«Uskyld»

Leder

En vilje til å gå bananas – Sara Johnsens Uskyld lover godt for NFIs pakkefinansiering

Sara Johnsens kinoaktuelle Uskyld har fått flere veldig positive anmeldelser, men mottagelsen er mindre unison enn den som ble hennes to første spillefilmer til del. Nettopp disse polariserte reaksjonene kan være et signal om at filmen er et steg i en ny og interessant retning for Johnsen, og et positivt tegn på hva vi kan ha i vente fra filmene som lages med støtte fra den såkalte pakkefinansieringen fra Norsk filminstitutt. Ordningen innebærer at det bevilges penger til å produsere to eller tre spillefilmer hos konstellasjoner vi – eller i det minste instituttets utvalg – anser som særlig viktige filmstemmer.

NFI innførte denne nye tilskuddsordningen i 2010, slik at utvalgte regissører og produsenter skulle kunne knyttes opp mot hverandre og sine felles prosjekter i et mer langsiktig perspektiv. En slik støtte ville forhåpentligvis stimulere til å oppnå større trygghet og gunstigere omgivelser for å dyrke frem egenartede filmskapere, slik at de unngår stagnasjon og isteden inspireres til stadig kunstnerisk utvikling. De fleste kan nok enes om at dette tiltaket er positivt, men heller ikke uten potensielle implikasjoner. Et sørgelig scenario er om NFI nå bruker store pengesummer uten å få forventet gevinst; at tilskuddene genererer uinspirerte produksjoner som er laget fordi det var mulig – ikke for å tilføye vesentlige bidrag til den norske filmkanon. Til min store glede er Sara Johnsens Uskyld et tidlig signal om at pakkefinansieringen bærer frukter.

Noen filmskapere heves opp på mesterskapsnivå i offentligheten før de har fått muligheten til å sparke skikkelig fra seg. Særlig her hjemme. Kanskje har det noe å gjøre med den uutgrunnelig norske forkjærligheten for det trygge og ubelastede, det som spirer. At vi er mer glad i våren enn den tunge høsten. Sannsynligvis har det en hel del å gjøre med den oppbyggelige stemningen rundt profesjonaliseringen i norsk film, en bransje som nærmest lå brakk under store deler av 80- og 90-tallet. Optimismen på vegne av endringene dette har bragt med seg er forståelig, men ikke alltid like velfundert. Med ironiske briller har mang en aspirerende cineast satt seg ned og redusert Svend Wam og Petter Vennerøds beste filmer til vorspiel-snacks, uten å studere de vågale grepene som løfter duoens visjon; en vilje til å gå bananas med virkemidlene for å mane frem innholdet, som stadig – enten folk vil erkjenne det eller ikke – er gjenstand for begeistring og appell.

Med Uskyld har Sara Johnsen laget sin første Wam & Vennerød-film, og jeg mener altså dette i udelt positiv forstand. Vinterkyss (2005) var en lovende, men trygt fundert og aldri spesielt progressiv debut, og Upperdog (2009) ble beklageligvis en middels, ikke akkurat seiglivet film for undertegnedes øyne – ikke fordi den gjorde så mye galt, snarere fordi den var så innmari riktig. Neppe et problem i seg selv, la det være sagt, men jeg spør meg om hvor mange som vil skrive under på sekser-yatzyen i dag, som tenker at mengden Amanda-statuetter og Arne Skouens ærespris var et viktig signal (på riktig tidspunkt) å gi til en filmskaper som neppe begikk et sosiokulturelt nedslagskraftig eller filmspråklig eminent arbeide. Jeg har i alle fall registrert at fascinasjonen overfor Upperdog har stagnert i årene som har gått, selv om noen vil være uenige i denne påstanden. Vel kan en film også utgjøre en funksjon der og da, tilfredsstille samtiden ved å tygge i seg aktuelle interessefelt og problemstillinger, men den store kunsten vil alltid kunne modnes inn i fremtiden og pirre tilskuere til kontinuerlige gjennomsyn. Kanskje kommer også Johnsens første filmer til å få en slik betydning i et fremadskuende perspektiv – det er vanskelig å spå i nuet.

I all ydmykhet synes jeg Uskyld er den første filmen som virkelig setter Sara Johnsen på kartet, av en rekke årsaker, som ikke minst fremkommer av Tonje Skar Reiersens inngående analyse av filmen her på Montages. Uskyld er en imperfekt film, som til tider bærer preg av å være veldig villet, snarere enn tenkt, som strekker seg mot virkelig storhet, men som snubler og reiser seg om hverandre. Noen ganger er inspirasjonskildene for innlysende, slik at man tar seg i å se filmen som en ønskedrøm, snarere enn en fullstendig realisert visjon. Andre ganger kludrer Uskyld til renheten i en rekke lysende øyeblikk ved å henfalle til en snodig og mislykket implementering av motiver som forsøker å lede filmen inn i et sjangerkonvensjonelt territorium der den ikke hører hjemme.

Uskyld er best når den bukter seg langt ute i den ubefolkede skogen, når bildene er smakløse smørerier med dramatisk sex, forråtnelse og død. Der finner vi Cocteaus og Bertoluccis ville barn som ønsker å flykte fra samfunnet, som forsøker å gjenvinne uskylden ved å iscenesette den, og derfor ledes inn i destruktivitet. Alt dette omkranset av en hamsunsk naturlyrikk; mannen som vil være selvberget, den mystiske kvinnen som følger ham, naturen som både er så vakker at man kunne gråte og så farlig at man burde skrike.

At Uskyld føles inspirert – også i den bokstavelige forstand at filmen hemningsløst låner fra andre verk – og voldsomt villet, tilfører etter mitt syn en hittil usett kvalitet hos Johnsen som filmskaper. Hun er som besatt, ledet av innfall som virker å være plantet i illeduftende jord, der potensialet for forstyrrelse holder bolig. Filmen fører ikke hånden forsiktig og avventende inn i mørket, slik den kanskje ville gjort uten pakkefinansieringens trygghet, men kjører like gjerne hele armen ned i usikkerheten. Der finner den sin stemme, hvorpå store deler av Uskyld kommuniserer via et toneleie som fremprovoserer både frustrasjon og latter, tempererte samtaler og ikke minst en rent opplevelsesorientert tilfredsstillelse – i alle fall hos meg. Uavhengig av filmens styrker og svakheter, forlater jeg kinosalen med merker på kroppen som ikke vaskes vekk, som inviterer meg til å innta et analytisk blikk – egenskaper som ikke kan tilskrives særlig mange andre titler under den sagnomsuste norske filmhøsten.

Jeg har observert at noen tilskuere etterlyser utbroderte rollefigurer i Uskyld, som ikke forblir mysterier, slik at man kan investere mer i dem. Denne innvendingen er kjedelig, ettersom veldig mange norske filmer er spesifikt karakterorienterte – noen ganger til skade for sitt eget beste, fordi interessen for enkeltmennesket kan skape skylapper for at et fiksjonsunivers med hell også kan romme større dimensjoner, befestet i formspråkets mediespesifikke muligheter til å overskride det prosaiske. Dette handler overhodet ikke om at sterk dialog står i veien for visualitet, snarere at jeg titt og ofte tar meg i å etterlyse at norske regissører ser på det trykte ord som utgangspunktet for noe annet og mer vidløftig.

Det overordnede poenget mitt er at Johnsens nyervervede vågemot i Uskyld tilsynelatende er et direkte resultat av pakkefinansieringen fra NFI. Hensikten med ordningen er at regissørene skal fjerne gummistøvlene og ta steget over i upløyd mark, at de skal våge mer i kraft av å ikke måtte bekymre seg for økonomisk gevinst og manglende ressurser. Det er en elitesatsning. Hvis vi sporer tilbake til den norske mentaliteten jeg antydet innledningsvis, er det neppe fremmed å hevde at beslutningen om et slikt tiltak i hele sitt vesen representerer noe unorsk, i den forstand at Janteloven, tilbakeholdenhet og ydmykhet tradisjonelt sett har innehatt en viss posisjon i norsk kultur.

Tilskuddet har sålangt blitt tildelt Erik Poppe, manusforfatter Harald Rosenløw Eeg og produsent Finn Gjerdrum (Paradox); Anne Sewitsky og produsent Synnøve Hørsdal (Maipo); Joachim Trier og produsentene Yngve Sæther og Sigve Endresen (Motlys). Og altså Sara Johnsen, sammen med produsent Turid Øversveen (4½).

Når Uskyld er den første filmen som springer ut av pakkefinansieringens formål om å tilrettelegge for en mindre publikumsrettet orientering under tilblivelsesprosessen, er resultatet et oppmuntrende bevis på at denne, i norsk målestokk revisjonistiske, elitistiske måten å distribuere filmkulturelle midler på har livets rett. At ordningen nå sannsynligvis, snarere enn muligvis og forhåpentligvis, vil bane vei for en hittil usett æra i norsk film, der de mest respekterte kunstnerne ikke bare får rom til, men også dyttes aktivt mot et stup.

Så er det opp til fremtiden å avgjøre hvem som har tilstrekkelig vingespenn til å kunne fly mot horisonter som plasserer oss på filmens verdenskart.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. Roskva sier:

    Personlig ble jeg ikke spesielt begeistret for eller berørt av filmen. Jeg fikk en følelse av at referansene som fosset fram på lerretet ikke var blitt skikkelig tygd på forhånd, langt mindre gått gjennom noe fordøyelsessystem; de voldsomme, mytiske naturscenene makter i mine øyne ikke å tilføre dybde til dramaet hun parallelt forsøker engasjere oss i, men blir i stedet stående på utsiden av det. Som om disse scenes budskap ikke knyttes skikkelig opp til det Dokument 2-preget filmen tidvis også har.
    Når det er sagt, er jeg helt enig i at filmen lukter av å være ekstremt villet, den strekker seg mot noe utenfor det konvensjonelle, og det er i seg selv ikke hverdagskost i norsk film – så vidt meg bekjent. Klok og fin artikkel, Lars Ole!

  2. Oddgeir Hansen sier:

    Det er vel og bra at ordninger gjør det mulig for talentfulle regissører og eksperimentere. Samtidig er det også viktig og ikke sy puter under armene på dem. Uskyld er ingen bra film. Tidvis er den så dårlig og oversymbolisert at den beveger seg langt over i den ufrivillige parodiens verden. Alt for få har våget å snakke om dette i kritikker og analyser. Det finnes ingen lære i snillisme. For hva er egentlig Uskyld? Den blir rett og slett litt for mye til å kunne bli noe i det hele tatt. Når det er sagt håper jeg at Sara Jonsen fortsetter å forske på filmspråk og fortelling. Trolig finnes det noe godt i den andre enden.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>