Etter den kritikerroste The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford (2007), vender regissør Andrew Dominik tilbake til gangsterfilmen med Killing Them Softly. Denne skiller seg imidlertid betydelig fra den australske debuten Chopper (2000), for nå har Dominik føttene godt plantet i USA. Litt for godt, skal det vise seg.

Historien rulles i gang når to småkriminelle tullinger raner pokerlaget til Mark Trattman (Ray Liotta), en mann som er kjent for å tidligere ha tatt rotta på sitt eget pokerlag. Ranernes plan er å la ham, den naturlige hovedmistenkte, ta skylden og bli drept, for så å le hele veien til banken. Forbrytelsen irriterer imidlertid høyere kriminelle makter, som henter inn fikseren Jackie Cogan (Brad Pitt) til å få orden i sakene. Cogan er ikke så sikker på at Trattman er den skyldige – skyldspørsmålet er han i grunn likegyldig til. For til syvende og sist handler det ikke om rettferdighet, det handler om politikk.

Det gjør også hele Killing Them Softly, selv om den på overflaten ser ut som en gangsterfilm. Handlingen finner sted i New Orleans i begynnelsen av finanskrisen, under valgkampen mellom John McCain og Barack Obama. Jevnlig høres taler av Obama eller daværende president Bush fra bilradioer, fjernsynsapparater eller som ikke-diegetisk lyd. Alltid snakker de om (den elendige) økonomien, bortsett fra når Obama får representere håpet om forandring. Selv om politikerne alltid er tilstedeværende, enser rollefigurene dem så godt som aldri; de gløtter knapt på tv-skjermene og snakker sjelden om politikk selv. Talene er ikke der for deres del, men for oss tilskuerne. Dominik har bestemt seg for å lage en politisk kommentar, og uten et fnugg av subtilitet – knapt én scene går forbi uten dette politikerpratet.

Dette preger i tillegg selve historien. Den fremstår som en tydelig allegori over finanskrisen, hvor den nasjonale situasjonen er komprimert ned til et mikrokosmos i New Orleans’ forbryterverden: Ved at pokerlaget blir ranet dreneres pengene ut av det kriminelle miljøets økonomi, og overmaktene forsøker å løse problemet – ikke nødvendigvis ved å finne pengene, men ved å kvitte seg med alle uroelementer så smidig som mulig, for å ikke få «folkeopinionen» mot seg. Et ytterligere stikk til den skakkjørte økonomiske situasjonen ligger i at kjeltringen Frankie (Scoot McNairy), det nærmeste man kommer en hovedperson i denne filmen, ser seg nødt til å utføre ranet selv om han forsøker å komme seg tilbake på den smale sti. Som han selv sier: «De vil gi meg en jobb, men jeg trenger en bil for å komme meg dit. Men jeg trenger jobb for å kjøpe en bil!»

Dersom man ser bort fra filmens politiske elementer, gjenstår ikke stort. Grunnlaget er en temmelig ordinær og uspektakulær gangsterfortelling, og ingen av rollefigurene kan sies å ha nevneverdig dybde. Det er dessuten ingen utfordring å gjette seg frem til hvordan det hele vil ende – det vil si, hvem det er som står levende igjen før rulleteksten – når Jackie Cogan introduseres til Johnny Cash-linjen «There’s a man going ’round, taking names». Han presenteres altså som om man han var Døden selv, som Anton Chigurh i No Country For Old Men (Coen, 2007). Begge er den pålitelige, ufeilbarlige og udødelige fikseren som mektige mørkemenn kan stole på når problemer oppstår. I Chigurhs tilfelle åpenbares disse egenskapene gradvis, hvilket gjør ham enestående virkningsfull og skremmende; sakte men sikkert innser man at han er et uoverstigelig hinder, og at eneste utvei er å overgi seg. Når alt dette antydes umiddelbart i intruduksjonen av Cogan forsvinner ikke bare spenningen, men den blir stående som nok et eksempel på Andrew Dominiks håpløse mangel på subtilitet.

Dette er både skuffende og litt forvirrende når man tenker tilbake på fortreffelige The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford. Den var ikke nødvendigvis så innmari subtil den heller, men der viste Dominik vilje til å utforske sine rollefigurer, og gjorde dermed filmen til noe langt mer enn hva den fremsto som på papiret. Ikke minst klarte han å produsere spenning gjennom nesten tre timer, selv om selve slutten avsløres i tittelen. I Killing Them Softly er han derimot ikke interessert i å utforske noe som helst, og budskapet føles istedet prekende, blottet for nye tanker – desto mindre noen banebrytende.

Her ligger en av årsakene til at enkelte av de lange dialogene, hovedsaklig de mellom Cogan og leiemorderen New York Mickey (James Gandolfini), er så frustrerende. Disse handler om alt og ingenting, stort sett om Mickeys ekteskapsproblemer. Også her føles det som om man inviteres til å finnes politiske paralleller, som i at Mickeys kone må vente fem år på ham mens han er i fengsel, før hun lar livet gå videre med noen andre. Kan dette være en metafor på velgeren som har vært trofast mot sitt parti, men må vente til neste valgperiode for å skifte ut en sviktende regjering?

Det er mulig at jeg leser for mye inn i dette, men det er vanskelig å unngå når filmen er sprekkfull av denslags referanser, og disse dialogene i tillegg er stappet av slike tilsynelatende koblinger. Dersom dette er tilfelle, er disse parallellene – som resten av filmens allegoriske dimensjon – uthevede likheter uten innhold utover likheten i seg selv. Dersom dette bare er vanlig prat, uten politisk klangbunn, er de antakelig løftet fra George Higgins‘ Cogans Trade (1974), boken som Killing Them Softly er basert på – i alle fall om man skal tro denne omtalen av Higgins’ bøker: «(…) the action is suspended, often for chapters at a time, while the gangsters talk about sex and marriage, who goes out for coffee, their weight and root-canal work.» Uansett det et feilslått grep å inkludere dem, for samtalene føles langtrukne og intetsigende, og tilfører lite til en historie som allerede er i mangel av kjøtt på beinet.

Når det er sagt, må det nevnes at filmen har noen høyst minneverdige og filmteknisk imponerende sekvenser: De som stikker seg ut er spesielt scenen hvor Ray Liotta brutalt bankes opp til høylytte og frysningsfremkallende lydeffekter; og Cogans attentat på en intetanende sjåfør, som fører til at offerets bil glir ut i et veikryss og igangsetter en liten kollisjonsrekke – alt skildret i sakte film og akkompagnert av Ketty Lesters «Love Letters» (som noen kanskje husker fra soundtracket til David Lynchs Blue Velvet), så det hele nærmest fremstår som en ballett bestående av bilkræsj, blodsprut og et hode som presser seg gjennom frontruten, groteskt og vakkert på samme tid. Det er disse sekvensene som vil få meg til å huske Killing Them Softly, spesielt når verken historien eller budskapet inviterer til særlig ettertanke.

Killing Them Softly sender tankene tilbake til pessimismen som preget 70-tallets amerikanske filmer. 70-talls-inspirasjonen er imidlertid tydeligst i de mange og fantastiske posterne som markedsførte filmen. Jeg anbefaler varmt å sjekke dem ut, og inntil videre får man håpe at Dominik klarer å hente seg inn igjen etter denne bomturen.