Myten taler i kinodokumentaren Marley

Marley (Kevin Macdonald, 2012) vises under Film fra Sør-festivalen 4-14. oktober (her er visningstidspunkter for Marley). 12. oktober kan man se filmen i kombinasjon med generalprøven på forestillingen «The Legends – Bob Marley & Peter Tosh Concert Theatre» på Nordic Black Theatre/Cafeteatret.

*

Et sted i kinodokumentaren Marley blir Bob Marley intervjuet om sitt sosiale engasjement. På dette tidspunktet er han i ferd med å bli et internasjonalt ikon. Han forteller at han ikke bryr seg om sitt eget liv, det er kun betydningsfullt om han kan hjelpe mange mennesker. I dag har det blitt vanlig å høre stjerner i den populærkulturelle sfæren redusere seg selv på denne måten, i den grad at det har blitt en klisjé. I filmen om Marley skapes et bilde av en mer instinktiv sosial bevissthet, gjennom en artist som møtte utfordringer, men aldri vek en tomme. Bob Marley fremstilles som en mann drevet av en udefinerbar kraft. Kunne han blitt det samme ikonet i dag?

Et slikt spørsmål må selvsagt ses i kontekst av en kjendis- og mediekultur som har gått helt av skaftet, en utvikling som også gjør det umulig å vurdere dagens offentlige personer opp mot Bob Marley. Det kan godt hende at for eksempel U2s Bono er like oppriktig interessert i å gjøre verden bedre. Problemet er først og fremst at det ikke lenger er mulig for en musiker å gjøre liknende radikale forandringer som Marley var istand til, uansett hvor mye penger og energi som ville ha blitt investert. Verden har blitt mer gjennomsiktig og problemene mer diffuse – det er utenkelig at én artist kunne påvirket verden i dag på en så tydelig måte som Marley gjorde, eller i alle fall som han så ut til å gjøre.

Likevel kan man nok slå fast at Marley er og blir et unikum, selv om Kevin Macdonalds dokumentar ikke forsøker å hause opp Robert Nesta Marley til uante høyder. Filmen plasserer heller reggae-artisten i en rik, kulturhistorisk fortelling, som sveiper innom politiske og musikalske forandringer som han var en direkte del av. Bob Marley ble bare 36 år, men rakk å få gjort utrolig mye, helt fra han ble født på den jamaicanske landsbygda til han døde av kreft i Miami – etter absurd nok å ha tilbragt flere måneder på en holistisk klinikk i et snødekt Tyskland. Da Marley var ung ble han mobbet på hjemstedet St. Ann fordi han var en såkalt «halvkaste», med en mor som var svart og en far som var hvit. Bunny Wailer, medlem i Marleys band The Wailers, forklarer i dokumentarfilmen at Bob kom styrket ut av mobbingen, og man får inntrykk av at dette tidlige valget av det konstruktive over det destruktive fulgte ham resten av livet. Marley ble den fremste eksponenten for reggae som «positiv musikk», et middel for å fremme fred og harmoni på verdensbasis.

Bunny Wailer forteller om Bob Marley.

Med tanke på hvor mye annen god og langt mer renskåren reggae som befinner seg i den jamaicanske skattekisten, kan man selvsagt også kritisere Bob Marleys tidvis ganske vestlige publikumsfrieri. Han må nok ta en stor del av støyten for at roots reggae blant mange ses på som noe litt corny og naivt – en type musikk som fremstår karikert og som vanskelig kan tas på alvor. Men først og fremst gjorde Marley folk over hele verden oppmerksom på reggae, i tillegg til å bruke musikken som et viktig, politisk verktøy. Han ble selve symbolet på reggae og rastafari-kulturen. Dessuten består faktisk brorparten av Marleys backkatalog av finfine utgivelser – det er synd at han ofte bare forbindes med karaokefavoritter som «No Woman, No Cry» og «Is This Love» (selv om slike låter selvsagt hadde mye å si for hans universelle appell).

Marley følger et strømlinjeformet narrativ fra hovedpersonens fødsel til hans død, men ved hjelp av familiemedlemmer og musikalske samarbeidspartnere dannes et velgjort lappeteppe av minner og inntrykk underveis. Med en spilletid på to og en halv time blir filmen i overkant lang, ettersom den kun beveger seg framover ved hjelp av intervjuer og arkivmateriale, men stort sett er dokumentaren interessant, ikke minst på grunn av en rekke enkeltepisoder som står seg ut. Ikke alle disse handler om Marley selv – keiser Haile Selassie I av Etiopia sitt besøk på Jamaica er blant filmens mest fascinerende sekvenser, der arkivmateriale av hans ankomst suppleres med nye intervjuer om hendelsen. Rita Marley, Bobs kone, forteller at hun syntes det var rart at denne lille mannen skulle være reinkarnasjonen av Jesus (slik rastafari-bevegelsen tror), men at hun plutselig oppdaget et merke i håndflaten hans når han hilste folket. Det antydes dermed at Selassie har vært korsfestet, slik som Jesus. En annen mytisk beretning i filmen, med utspring i rastafari-kulturen, er når vi får vite at Marley og The Wailers tidlig i karrieren øvde seg på å spille på en kirkegård. Her sang de for «the duppys» – onde ånder – noe som gjorde dem styrket og klare for kommende konserter.

De politiske partiene JLP og PNP forenes på scenen.

Slike øyeblikk gir fortellingen om Marley et vagt snev av noe åndelig, som også forsterker de delene av filmen der hovedpersonen selv skinner sterkt. Hva var han fylt av da han sto på scenen? Bare musikk og marihuana? På 1970-tallet var det politisk strid mellom de politiske partiene The People’s National Party og Jamaica Labour Party, en kamp som ble tatt til gatene i Kingston og resulterte i mange døde.  Bob Marley og The Wailers bestemte seg for å spille en gratiskonsert, i et forsøk på å samle det jamaicanske folket om fred. Dette skapte anspent stemning, siden representanter fra begge sider mistenkte at Marley sto på motpartens side, og resulterte i en dramatisk skyteepisode der Bob Marley, Rita Marley og manager Don Taylor ble skutt. Utrolig nok overlevde alle tre. Marley og bandet bestemte seg for å holde fast ved konsertplanen, selv om det ville være en perfekt anledning til en gang for alle å ta knekken på stjernen. I opptak fra konserten ser ikke Marley ut til å bry seg om denne faren; han danser rundt, synger, helt uangripelig. Her ligger det essensielle i Marleys autentisitet: han kommuniserer med et stort publikum, men står samtidig utenfor det, tilsynelatende uinteressert i å skulpturere seg selv om til en rollemodell. Er ikke dette en slags definisjon på en «kunstner»?

I 1978 går han enda et steg lenger: han spiller en konsert der han får lederne fra de to partiene opp på scenen mellom seg. Marleys tiltrekningskraft er så enorm at de ikke har noe valg, man ser dem bevege seg opp mellom publikum, ankomme scenen og ved hjelp av Marley ta hverandres hender. Som en av dem sier i filmen: «Det var ingen preken. Han tok hendene våre, sa noen ord og holdt dem over hodet sitt». Det later til at Bob Marley bare fulgte instinktet, et instinkt som kanaliserte seg gjennom musikken.

Et annet eksempel på dette er når han og bandet spiller konsert i Zimbabwe, i forbindelse med at landet nettopp har blitt uavhengig. Plutselig blir lokalet fylt av tåregass, men mens alle forlater konserten i panikk fortsetter Bob å synge. Det ser ikke ut til å være en bevisst handling, kanskje han ikke en gang har merket tåregassen – han bare gjør sin greie, som om han befinner seg et annet sted. Et slags endelig bevis på denne musikalske kraften kommer i hans aller siste konsert, der han til tross for kreftsykdommen gjennomfører seansen og kommer innpå igjen for flere ekstranumre. 11. mai 1981 dør han. Vi får se bilder av mennesker i sorg og kisten som bæres mot slutten av Marley, men filmens aller siste bilder er fra forskjellige deler av verden, der legendens arv på ulike måter fortsatt står sterkt.

Kevin Macdonalds Bob Marley-portrett er ingen definitiv fortelling om artisten. Hva som foregikk inne i hodet til Marley er det ingen som kan vite helt sikkert, og Macdonald villedes heller ikke til å forsøke å skape noe komplett bilde av hvem han var. Gjennom ulike kilder får vi et nyansert bilde av personen Bob Marley og hans liv, men det beste med Marley er kanskje at myten om artisten bare forsterkes. Ikonet Bob Marley står fortsatt fjellstøtt, med en kraft som manifesterte seg gjennom konkret, musikalsk handling.