bellflower1red

Omtale

Indiefilmen Bellflower forfører og flekser muskler

I filmindustrien er 17 000 dollar som vekslepenger å regne, og burde normalt sett ikke være nok til å produsere en film som Bellflower. Filmen er multitalentet Evan Glodells hjertebarn; han har både skrevet, regissert og produsert den, i tillegg til å spille hovedrollen. Ikke nok med det, han har også laget kameraet filmen er skutt med – som må være en stor del av årsaken til Bellflowers særegne og rålekre visuelle uttrykk. Den ligner ikke en typisk lavbudsjettsfilm, og Glodells filmdebut er like imponerende som den er fengende.

Under Sundance-festivalen i 2011 begynte rosende ord å svirre på nettet, noe som bare fortsatte etter hvert som Bellflower ble vist flere steder i USA. Riktignok har mottakelsen vært noe splittet, filmen har også møtt en del kritikk underveis. På denne siden av Atlanterhavet har dessverre ikke Bellflower vært særlig tilgjengelig, men dens henrivende trailer har nok gjort mang en filmentusiast svært nysgjerrig. Den herlige stemningen fra traileren er absolutt tilstede i filmen, selv om de heftige action- og bilsekvensene kun utgjør en liten del av det endelige resultatet. Mest av alt er Bellflower en melankolsk film om det å bli voksen, riktignok – på et forbausende velfungerende vis – knyttet metaforisk opp mot et Mad Max-inspirert uttrykk.

De tilsynelatende arbeidsløse kompisene Woodrow (Evan Glodell) og Aiden (Tyler Dawson) forbereder seg på at apokalypsen skal inntreffe. De forguder Mad Max-filmene, og bedriver tiden med å bygge heftige flammekastere og badass-biler (blant annet med installert whisky-dispenser på dashbordet) slik at de kan regjere i en post-apokalyptisk verden med gjengen «Mother Medusa» – som deres store idol Lord Humongous fra Mad Max 2. Mest av alt ønsker de å bli oppfattet som de kuleste i en post-apokalyptisk verden. Deres besettelse av å oppfattes som kule gjenspeiles også i deres liv i den virkelige verden, og ordet awesome virker som det viktigste  i vokabularet deres. Woodrow sliter derimot med å fange damenes gunst, men mot formodning er det nettopp damenes inntog i livene deres som gradvis leder til en svært lokal og blodig apokalypse.

Woodrow (Evan Glodell) på blodig hevntokt. Bildet er et godt eksempel på hvordan Glodell bruker fokus og lys for å skape et storslått visuelt uttrykk.

På en sedvanlig tur på byen blir Woodrow utfordret til en gresshoppe-spisekonkurranse mot den sprudlende og sjarmerende Milly, strålende spilt av debutant Jessie Wiseman. Etter en svært vellykket date, som varer i dagevis, trosser Woodrow Millys sterke advarsler om å bli sammen med henne. Det som virker så lovende rakner etter hvert totalt, akkurat slik Milly forespeilet. Svikene, hevnaksjonene og sårene blir så store at deres lille verden i Bellflower Avenue aldri kan bli den samme igjen. På et billedlig plan er vi vitne til en apokalypse, men overgangen til en post-apokalyptisk verden blir på langt nær like awesome som Woodrow og Aiden hadde forestilt seg.

Ved første øyekast kan Bellflower virke som en kul, men hul og overflatisk film, og som en historie om knust kjærlighet vi har sett mange ganger før. Under overflaten finner jeg derimot en overraskende nyansert skildring av problemer knyttet til ung maskulinitet, og overgangen fra ung til voksen. På mange måter er Bellflower svært sammenlignbar med Joachim Triers Reprise (som også helt ufortjent ble kritisert av enkelte for å være hul). Filmene har en forbausende lik implisitt historie med to unge menn og bestekamerater som dyrker en felles lidenskap. Damer kommer inn i bildet og forstyrrer vennskapets harmoni, og i begge filmene får den skjøreste av kameratene store psykiske problemer. Den andre står alene igjen med lidenskapen, som viser seg vanskelig å opprettholde uten kameraten, samtidig som han derfor føler et svik fra den syke vennen. Ting er ikke like morsomt lenger, og andre spørsmål og problemer i livet blir viktigere.

Bellflower er samme type coming-of-age-film som Reprise, men der Joachim Trier vokste opp med europeisk kunstfilm og franske kunstteoretikere, vokste Glodell opp med Mad Max, Jackass og fete biler. Til felles har de et moderne kunstnerisk blikk og talent, og innsikten til å skildre sårheten ved erkjennelsen om at livet endrer seg når man blir voksen – og det på en original og ikke minst medrivende måte. Begge filmene representerer på hvert sitt vis en ny generasjon regissører som lager det som kan kalles «hipster-kunstfilm». Bellflowers uttrykk er en snodig kombinasjon av mumblecore-aktig dialog og storslått visualitet. Glodell har med sitt kamera klart å skape et foto som – i hvert fall tidvis – ligner en storproduksjon fra Hollywood. Fotoet er glanset og med et tydelig gulskjær, som også er et tydelig trekk ved nyere episke filmer fra Hollywood. Glodell viser også en lekenhet med bruk av fokus og lys, og det energiske visuelle uttrykket går opp i en høyere enhet i møte med filmens nøye utvalgte musikkspor, som i tillegg til Jonathan Keevils tonesettende originalmusikk består av blant annet Lykke Li, Chromatics og Santigold. Filmen er aller sterkest i sine musikkvideo-aktige, poetiske montasjer.

Historien og miljøet i Bellflower kan på mange måter minne om andre amerikanske indiefilmer, som for eksempel filmene til Harmony Korine. Men det er filmens originale og forførende stil som virkelig skiller denne filmen ut fra mengden. Filmen får en helt egen kraft i sine romantiske og melankolske scener, men evner også å være dyster og forstyrrende når det trengs. Filmen skifter tone halvveis og med begrensede midler mestrer Glodell på sitt helt eget vis å skape et stort ubehag ved bruk av musikk, lyssetting og sakte film. Hevnaksjonene vi er vitne til er svært drøye, men filmen fusjonerer realismen med det fantastiske på en elegant måte.

Milly (Jessie Wiseman) digger til musikken i en av filmens stemningsskapende montasjer.

Etter et heftig og råkult klimaks løfter Bellflowers avslutning filmen til et verk med mer filosofisk dybde. Woodrow og Aiden, som på dette tidspunktet i filmen er svært nedbrutte, drømmer om å råne rundt i Amerika hengende ut av vinduet fra deres badass-bil med flammekastere i hånden, noe de mener vil trekke damer i stor stil. De snakker om det som livets store drøm, men man merker samtidig en sår undertone hvor de begge innser at denne fantasien tilhører gamle dager. De har blitt voksne nå, og forholdet mellom dem har forandret seg. Måten filmen fremsetter denne erkjennelsen om at livet aldri vil kunne bli som man drømmer om, og at alle de tingene man snakker om å gjøre sjelden blir gjort fordi det virkelige livet treffer deg midt i fleisen, er både subtil og bevegende. Filmen har en virkelig sårhet man kan kjenne seg igjen i.

Det er i stor grad filmens voldsomme temperatur som gjør at jeg faller for den, men det kan nok samtidig være noe av grunnen til filmens splittede mottakelse. For om man ikke bare lar seg flyte med, som meg, så finnes det nok av ting å rette en kritisk finger mot. Som for eksempel at filmens dramatiske tone ikke matcher de faktiske hendelsene som skjer i filmen og at det er noen litt plutselige stemningsbrudd og overganger som skurrer litt. Filmen som helhet bærer også noen typiske trekk for produksjoner som er laget på svært lavt budsjett, som for eksempel en litt abrupt narrasjon og historie. For meg utgjør imidlertid dette noe av filmens sjarm og enkelte skjønnhetsfeil blir lettere å akseptere når man kjenner til filmens lave budsjett, samt Glodells idealistiske bidrag med alt fra komponentene inne i kameraet til den endelige regien.

Flammekasteren de bygger i filmen er ikke til å kimse av.

Evan Glodell har levert en helt unik regidebut og viser seg som en filmskaper det skal bli særdeles spennende å følge fremover. Med Bellflower bemerker han seg ikke bare som en original filmstemme, men som en helt eksepsjonell drivkraft, eksemplifisert av at han selv også har vært med å bygge monsterbilene og flammekasterne i filmen, og at han generelt har fått utrolig mye ut av et lite budsjett. Glodells kreativitet og vilje bringer tankene mine til en ung Peter Jacksonog vi har sett hvilken eventyrlig karriereutvikling han har hatt.

Bellflower er på flere vis en imperfekt og prøvende film, men er samtidig forførende, innsiktsfull og bevegende. Ikke minst har filmen den genuine kvaliteten at kroppen din aldri vil gi slipp på den, man lengter tilbake til filmens univers og stemning. Heldigvis finner man filmens soundtrack på Spotify!

PS. Etter hva jeg vet er Bellflower foreløpig kun utgitt på DVD og Blu-Ray i USA (sone 1) og på DVD i Frankrike (sone 2), men jeg forventer at en sone 2-utgivelse vil være mer tilgjengelig i løpet av året. Noe annet ville være en skam.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 7 kommentarer

  1. Bjørn-Harald Sønsthagen sier:

    Middelmådig film, så den for et års tid siden. Den har en rating på 6.2 på iMDB.com, noe jeg kan si meg enig i. Ingen grunn til å hype denne filmen.

  2. Stian Pignon sier:

    Jeg er uenig, Bjørn-Harald. Evan Glodell er en uslepen diamant og Bellflower er hans bevis. Jeg er veldig glad i denne filmen for dens brede følelsesspill i et snevert miljø. Og når man kjenner til mikrobudsjettet de jobbet med og maskinene de laget selv så kan man ikke gjøre noe annet enn å tre litt tilbake av respekt.

  3. Magnus Nikolaisen sier:

    Jeg tror filmen er den typen man faller for eller ikke – jeg tilhører åpenbart den første kategorien. Som jeg nevner i teksten kan jeg samtidig skjønne at det ikke gjelder alle, men jeg er enig med Stian i at selv om man ikke faller helt for Bellflower fortjener Glodell en viss anerkjennelse og respekt for det han har fått til.

    ps. heldigvis fungerer ikke imdb-ratinger som en fasit for alle;)

  4. Husker jeg så traileren for mange, mange måneder siden og falt for den. Siden da har filmen gått i glemmeboken, og jeg må virkelig takke Magnus for denne teksten. Nå skal den ses så snart som mulig, spesielt fordi jeg først nå lærte om hvor mye Glodell faktisk har gjort for filmen. Veldig spennende og kult.

  5. Sverre Aune sier:

    Jeg så den også for 1års tid siden, og ble forført. Så mye at filmen kapret en 12. plass på min toppliste for året. Interessant sammenligning med “Reprise”. Opplevde ikke noen av dem som hul, ihvertfall ikke “Reprise”.

  6. Magnus Nikolaisen sier:

    Reprise er blant de minst hule filmene i norsk filmhistorie, men det var faktisk mange som kritiserte den for å være det da den kom. De skjønte den vel ikke…. Når det gjelder Bellflower så ville jeg også understreke at den ikke bare er et stil- og formeksperiment, men at den skildrer en tematikk på en interessant og relativt dyptloddende måte.

    Jeg så Bellflower i 2011 og den falt ikke naturlig innunder Montages’ listereglement for 2012-filmer, men om den hadde vært med ville den nok kapret en 18/19-plass cirka :)

  7. Mats Flåten sier:

    Jeg ble veldig glad da jeg så Bellflower hadde fått omtale på Montages – bedre sent enn aldri!

    Etter å ha sett den eksplosive traileren til Bellflower ble jeg veldig nysjerrig og så filmen så fort jeg hadde mulighet, jeg tror det var helt i slutten av 2011. Jeg tilhører definitivt de som har “falt” for denne filmen. Selv om den har visse åpenbare preg av å være en lavbudsjettfilm er det en overraskende bra film, spesielt med tanke på det lave budsjettet. Den er absolutt verdt å få med seg og jeg gleder meg til å se mer av Glodell.

    Interessant sammenlikning med Reprise forresten :)

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>