remains

Coup de Coeur

The Remains of the Day (1993)

“The world always comes to the house.”

Noen filmer er så vakre – både i bilder og skuespilleri – at du får lyst til å gråte. James Ivorys The Remains of the Day (1993) er en slik film; et erke-eksempel på hvordan omgivelsene formes til å bli en direkte forlengelse av rollefigurenes sinnstilstander.

Mange holder Howard’s End (1992) som den ultimate Merchant/Ivory-produksjonen, men for meg har Remains alltid vært et hestehode foran de andre. Den er så veldreid i sin eleganse; så utrolig gjennomført i sin iscenesettelse av fortellingens flo og fjære. Men mest av alt syder den av lagdelt meningspluralisme i et format som på alle måter er tilgjengelig. Det er en sjelden kombinasjon. Essensen er tilsynelatende enkel: butleren Mr. Stevens (Anthony Hopkins) knuger seg fast til sin formelle fasade på herregården Darlington Hall og lar aldri følelsene piple til overflaten – inntil den nye husholdersken Mrs. Kenton (Emma Thompson) utfordrer hans verdenssyn på mer enn én måte. Men floraen av detaljer som understøtter denne intrigen er så bugnende at du nesten går deg vill i den, spesielt hvordan huset og omgivelsene hele tiden speiler temaet om innelukkethet og stasis. Slik har den mange paralleller til Satyjajit Ray, en av Ivorys store inspirasjonskilder.

Tidlig i filmen etableres dette gjennom noen megetsigende innstillinger. Mr. Stevens står i døråpningen flankert av to gamle treklokker – fanget som han er i et slags temporalt vakuum (og tematikken i filmens tittel):

Mr. Stevens (Anthony Hopkins) “fanget” mellom to klokker

Drømmen om Mrs. Kenton rammes inn gjennom et porthull i døren – først som et gufs fra fortiden, så med begge to i et lengre flashback:

Først opptrer Mrs. Kenton (Emma Thompson) som et slags overtoningsspøkelse…
…deretter er både Mr. Stevens og Mrs. Kenton etablert i samme porthull.

Dette er bare to eksempler på hvordan Darlington Hall (med det nærmest ironiske navnet) fungerer som en fullblods karakter i filmen. Huset er et mikrokosmos – en direkte iscenesettelse av Mr. Stevens’ kvaler. Flere steder i bygningen er det skjulte, kamuflerte dører som et slags bilde på menneskesinnets skjulte hulrom og viktigheten av å opprettholde korrekt fasade. Ja, til og med dialogen spiller på denne parallellen. Når Mr. Stevens forteller Mrs. Kenton på sitt rigorøse vis at “you mean a great deal to this house”, så snakker han selvsagt om seg selv, ikke om huset eller Kentons betydning som husholderske. Alt både i og rundt Darlington Hall er sirlig organisert, og selv om mye av interiøret er i en utbrodert, victoriansk stil eksisterer det en ryddig symmetri i mønstre og møblenes plassering.

Det eksisterer også en parallell mellom Lord Darlingtons (James Fox) fortelling og Stevens’ emosjonelle reise. Darlington arrangerer viktige møter i hjemmet sitt, med mange sentrale politiske aktører fra mellomkrigstidens England, og ender opp med å knytte bånd til nazistiske sympatisører. Etterhvert som møtene blir dystrere og dystrere i innhold, blir Tony Pierce-Roberts‘ fotografi likeledes tonet ned i løpet av filmens spilletid – fra sol til overskyet til rene nattescener i lordens siste dager som politisk aktør. Selv om Mr. Stevens ikke ønsker å ta noen side – hans sympati hviler utelukkende hos lorden og ønsket om å gjøre en så plettfri jobb som mulig – tilspisses konflikten mellom Stevens og Kenton parallellt og delvis også på grunn av denne utviklingen. Igjen sementeres Darlington Hall som et mikrokosmos jf. sitatet i starten av artikkelen.

Darlington Hall.

Allikevel er det elementer av opprør, spesielt i kjølvannet av Mrs. Kentons ankomst. Hun omsluttes ofte av farger – enten det er et lilla bånd i håret eller arbeidet med blomster. Hun forsøker sågar å bringe en blomsterkvast inn på Mr. Stevens’ kontor. Særlig får skillet mellom rødt og grønt på den ene siden (som for eksempel hagen) og personalets svart/hvite uniformer på den andre siden en markant kontrastfunksjon. Veldig mye av filmens nerve ligger dermed i alt det som kommuniseres indirekte – all den emosjonelle gløden som skjuler seg under og bakenfor det formelle språket.

Dynamikken mellom Hopkins og Thompson er en artikkel verdig bare i seg selv. Hopkins er min favorittskuespiller nest etter Jack Nicholson, og dette er en av hans fremste prestasjoner. Knapt noen annen skuespiller i verden, kanskje med unntak av Robert de Niro og Ian Holm på sitt beste, er like god til å portrettere mennesker som skjuler et stormfullt følelsesliv under overflaten – som prøver desperat å holde masken når eksterne provokasjoner presser på. Bittesmå detaljer signaliserer den psykologiske kampen som foregår på innsiden – et blikk sideveis, et nervøst blunk, en forknytt kroppspositur, en subtil intonasjonsforskjell. Det er stor, stor kunst.

Thompson briljerer også i sine desperate forsøk på å nå gjennom til den hun elsker. En av de beste scenene i filmen er konfrontasjonen på Stevens’ kontor. Kenton er nysgjerrig på hvilken bok han leser og presser ham fysisk opp i et hjørne, som en redd liten kanin, tvinger boken ut av hendene hans og oppdager at det er en kjærlighetshistorie. Stevens ser kontinuerlig ned, men ser allikevel ut til å verdsette Kentons brudd på intimsonen. Ja, faktisk er dette det mest intime øyeblikket de har i hele filmen. Det er like gripende hver gang.

Stevens og Kentons mest intime øyeblikk – til tross for sin påtrengenhet.

Alt dette usagte munner ikke ut i et massivt emosjonelt klimaks, men rett før Mrs. Kenton bestemmer seg for å forlate Darlington Hall og gifte seg med en annen mann, bryter hun sammen i gråt. Mr. Stevens’ forsøk på å trøste henne resulterer bare i trivialiteter om arbeidsoppgavene. Han makter ikke intimiteten. Til gjengjeld knuser han en dyr vinflaske i kjelleren, og for første – og siste – gang i filmen ser vi en fasade som sprekker. Han banner og sverter et kort øyeblikk, nå som han er helt alene i mørket. Han har blitt presset til ubehagelighet tidligere, men da med mer komiske konsekvenser – som når han blir beordret til å fortelle lordens gudsønn (Hugh Grant) om biene og blomstene. Først nå har presset en tangibel, omveltende konsekvens.

Den temporale og emosjonelle stillstanden reflekteres ikke bare i husets utforming og skuespillerprestasjonene. Vel så viktig er Richard Robbins‘ musikk (det var faktisk Robbins’ nylige død som fikk meg til å gjenoppleve filmen). Det er spor av tidsriktige instrumenteringsvalg, men først og fremst er det et partitur som belager seg på minimalistiske strukturer. De undulerende repetisjonene understreker tidens sirkularitet, og samtidig mangelen på katharsis. Akkurat som et Bach-stykke er det formelt og stringent – den eneste forskjellen er de nesten jazz-aktige mollakkordene, enten på saksofon eller strykere, som hinter om et eller annet under overflaten.

Rødt og grønt brukes gjennomgående som kontrast til svart/hvitt. Her i en fantastisk nydelig innstilling.

Andrew Marcus‘ klipping bygger videre på denne idéen, særlig bruken av overtoninger. Både i montasjesekvenser, flashbacks og hoppene mellom nåtid og fortid siger overtoninger inn og ut som et slags bilde på alle spøkelsene i skapet som er med rollefigurene i deres utvikling. Menneskene og Darlington Hall eksisterer i en symbiose, der deres historier sitter i veggene lenge etter at omveltningene har skjedd.

På dette tidspunktet i artikkelen blir det kanskje litt ad hoc å trekke inn Christopher Reeve, særlig fordi fokuset har ligget utelukkende på iscenesettelsen av innelukkethet og stasis. Men jeg gjør det altså likevel, fordi jeg synes det er viktig å påpeke skuespillerens undervurderte evner. Selv om rollen ikke er så stor, fremviser han nok en gang sitt brede register i den rettskafne, amerikanske kongressmannen Mr. Lewis som etterhvert kjøper opp Darlington Hall. Christopher Reeve var så mye mer enn bare Supermann. Vel, kanskje er det ikke så irrelevant allikevel. I filmens siste scene fanger Lewis en flaksende due som har forvillet seg inn i Darlingtons stue, og slipper den deretter fri – til Mr. Stevens’ lettelse. Et åpenbart symbol på at han selv er frigjort, både fra Darlingtons regime og det ukonsummerte kjærlighetsforholdet til Mrs. Kenton. Han kan nå leve ut sine “remains of the day” uten å dvele ved fortidens kvaler.

Jeg har ikke lest Kazuo Ishiguros roman som filmen er bygget på, men det slår meg at veldig mye av tilfredsstillelsen i adaptasjonen ligger i rene audiovisuelle grep – et ekstra meningslag konstruert utelukkende i spillet mellom omgivelser og rollefigurer. The Remains of the Day er et mesterstykke i subtilitet. Den bygger sin effektivitet i spiraler av farger, kontraster, ladede konfrontasjoner  og tilbakeholden intensitet. For all sin formalitet, er det egentlig en krutt-tønne av en film.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 4 kommentarer

  1. Sverre Aune sier:

    Artig sammentreff. Leser boka just nut, er på side 94, og har tenkt å følge opp med filmen tvert jeg er ferdiglest, så velger å ikke lese denne artikkelen før jeg er ferdig med “prosjektet”. Setter den opp som bokmerke, I’ll be back!

    Har tidligere både lest og sett “Never Let Me Go”, av samme forfatter. En veldig bra bok, og en filmatisering som er utrolig nær å være en perfekt adapsjon, det er bare 2-3 detaljer som kommer iveien. Et par, etter min mening, uheldige valg. Man var kanskje litt for lite ambisiøs i prosessen og opptatt av at alle skulle skjønne den.

  2. Kjempeflott, Sverre!

    Som jeg skriver i artikkelen, har jeg ikke lest boken selv, så det ville vært spennende å høre fra en som kan gjøre sammenlikningen mer eksplisitt.

  3. Sverre Aune sier:

    Da har jeg lest ut boken og sett filmen! Bedre sent enn aldri. Advarer mot at teksten vil inneholde en haug med SPOILERS, både fra film og bok. Jeg skriver nå på minne, så beklager om ting ikke blir helt ordrett.

    [SPOILERS]
    Det er store forskjeller på film og bok, men grunnhistorien er den samme. Har aldri lest en bok som bruker subtekst på den måten denne boken gjør. Alt fortelles fra Mr. Stevens perspektiv, på en ekstremt formell, men likevel muntlig måte. “Nåtid” fortelles som om det nettopp har skjedd, mens “fortid” fortelles som om det var lenge, lenge siden. Mr. Stevens avslører aldri følelsene sine direkte, hverken i dialog eller “indre stemme”. Han bortforklarer, unnskylder seg eller gjengir ren fysisk handling, han går aldri inn på hva han virkelig føler. Man må lese mellom linjene, men i noen tilfeller får man førende hint.

    Under det viktige møte på Darlington Hall, like etter at Mr. Stevens har fått vite at hans far er død, serverer han drinker til gjestene. Han har kun beskrevet ren fysiske og praktiske sin fars død, og vi har ikke fått vite noe om hans følelsesmessige reaksjon på nyheten. Mens han serverer drinker spør lordens gudsønn om han føler seg bra, han svarer “yes sir.”, hvorpå gudsønnen spør “You sure? You appear to be crying”. Mr. Stevens unnskylder seg, tørker øynene, og fortsetter serveringen som ingenting. I enden av dette kapittelet tillater Mr. Stevens seg et øyeblikks triumf, fordi han føler at kveldens strabaser har ført han enda litt nærmere denne æren og ydmykheten, “dignity”, han og faren hans mener er essensielt for en god butler.

    Mr. Stevens jobb er hele livet hans. Dette gjøres tydelig både i film og bok, men de behandler dette ulikt. I boken foreldes huset på en helt annen måte, og når den amerikanske herremannen (som ikke er den samme senatoren som deltok på møtet, altså ikke mr. Lewis) overtar det, stenges det gradvis mer og mer. Amerikaneren har hverken økonomi eller behov for å holde hele Darlington Hall ved like. Boken slutter med at Mr. Stevens sitter alene på en benk, etter å ha tatt farvel med Mrs. Keaton (nå Mrs. Benn), og plumper ut med hele sin livshistorie til en tilfeldig fremmed. Heller ikke nå handler noe om følelser, kun praktiske detaljer rundt det å drive et såpass stort hus som Darlington Hall. Denne scenen er kuttet ned og satt til før avskjeden med Mrs. Benn i filmen. I boken er det altså i prat med en fremmed at de elektriske lysene tennes mot kvelden, folk jubler og Mr. Stevens undrer over at folk flest ser frem til kveldene. Etter en stund forlater den fremmede han, og Mr. Stevens blir sittende å høre på noen ungdommers “bantering”. Boken starter med en beskrivelse av Mr. Stevens problemer med den nye arbeidsgiverens humor og “bantering”, og at han jobber for å oppdatere humoren sin, slik at han kan leve opp til herrens forventninger. Der han sitter, på en benk mot slutten av boken, og tenker over at han stadig gjør flere og flere feil i sitt arbeid, bestemmer han seg for å følge med på ungdommenes samtale, i håp om å plukke opp noen tips om “bantering”.

    Der slutter boken. Mr. Stevens er i ferd med å bli gammel. Han har mistet alt håp om Mrs. Keaton og kjærligheten, og hans liv, symbolisert med Darlington Hall, er sakte i ferd med å gå under. Han godtar sin skjebne, som alt annet han opplever, og går den apatisk i møte. Om ikke med et snev av lettelse? I filmen får man en litt annen følelse av sluttsekvensen. Darlington Hall virker å være under restaurering, det skal nok en gang bli stort og flott, det er ikke et gammelt gisp fra fortiden, på vei mot totalt og uunngåelig forfall. Og som du skrev i artikkelen:

    “I filmens siste scene fanger Lewis en flaksende due som har forvillet seg inn i Darlingtons stue, og slipper den deretter fri – til Mr. Stevens’ lettelse. Et åpenbart symbol på at han selv er frigjort, både fra Darlingtons regime og det ukonsummerte kjærlighetsforholdet til Mrs. Kenton. Han kan nå leve ut sine “remains of the day” uten å dvele ved fortidens kvaler.”

    Virker som en korrekt analyse av filmen, men langt i fra den følelsen boken gir. Her er “remains of the day”, slik jeg tolker det, alle minnene fra hva Darlington Hall en gang var, før krigen, nazistene og rike amerikanere. Det var minnene om Mr. Stevens velmaktsdager, om en tid som aldri kommer tilbake. I bokens “nåtid” lever Mr. Stevens på minnene, og håpet om å gjenforenes med Mrs. Keaton. Etter å ha sagt farvel til henne er alle håp for fremtiden lagt i grus. Han forbereder seg på å reise tilbake til Darlington Hall, og tjene sin nye herre etter beste emne, til sin død. Slutten er tom og følelsesløs utenpå, men bobler av emosjoner under overflaten. På lik måte som Anthony Hopkins i filmen, og boken generelt.

    Mye av det som fortelles av Mr. Stevens fortellerstemme kommer fram på andre måter i filmen. Vi får historien om butleren og tigeren i India ved middagsbordet til tjenerskapet, og mye av bakteppet for historien i Mrs. Keatons brev. I boken får vi aldri høre ordrett hva som står i brevene, bare at når Mr. Stevens først leser det tolker han det som et soleklart bevis på at hun vil «tilbake til Darlington Hall», altså tilbake til han, men etter hvert som han leser det igjen, hver kveld før han legger seg, blir han mer og mer usikker på om dette egentlig stemmer. Når han tilslutt møte henne blir det nesten med det samme klart at hun ikke vil komme tilbake, og møtet blir noe trøstesløs.

    Det er mye mer dialog i filmen enn i boken. Ting som forklares eller bygges opp via dialog i filmen settes opp av Mr. Stevens fortellerstemme i boken. Dette påvirker måten vi tolker innholdet på, ettersom Mr. Stevens alltid virker å gå rundt grøten. Når han forklarer faren at han mister noen av sine plikter som under-butler etter fallet sitt, oppstår nesten en krangel i filmen, mens i boken er diskusjonen mye mindre ordrik. Ved hjelp av Mr. Stevens indre stemme bygges det først opp hvor ubehagelig han synes dette er, men fra øyeblikket han banker på gjengis kun samtalen, fullstendig adjektiv-løs. Faren bryter ikke ut i sinne, slik som i filmen. Han svarer samtykkende og kaldt, og legger tørt til at stenen han snublet i burde utjevnes, for gjesters skyld. Senere ser Mrs. Keaton og Mr. Stevens faren fra vinduene, mens han trener på strekningen som førte til hans fall.

    Dette sier mye om Mr. Stevens og farens filosofi. Begge er sykelig opptatt av «dignity» og totalt fravær av ego. Mr. Stevens den yngre tar muligens denne livsfilosofien for langt, ettersom han blir fullstendig personlighetsløs av den. Et godt eksempel av hvor viktig «dignity» er for Mr. Stevens, forekommer når en gjest forsøker å bruke han som eksempel på hvorfor folk flest ikke burde få mer makt i politikken. Han stiller Mr. Stevens noen krevende politiske spørsmål, og ler han i ansiktet. Mr. Stevens har plukket opp litt her og litt der, og er egentlig fullstendig i stand til å svare på disse spørsmålene, men han har ikke gjort seg opp noen egne meninger, og han skjønner at han blir brukt som et eksempel, så derfor svarer han at han ikke vet svarene, for å blidgjøre sin herre. Det er nok denne samme «dignity» som gjør det umulig for han å innrømme sine følelser ovenfor Mrs. Keaton. De få gangene han greier å komplimenterer henne sier han at hun er viktig for huset. Han klarer ikke å innrømme at hun betyr noe for han.

    Mr. Stevens virker å uttrykke et ønske om å identifisere seg med den engelske naturen. I boken beskriver han dens skjønnhet, og hevder at den er den vakreste i hele verden. Den er ikke så prangende og «oppmerksomhetssøkende», som fossefall i Sør-Amerika, og andre naturskjønne områder. Den bare ligger der, byr seg ikke frem, men kan nytes av en hver som velger å se etter. Den har «dignity». Dette er på mange måter Mr. Stevens ideal. I filmen kommenteres den ikke på samme måte, men ligger som et vakkert bakteppe.

    I boken kommer som sakt ikke Mr. Lewis tilbake som eier av Darlington Hall. Det kan være ulike grunner for at filmskaperne valgt å gjøre han til den amerikanske oppkjøperen. Det kan være for å tydeliggjøre at han ikke er noen «bad guy», og gi litt tyngde til hans utsagn om at Lord Darlington og co. ikke hadde peiling på hva de drev med. Men jeg har en mistanke om at den siste scenen er sentral for valget. Det at han spør Mr. Stevens om hva han sa da han talte under det viktige møtet, årevis tidligere. Mr. Stevens svarer at han ikke husker, at han var for opptatt med å servere. Denne enkle lille scenen sier mye om karakteren Mr. Stevens, og er derfor en fin vri de har lagt til.

    En scene som er meget ulik fra bok til film er den hvor Mr. Stevens hører at Mrs. Keaton gråter. I filmen går han inn og forsøker å trøste henne, men istedenfor å komme med hjertevarme ord gir han henne kun jobbinstrukser. I boken skjer dette aldri. Han synes å høre henne gråte, men våger seg ikke inn. Det blir alt for intimt og nært.

    Alt i alt foretrekker jeg boken, men filmen er på ingen måte en mislykket filmatisering. Innholdet i Mrs. Keatons brev til Mr. Stevens forblir som sakt ukjent boken igjennom, men i filmen brukes det som en effektiv måte å komme inn i historien på. Også de spøkelsesaktige bildene av Mrs. Keaton, som beskrevet i artikkelen, er en effektiv måte å hinte om fordums storhet. Man har tatt i bruk filmatiske virkemiddel på en fremragende måte, for å fortelle en historie som i utgangspunktet er krevende å fortelle. En bok drevet utelukkende av det usagte blir en fremragende film, drevet av det samme. Det kommer bare til uttrykk ulikt, og må nødvendigvis det, ettersom mediene er ulike. Anthony Hopkins kler rollen som Mr. Stevens fremragende, et glatt eksteriør som bobler av undertrykte følelser. Filmskaperne har vært uredde for å gjøre inngrep i original historien, og har lyktes godt med hvert et valg.

    Kan avslutningsvis anbefale både film og bok. Både som enkeltstående verk, og som eksempel på glitrende adapsjon.

    Dette ble skrevet nokså fort og gæli iløpet av Julaften. Håper det ikke ble for usammenhengende.

  4. For en fantastisk sammenlikning, Sverre! Takk skal du ha.

    Etter det du sier, står det enda klarere for meg at mye av bokens tematikk iscenesettes “indirekte” gjennom en rekke audiovisuelle grep.

    Jeg føler riktignok at filmen også tegner opp det skillet du nevner mellom vakker natur og innelukkede følelser, og med danderte former som en parallell til rollefigurenes forsøk på å opprettholde fasade. Det er en av de mest markante og røde trådene i filmen.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>