Django Unchained

Omtale

Moden, men vital Tarantino i Django Unchained

En ny film fra Quentin Tarantino er alltid en kunstnerisk begivenhet, og Django Unchained er ikke noe unntak. Det er godt å kunne konstatere at Tarantino nok en gang leverer en svært underholdende sjangerlek, men filmen skiller seg fra hans tidligere på både godt og vondt, og antyder på visse måter hvordan han er i ferd med å utvikle seg som filmskaper. 

Som så ofte før hos Tarantino, er Django Unchained et slags kjærlighetsbrev til filmsjangre, og i så måte er filmen sammensatt. Fellesnevneren er blaxplotiation, men filmen refererer mer spesifikt til undersjangrene blaxploitation western og den enda smalere slavesploitation. Det mest utpregede eksempelet på førstnevnte må være Boss Nigger (1975), om svarte dusørjegere i den ville vesten. Leonardo DiCaprios rollefigur i Django Unchained driver med såkalt «mandingo fighting», et “spill” hvor slaveeiere setter penger på hver sin slave og lar dem kjempe til døden, som i en hundekamp – en direkte referanse til slavesploitation-filmen Mandingo (1975). En tydeligere sammenheng med denne undersjangeren ligger selvfølgelig i det faktum at hovedpersonen i Tarantinos film (Jamie Foxx) er en slave når vi først møter ham, før den tyske dusørjegeren King Schultz (Christoph Waltz) befrir ham, og de går sammen om å redde Djangos kone (Kerry Washington) fra slavetilværelsen.

For de som mener at Tarantinos “klipp-og-lim-fra-filmhistorien”-tilnærming har gått utover, eller overskygget, historiefortellingen i filmene hans, vil Django Unchained muligens oppleves som et friskt pust. Referansene er ikke like aggressivt åpenbare som i regissørens tidligere filmer – det er ingen (så vidt jeg er i stand til å se) gjenskapelser av scener fra eldre filmer. Men selv om den er mer moderat enn i eksempelvis Kill Bil, er sitatleken på ingen måte lagt på hylla; blant annet dukker Franco Nero, som spilte tittelfiguren i spaghettiwesternfilmen Django (1966), opp i en liten rolle, og filmen innholder glassklare henvisninger til blant annet The Good, the Bad and the Ugly (1966) og Gone with the Wind (1939). Dessuten er det umulig å tenke seg at Tarantino ikke hadde The Great Silence (1968), hvor tyske Klaus Kinski spiller en dusørjeger i et snødekket fjellområde, i tankene da han spilte inn sekvensen hvor Django og Schultz befinner seg i et lignende landskap.

1138856 - Django Unchained

Denne (antatte) referansen er et godt eksempel på Django Unchaineds mer nedtonede nikk til filmhistorien; det virker som om han her overlater gleden ved å fange opp disse elementene til de kyndigste tilskuerne. I det hele tatt føles Tarantino mer tilbakeholden og mindre hyperaktiv denne gangen. Kanskje er dette et tegn på at han er i ferd med å modnes som filmskaper, eller bare et symptom på at han eldes. (Her må jeg nesten presisere at jeg utelukkende setter Django opp mot hans egen filmografi, da filmen er betraktelig mer energisk enn det meste annet som vises på kino.)

Til tross for hyppig bruk av kjapp innzooming, er de virkelig halsbrekkende og spektakulære kamerakjøringene fraværende, på tross av at Robert Richardson, som jobbet på Kill Bill-filmene, også står bak fotograferingen her. Tarantino har dessuten revet seg fullstendig fra det oppstykkede narrativet som preger Reservoir Dogs og Pulp Fiction – bortsett fra et par flashbacks er historiefortellingen helt lineær. Dette er Tarantinos mest konvensjonelle film siden Jackie Brown, men disse to innehar også en eleganse som de mer frenetiske verkene mangler. Men nå står jeg i fare for å få Django Unchained til å høres langt mindre underholdende ut enn den faktisk er – ikke minst gjør filmens usedvanlig sofistikerte humor at den ofte er ekstremt morsom. Et eksempel er det ufattelig tåpelige navnet på ranchen til DiCaprios slavedriver/plantasjeeier Calvin Candie: Candyland. Vitsen forekommer helt umerkelig, og blir således enda morsommere; også her viser Tarantino tilløp til subtilitet.

1138856 - Django Unchained

Rent tematisk skiller faller ikke Django Unchained langt fra stammen, for her beveger Tarantino seg i velkjente farvann. Hevnmotivet er, som alltid, filmens hovedgrunnlag. I likhet med i Inglourious Basterds, hvor en gruppe jøder jakter ned nazister, tar Tarantino seg friheter med verdenshistorien for å gi en undertrykket folkegruppe oppreisning. Men Django Unchained har en mer engasjerende hevner. I motsetning til nazijegerne, som er karikerte og er i stor grad er ment å fungere som komiske figurer, er Django mer troverdig som en fullblods rollefigur, og ikke minst sympatisk – takket være Jamie Foxx’ tilstedeværelse og regelrett fantastiske rolleprestasjon. Django er rolig og fåmælt, men Foxx klarer likevel å uttrykke et vell av sorg, sinne og smerte ved hjelp av minimale ansiktsuttrykk. Disse følelsene, og selve hevnen, føles derfor fullstendig berettiget, ikke minst fordi vi vet hvor inhumant og fryktelig slavedriveriet var, og filmen fremstiller brutaliteten uten reservasjoner.

Andre typiske Tarantino-motiver, som falsk identitet og tortur, forekommer også. Inglourious Basterds har en intens og nervepirrende scene hvor heltene, utkledd som nazioffiserer, befinner seg i en kjellerpub og forsøker å unngå å bli avslørt. Det finnes en tilsvarende scene i Django Unchained, som dessverre ikke er like spennende – til dels på grunn av scenens art. I førstnevnte film kjemper bedrageren og den mistenksomme en verbal brytekamp, mens i sistnevnte observerer den mistenksomme fra avstand. Jeg mistenker imidlertid at den manglende intensiteten også skyldes klippingen. Sally Menke klippet Inglourious Basterds og alle Tarantinos foregående filmer, og da hun døde i 2010 mistet han en uerstattelig samarbeidspartner (enkelte har ment at Menke spilte en betydelig rolle for Tarantinos uforlignelige suksess). Menkes arvtager, Fred Raskin, har en knappere karriere bak seg, men gjør en respektabel jobb på denne filmen. Imidlertid får den overnevnte scenen, samt enkelte merkelige og litt forvirrende overganger undertegnede til å reagere og fundere på om filmen faktisk hadde hatt et like nedtonet uttrykk om Menke nok en gang satt i klipperommet.

1138856 - Django Unchained

Tarantino har vært en gjenganger i debatter om filmvold, men aldri har volden vært så vond som her; enkelte scener er direkte ubehagelige å se på, særlig ved et par tilfeller som innebærer undertrykkelse av svarte. Tarantinos sympati ligger åpenbart hos slavene, og dette er – tross alt – en utvetydig frigjøringshistorie. Også på et intertekstuelt vis. Djangos kone, tidligere eid av en tysker, bærer etternavnet von Shaft, og Tarantino skal ha sett for seg henne og Django som forfedrene til Shaft – kanskje det mest ikoniske eksempelet på en svart filmhelt. Django utvikler seg tross alt til å bli en ganske hardbarket helt etterhvert, men han oppnår ikke fullstendig frigjøring før han har overvunnet sin argeste fiende: husslaven Stephen, som er evig lojal mot sin eier, på bekostning av sitt eget folk. Stephen er provoserende svart karikatur, herlig spilt av Samuel L. Jackson (som forøvrig spilte tittelrollen i nyinnspillingen av Shaft), og det føles riktig – som en ren genistrek av Tarantino – å la denne onde stereotypien, utviklet gjennom den hundreårige filmhistorien, stå i veien for Djangos fullstendige frihet.

Til slutt må ytterligere to skuespillerprestasjoner få litt oppmerksomhet. Christoph Waltz‘ koser seg åpenbart like mye i rollen som Schultz som han gjorde som den forferdelige, men uimotståelig karismatiske jødejegeren Hans Landa i Inglourious Basterds; det er også trolig at han nyter muligheten til å spille en (mye) mer sympatisk rollefigur. Ettersom hovedpersonen er så fåmælt og underspilt, faller det på ham å bære store deler filmen, og det gjør han med bravur. Den som imidlertid stjeler showet er DiCaprio som den eksentriske og muntre, men tvers igjennom avskyelige Calvin Candie, og jeg håper dette betyr at han blir tilbudt flere skurkeroller i fremtiden – denne rollen kler ham i alle fall perfekt.

Selv om Tarantino har hatt et stjernelag av skuespillere til rådighet, er det likevel hans fortjeneste at rollefigurene blir så engasjerende og minneverdige som de er (Candie er i det minste en umiddelbar klassiker). Django Unchained antyder en modnere og mindre frenetisk filmskaper, men er likevel smart og skamløst underholdende, og viser at nittitallets store amerikanske auteur ennå er full av barnslig glede og vitalitet.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 11 kommentarer

  1. Daniel Flyum Neira sier:

    Kommer til å gi fyldig rapport etter jeg har sett filmen på premieren i morgen. Det er klart at forventingene er høye for spaghetti-western entusiasmene til denne. Jeg har ladet opp med Navajo Joe i går (var forresten gørrkjedelig), så må nok fortsette med noe SW i dag. Har kjøpt The Dirty Outlaws, Gatling Gun og The Ugly Ones fra Tarantinos topp 20-liste, så regner med at jeg ser de for å kanskje fange opp noen referanser.

  2. Robin sier:

    Syntes vel heller filmen hinter til en regissør på tomgang enn noe annet. Kjedelig historiefortelling med de samme virkemidlene han har brukt om og om igjen. En substansløs mørk komedie, der de overlange sekvensene aldri vet når de bør avsluttes. Filmens ene helt hysterisk morsom scene blir nesten ødelagt av at den bare fortsetter og fortsetter. Klippingen igjennom hele filmen grenset til dårlig i mine øyne. Det er ikke vanskelig å se at store deler av filmen er klippet bort, men det som overrasket meg mest var hvor lite grasiøst overgangene og tilbakeblikkene var satt sammen. Så var det karakterene, som jeg syntes var filmens store skuffelse. Django er en utrolig kjedelig protagonist, som ikke bare skifter motivasjon/personlighet etter hva manus dikterer, men som ikke klarer å skape noe bånd til hverken publikum eller den uviktige plott-funksjons karakteren Broomhilda. En film som har en så utrolig lite spennende historie bør ikke drives så mye av plott.

    King Schultz, filmens mest vitale karakter, var tidevis veldig artig, men ble også for overdreven for meg – og ikke minst faretruende lik Hans Landa. DiCaprio’s Calvin Candie var det veldig lite til. Han var slem og hadde gule tenner og fine dresser. Lite nyanser. Skulle gjerne sett mer til forholdet mellom Candie og Steven, men filmen vil heller fokusere på fem forskjellige (og like konvensjonelle) slutter. Blir aldri veldig spennende. La oss ikke la Tarantino få slippe unna sine grusomme skuespillerprestasjoner heller. Herre min hatt så dårlig det var.

    Er muligens litt for kritisk, og jeg syntes ikke filmen var direkte katastrofe, den har så absolutt sine øyeblikk, men det meste føltes ut som resirkulering av ideer han har gjort bedre før. Selv soundtracket var litt dølt vil jeg si.

  3. Petter sier:

    Her er vi helt på linje, Robin, og som fryktet på forhånd ble fraværet av Sally Menke merkbart.

  4. Tore Andre sier:

    Hear hear!
    Merkelig ujevne elementer i “Django” ja…. Karakterer er generelt over latterlig overforenklet og uinteressante, både blant bi- og hovedkarakterer. Manus like langt som en såpeopera, dog med flere glitrende konversasjoner innimellom!
    Og hva er det med all blodspruten?! Morsomt de to første gangene, ikke i det uendelige, og uten variasjon innad i disse volds- og skytescenene!
    Tilbake til såpeopera preget… med en slutt like lite overraskende og så forutsigbar som dette skal man lete lenge etter. Hva med større overraskelser i karakterer og historie neste gang kanskje?!

  5. Christian sier:

    Neira, har du en link til Tarantinos top 20 liste? Eller paste den her?

  6. Daniel Flyum Neira sier:

    http://www.ew.com/ew/gallery/0,,20483133_20658414_21258226,00.html#disqus_thread

    Denne referansen er hverken fra Taxi Driver eller Sabata som det står i teksten, men fra Sartana-filmene med Gianno Garko.

  7. Fernando Nikolic sier:

    En low-key persongalleri er det siste jeg forventet av en Tarantino-film, hvor Christoph Waltz’ og Samuel Jackons strålende skuespill er det eneste som sitter igjen hos meg, rett etter å ha sett filmen.

    LITEN SPOILER: Føler at protagonisten og hans sak ble det minst engasjerende elementet i filmen når de ekstreme situasjonene Django og hans kone går gjennom før alle hendelsene finner sted får så lite eksponering i filmen.

    Som resultat, ble jeg kun en tilskuer til det som skjer, i stedet for å ta del i Djangos reise. I en plot-drevet film syns jeg dette ble en stor skuffelse. Så mye som jeg ønsket å personlig heie på Django, så lente jeg meg bare å nøyt underholdningen som en passiv tilskuer. Men det skal sies: Underholdningen her er briljant utført og veldig moro å ta del i!

  8. Daniel Flyum Neira sier:

    Filmen er minst like mye et kjærlighetsbrev til spaghetti-western sjangeren som blaxploitationsjangeren, om ikke mer. Filmen er satt i en westernsetting, og westernreferansene kommer på løpende bånd.

    – Pistolen i ermet til Waltz stammer fra Sartana-rollefiguren med Garko.
    – Klærne til Jamie Foxx kommer fra yngste sønnen i Bonanza.
    – Baren de går inn i heter Minnesota Clay som er en av Corbuccis første filmer.
    – Både Russ Tamblyn fra “Son of a Gunfighter” og datteren hans Amber Tamlyn er med i filmen, kreditert som Son of a Gunfighter og Daughter of Son of a Gunfighter.
    – Sheriffen i “vinterland” sier noe sånt som at de bare skal la likene ligge utenfor i snøen, og det er vel tatt fra noe Frank Wolf sier i The Great Silence, hvis jeg ikke tar feil? (Even Benestad kan nok hjelpe til her).
    – Hele buddy greia mellow Waltz og Foxx er nok et pek til filmer som Companeros, The Mercenary, Day of Anger, Don’t turn the other cheeck etc. To av de regissert av Corbucci selv med Nero.
    – Scenen hvor Foxx blir fraktet av Tarantino og de andre er mistenkelig lik en av de første scenene i Keoma der Franco Nero redder en kvinne fra å bli fraktet bort i en lignende kjerre.
    – Det siste Samuel Jackson sier “Django… you son of a BOOM!”. Så smeller det. Dette er jo åpenbart tatt fra slutten på The Good, The Bad and The Ugly. Tror hele dynamittgreia og at filmen avslutter med et pang er et direkte pek til A Fistfull of Dynamite.

    Når dette er sagt er jeg enig i at referansene ikke var like tydelige som før. Det er nok greit, men at enkelte sjangerkonvensjoner ikke ble innfridd irriterer meg. Hvor er duellen? Hvor er fyren med maskingeværet som går helt bananas? Dette er elementer som ikke er direkte referanser, men rett og slett obligatoriske ingredienser i en spaghetti-western.

    Når det gjelder filmen ble jeg veldig underholdet. Den er underholdende til de grader, og ja, filmen virker nedtonet, men jeg overlever. Jeg har aldri sett på meg selv som en Tarantino fanboy, men jeg gikk inn for å se en klassisk Tarantino-film, og er kanskje ørlite skuffet der og da over at den var så lite Tarantino. Men det er et friskt pust, og i ettertid er jeg veldig fornøyd. Jeg liker Jackie Brown veldig godt, og jeg legger merke til at den er minst likt av den die hard Tarantino-fanbasen som setter Pulp Fiction som den hellige gral av film, noe jeg absolutt ikke gjør. Tror det har noe med forventingene til hva Tarantino skal levere som kan bli for sterk kost for enkelte når han går utenom komfortsonen sin.

    Når det gjelder Djangos reise klarer jeg å engasjere meg i hans jakt på kona si, men det er noe med det at det ikke fremstår, i så stor grad som det burde, som at noe står på spill. Det er ikke like spennende som Inglourious Basterds.

  9. Daniel Flyum Neira sier:

    Og ja, måten Foxx rir på i filmen helt på slutten er vel slik Burt Reynolds rir i Navajo Joe?

  10. Daniel: Du har helt rett, innledningen min er i grunn litt misvisende – filmen er jo i overveldende grad inspirert av spaghettiwesterns, selv om selve konseptet er tatt fra blaxploitation-sjangeren. Forøvrig har du identifisert langt flere spaghettireferanser enn hva jeg var i stand til.

    Jeg savner imidlertid ingen spesifikke konvensjoner, og er glad for at Tarantino ikke følte at han måtte ha med denslags. Selv om det som vanlig er referansebonanza her, er det forfriskende at det for en gangs skyld ikke dominerer filmen og får fungere som krydder.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>