2012Filmer_rev2

Eriks topp 20, 2012

Dette er en del av Årets beste filmer – topp 20, 2012

Hopp rett til

Neste:  Karstens topp 20, 2012»

Nuri Bilge Ceylans siste film står fortsatt uten norsk kinodistribusjon hele ett og et halvt år etter sin premiere. Det er synd, for det norske folk går glipp av en film som vil stå seg gjennom filmhistorien som et viktig verk. Handlingen tar plass på de endeløse slettene i Anatolia hvor det foregår et søk etter et lik. Politiet har med seg gjerningsmennene som sliter med å identifisere stedet i det monotone slettelandskapet hvor de begravde kroppen. Kveld blir til skumring, skumring til natt, natt til daggry og Ceylan fanger alle disse overgangene på magisk vis med sin glimrende registil og utsøkt foto. Stemningen og tonaliteten endrer i tillegg seg i takt med disse naturlige lysendringene på sømløs vis.

Dialogene mellom politiet og gjerningsmennene er også sentrale elementer som forskyver fokuset fra drapsmennene og over til etterforskerene. Dialogene starter hverdagslig, men utvikler seg etter hvert til å bli filosofisk og eksistensialistisk som på perfekt vis komplimenterer filmens tematikk. Innslag av det mystiske binder også Ceylans samtidsskildring med Anatolias arkaiske historie og bidrar til at filmen blir en rikholdig og tidløs beretning. Filmen føles komplett til tross for at den mangler en tydelig resolusjon. Som jeg skriver i min artikkel om filmen:

Tragedien inneholder ingen optimistiske digresjoner og krimgåten har ingen slutt som skal gi oss en følelse av at verden er organisert og rettferdig. Alle slike hensyn kaster Ceylan på bingen. Grepene hans tilfører filmen en abstrakt og eksistensialistisk dimensjon, og vi ser derfor hvor flyktig livet er og hvor lite dette egentlig betyr. Som en rollefigur sier i en samtale: En gang blir dette bare en historie du forteller. Om den gangen du lette etter et lik. Once Upon a Time in Anatolia.

Moonrise Kingdom er Wes Andersons beste film hittil. Ikke bare er den stilistisk gjennomført og innehar den typiske Anderson-tørrvittigheten – den fanger også en genuin følelse av vennskap og kjærlighet som gjør den til et essensielt bidrag til coming of age-sjangeren.

Carlos Reygadas ekstremt kryptiske film Post Tenebras Lux har stort sett blitt møtt med skuldertrekk og forvirring fra filmkritikerne etter sin visning i Cannes i fjor. Men om man legger til side trangen om å forstå alt bokstavelig, trer filmen frem som et spennende og eksperimentelt verk. Skutt med en slags optisk effekt på kameralinsen som forvrenger sidene av bildet, Post Tenebras Lux er en film hvor seeren hele tiden ser ting på en annen måte, i en ny modus. Det ligger en mystisk og vakker stemning lag på lag i denne filmen hvor kameraet i kjent Reygadas-stil blir en slags åndelig observatør. I tillegg blander filmen bibelske allegorier med mer obskur symbolikk i en vågal film ulikt alt annet man har sett på filmlerretet.

04Shame

shame
England, USA, 2011

Michael Fassbender har tatt mange gode rollevalg de siste par årene og Shame er ikke noe unntak. Her gjenforenes han med Hunger-regissør Steve McQueen i en kompleks og vågal film om sexavhengighet og identitetskrise. Som en slags nymotens versjon av Jean Cocteaus Les Enfants Terribles skildrer Shame incestuøse undertoner i søskenforholdet som, om ikke annet, avslører at både bror og søster har store følelsesmessige problem. Shame inneholder flere minneverdige scener og en eksemplarisk skuespillerprestasjon av Fassbender.

Christian Mungiu returnerer til regissørstolen med en film som tar plass i en kristenortodoks munke og nonne-orden i de rumenske fjellene. De to kvinnene Alina og Voichita er barndomsvenner og vokste opp sammen på et barnehjem. Alina flyttet til Tyskland for å komme seg vekk fra den ekstreme fattigdommen, mens Voichita ble nonne. Alina, desillusjonert og blakk, returnerer fra Tyskland og det eneste hun har i livet er sin venninne. I desperasjon blir hun medlem i den kristne ordenen for å gjenoppta kontakten med Voichita, men ser at det strenge religiøse livet hindrer dem i å leve et fullverdig liv. Alina prøver alt hun kan for å få Voichita til å innse hykleriet og til å vedkjenne at det destruktive asketiske livet ikke er løsningen på hennes problemer. Hun blir dermed en opprører som går imot de andre nonnene for å overbevise Voichita om å gi opp sitt spirituelle kall slik at de kan være i lag.

Filmet med lange, velkomponerte tagninger i de snødekte fjellene; Beyond the Hills er en oppslukende tragedie om et forhold som vanskeliggjøres av ytre omstendigheter.

Lynne Ramsays retur til regissørstolen hele ni år etter den strålende Morvern Callar er heldigvis en vellykket en. Denne skremmende og kjølige beretningen om en tenåringspsykopat skildrer på effektivt vis dramaet via hans handlingslammede mor med en skremmende realisme. Ramsays glimrende bruk av farger, lys og skygge samt en beundringsverdig visuell fortellingsevne blir grundig analysert i Dag Sødholts eksepsjonelle to-delte montagesartikkel.

Barbara er et fengslende drama om overvåking og livet i det kommunistiske Øst-Tyskland.  Legen Barbara blir tvangsflyttet til en klinikk på landsbygda etter å ha prøvd å flykte til Danmark. I sine nye omgivelser prøver Barbara fortsatt å flykte, men skjebnene hun møter vanskeliggjør hennes planer. Barbaras minimalisme, originale handlingsprogresjon samt Christian Petzolds visuelle teft gjør dette til en film alle bør få med seg.

Sean Durkins langfilmdebut vitner om en lovende filmkarriere. Martha Marcy May Marlene tar for seg en kvinnes innlemmelse og eventuelle flukt fra en amerikansk sekt. Filmens styrke ligger i dens evne til å formidle en ekkel illevarslende stemning og den fryktelige følelsen av å bli innhentet av ens fortid. Elizabeth Olsen, søsteren til tvillingene, overbeviser stort i sin første filmrolle.

Curtis blir hjemsøkt av apokalyptiske syn hvor tornadoer ødelegger huset han og familien bor i. Hans frykt fører til at han bruker all sin tid og tar seg opp en stor gjeld for å bygge et komplekst tilfluktsted i hagen sin. Jeff NicholsTake Shelter får seeren hele tiden til å undre seg om Curtis virkelig har blitt gal eller om hans bekymring er berettiget og klarer dermed å mane frem et engasjerende drama som er uforutsigbart og som fanger vår miljøfokuserte tidsånd.

10Amour

amour
Frankrike, 2012

Amour har fått panegyriske anmeldelser, vant Cannes høyeste utmerkelse og blitt varmt mottatt av det norske publikum. Personlig ble jeg litt skuffet, selv om jeg anerkjenner at Haneke har gjort mye riktig også i denne filmen. De to hovedpersonene Emmanuelle Riva og Jean-Louis Trintignant er perfekte i rollene som eldre ektepar — bare de alene gjør denne filmen ikonisk. Rent stilistisk gjør ikke Haneke så mye spennende verken med kameraet eller mise-en-scène, men lar dialog og skuespill drive filmen forover. Enkelte elementer ved symbolikken, som for eksempel duen som gang på gang flyr inn i leiligheten, føler jeg er anstrengt og lite spennende, men Haneke klarer heldigvis å holde seg unna de verste romantiseringsgrepene.

11. Weekend (Haigh)
12. Searching For Sugarman (Bendjelloul)
13. Young Adult (Reitman)
14. The Dark Knight Rises (Nolan)
15. Play (Östlund)
16. ParaNorman (Butler, Fell)
17. Hobbiten: En uventet reise (Jackson)
18. Tinker Tailor Soldier Spy (Alfredson)
19. Keyhole (Maddin)
20. Lawless (Hillcoat)

Dette er en del av Årets beste filmer – topp 20, 2012

Hopp rett til

Neste:  Karstens topp 20, 2012»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>