Maktspill med Fincher-avtrykk i House of Cards

Når David Fincher knytter seg til et nytt prosjekt, oppstår det alltid store forventninger. Riktignok kombinert med en viss forundring over prosjektvalgene. Mange uttrykte skepsis i forkant av den såkalte «Facebook-filmen» og nyinnspillingen av Menn som hater kvinner.

Begge filmene (henholdsvis The Social Network og The Girl with the Dragon Tattoo) viste seg imidlertid å være svært vellykkede, så når Fincher velger å produsere en serie for streamingtjenesten Netflix er det derfor god grunn til å holde skepsisen i tømmene. Ikke minst når de to første episodene av House of Cards, som denne omtalen er basert på, er regissert av Fincher selv.

Disse episodenes formål er å etablere seriens hovedperson, Francis Underwood (Kevin Spacey). Serien er basert på BBCs populære miniserie med samme navn, om en kynisk politiker med ambisjoner om å bli statsminister, men i denne amerikanske nyinnspillingen er handlingen forflyttet til Washington D.C., og Francis er Demokratenes innpisker i Representantenes hus. Han fortjener mye av æren for partiets presidentvalgseier, men når han likevel ikke får stillingen som utenriksminister – løfter til tross – bestemmer han seg for å ta den ved å manipulere maktapparatet innenfra. Francis er tilsynelatende helt uten et ideologisk standpunkt, med makt som eneste drivkraft. Han pønsker bak et evig pokerfjes, iskald og uberørt, og uttrykker således tydelig at han er smartere, sluere og mektigere enn alle rundt ham.

Kate Mara spiller en karrierebevisst journalistspire som inngår en allianse med Francis.
Kate Mara spiller en karrierebevisst journalistspire som inngår en allianse med Francis.

Kevin Spacey, med sin lakoniske holdning og ansiktsuttrykk, er godt castet som «seg selv», men tilføyer også Francis nok sjarm til å dra oss tilskuere med på laget. Riktignok er maktspill og sleipe antihelter alltid tiltalende, men i annen sammenheng er det enkelt å se for seg Francis som skremmende antagonist. House of Cards er en overveldende pessimistisk serie; for maktens mennesker er makten selve målet, og maktens verktøy tjener lyssky og egoistiske hensikter.

Pessimisme og moralsk fordervelse er selvsagt ikke noe nytt for Fincher, og selv om jeg vil være forsiktig med å gi ham for mye ære for seriens uttrykk (det er tross alt langt flere enn ham som er involvert i produksjonen) er det ingen tvil om at regissøren har etterlatt fingermerker – ikke minst hva gjelder det stilistiske. Eksempelvis presenteres tekstmeldinger ved hjelp av grafikk, og i tillegg til å være en effektiv måte å formidle informasjon på, sender formgrepet tankene til denne scenen fra Fight Club. De seige, glidende kamerakjøringene og den duse fargepaletten er andre signaturtrekk, men også bruken av rom er tydelig Finchersk. Personer er gjerne plassert i bildets forgrunn, mens rommene eller gangene (gjerne dunkelt belyst) bak dem strekker seg langt inn i bakgrunnen, hvilket skaper en synkende følelse. Den samme effekten forekommer også utendørs, gjerne i grå, ugjestmilde storbylandskap; bygningene omringer rollefigurene og reiser seg mot himmelen.

Slike snedige grep er ikke nødvendigvis blikkfang blant Finchers kontrollerte og ryddige kompsisjoner, men bidrar til å gi serien nerve og en følelse av uro. Som for å understreke at dramatikken utspiller seg i et klaustrofobisk rom mellom rollefigurenes og omgivelsenes kjølige fasader.

Spacey og Robin Wright, som spiller Francis' like beinharde kone.
Spacey og Robin Wright, som spiller Francis’ like beinharde kone.

Hele første sesong av House of Cards gjøres tilgjengelig på Netflix 1. februar, men av de 13 episodene er det bare de to første som er regissert av Fincher. Resten er overlatt til James Foley, Carl Franklin og Joel Schumacher. Sistnevnte fremstår som et merkelig og risikabelt valg, da han – i beste fall – må sies å være nokså ujevn (gapet mellom Falling Down og Batman & Robin er stort). I alle tilfeller vil fiksjonsuniversets helhetlige uttrykk, som etableres i starten, med all sannsynlighet bestå. Det er imidlertid distraherende at Francis sporadisk bryter den fjerde veggen for å henvende seg til seeren, i og med at serien ellers preges av nøktern realisme. Jeg er usikker på hvor godt dette «kontraktbruddet» med tilskueren vil fungere som fast virkemiddel, men det skaper en større nærhet til det kjølige universet, og Francis’ små monologer er fornøyelig skrevet. Så får man bare håpe at grepet ikke reduseres til å bli en billig snarvei til å formidle eksposisjon.

Det umulig å bedømme prosjektet ut fra bare to episoder, men i nuet fremstår House of Cards som en solid og velkonstruert serie, hovedsakelig løftet av sin fascinerende hovedperson. Fortellingen beveger seg sakte fremover, og det er tilfredstillende at ingenting forhastes – at skaperne stoler såpass på stoffet at de ikke frykter å kjede seeren. Men dette innebærer nødvendigvis at vi ikke rekker å bli ordentlig kjent med rollefigurene, og at historien ikke har tatt spesielt store vendinger i løpet av disse aller første timene.

Jeg må bare anta at det potensielt spennende karaktergalleriet utvides og utdypes utover sesongen, og at Francis endelig vil møte litt rettferdig motstand. Den politiske kampen vil nødvendigvis tilspisses betraktelig, ettersom flere av hovedfigurene er like kyniske og karrierebevisste som Francis. Blodet vil nok flyte i maktens korridorer.