gremlins_topp

Coup de Coeur

Gremlins (1984)

Nå som julen er overstått, er det nok flere som har følt seg mettet av det snillistiske og godlynte julebudskapet. Derfor er det ikke spesielt overraskende at det for mange tilsynelatende er vel så vanlig å ty til filmer som Die Hard eller Gremlins i juletiden, som mer tradisjonell julekost à la Love Actually eller It’s a Wonderful Life

Die Hard har fått sin julefilmstatus utelukkende fordi den foregår på julaften, mens Gremlins bruker julen langt mer aktivt som en del sin historie. Faktisk starter den for alvor når vår hovedperson Billy Peltzer (Zach Galligan) mottar et uvanlig kjæledyr i julegave – den lodne og nusselige mogwaien Gizmo – med streng beskjed om å ikke eksponere det for sterkt lys, ikke la det komme i kontakt med vann, og for all del ikke mate det etter midnatt. Alt dette skjer selvsagt i tur og orden, og kosedyret har snart produsert noen ondsinnede, øgleaktige avkom – de titulære gremlinene. Disse formerer seg ytterligere, og helvete bryter løs i den vanligvis rolige småbyen Kingston Falls.

Gremlins må sies å være et sammensurium av sjangre og referanser. Monsterfilmsjangeren ville være den mest åpenbare båsen å plassere filmen i, men dette aspektet både problematiseres og står i effektiv kontrast til andre konvensjoner den tar i bruk. Faren som gremlinene representerer truer en særdeles trygg og harmonisk tilværelse; at ondskapen angriper der en minst ville ventet det, at den sikter seg mot en renhet og uskyld som ville være tragisk å la forderve, er selvsagt en utbredt konvensjon i skrekkfilmsjangeren, men i Gremlins spiller denne en større og mer ironisk rolle.

De onde gremlinene formerer seg.
Familien Peltzer, med hund.

Småbytilværelsen, slik den fremstilles her, bygger i stor grad på den capraeske skildringen og de sunne kjerneverdiene som It’s a Wonderful Life* står som et kroneksempel på. At den gjerne anses som den ultimate hjertevarmende julefilmen gjør den til en nærliggende referanse, og sammenligner man de to filmene, fremstår Gremlins i bunn og grunn som en fordervet versjon av den gamle, godhjertede klassikeren. Peltzer-familien er den varme, trivelige kjernen her, men dermed skiller de seg fra de fleste Kingston Falls-innbyggerne vi møter. Billy er en usedvanlig eksemplarisk tenåring – det samme gjelder forøvrig hans venninne Kate (Phoebe Cates) – moren en hardtarbeidende husmor, og faren en strebende (men til syvende og sist sympatisk) selger og oppfinner av utallige duppeditter med liten nytteverdi men hyppige funksjonsfeil. Derimot er naboen deres en lettere paranoid xenofob og Billys arbeidskollega en slesk jappe, mens den foraktfulle gamle damen borti gata hater både hunder og fattige.

Resultatet av kollisjonen mellom disse henholdsvis “onde” og “gode” sjangeruniversene er en svært fornøyelig, bekmørk komedie, men den røper også en stor popkulturell bevissthet i regissør Joe Dante. Det refereres eksplisitt til de to hovedinspirasjonskildene – It’s a Wonderful Lifes sentimentale klimaks utspiller seg på en tv-skjerm på Peltzer-familiens kjøkken, mens en plakat for femtitalls-monsterfilmen Them! pryder Billys soveromsvegg – men Dante benytter også gremlinene til å referere til en rekke samtidige kulturfenomener, som breakdance og filmen Flashdance, i tillegg til den klassiske noir-detektiven. Alle de sistnevnte eksemplene forekommer i en og samme scene, hvor gremlinene har inntatt en bar, og fester hemningsløst med Kate som vettskremt bartender. Umiddelbart oppfattes dette som tåpelig (men artig) gjenkjennelseshumor, men denne scenen viser et fortrinn Gremlins har over de mange kopiene som kom i de påfølgende årene, som for eksempel Critters og Ghoulies: gremlinene har en distinkt personlighet, og blir dermed en attraksjon utover å være et skremselselement (selv om filmen strengt tatt har som mål å være morsom, fremfor skremmende).

Gremlins er dessuten en spiss satire over amerikanske verdier og kultur, hvilket også fremkommer tydelig i bar-scenen. Den viser gremlinene som mer enn rampete og morderiske trøbbelmakere; de er også hedonister som fråtser hemningsløst i mat, alkohol og sigaretter, mens de dyrker vestlig, og spesifikt amerikansk, kultur. De fungerer dermed samtidig som representasjoner og kritikk av det amerikanske publikummet den sikter seg mot. Denne anmeldelsen i Slant Magazine formulerer dette ganske godt, med den påfølgende scenen hvor gremlinene samler seg i en kino for å se Snøhvit og de syv dvergene som eksempel:

(…) there’s not much interpretive wiggle room when a crowd of distractible gremlins piles into an old movie theater, enraptured and slack-jawed before the flickering lights. It’s hard to imagine watching Gremlins in a theater and not feeling ever so slightly in the spotlight.

Kritikken blir til slutt eksplisitt uttalt av en relativt problematisk karikatur av en kineser, mannen som eier butikken hvor Billys far, Randy, får tak i mogwaien. Han minner om lignende, eksotisfiserende fremstillinger av kinesere på 80-tallet (fremstillingen er omtrent like insensitiv som den Fu Manchu-aktige skurken i Big Trouble in Little China); han utstråler orientalsk mystikk og overjordisk visdom. Dersom man legger godviljen til, kan man se det slik at fremstillingen er en del av satiren; at i en amerikansk film vil en asiat nødvendigvis være en ignorant karikatur. Jeg tror ikke dette var hensikten, men tanken er interessant. Selv om hans visdom kanskje er et produkt av stereotypien han representerer, kommer han likevel best ut av det: hans oppgave i filmen er tross alt å innta en høyere moralsk posisjon enn de andre rollefigurene. Han står i kontrast til Randy når han nekter å selge mogwaien, mens Randy er av den oppfatning at penger er den selvfølgelige løsningen, bare summen er høy nok. Flere, Randy inkludert, ser de søte mogwaiene kun for verdien av å masseprodusere dem som kjæledyr, men de onde gremlinene viser hva slik virksomhet ville ført til. At «mogwai» er navnet på en slags demon i kinesisk mytologi er ikke minst et urovekkende forvarsel.

Det er imidlertid ikke nødvendig å fokusere på satireaspektet for å nyte Gremlins – filmen er i alle tilfeller et herlig, mørkt juleeventyr i Spielbergsk ånd (Steven Spielberg står som en av filmens produsenter, og innflytelsen er tydelig). De praktiske spesialeffektene og legendariske Jerry Goldsmiths filmmusikk er sterkt farget av 80-tallet, men burde sjarmere nye seere selv om nostalgifaktoren utvilsomt er høy.

Gjennom satiren fremtrer imidlertid et budskap som er mer forenlig med julen enn dens bruk av vold som underholdning skulle tilsi. Selv om Gremlins ironiserer over It’s a Wonderful Life, uttrykker den likevel et ønske om å vende tilbake til de sunne og rene verdiene som sistnevnte film forfekter.

*Siden filmen er såpass relevant her, anbefaler jeg å ta en titt på vår artikkel om It’s a Wonderful Life, som dessuten inneholder en forklaring av begrepet «capraesk».

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 15 kommentarer

  1. Jannis sier:

    Gremlings er en av de store filmene vi har. Det er mange filmer som har prøvd å kopiere sukseen men bare et som klarte det. Steven spielberg visste ikke at det ville bli så stort, men han angret ikke;-) gremlings 3 er den beste i trilogien, men den første har mest sjarm. Mest fordi man ser at de ikke visste at gremlings ville bli så stort ;-)

  2. Trilogi? Det er da bare to Gremlins-filmer? Men hvis det er toeren du mener, så er jeg enig i at den er kul. Christopher Lee!

  3. Even G. Benestad sier:

    Spielberg har stort sett hatt god nese for hva folk ønsker å se. Jeg vil tro han hadde noen dollarideer da han satt i gang produksjonen av Gremlins.

    Regissør Joe Dante hadde også hatt suksess med The Howling i 1981 og laget en episode av Twilight Zone: The Movie så han hadde bevist at han kunne gjøre fine ting med monstre. Hans noe mørke humor var også perfekt for Gremlins. Allikevel synes jeg The Burbs er den beste filmen regissert av Joe Dante. Dessverre ble det en flopp.

    Selv ser jeg Gremlins en gang i året. Gremlins 2 derimot blir litt for mye av det gode synes jeg. Når det er sagt har den noen ekstremt kule scener. Enkelte av dem helt hysteriske.

    Til sist! Jeg håper inderlig ikke det blir laget en re-make av Gremlins.

  4. Ja, Gremlins 2 er ujevn, men på sitt beste er det jo bare å ta av seg hatten. Og nesten alt med Christopher Lee blir jo litt kult!

    Å lage en remake av Gremlins ville være toppen av meningsløshet. Filmens sjarm er fullstendig prisgitt at den er laget på åttitallet med sminke- og dukkeeffekter.

    The Burbs er morsom! Har bare sett den utvidede versjonen. Fikk du sett The Hole, Even?

  5. Even G. Benestad sier:

    The Hole har jeg sett! Ideen er kul, men den blir en smule tynn på slutten. Moralen er tykk som fettet på ribben. Det er en stund siden Dante har laget en skikkelig god film dessverre. Heldigvis finnes det snev av godhet i hans Masters of Horror episode, Homecoming. Finnes det en utvidet versjon av The Burbs? Selvsagt skal jeg se den!!!

  6. Geir J. Olsen sier:

    EEEELSKER The Burbs!!! Første gang jeg hører andre norske fremheve denne – jeg trodde – skjulte juvelen i Dante-krona! Har sett den ørten ganger men var, som Even, ikke klar over at det finnes en “utvidet” versjon!? FORTELL! *holder Lars Ole opp ned og rister ham kjærlig til han innrømmer hvor saligheten er å få tak i*

  7. Håkon sier:

    The Burbs!!! <3. Scenen med replikken "Hey, Pinocchio, where are YOU going??" er så grenseløst morsom! <3

  8. Dante er kuul. Digger både GREMLINS og THE BURBS. For oss filmnerder med sans for artig trivia, er det også gøy med ulike cameos i GREMLINS — som f.eks. Spielberg i eneren og komponist Jerry Goldsmith i begge filmene.

    Synes også at slutten på THE HOLE er nydelig. Det er egentlig først DA den VIRKELIG blir Joe Dante.

  9. Håkon sier:

    Dette hullet må jeg få sett snarest

  10. Eirik sier:

    Joe Dante = love. Var dog ikke klar over at The Burbs hadde så mange fans her, men det er gøy, selv om akkurat den, er en film jeg ikke har på øverst på topplisten av Joe Dante. Explorers, med de helt unge Ethan Hawke og River Phoenix, en liten perle, så god, så underspillet, så levende i sin 80 talls tidsboble. Sukk. Matinee er også en glemt liten film, som kanskje ikke er noen klassiker, men som helt på egne premisser viser kjærlighet og ekte glede til filmverden og kinokulturen. Desverre var det her Joe Dante ikke lenger fikk leke seg med de store oppgaver i Hollywood lenger, da den filmen stort sett ikke tjente inn noe som helst. Ser at The Hole finnes på min amerikanske Netflix, skal sees med det første.

    Og med tanke på Gremlins, ja Spielberg viste godt hva han drev på med på den tiden. En sånn nese for og lukte tidens kommersielle teft, også som produsent, tror jeg knapt vi får se igjen.

  11. Geir J. Olsen sier:

    Siden vi først er i gang med Dante-kjærligheten må jeg bare slenge ut en filmtittel til som bare ikke kan glemmes: “Min mikropartner”! :D

  12. Eirik Frisvold Hanssen sier:

    Masse fint lesestoff om Joe Dante her

  13. Filmjunkiene sier:

    Digger Joe Dantes filmer. Filmografien hans er som en lang hyllest til 50-tallets b-filmer. Hadde et gjensyn med “Gremlins” rett før jul. Må si den holder seg veldig bra. Den kan forøvrig også ses på som en kritikk mot vestens avhengighet av teknologi. Faren til Billy lager stadig tekniske duppeditter som bryter sammen. Uttrykket “Gremlin” var egentlig et pilot-slangord for når flymotoren brøt sammen. På samme måte som gremlinsene i filmen herjer rundt og bryter ned alt de ser, som igjen er et resultat av at vesten ikke “respekterte naturen” og de reglene som fulgte med Mogwaien.

    Jeg er også en av dem som liker “Gremlins 2” for det den er, nemlig uhøytidelig morro. Og som Lars Ole nevner, Christopher Lee er jo med! En liten fun fact: Under innspillingen av filmen beklaget Lee seg til Joe Dante for å ha vært med i oppfølgeren til Dantes “The Howling”, nemlig den (tilsynelatende) grusomme “The Howling 2: Your Sister Is a Werewolf”.

    Mitt første møte med Dantes filmverden var forøvrig “Min mikropartner” aka. “Inner Space”. Fantastisk underholdende film, som jeg også synes holder seg veldig bra.

    -Aleksander

  14. Jepp, når det gjelder teorien om “kritikk mot vestens avhengighet av teknologi” kan dessuten være et poeng at svært mange av dødsfallene, og voldsutøvelsen forøvrig, skjer ved hjelp av teknologi (mikrobølgeovn, motorsag, kjøretøy). Men på en annen side trenger det ikke være noe dypere bak enn at elektroniske artikler kan bidra til ganske artige dødsscener.

    Jeg skulle forøvrig ønske at jeg hadde hatt tid til å få sett Gremlins 2 også. Jeg har ikke sett den siden jeg var omtrent 8, men husker at jeg elsket den.

  15. “This movie baffles me every time we watch it. Well, the instructions are very clear, don’t feed the gremlins after midnight, don’t get the gremlins wet. How hard is that?” – Sheldon Cooper.

    En fantastisk film. Begynner å bli mange år siden jeg har sett den nå, så er egentlig på tide at jeg tar den fram fra hylla igjen.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>