontasjon – mens øvrige små aktører sveiper inn og ut av fortellingen uten særlig fotfeste.

Kanskje hadde filmen blitt mer interessant om man for eksempel hadde dvelt ved de metafysiske/religiøse undertonene. På et tidspunkt etter ulykken sier den dypt religiøse co-piloten at hendelsen var forutbestemt; at Whip hadde blitt valgt av Gud til å utføre sin heltedåd til tross for hans moralsk forkvaklede sjel. Her føler jeg det lå en helt ny uutforsket film med betydelig flere registre, både emosjonelt og rasjonelt.

Et pågående pressekorps er bare en av utfordringene Whip møter etter ulykken.

Det er naturlig å trekke en parallell til Juan Antonios Bayonas kommende The Impossible (2012), en annen film i sjangeren ‘post-katastrofedrama’, særlig fordi begge filmene benytter seg av markante vekslinger mellom makro og mikro, mellom totalbilder og ultranære innstillinger. Men der hvor Bayonas film lykkes i å bruke grepet til å understreke menneskenes posisjon i en kontekst – det intime mot det altoppslukende kaoset – eksisterer det ikke et tilstrekkelig drama i Flights kontekst. Det er fascinerende å bivåne Denzels flakkende øyne, svetteperler og mumlende selvransakelse, men fortellingen rundt ham virker noe ufokusert og, for å være helt ærlig, ganske langtekkelig. Hva handler det hele egentlig om?

Til syvende og sist betyr dette at filmens nedslagskraft i andre og tredje akt utelukkende avhenger av publikums evne til å leve seg inn i Whip Whitakers situasjon og i Denzel Washingtons skuespillerkunst. Vi må dras inn i skildringene av hans ensomhet og hans indre maktkamp. Hvis man lar seg rive med, er det egentlig et fornøyelig portrett (om man kan bruke det adjektivet) av en rusavhengig person. Det er bare det at filmens første akt var så uovertruffent bra at ned-giringen og konvensjonaliseringen føltes veldig fremmedgjørende, i hvert fall for undertegnede.

Vel, nok om det. Filmen er definitivt Oscar-føde nå som vi går inn i den sesongen. Jeg ser for meg at både Denzel og Reilly er potensielle kandidater for beste skuespiller i henholdsvis hovedrolle og birolle-kategoriene. For min del lå kvaliteten mer i grep vi ikke har sett fra Zemeckis på en stund, grep som beviser at det fremdeles “bor en liten faen” i den amerikanske regissøren. Alan Silvestris musikk hører også til blant disse grepene – nedtonet og ofte gitarbasert i et slags post-rock-univers. Utrolig befriende å høre, etter at Silvestris egenart har ligget begravd i intetsigende og massive action-eksplosjoner i snart 10 år. Det måtte selvfølgelig en ny Zemeckis-film til – utenfor motion capture-ekstravagansaen.

Flight er i det hele en ambivalent opplevelse. På ene siden forfriskende original i sin tidvis politiske ukorrekthet, på den andre siden konvensjonell og toneforvirret. På den ene siden betryggende god i Zemeckis’ solide grep om intense, spektakulære tablåer (spesielt i første akt), på den andre siden trenert til det kjedsommelige. Jeg velger allikevel å gi tommelen opp. Det er ikke bare et skritt i riktig retning, det vitner også om at fremtidige, mer fokuserte prosjekter kan by på en enda større opplevelse bestående av gammelt og nytt.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Geir J. Olsen sier:

    Hadde så inderlig lyst å se denne på kino mens jeg var i Statene nå, men fant ut at jeg ikke våget. Har hørt fra flere hold at flyscenene i starten skal være utrolig nifse, og tenkte at flyturen over Atlanteren hjem igjen er akkurat lang nok til at man fort kan begynne å fantasere om det man så på film noen dager i forveien :P

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>