«The Man Who Knew Too Much»

Pustberøvende sekvenser i Hitchcocks Mannen som visste for meget (1956)

Torsdagsfilmen arrangeres av de digitale cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim, og Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene som vises. Kalender og mer informasjon finner dere herMannen som visste for meget vises torsdag 8. november kl. 18.00 på alle cinematekene (Bergen kl. 19). God film!

*

I 1956 gjorde Alfred Hitchcock en uventet nyinnspilling av sin egen The Man Who Knew Too Much (den første kom i 1934). Den nye versjonen hører absolutt hjemme i øvre sjikt blant regissørlegendens filmer, selv om den ikke er like konsistent som for eksempel Vinduet mot bakgården og Vertigo. Etter min mening ligger filmens tydeligste kvalitet i et utvalg gode enkeltsekvenser, der den sedvanlige «Hitchcock-spenningen» intensiveres.

I likhet med så mange andre Hitchcock-filmer spinner handlingen i Mannen som visste for meget ut fra en tilfeldighet, der uskyldige mennesker vikler seg inn i uoverskuelige problemer. En liten, amerikansk familie bestående av Dr. Benjamin McKenna (James Stewart), Josephine Conway McKenna (Doris Day) og sønnen Hank (Christopher Olsen) er på ferie i Marokko. Familien kommer i snakk med en mann ved navn Louis Bernard (Daniel Gelin) på bussen inn til Marrakesh. Han er hyggelig, om enn noe mistenkelig. Bekjentskapet skal vise seg å føre til problemer for familien; på en markedsplass dagen etter blir en forkledd Bernard tatt av dage, men rekker å mumle fram følgende ord i øret på Benjamin McKenna: «A man… a statesman… is to be killed… assassinated in London. Soon… very soon. Tell them in London… tell them to try Ambrose Chapel».

Og vips, så vet Benjamin for mye – han er «mannen som vet for meget» – og McKenna-familien er plutselig innblandet i en større politisk konflikt. Et engelsk par som familien møtte dagen i forveien tilbyr seg å eskortere yngstemann Hank tilbake til hotellet, mens mor og far vitner for politiet om drapet på Bernard. Benjamin og Josephine takker ja til tilbudet, men dette skal de få angre på, for mens de oppholder seg på politistasjonen blir de informert om at sønnen er kidnappet.

Benjamin lover kidnapperne å ikke si noe om Bernards siste ord til politiet og bestemmer seg for å ta opp jakten på sønnen på egen hånd. Han følger sporet Ambrose Chapel – navnet Bernard nevnte – i det som er én av filmens to spesielt gode sekvenser.

Det er ingen dialog i denne montasjesekvensen og Bernard Herrmanns musikk kommer ikke snikende før etter et langt halvannet minutt. Man blir bevisst de diegetiske lydene – særlig skrittene man hører, men ikke ser hvor kommer fra, forsterket når James Stewart stopper opp, nøler og lytter. Kameraet står stille og fortsetter videre, står stille og fortsetter videre; det veksler mellom bevegelse og urørlighet. Omsider ser vi en mann komme skridende inn i kameraets synsfelt bak Stewart. At kameraet her kjøres langsomt bakover og viser det tomme gatehjørnet ørlite grann før mannen dukker opp rundt det, har alt å si for spenningen.

Vi ser stort sett det Benjamin McKenna (Stewart) ser, i typiske point of view-bilder fra Hitchcock. Et eksempel fra denne sekvensen der spenningen øker som et resultat av dette, er når kameraet nærmer seg hjørnet av murveggen innenfor porten til Ambrose Chapel. Denne kjøringen gir meg assosiasjoner til sekvensen bak kafeen i Mulholland Drive; i David Lynchs film har vi riktignok fått skrekkinngytende informasjon på forhånd, men spenningen strammer grepet av nøyaktig samme kamerabevegelse/montasjeteknikk.

Den andre mesterlige sekvensen i The Man Who Knew Too Much finner sted helt mot slutten av filmen, og bygges opp ved hjelp av mye av det samme som i Ambrose Chapel-montasjen. Denne sekvensen er enda mer intens, foregår i en diger konsertsal, varer i rundt ti minutter og skal ikke spoleres her. Ta heller turen på Torsdagsfilmen og se hele The Man Who Knew Too Much – både for den ekstravagante avslutningen og resten av denne finfine Hitchcock-filmen.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 24 kommentarer

  1. Even Benestad sier:

    Jeg mener bestemt at The Man Who Knew To Much er bedre enn blant annet Vertigo. Selv om sistnevnte er teknisk, dramaturgisk, kunstnerisk og ikke minst intellektuelt en “bedre” film så treffer The Man Who Knew To Much langt bedre intuitivt. Trolig eller mer bestemt helt sikkert fordi hovedkarakterenes kamp er mer virkelig. Jimmy Stewarts karakter i Vertigo er en kåt gris som ikke kommer over tapet av den perfekte kvinnen som gadd å bruke tid på han. Dermed onanerer han seg rett i fanget på en dame som er nesten helt lik. Kinkig og stilig, men ikke rørende.

    I The Man Who Knew To Much er samme skuespiller, Jimmy Stewart en far på desperat jakt etter sin kidnappede sønn. Da jeg så filmen første gang tygget jeg neglene nesten helt inn til båndene. Noe jeg aldri har gjort med Vertigo.

    En annen film jeg vil trekke frem som en vinner er The Wrong Man som kom samme år som The Man Who Knew To Much…

  2. Tore Andre sier:

    Hehe, seriøst? Synes du “The Man Who Knew To Much” var SÅ spennende…?! :/ Regner med du så filmen første gang som liten, og ikke som en voksen kar som (burde) ha sett LITT mer spenningsfilm enn som så…? :)

  3. Even Benestad sier:

    Hehe. Selvsagt så jeg filmene da jeg var liten:). Som voksen har min barnlige filmforståelse blitt mer eller mindre korrumpert av en tidvis usunn hypernerdisme som har ødelagt noe min evne til å leve meg inn i historien og ikke minst få følelsen av å være til stede i universet som er skapt. Enkelte ganger forsvinner jeg inn, men alt for sjelden. Man blir kresen av å sette seg for mye inn i ting. Tror jeg. Hadde jeg kunnet velge om igjen hadde jeg lagt nerdingen på hyllen og heller levd meg inn ytterligere.

  4. Tore Andre sier:

    Hehe, helt enig der, det blir stadig vanskeligere å finne en virkelig spennende film jo eldre man blir og jo mer man har sett, i hvert fall hva skikkelig neglebitende spenning angår! Jeg så “The Man Who Knew Too Much” for første gang i dag, og den føltes ikke så spennende som mange av Hitchcocks andre filmer, selv om jeg mildt sagt elsker Hitch! Dette er jo hovedsakelig grunnet realismen i filmen(e) som ikke akkurat kan kalles filmatisk velfungerende realisme i dag…

  5. Sveinung Wålengen sier:

    Mangelen på realisme er nok grunnen til at jeg ikke finner hverken The Man Who Knew Too Much eller Vertigo spesielt rørende. De er for stiliserte begge to. Hvis noe griper meg hos Hitchcock handler det som regel om filmtekniske grep som er gjort – konsertsalsekvensen, for eksempel, jeg blir ikke “rørt”, men definitivt revet med. Men det ligger mer menneskelighet mellom linjene i Vertigo, som jeg synes er en betydelig bedre film.

    The Wrong Man, som Even nevner, er jo et interessant unntak når det gjelder realisme hos Hitchcock. I mine øyne en ganske annerledes og oversett Hitchcock-film, mye mer minimalistisk og realistisk, nesten litt “Bresson-aktig” i stilen. Kan ikke si jeg ble rørt av den heller, men den er noe helt annet.

  6. Geir J. Olsen sier:

    Nedlatende holdning fra “Tore Andre” da, som mener at man “burde ha sett litt mer spenningsfilm enn som så” hvis man synes Hitchcock er nervepirrende spennende. Han blir oppriktig talt ikke kalt The Master of Suspense for ingenting. Elsker film, favorittsjangeren min er nettopp thrillere i ulike varianter, og naturlig nok har jeg forgudet Hitch så lenge jeg kan huske (siden jeg så Psycho som 7-8-åring). Jeg er helt enig med artikkelforfatteren om 1956-utgaven av “The Man Who Knew Too Much”. Om det ikke akkurat er mesteren på sitt mest briljante, har både originalen og remaken noen fantastiske sekvenser, og remaken har flere av dem: spesielt Royal Albert Hall-scenen som jeg nærmest nekter å tro at en filmelsker kan sitte gjennom UTEN å bli revet med og imponert, med mindre hodet er okkupert av andre tanker. 7,5-snittet på imdb burde vel også vitne om at dette er en thriller mange mennesker har funnet spennende og underholdende, et respektabelt snitt til å ofte “bare” være sett på som en bra, men ikke mesterlig Hitchcock-film.

  7. Geir J. Olsen sier:

    Vil legge til, hva gjelder kommentaren om “realismen” i Hitchcocks filmer, så minner jeg på at Hitch selv har sagt at filmkritikere som prater med han om “plausibility” er for han en “dull fellow”. I tillegg har vi det berømte sitatet fra Hitch om at mens noen filmer er et “stykke virkelighet” laget han “kakestykker” = underholdning, escapisme! :)

  8. Endre Eidsaa Larsen sier:

    Som Sveinung er inne på: det som gjør at Hitchock er en spennings-mester, er at han er en form-mester. Egentlig synes jeg det like ofte er det ikke-spennende som er mest spennende med filmene hans. Så Frenzy igjen nylig, og der er det en sekvens hvor vi følger morderen og hans neste offer opp trappa til morderens leilighet. Vi vet hva som vil skje, det er ingen spenning her. Men hva gjør sekvensen så bra, så spennende på sin egen måte? Kamera stopper opp idet de to går inn døra til leiligeten, følger ikke etter dem, det klippes ikke til en innstilling på innsida av leiligheten der mordet vil skje; nei, vi blir værende utafor. På en visshetens pinebenk. Så — sakte, lydløst — trekker kamera seg tilbake, ned trappeoppgangen, og ut på gata, der støyen fra trafikken, bygningsarbeidere, larmen fra byens liv, overdøver det skriket vi vet ljomer mellom de fire veggene.

    Jeg skjønner hva du mener, Benestad, med å ønske seg tilbake til en tid da det å leve seg inn var lettere. Men samtidig: jeg lengter ikke tilbake. For som Hitchcock påminner meg om: det finnes en innlevelse i former. Din Pushwagner er jo, sånn btw, et glimrende eksempel på det. Det friske med den dokumentaren er at det mer enn noe annet, sånn jeg ser det, er en utveksling av former.

  9. Tore Andre sier:

    Geir J.: Jeg prøvde da virkelig ikke å være negativ og “dra ned” Hitchcocks tittel som ‘spenningens mester’, slapp av… Bare følte for å dra ned Benestad i hans totalt overdrevne utsagn om at han nesten “tygde neglene ned til båndene” i ren spenning. Det var derfor jeg lurte på om han så filmen og beit negler i ung alder, noe annet (som voksen) hadde jo vært forstyrrende sært, ikke sant? ;)

    Dessuten er “nervepirrende spennende” et alt for løst/vidt begrep til å bruke som en fastsatt term i hva spenning angår. Opplevelsen av spenning er ufattelig subjektivt på mange måter, noe som gjør at realismen i spenningen må være tilstede, i hvert fall før jeg føler noe i nærheten av direkte “nervepirrende spenning”… skjønt Hitchcock ga da absolutt også selvsagt meg en passe spennende stemning i “The Man…”…

  10. Michael Wynn sier:

    Jeg er litt enig i det Endre E. Larsen sier her. Hitchcock skapte suspense ved å holde tilbake informasjon for noen av karakterene. Han kunne gjøre dette på flere måter. Han kunne la moderen sitte i samme rom som sitt kvinnelige offer å snakke naturlig med henne. Hun ville ikke vite hva som kom til å skje, men pulikum visste det. Et annet favoritt eksempel som Hitchcock brukte var to menn som snakker ved et bord i et rom. Under bordet ligger en bombe med en klokke. Så ville han kryssklippe mellom klokken og samtalen. Mennene ville snakke normalt, men hele samtalen ville bli full av suspense fordi publikum visste om bomben under bordet og forventet at mennene snart gjorde noe eller oppdaget bomben. Altså han holder tilbake informasjon for mennene. Publikum vet noe som de ikke vet.

  11. Sveinung Wålengen sier:

    Det er sant at det er et typisk Hitchcock-grep å la publikum få vite mer enn rollefigurene, men innsikten deles veldig ofte med minst én hovedkarakter. Gjerne den uskyldige mannen. For å vende litt tilbake til begynnelsen av kommentarfeltet, så er dette grepet kanskje et av de beste eksemplene på at Hitchcock virkelig er i stand til å skape et skikkelig karakterengasjement? Samtidig som han viser seg som den “persepsjonens mester” som han er.

    I The Man Who Knew Too Much, for eksempel, vet jo Doris Day så altfor godt at noe er i gjære, slik vi også gjør, der hun med sanseapparatet i fullt firsprang står blant et uvitende konsertpublikum. Men det kanskje mest minneverdige eksemplet på denne relasjonen mellom tilskuer/karakter for min egen del, er i North by Northwest. Første gang jeg så den var det veldig frustrerende at ingen ville tro på Cary Grant. Den gartneren utenfor huset var ikke bare en gartner!

  12. Geir J. Olsen sier:

    Det sitatet om bomben under bordet er relatert til Hitchcocks berømte sitat om at “There’s no terror in a bang, there’s only terror in the anticipation of a bang”. En leveregel han var en mester til å putte på filmduken, og et lysende knallgodt eksempel på dette er nettopp Royal Albert Hall-scenen i begge versjoner av The Man Who Knew Too Much.

    En annen ting jeg savner i dag som jeg synes Hitch og et par andre (eks. Fritz Lang og Murnau) var ekstremt gode på var å fortelle historien med BILDER, med KAMERA. I dagens moderne filmer så er det ofte en rotete kryssklipping hvor bråkete soundtrack spiller nesten en minst like viktig rolle. Så mange filmskapere har glemt at film først og fremst var – og er – et BILDEmedie. Hitchcock laget filmer på den måten at hvis man skrur av lyden i filmene hans, så aner man fortsatt hva det handler om og hva som skjer. Dette kan man ikke si i det hele tatt om ekstremt mange filmskapere i dag, og dessverre blir denne viktige leveregelen fullstendig ignorert av stadig nye generasjoner filmskapere fordi de ikke ser gammel film, de studerer ikke de originale mesterne, men velger heller å bruke nye filmskapere som Soderbergh, Michael Bay, Bryan Singer etc som rollemodeller. Sier ikke at Soderbergh og Singer (drit i Bay) ikke kan lage film, bevares, men jeg tviler sterkt på at man som filmskaper lærer så fryktelig mye essensielt om hvordan man forteller en tydelig og god engasjerende historie med filmkameraet ved å studere slike folk, kontra eks. Murnau, Lang og Hitchcock.

    For å holde oss til filmen som denne artikkelen handlet om. Se på en enkel scene da Jimmy Stewart og Doris Day lander på Heathrow. En av medlemmene i skurkegjengen ser dette, og vi ser at hun går bort til en telefonkiosk og ringer. Hitchcock viser at hun sitter engasjert og prater i telefonen, men han lar bråkete flystøy fullstendig overdøve hva som blir sagt, fordi han vet at publikum trenger ikke å høre hva hun sier. Vi vet alle godt hvem hun ringer til og hva hun forteller. Hitchcock undervurderte ikke publikums intelligens, og dette trengte han heller ikke å gjøre, fordi han var TYDELIG MED KAMERAET til å fortelle historien.

    Blir oppgitt når jeg hører filmskaperspirer i dag som f.eks. ønsker å lage skrekkfilm, så har de bare hørt om Eli Roth (brrrr) og aner ikke hvem Craven, Carpenter, Argento, James Whale m.fl. er. Da gidder jeg nesten ikke oppholde meg i samme rom som vedkommende. :D

  13. Geir J. Olsen sier:

    Og ja for ordens skyld, jeg får lyst å bite negler selv under Royal Albert Hall-sekvensen HVER gang jeg ser den :D

  14. Tore Andre sier:

    Geir; skjønner du liker Hitchcock, for å si det mildt, hehe! ;)
    Men nå synes jeg du slår “alle” andre regissører litt vel over samme negative kam… Det finnes liksom effektive spenningsmestere/regissører utover Hitchcock også, som skaper spenning på helt andre måter, inkludert nettopp med lyd og musikk!

    Jeg synes også selv at det er skremmende mye crap, kanskje spesielt innen “spenningsfilm”, og dette er jo bare forferdelig trist. På den annen side så mener jeg bestemt at å “kopiere” eller gå spenningsgründere som Carpenter, Craven og Argento i næringen i dag ikke nødvendigvis trenger å funke i det hele tatt. Se bare på Argentos egen nyeste film “Giallo”, den suger skikkelig! Dette rett og slett fordi han selv ikke klarer følge med i tiden. Det som funket på 70-tallet funker ikke på mange skrekk/spennings-erfarne folk i dag. Derfor funker kanskje heller ikke Hitchcock NØDVENDIGVIS like optimalt i dag som på 50-60-tallet rent spenningsmessig, uansett hvor mye godvilje man legger til!

    Wes Cravens “Skrik 4” var jo morsom nok som gjensyn i fjor, men lite nytt fra denne gamle traveren også egentlig…

    For å gå enda litt lenger; filmer som “Paranormal Activity”, m.fl., kan funke 10 ganger bedre enn den mest kunstneriske regissør, i hva SPENNING angår, så mulighetene er utallige, så viktig å ikke dra alle under samme kam! :)

    Til slutt må jeg jo spørre deg også; om du biter negler, bokstavlig talt, til den nevnte Hitchcock-scenen, ja da må jeg jo bare lure på hva du gjør til VIRKELIG realistisk spenning, både filmatisk og innholdsmessig, for ikke å snakke om realistisk og virkelighetsnær skrekkfilm?! :)

  15. Geir J. Olsen sier:

    Det jeg sa var at “mange filmskapere har glemt at film først og fremst var – og er – et BILDEmedie. Hitchcock laget filmer på den måten at hvis man skrur av lyden i filmene hans, så aner man fortsatt hva det handler om og hva som skjer. Dette kan man ikke si i det hele tatt om ekstremt mange filmskapere i dag”.

    Sa ikke at det gjaldt alle, men vil påstå at hvis du tar de 100 skrekkfilmene som ble sluppet på dvd/bluray her i landet i 2011, så er det kanskje 10 av dem som er gjennomtenkte helstøpte filmproduksjoner, hvor bildekomposisjon, klipp osv ser ut til å komme fra mennesker med en seriøs visjon. Skal vi derimot snakke om filmskapere som har en stil som er lett gjenkjennelig på en positiv måte, så blir det betraktelig færre verd å nevne. Det betyr ikke at jeg ikke finner mye grei underholdning i mange av de mer middels stereotypiske sjangerfilmene også. Jeg kan kose meg minst like mye med Friday the 13th Part V som jeg kan med mer seriøse saker.

    Videre sa jeg at “jeg blir “oppgitt når jeg hører filmskaperspirer i dag som f.eks. ønsker å lage skrekkfilm, så har de bare hørt om Eli Roth (brrrr) og aner ikke hvem Craven, Carpenter, Argento, James Whale m.fl. er.”

    Jeg sa ikke at de skal kopiere disse andre, men blir ikke du også skeptisk hvis det kommer en ny artist og han innrømmer at han bare har hørt musikken til Miley Cyrus og One Direction og aldri har hørt verken Beatles, Michael Jackson, David Bowie eller Mozart for den saks skyld?

    Eksempelet ditt på Argento er fullstendig feilslått. Grunnen til at Argento sine filmer de siste tyve årene for det meste suger eselmøkk er ikke i det hele tatt fordi stilen hans har gått ut på dato, hvor i alle dager får du det fra? Filmene hans suger fordi han IKKE kjører stilen som han gjorde med klassikere som “Profondo Rosso” og “Suspiria”. Argento har fullstendig mistet mojo’en sin, det er som en fotballspiller som ikke lenger vet helt hvordan han skal behandle en ball. Han lager ikke filmer slik han gjorde det på 70- og 80-tallet, han bedriver noen begredelige hjelpesløse forsøk på å finne igjen den gamle formen som gjør at hans tidlige filmer fortsatt oppdages av nye fans verden over som de klassikerne de er, mens de samtidig klør seg i hodet over skvipet han har levert i senere år.

    Videre, du skriver: “Det som funket på 70-tallet funker ikke på mange skrekk/spennings-erfarne folk i dag.”

    News Flash. Det du kaller “spenningserfarne folk i dag” er mer mennesker som bare kjenner den nye billige stilen, hvor regissørene skremmer folk med simple triks som “stingers” på soundtracket, du vet eks. “kvinne går bort til kjøleskapet, åpner døren og bøyer seg inn, reiser seg ut og lukker døren og SKRIIIIK bråkete lyd på soundtracket får folk til å skvette enda det bare var harmløse bestemor på 80 år som stod bak kjøleskapsdøren og lurte på om det var mer sviskekompott igjen. Det blir som å si “litteraturerfarne folk i dag” om folk som kun har lest Twilight-serien og 50 Shades of Grey, og anta at skriveriene til Faulkner, Hemingway, Orwell, Woolf osv ikke vil fungere på dem. Faktum er jo at når så mange av de nye filmskaperne bare har blitt en rad med klisje-repterende lettvektere, så vil mange av de eldre mesterverkene fremstå som forbausende friske og originale. Et eksempel er dialogen på filmnoir-klassikeren “Double Indemnity”. Filmen er nesten 70 år gammel, men en jeg kjenner fikk fullstendig sjokk over kvaliteten på dialogen og sa den eneste filmskaperen han kunne tenke på som skrev så kul dialog var Tarantino. Vel Tarantino har selvfølgelig lært av de gamle klassikerne hvor karakterne spyttet ut replikker som kuler fra en Tommy Gun.

    Kan vedde på at når disse spenningsUerfarne, som jeg ville kalt dem, setter seg ned og ser de mer klassiske eldre skrekkfilmene slik de skal sees, i mørket, uten forstyrrelser av iphone’er og laptop’er liggende i fanget, så vil mange bli bli skremt på en guffen måte som kryper under huden på et vis de fleste moderne grøssere i dag bare kan drømme om å klare (eks. The Shining, The Haunting – sistnevnte hvis dette er folk som ikke er allergisk for svart/hvitt, The Omen, Rosemary’s Baby osv).

    Du skriver at “Derfor funker kanskje heller ikke Hitchcock NØDVENDIGVIS like optimalt i dag som på 50-60-tallet rent spenningsmessig, uansett hvor mye godvilje man legger til!”

    Jeg tror kanskje dette er din mening, og det kommer helt an på de som ser, men en Hitchcock-thriller behøver ikke fungere noe dårligere i dag enn musikken til Sam Cooke kan gjøre på en ungdom som elsker R’n’B. Du trenger ikke legge til noe godvilje når noe er fullkomment, det være seg manus, skuespill, regi, foto, sang, musikk osv. Hvis man derimot sliter med å se filmers tekniske meritter og vurdere de for hva de er på grunnlag av hva de faktisk er, og i steden har en iboende fordom om at “gamle filmer er gamle filmer, punktum”, ja det er det vel egentlig ikke noe håp. Hvis jeg ser en strålende westerfilm av John Ford fra 50-tallet, eller en actionfylt crazykomedie med halsbrekkende stunts gjort av Buster Keaton for 90 år siden, så trenger jeg ikke legge til noe godvilje. Da er det filmunderholdning på et nivå, gjort i kamera på en måte de færreste i dag hadde hatt evnen til å komme opp med på egen hånd.

    Igjen kommer du inn på realisme. Hva gjelder kinounderholdning så ser jeg film for å la meg underholde, jeg forventer ikke 100% realisme i spøkelsesfilmer eller thrillere om fugler som går bananas og angriper menneskeheten, og slettes ikke i filmer om kjempegorillaer som tramper på New Yorkere eller hobbiter som kjemper mot orker og fantasiskapninger. Er “Paranormal Activity” en realistisk film bare fordi den er mockumentary med videokamera? Den er ikke noe mer realistisk enn “Trolljegeren”! Med mindre du tror på at det finnes onde spøkelser som kaster folk veggimellom da. Selv gjør jeg ikke det.

    Det siste spørsmålet har jeg nesten ikke lyst å svare på for mer enn et spørsmål virket det mer som et “herregud hvis du biter negler av Hitchcock, hvor lettskremt er du da egentlig” og det gir meg bare lyst til å spørre tilbake om du er seksten år gammel. :)

    Virkelig nifse filmer for meg: The Exorcist, Ringu (jap. originalen som er mer psykologisk skrekk, ikke amerikanske remaken hvor de begynte å pælme cgi-effekter inn i filmens beste skrekkscene), The Changeling (80-tallsklassikeren med George C. Scott, ikke dramathrilleren med Angelina Jolie), Jaws, The Thing (1982, med paranoiafølelse få andre har klart å kopiere), Deliverance (vel den mest realistiske på denne lista), Alien, Dressed to Kill m.m.

  16. Geir J. Olsen sier:

    Må legge til The Shining, Profondo Rosso (originalversjon, ikke dubbede klippede utgaven) og The Haunting også. I tillegg er tv-filmversjonen fra 80-tallet av “The Woman in Black” (remaket nylig med D.Radcliffe) en utrolig guffen film.

  17. Geir J. Olsen sier:

    Faen, man glemmer filmer hele tiden… originalversjonen av “Black Christmas” (1974) skremmer meg også godt, ikke minst med stemningen sin.

    Egentlig kunne jeg vel sittet en uke og laget en liste over mine 100 favorittgrøssere/thrillere :P

  18. Tore Andre sier:

    Geir J. Olsen, my friend, hvor skal jeg begynne…. Er i utgangspunktet forferdelig enig i mye av det du sier skjønner du, men vil bare prøve å klargjøre litt…;)

    Jeg kan jo starte med å påstå at man på ingen måte kan holde ”mot” dagens filmlaging at film først og fremst VAR kun et BILDEmedie! Dette er fullstendig irrelevant i dag og trenger jo ikke være noen grunn som helst til om dagens regissører er gode eller mindre gode (bilde)regissører!

    Du sier i ”hypotesen” din at av 100 filmer fra i fjor kun kanskje er 10 ”som er gjennomtenkte helstøpte filmproduksjoner, hvor bildekomposisjon, klipp osv ser ut til å komme fra mennesker med en seriøs visjon”…. Jasså, som om de 90 andre filmene ikke har en seriøs visjon, fordi, hva da?! Fordi de bruker også lyd og effektmusikk? Ikke klipper som Hitchcock?! Her lukter det litt vel negativ holdning, igjen, synes jeg, selv om jeg FORSTÅR hva du mener, bare reagerer på måten det sies på kanskje… ;)

    Selvsagt kjenner jeg meg også igjen i det du sier om når unge jypplinger kommer her og kommer her og ikke har hørt om andre enn Eli Roth! For det første; dette eksempelet er jo latterlig forenklet overdrevet, og derfor ikke interessant i det hele tatt. Hvem lager vel egentlig profesjonell spenningsfilm i dag, og ikke har andre referanser enn Roth?! Personlig bryr jeg meg ingenting om eventuelle regissørspirer som dette i utgangspunktet, så det er ingen problemstilling.
    En annen side av denne saken er at selv om dagens generasjon ikke nødvendigvis har hørt like mye om den og den gamle regissøren, ja så forhåndsdømmer jeg da automatisk ikke hans/hennes evne til å lage spenningsfilm fordet! Gjør du altså? Utelukkende på grunn av dette? Jeg tror det ligger en iboende evne hos alle mennesker til å kjenne og evne å se/føle hva som funker som spennende, enten man er 12 eller 72 i dag. Igjen; skjønner hva du mener med denne oppgittheten, men enhver generasjon har da sine egne gode forbilder, man blir ikke født med innbakt kunnskap om stadig eldre regissørmestere…

    Når det gjelder eksempelet mitt med Argento så var dette kanskje litt uspesifisert fra min side… Det vil si, jeg er delvis enig i deg med at hans nyere filmer ikke funker rett og slett fordi han selv har tatt bort og droppet det som gjorde ”Profondo Rosso” m.fl. så gode. Selv elsker jeg hans gamle slashere hemningsløst, noe blant annet Hollywood selvsagt kopierte, og det med god grunn, nettopp fordi den skjulte morderen, stemning, m.m. funker så dritbra. Men, når det gjelder nevnte ”Giallo” så var det da også mye slikt der også, uten at det funket, blant annet fordi andre elementer ikke er oppdatert til dagens virkelighet.

    Du skriver: ”Det du kaller “spenningserfarne folk i dag” er mer mennesker som bare kjenner den nye billige stilen, hvor regissørene skremmer folk med simple triks som “stingers” på soundtracket…”…. I alle dager, hvor kom dette fra? Legger du dette i min mening? For det første så snakker jeg om spenningserfarne folk som meg selv, en 32 år gammel kar som har sett så mye forskjellig spenningsfilm som det nesten går an, alt i fra glossy Hollywood til ekstremt alternativ splatter-graps uten sidestykke. Dermed vil jeg selv ha meg frabedt at jeg representerer en ”generasjon” som bare tenker 3-4 år tilbake i filmhistorien. Tror du dessuten virkelig ikke dagens filminteresserte “ungdom” er like interessert i eldre filmhistorie som det du selv var/er?! Seriøst, og i så fall hvorfor ikke?! Mener du at de blir totalt blendet av all den dårlige filmen i dag, og videre ikke er i stand til å gjenkjenne, se og føle kvalitet, spenning og realisme når de ser det?

    Det jeg imidlertid selv egentlig mente, er at ”spenningserfarne folk”, som altså meg selv og veldig mange andre, ikke finner noe spenning i mye gammel film fordi REALISMEN altså ikke lenger er på dagens (kunnskaps)nivå. I dag har vi så mange filmatiske referanserammer at dusjscenen i ”Psycho” ikke lenger er like skremmende å se første gang i 2012, men heller mer fascinerende, osv. Jeg kan ikke få understreket nok at forholdet mellom realisme og spenning er fullstendig avgjørende for, i hvert fall min, evne til å leve meg inn i mye spenning.

    Det er derfor jeg ikke i min villeste fantasi kan forstå hvordan man så voldsomt som kan bite negler til den nå mye omtalte Hitchcock-scenen i ”The Man…”!

    La meg ta et eksempel… I dét drapsmannen skal skyte statsministeren, så dreies pistolen perfekt mekanisk fra venstre mot høyre… det SER kanskje filmatisk stilig ut, men hvem hadde virkelig beveget en pistol og gjort slik? Og, tror du det hadde blitt oppfattet som realistisk om for eksempel Kristen Stewart i dag hadde skreket ut i full hals, rett før drapsmannen (f.eks. Leonardo DiCaprio) skulle skyte statsministeren, idét orkesteret er stille i et sekund? Det tror nemlig ikke jeg, uten at det er så enkelt å forklare hvorfor, annet enn at det bare ikke er særlig troverdig. Dessuten bærer statsministeren ingen tegn og preg av å ha blitt skutt/truffet etter hendelsen. Hva er dette liksom?

    Nettopp slike punkter tror jeg virkelig er slike realistiske elementer som man i dag automatisk ser, plukker ut/legger inn på en mye mer troverdig måte, blant annet fordi vi har en mye mer innbakt filmatisk erfaring, både regissører og tilskuere. Slik kan man, ironisk nok, si at man har lært av eldre filmers mangel på realisme. Det samme kan egentlig sies om utallige andre eksempler, men la oss hold oss til spenningsfilm… Tror du en psycho kar som Norman Bates (i ”Psycho”) hadde blitt fremstilt slik mentalt karikert forstyrret i dag? Nei! Rett og slett fordi det ikke er særlig realistisk at en slik karakter ville sprunget rundt i kjole og parykk i virkeligheten, noe originalfilmen likevel gir (et ekstremt, men “troverdig”) inntrykk av. Det funket så det sang i 1960, ja den gang var man nok også livredde både homser og transvestitter, men dette er jo ikke like effektfullt creepy og spennende i dag, er det vel? Kvalitetene i en film som ”Psycho” ligger ergo i dag i mange andre sider, men ikke først og fremst like sterkt i spenningen. Derfor MÅ man legge godviljen til for å bli revet med rent spenningsmessig like mye som man ble i 1960, jeg kan virkelig ikke skjønne noe annet. Punktum.

    Også ditt eget eksempel hvor du sier at du kan like ”Fredag den 13nde..”-filmer er jo kroneksempel her, fordi man av disse filmene på 70- og 80-tallet tisset i buksa i ren redsel og skrekkblandet fryd, mens man i dag eventuelt tisser i buksa fordi vi ler oss i hjel av dårlig skuespill, mangel på REALISME og dermed spenning!

    At også Hitchcocks filmer har mistet en del av datidens spenning i realisme, tror jeg derfor ikke bare er min mening kjære deg… Svært mye funker fortsatt imponerende og fascinerende ved Hitchcock, joda, men ikke kom og si at du måtte springe ut av stua for å spy om du så drapsscenene i ”Psycho” for første gang i morgen!

    Du skriver videre om Hitchcock som noe ’fullkomment’, noe som forresten er en svært drøy påstand, (selv om jeg også her skjønner hva du mener). Fordi du selv også sier at det går mye på øyet som ser, så kan det jo aldri bli snakk om noe konstant fullkomment! Videre MÅ man altså noen ganger legge til (subjektiv) godvilje for å se filmen på datidens premisser, blant annet i hva spenning og realisme angår.

    Når jeg nå har kommet til bunns i dette siste du har skrevet, ja så ser jeg jo at det generelt oser av en typisk overdøvende pessimistisk holdning til nærmest alt som er nytt. Dette er synd, ikke fordi du sikkert har rett i mange av dine antagelser, men fordi jeg tror det farger mye av det du mener og tror om andre som ikke nødvendigvis refererer til de gamle mestrene i alt de sier og gjør, noe du nærmest betegner som negativt i seg selv. Det er som om du ikke klarer å skille mellom kunnskapsløse folk, deres iboende fordommer o.l., sett opp i mot den faktiske realistiske spenningen i den og den bestemte filmen! Dette er da virkelig to helt forskjellige ting.

    Jeg selv snakker utelukkende om oppfatningen av SPENNING, ikke hvorvidt en Buster Keaton-film er actionfylt eller morsom i dag!
    ”Paranormal Activity” ER realistisk i det universet den presenterer for oss, et oppdatert dagens bilde, samme svarte om spøkelser finnes eller ikke. Det er jo for så vidt også det samme om Godzilla finnes eller ikke, akkurat slik du sier selv, bare det fremstilles realistisk og troverdig i den TIDEN filmen er laget. DERFOR funker IKKE teatralsk dialog, overdreven menneskelig oppførsel, ulogiske handlingsmønstre, mangel på menneskelig handlekraft, o.l., like effektivt lenger, slik det ofte blir presentert i eldre filmer.

    Og ja, til slutt, hvor gammel er du? La meg gjette… 62? ;)

  19. Geir J. Olsen sier:

    Alt det her blir for dumt. Hvor glad er du EGENTLIG i filmmediet? Jeg spør fordi det ser ut til å ligge en iboende manglende evne til å leve seg inn i filmer så fort de er passert en viss alder som jeg sjelden ser her inne på Montages. Det er virkelig ikke min feil at du føler det sånn, men heldigvis er det en følelse du ikke deler med alle (bevis: Montages.no, brukerkommentarene på IMDb etc etc etc). Jeg kjenner tenåringer som har blitt mer oppslukt av King Kong (1933) enn de er av Peter Jacksons versjon (som er en knallgod underholdningsfilm på egne ben).

    Ekstra frustrerende blir det når du griper tak i alt som blir sagt og mener jeg uttaler meg om ALT og ALLE (jeg har nå så langt referert til en yngre filmelsker som elsker Double Indemnity, en annen som har originale King Kong som en av sine fav.filmer, begge disse er født etter 1990). Hva gjelder eksempelet “Giallo” så får du studere regien til Argento nærmere hvis du mener han er i samme form der som under sine originale mesterverk.

    Mer tid orker jeg vel egentlig ikke bruke akkurat her og nå av ferien min til dette. :)

  20. Tro meg, jeg lever og ånder for film, inkludert eldre filmer. Jeg er så og si altetende innen film, bare det er bra og/eller fascinerende film. Jeg har mastergrad i Filmvitenskap og jobber til daglig som filmskribent, så ingenting i veien med filminteressen her i gården du! ;)
    Det er derfor synd man ikke kan ha en saklig filmdiskusjon, uten å få slengt i trynet at man ikke liker filmer eldre enn 5 år, bare fordi favorittregissøren din e.l. blir “angrepet” litt, men det får du stå for selv…
    Jeg mener selvsagt ikke at du uttaler deg om alt og alle, men det lyser så alt for tydelig ut av måten du skriver og argumenterer på at du har en iboende negativ holdning til nyere film i dag, og at du har dette som en grunnleggende innstilling i ditt møte med dagens film, noe som er ganske så usjarmerende…
    Når det gjelder Argentos “Giallo” så var jo noe av det første jeg skrev at den filmen suger, så skjønner ikke hva du mener…
    Fortsatt god ferie! :)

  21. Erik Vågnes sier:

    Tore Andrè: Om man skal tro Hitchcock selv, så ligger spenningen i selve stilen og ikke i karakterer eller historie. Pure Cinema vil derfor være uavhengig av mote, slik som den moderne hangen til ultra-realisme som har infisert filmmediet lenge nok nå.
    Det er klippingen (eller mangelen på sådan) og i montasje spenningen ligger.
    Hichcocks regler, slik som det med “there’s no terror in a bang” som Geir J nevner, er slik jeg ser det mer eller mindre universelle regler fordi de går direkte på den stilistiske kjernen av suspense.

    Det virker også som et stort paradoks for din argumentasjon at nettopp gamle mestere som Hitchcock, Argento, Fritz Lang etc er ekstremt populær ennå blant filminteresserte, noe jeg tviler på kommer av at de “bare” har en fin visuell stil.

    Jeg har vært vikarlærer et par år og vist forskjellige filmer (mest nye) uten særlig hell, mye uro etc. Men èn film slo an unisont blant hele klassen, som fikk alle til å sitte på setekantene i spenning: North by Northwest! Jeg har også hørt mange si (som ikke er særlig filminteresserte) at moderne skrekkfilmer ikke er spennende, bare ekle. Jeg stiller meg på Geir J.s side.

  22. Erik; fullstendig enig i det du sier! :) så, hva mener du egentlig?
    Jeg håper virkelig ikke du mener at stilen i en film alene kan stå for høy spenning, mens historien og karakterer suger? Det er da selvsagt en dynamisk blanding av alle disse elementene som nødvendigvis skaper helheten og spenningen…
    Jeg har da aldri sagt hverken at Hitch eller Argento BARE har en fin visuell stil?! Jeg sier jo blant annet at jeg selv elsker gamle Argento, og dette er da virkelig ikke bare grunnet en fin stil! Makan til overforenkling da… :)
    Jeg har videre bare prøvd å forstå hvorfor jeg selv ikke følte samme intense spenning i den aktuelle Hitchcock-scenen som det visse andre har gjort. For meg ligger dette mye i det at jeg ikke klarer å leve meg like mye inn i dette grunnet en viss avstand i realisme, filmatisk realisme, menneskelig oppførsel, o.l. Dette betyr jo ikke at jeg synes filmen også forøvrig suger!
    At mye av ny skrekkfilm er mer visuelt vemmelige, mer enn virkelig intens spennende er jeg da også fullstendig enig i, men samtidig kan du vel ikke si at en streben i mange høyrealistiske filmer heller ikke funker i det hele tatt? Som jeg har nevt i forrige avsnitt så er det nettopp slike effektive filmer jeg nevner i en av mine artikler her på Montages, så jeg prøver bare å løfte frem disse som positive eksempler på at det kan funke, selv i dag, bare så synd at splatter-“spenningen” tar mye oppmerksomhet blant skrekkfilm i dag….

  23. Even G. Benestad sier:

    Giallo er ingen god film, men det handler ikke om Dario Argentos manglende evne til å følge med tiden. Det handler nok mer om en regissør som er dritt lei siden han mer eller mindre har laget den samme filmen siden tidelig 70tallet. Giallo mangler både stil, form og suspense.

    Horrorfilmer og thrillere trenger ikke å se ut som dokumentarfilmer for å være en del av tiden. Bare se på Roman Polanskis, The Ghost Writer. En film som stilistisk ligner ganske mye på en Hitchcockfilm. Den drives presis frem med helt korrekte bilder i et ganske langsomt tempo. Det er ingen hysterisk blodige scener eller ville biljakter. Den iser fordi man hele tiden føler hovedpersonens noia! Den er rett og slett et lite mesterverk…

    For å gå tilbake i tid er fremdeles flysekvensen i North By Nortwest ekstremt effektiv. Visuelt er den satt sammen som filmatisk matematikk. Det går aldri av moten hvis det er gjort av mestere. Enten det er Polanski, Hitchcock eller andre.

    Noen nevner at unge i dag ikke synes filmer er skumle, men ekle og det er nok ganske tendensiøst. Kropper blir flerret opp og blodet spruter i litervis. Alt blir vist. Det skumle og det pirrende ligger som regel i det du ikke ser. Assosiasjon er og blir den største terror!

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>