2012Filmer_rev2

Dags topp 20, 2012

Dette er en del av Årets beste filmer – topp 20, 2012

Hopp rett til

Neste:  Eriks topp 20, 2012»


Iallfall etter filmens betraktelig lengre extended cut å dømme, er dette et kunstverk med sjelden medmenneskelig kraft og en dybde i persontegningen som ikke står tilbake for legendariske John Cassavetes. Akkurat som i vår egen Som du ser meg, men med helt annerledes midler, er noe av det mest imponerende ved filmen hvordan den oppmuntrer til engasjement og innlevelse i hovedpersonen, samtidig som den inviterer oss til å se rollefiguren og situasjonene utenfra, som en deltager i et selsomt spill. Samtidig som vi forstår fullt ut hva som driver den 17-årige jenta, spilt av Anna Paquin med monoman og glødende intensitet, er vi også smertelig klar over at hennes kamp for rettferdighet etter et visst punkt er i ferd med å bikke over fra idealisme og samvittighetsnag til ren besettelse, selvhevdelse og retthaverskhet.

Hun er i ferd med å ødelegge både seg selv og alle rundt henne, og det er svært vondt å se på. Man kan henge seg opp i til tider merkelig musikkbruk og visse overtydelig poetiske passasjer, men det blir bagateller. Jeg har sjelden glemt meg selv i slik grad som under denne filmens siste halvdel, og ved filmens overveldende emosjonelle sluttpunkt – som i sjelden grad vokser organisk og nennsomt fram fra materialet – er det som å våkne opp fra en drøm, en drøm der vi var klar over at vi drømte, en drøm vi vet vil sette varige spor.


Denne fikk mye kritikk for lite overbevisende gammelmannssminke, men jeg hadde ingen problemer med å leve meg inn i denne monumentale fortellingen som etter hvert ga en overveldende følelsesmessig opplevelse av personlig tragedie og fastlåst identitet. Uhyre presist spilt av Leonardo DiCaprio, i en tolkning av FBIs allmektige toppsjef der besettelser og ytre suksess skaper et paralyserende, personlig fengsel på livstid, en sykelig livsfornektelse som også sprer seg til hans aller nærmeste medarbeidere. Tom Sterns stemningsfulle og stiliserte foto reflekterer annerledesheten i en verden der FBI utgjør et slags hemmelig forbund, der medlemmene, iallfall den indre sirkel, oppfører seg som var de hevet over gjeldende lover og regler. De mange krysningspunktene med Michael Manns relativt nylige Public Enemies når det gjelder beskrivelsen av berømte 1930-tallsgangstere fascinerer også.

Noe av det mest utfordrende (eller umulige) med lister som denne er ikke bare den konstante epler-og-pærer-sammenligningen mellom vidt forskjellige sjangere, mellom kunstnerisk dybde og superb underholdning, mellom intellektuell pirring og emosjonelt engasjement. Det er også et enormt spenn i dybdeforståelsen av verkene. For mens jeg har sett fem av filmene på listen et tosifret antall ganger, sitter jeg her med kun én opplevelse. Den var imidlertid så overveldende at magefølelsen får diktere en pallplassering for en film som ellers er møtt med skuldertrekk.

Kombinasjonen av min fascinasjon for Marilyn Monroe og Michelle Williams bidro til å heve en ellers visuelt konvensjonell film opp til et dypt bevegende, og ikke minst psykologisk troverdig, møte med en person som vekselvis ser tvers igjennom og lever ut myten om seg selv. Hun pendler ubesværet og lynraskt mellom egosentrisk hensynsløshet, barnlig lekenhet og dypfølt kjærlighetshunger. Den skisseaktige beskrivelsen av britisk oppførsel og mentalitet er presis og vittig, spesielt i Kenneth Branaghs ubetalelig morsomme tolkning av Laurence Olivier, og konflikten mellom hans tradisjonsbundne holdning til reproduserbart skuespillerhåndverk og Marilyns avhengighet av sitt flyktige, men unike naturtalent.

04Generation P

generation-p
Russland, 2011

Ved siden av den mer fysiske Kill List (se lenger ned på listen), er dette for meg årets «mindfuck»-film. Denne uimotståelig forføreriske og underholdende filmopplevelsen er en hallusinogen satire over manipulasjon via moderne medier, der den blant utrolig mye annet, forestiller seg at bortimot hele det russiske makthierarkiet under Boris Jeltsin på 1990-tallet egentlig er fiktive personer, skapt av en dødelig kombinasjon av avansert motion capture-teknikk og reklamefolk som er like smarte som de er kyniske. Jo større løgnen er, jo mer virkningsfull blir propaganda-effekten! Den ultrakomplekse historien formidles gjennom et kontinuerlig bombardement av informasjon, hvor nye konsepter, det ene mer fantastiske etter det andre, introduseres i et heseblesende tempo.

Likevel klarer regissør Victor Ginzburg det kunststykket å styre oss igjennom labyrinten med en slags autoritativ hånd. Bedre enn noen annen film jeg kan huske formidler den en følelse av en verden hvor absolutt alt flyter og alt er tillatt. I Jeltsins Russland er korrupsjonen og oligarkenes grådighet total og reklamefolkenes skamløshet i sin frydefulle manipulasjon av massene er uten grenser. Filmen har også et heftig soundtrack, og et svalende syntetisk tema som gikk i en loop i hodet mitt i dagevis etterpå.


Dette er Wes Anderson på sitt mest varmhjertede og mest merkelige. Denne gang er det speiderbevegelsen som danner råmaterialet for Andersons rekordartet detaljerte parallelle virkelighet, og bare alle insignia, ferdighetsmerker og gradsbetegnelser som er i omløp vil kreve en hel avhandling for å yte rettferdighet. I den uhørt kompliserte og svimlende informasjontunge åpningssekvensen overgår Anderson seg selv med majestetiske, geometriske kamerabevegelser, mens minst seks-syv lag med informasjon presenteres samtidig. Gjennom filmens usedvanlig kompakte 94 minutter arbeider Anderson seg så sirlig gjennom en flod av temaer og motiver – som omfatter alt fra Benjamin Britten og Hank Williams via dyr (spesielt fugler), lynnedslag og tyggegummi til depresjon, uniformering og ubehjelpelig kommunikasjonssvikt.

Til slutt ender vi opp i den grunnleggende samme situasjonen som i starten. Det kontrollerte kaoset er imidlertid nå erstattet av en avklaret ro, en renhet i tanke og følelse. Anderson gir oss her kanskje de skjønneste og mest emosjonelt dyptpløyende øyeblikk i hele sin produksjon, der bilder, rollefigurer og filmmusikk smelter sammen til noe som kun kan kalles sublimt. Moonrise Kingdom er en av de mest originale filmene på evigheter, og med humor av en slitesterk type som Anderson er alene om. Ellers henviser jeg til min analyse av filmens metoder og motiver her på Montages.

For et comeback av Whit Stillmann! Denne satiren over – eller nærmest feiringen av – menneskelig middelmådighet kunne blitt usannsynlig infam og usympatisk, men har i stedet endt opp som en av de blideste og mest avvæpnende filmopplevelsene på lenge. Dette er virkelig tøys på høyt nivå, der det svært intelligent skrevne manuset følger en gjeng collegepiker i deres utrettelige arbeid for å forbedre livene til sine medelever. Men jentene er i virkeligheten hjelpeløse fanger av egne fikseringer og sneversyn, og deres mangel på fingerspissfølelse og empati når stadig nye høyder. Greta Gerwig er fabelaktig tonløs og hjernedød som lederskikkelsen Violet, og ikke så lite suicidal heller. Filmen har en troskyldig-ironisk tone av en nærmest unik natur, og Stillmann treffer den med intrikat og matematisk presisjon hele filmen igjennom.

Her sakser jeg fra starten av min omfattende analyse av filmen på Montages: «Som du ser meg er en kompleks og dybdeborende film. Den er vidtfavnende og rik, både i karaktertegningen av enkeltmennesker, spekteret av personligheter, problematikk rundt identitet og verdighet, gruppedynamikk, selvbedrag og illusjoner, hverdagstragedier og forholdet mellom bevisste og ubevisste motivasjoner. Personer og situasjoner tas så til de grader på kornet her at det nærmest kan oppsummeres som genialt. Som du ser meg føles usedvanlig autentisk, med sterk gjenkjennelsesfaktor, men inneholder også en tett vev av undertekst, antydninger og subtiliteter. Tonen er ærlig og usentimental, men samtidig preget av en leken og lett hånd. Filmen overskrider sine tilsynelatende snevre rammer, og imponerer med sin (for norsk film) uvanlig analytiske holdning til materialet. Attpåtil – nærmest som en bonus – rommer filmen i sin andre hovedhistorie en fullstendig drepende kommentar til banaliseringen av kulturlivet»

Dette er en rystende film. Både på grunn av den engasjerende historien, Tilda Swintons sensasjonelt hudløse spill i hovedrollen og den diabolsk utspekulerte måten sønnen metodisk ødelegger livet hennes på, gang etter gang. To av de sterkeste tematiske hovedstrømmene i filmen er hykleri og foreldres fallitt overfor sine barn. Selv om det er fullt mulig å tolke Kevin som den personifiserte ondskap, en fullendt psykopat som uansett ville ha avvist enhver kjærlighet, er det mer fruktbart å se på Kevin som et produkt av menneskelig svikt og unnfallenhet.

Filmen er samfunnskritisk på (minst) to måter. Det er en kritikk av forstillelse og falske følelser i foreldreforhold, og en påpekning av hvordan både fysisk og mentalt fraværende foreldre kan resultere i unge mennesker uten empati og moralske ankre, og hvordan foreldrene dermed deler skylden for de “onde” handlingene barna utfører. En likegyldig verden avføder emosjonelle monstre. Jeg henviser videre til min visuelle analyse av filmen, i to deler: Den første legger vekt på den visuelle stilen, men ofte sett i sammenheng med den tematiske betydningen, og den andre belyser den svært viktige parallellen som skapes mellom moren og sønnen Kevin.

09The Idiot

the-idiot
Estland, 2011

En hallusinatorisk filmatisering av Dostojevskis mektige klassiker fra 1869, men så langt fra en stivbeint litterær adapsjon det er mulig å komme. For regissør Rainer Sarnet viser seg som en virtuos og ustyrlig fantasifull iscenesetter, og skaper sin egen verden som bugner av merkelig scenografi og pustberøvende kostymer. Sarnet skal være noe av et filmatisk vidunderbarn som aldri helt har innfridd, men etter 15 års kamp har han endelig fått denne filmen på beina – og gir jernet. Jeg mener å ha en viss erfaring når det gjelder å se film, men The Idiot makter å by på overraskende visuelle løsninger som ikke kan beskrives som annet en nyskapende. Selv om filmen altså er forbløffende original, knytter den seg samtidig til en østeuropeisk absurdistisk tradisjon. Tidvis kan man se noe av det samme i Aleksander Sokurovs arbeider, og Kirill Serebrennikovs Ragin er et annet fremragende eksempel i samme tradisjon.

Denne filmen skapte overraskende bølger av kullsort skuffelse fra fans av Alien-universet og fra andre som mente at den ikke holdt håndverksmessig mål. Mitt eget forsøk på å forsvare filmen mot kritikken her på Montages ledet til den antagelig lengste debatten i våre kommentarfelter noensinne, et ordskifte som til tider var like intenst som selve filmen! Selv hørte mitt første møte med Prometheus hjemme blant de mer monumentale filmopplevelsene jeg har hatt – både som en oppvisning i audiovisuelle virkemidler og som storslått skjebnedrama. Selv om den til syvende og sist neppe er like dyp, tar Prometheus mål av seg til å operere i samme modus som Kubricks 2001: en romodyssé og Tarkovskijs Solaris.

Det som i hvert fall står helt klart, er at Scott må ha ønsket å lage en særdeles mørk film, og det emosjonelle landskapet vi ender opp i er et definitivt ukjent terreng i blockbuster-verdenen. For Prometheus stiller ikke akkurat menneskeheten i et spesielt flatterende lys. I tillegg oppdager den idealistiske hovedpersonen Elizabeth Shaw at universet ikke er noen lekegrind, men et sted der en nådeløs og tilsynelatende irrasjonell jungellov gjelder. Den blåøyde, barnlige Shaw legger ut på en ferd til en annen planet for å møte sin skaper, men ender med å snerre «Die!!» til vedkommende. Samtidig viser Scott oss en verden hvor alt det tekniske er uhyre velsmurt, men menneskene er dypt imperfekte, ofte dysfunksjonelle – og nær utraderte når filmen er over.

11. Tomboy (Sciamma)
12. Sleeping Beauty (Leigh)
13. Amour (Haneke)
14. Shame (McQueen)
15. Kill List (Wheatley)
16. Mission Impossible – Ghost Protocol (Bird)
17. The Avengers (Whedon)
18. Young Adult (J. Reitman)
19. Lawless (Hillcoat)
20. The Deep Blue Sea (Davies)

Mulige kandidater som ikke er sett: Killing Them Softly, Skyfall og Historien om Pi.

Andre fremragende filmer som jeg tennerskjærende måtte utelate: 11 Flowers, Shun Li and the Poet, Breathing, Either Way (for disse fire filmene se denne festivalomtalen fra Gøteborg), Take Shelter, Terra Ferma (for disse to se festivalomtale fra Filmfest Oslo), En kongelig affære, Looper, Hugo Cabret, The Perks of Being a Wallflower, The Grey, Paradis: kjærlighet, Savages, Cloclo, Martha Marcy May Marlene

Dette er en del av Årets beste filmer – topp 20, 2012

Hopp rett til

Neste:  Eriks topp 20, 2012»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>