2012Filmer_rev2

Atlis topp 20, 2012

Dette er en del av Årets beste filmer – topp 20, 2012

Hopp rett til

Neste:  Dags topp 20, 2012»


Belá Tarrs siste film bød på sett og vis på årets positive overraskelse for min del. Alt ved denne filmen skulle i utgangspunktet tilsi at den er dørgende kjedelig (og i tillegg varer den i to og en halv time): i et ulidelig langsomt tempo skildrer den en far og hans datter, som lever under beskjedne kår på den ungarske landsbygden, i deres daglige gjøremål, en prosess som endrer seg minimalt fra dag til dag. Denne dvelende skildringen gir en imidlertid rom til å innse det skjebnesvangre omfanget av deres hverdagslige problemer: hesten som nekter å bevege seg, brønnen som tømmes.

Tarrs iherdig observerende kamera, kombinert med det illevarslende og stadig gjentakende musikksporet som alltid befinner seg i bakgrunnen, samt vinden som blåser ubarmhjertig og ustanselig utenfor som for å varsle om en uunngåelig endelikt, gjør The Turin Horse til en usedvanlig intens filmopplevelse. Tarr lykkes ikke bare med sitt formspråk, han gjør historien avhengig av det. Selv om filmen har en filosofisk dimensjon som i stor grad dessverre går over mitt hode, er den fullstendig fjetrende og en formmessig triumf, og uten tvil den som gjorde sterkest inntrykk på meg i 2012.


Vidunderbarnet Xavier Dolan har laget et aldri så lite mesterverk med Laurence Anyways. Dolan utforsker og skildrer transseksualitet, for å ikke å snakke om generelle menneskelige relasjoner, med en innsikt som en ikke skulle tro var en 23-åring forunt (i alle fall ikke om man bruker undertegnede, som er nøyaktig en måned eldre enn Dolan, som sammenligningsgrunnlag). Dessuten kommer tydelig til uttrykk at han allerede har opparbeidet seg en betydelig selvsikkerhet som regissør, for ikke å snakke om en viss selvdisiplin – filmen er krydret med surrealistiske og formmessige krumspring som aldri føles malplasserte eller tar overhånd, men er perfekt porsjonert i den relativt sett mer jordnære virkeligheten den utspiller seg i. Disse poetiske grepene fremstår som helt nødvendige for å komme til dybden i den uovervinnelige kjærligheten filmen skildrer, og igjen står en de mest nydelige og troverdige kjærlighetshistoriene noensinne.

03Looper

looper
Kina, USA, 2012

Apropos unge, lovende filmskapere. En actionfilm med et så oppfinnsomt og artig premiss er knapt noe man blir servert hver dag. Rian Johnson, som står bak både regi og manus, tar med denne filmen steget fra å være «lovende» (en passende karakteristikk etter debutfilmen Brick) til å bli en filmskaper å regne med, og en av de mest spennende nye regissørene i Hollywood. I tillegg til å være både stilsikker og elegant utformet, er Looper et av de mest spenstige tilskuddene til subsjangeren “tidsreisefilmer” på lenge. Dessuten er den sinnsykt underholdende.

04Amour

amour
Frankrike, 2012

Man har nærmest begynt å forvente at Michael Haneke leverer et mesterverk med hver nye film, og derfor kom det heller ikke som noen overraskelse at Amour er bunnsolid. Her er det imidlertid ikke noe snev av den moralistiske pekefingeren som Haneke ofte blir kritisert for å vifte med; her viser han istedet en tydeligere humanisme enn noen gang, i en film som absolutt alle vil kunne identifisere seg med på et eller annet vis. For alle er vi jo på vei til å en gang bli gamle og dø, og Haneke viser den siste etappen i all sin grusomhet – men også skjønnhet – med like mye sympati for den døende og den pårørende.


Dette er kanskje en av de fineste filmene jeg noen gang har sett. Det er trist hvor sjelden man ser et virkelig intelligent high school-drama, som ikke undervurderer verken rollefigurene eller publikum, selv om målgruppen gjerne er ung (også i dette tilfellet, regner jeg med). The Perks of Being a Wallflower er nettopp en slik sjeldenhet, riktignok ordinær i formen, men uten å henfalle til klisjéene som preger sjangeren. Dessuten tar den sine unge rollefigurers problemer og følelser på alvor, samtidig som den erkjenner at enkelte av disse – såkalte typiske tenåringsproblemer – ikke egentlig er spesielt alvorlige. Stephen Chbosky, som også har skrevet boken filmen er basert på, regisserer altså som om han var verdens mest forståelsesfulle far, og har med dette laget den eneste filmen på denne listen som fikk meg til å gråte (selv om Amour var på nippet til å også klare det).


Det føles som om samtlige anmeldelser av Polisse har sammenlignet den med The Wire, og med sitt omfattende karaktergalleri og nøkterne skildring av politiarbeid er likheten ganske tydelig — filmen er nærmest som en utvidet episode av den legendariske serien, riktignok satt til Paris-politiets barnevernavsnitt. Polisses sterkeste kort er dens troverdige og nyanserte skildring av barnemisbruk: den forkaster illusjonen om at overgriperen nødvendigvis er en ondskapsfull skikkelse som vil barnet vondt, selv om den anerkjenner at det noen ganger er den eneste forklaringen. Replikken «Pappa er for glad i meg» er muligens årets mest hjerteskjærende.


Det er hyggelig at William Friedkin lager noe interessant igjen, og Killer Joe er pulp fiction på sitt aller beste. Dette er en svett, skitten og ytterst tilfredsstillende noir fra de mørkeste Sørstatene. 2012 har på mange måter vært Matthew McConaugheys comeback-år også – i alle fall gjør han for tiden langt mer spennende filmvalg enn på lenge, og imponerer gang på gang. I Killer Joe er han fantastisk som tittelkarakteren, en iskald og fryktinngytende politimann som er leiemorder på si. Hvis du er blant de som avskrev McConaughey en gang på 2000-tallet, er jeg sikker på at denne – som jeg herved kårer til årets mest fornøyelige rolletolkning – vil få deg til å slippe ham tilbake inn i varmen.


Dette er Wes Anderson på sitt mest andersonske. Her er alle hans kjennetegn forsterket til det maksimale, uten at det blir overveldende; derimot har han omsider perfeksjonert det hyperstiliserte universet som har preget hele hans filmografi. Passende er det første gang han plasserer barn i hovedrollene, for selv om Andersons stil har alltid har hatt en viss barnebokestetikk, er Moonrise Kingdom er den første av hans filmer som føles som en filmatisering av en barnebok (kanskje med unntak av Fantastic Mr. Fox, som er nettopp dette) – ikke bare av historien, men av selve boken. Til tross for all sin stilisme er filmen i tillegg en uvanlig sannferdig oppvekstskildring av blant annet gryende seksualitet, mye på grunn av ett særlig minneverdig øyeblikk (som jeg ikke skal avsløre, men de som har sett filmen forstår trolig hvilken jeg sikter til), hvor Anderson balanserer på en hårfin grense, men elegant unngår å tråkke over den.

09Play

play
Sverige, 2011

Det som umiddelbart imponerer mest ved Play, er hvor utrolig realistisk den fremstiller sosialdynamikk, samt den vanntette og manipulerende retorikken som filmens antagonister (en gjeng bøllete innvandrergutter) bruker for å pine sine mindreårige ransoffer er. Men filmens verdi kommer i større grad av hvordan den tvinger tilskueren til å reflektere over utallige samfunnspørsmål, uten å gi noen enkle svar. Den klaustrofobiske atmosfæren som de statiske bildene skaper bidrar dessuten til å gjøre Play til en særdeles vond og virkningsfull opplevelse.

10Skyfall

skyfall
Storbritannia, USA, 2012

Skyfall fortsetter arbeidet med å revitalisere James Bond-serien, som startet med Casino Royale i 2006, men tar en interessant introspektiv vri. Den utfordrer og blåser nytt liv i Bond-universets konvensjoner, og dykker lenger under huden på hovedpersonen enn noen gang tidligere. På mange måter er den en forfriskende kompromissløs Bond-film, som nekter å bare være et samlebåndsprodukt, noe som mange av de tidligere filmene i serien dessverre har fremstått som. Samtidig lever den så til de grader opp til hovedkravet man stiller en Bond-film: å være en god actionfilm. Roger Deakins‘ foto gjør den i tillegg nydelig å se på – scenen hvor Bond sniker seg rundt i en skyskraper badet i neonlys må være noe av det mest sinnsyke jeg har sett.

11. Som du ser meg (Haugerud)
12. The Imposter (Layton)
13. Martha Marcy May Marlene (Durkin)
14. Beasts of the Southern Wild (Zeitlin)
15. Damsels in Distress (Stillman)
16. Min søster (Meier)
17. Take Shelter (Nichols)
18. It’s Such a Beautiful Day (Hertzfeldt)
19. The Dark Knight Rises (Nolan)
20. Tinker Tailor Soldier Spy (Alfredson)

Dette er en del av Årets beste filmer – topp 20, 2012

Hopp rett til

Neste:  Dags topp 20, 2012»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>