Glimrende barneportrett i Ursula Meiers Min søster

Vi møter den tolvårige hovedpersonen Simon for første gang på et offentlig toalett. Han er kledd i skiutstyr fra topp til tå, og har låst seg inne på en bås hvor han skifter til et nytt skiantrekk. Så trekker han finlandshetten over ansiktet, går ut til skianlegget han befinner seg på, finner en ubevoktet ryggsekk og forsvinner tilbake inn på toalettet, hvor han tømmer innholdet over i sin egen ryggsekk.

Kacey Mottet Klein, som spiller Simon, dukket også opp i Ursula Meiers forrige film Home, hennes kritikerroste spillefilmdebut fra 2008. I Min søster, som Meier vant Sølvbjørnen for under årets filmfestival i Berlin, og dessuten er årets sveitsiske Oscar-kandidat, har hun plassert Klein i hovedrollen. Den unge skuespilleren må bære filmen på sine skuldre, på samme måte som Simon har ansvaret for å holde liv i sin lille familie. Denne familien består av Simon og hans voksne søster, og de bor i en sliten boligblokk ved foten av en et fjell. Søsteren driver fra den ene jobben til andre, og den ene mannen til den andre – riktignok virker det som om det går lenger tid mellom jobbene. Simon har derfor tatt på seg forsørgerrollen, og når skisesongen starter tar han heisen opp til fjellet for å stjele skiutstyr fra rike turister, for så å selge det videre.

Det bør nevnes umiddelbart at Klein er helt glimrende i sin rolle, tross sin unge alder. Han har en barnslig oppriktighet som gjør at han føles autentisk og troverdig, men det mest imponerende er hvordan han, ofte ordløst, klarer å uttrykke det som må ligge under overflaten hos et barn som på mange måter har inntatt rollen som voksen. For ikke å snakke om alt det, i denne sammenheng, innebærer. Søsteren er uansvarlig, forsømmende og avvisende overfor Simon, selv om hun sporadisk viser at hun bryr seg om ham. At hun innerst inne gjør det er man sjelden i tvil om, men i tillegg til å måtte sørge for å skaffe penger til husholdningen, er Simon stadig på jakt etter en eller annen form for nærhet eller kjærtegn, nærmere bestemt i form av en morsfigur.

Den norske tittelen Min søster (samt den lignende engelske tittelen Sister) er muligens en smule misvisende, i og med at fokuset så utvilsomt ligger på Simon. Således er originaltittelen L’enfant d’en haut, eller «Barnet mot toppen» mer dekkende. Men søsteren spiller så klart en viktig rolle: Dette er først og fremst en historie om et forsømt barn, og umiddelbart undrer man seg over at denne voksne kvinnen lar seg forsørge av sin lillebror fremfor å innta den rollen selv. Simons tyvegodsbedrift er en overlevelsesmekanisme, men ikke bare ved at den setter mat på bordet. Ved hjelp av pengene han tjener og forsørgerrollen som følger med er han i stand til å drive et slags familieliv, og i den forstand klarer han å kjøpe seg nærhet (i en hjerteskjærende scene gjør han bokstavelig talt dette).

Simon lever konstant bak en fasade, enten han gjemmer seg bak finlandshetten eller gir oppdiktede forklaringer på hvor foreldrene hans befinner seg. Han fremstiller seg selv som sterk og selvstendig for å unngå å avsløre de problematiske sannhetene, og dermed er alltid distansert fra andre mennesker og muligheten for nærhet. Ursula Meier illustrerer dette på en enkel, men effektiv måte: Gjentatte ganger ser vi søsteren med en ny mann i en ny bil, og disse er alltid fra Simons synsvinkel – noe som blir tydelig når disse er blant de eneste bildene hvor kameraet inntar en subjektiv synsvinkel – og understreker lengselen han føler der han står, på en viss avstand. Han er den eneste mannen i søsterens liv som ikke får kjenne en viss grad av intimitet, og fremstår oftest som hennes laveste prioritet.

Spoileradvarsel for dette avsnittet. Disse bildene er for øvrig blant flere hvor Meier sammenstiller fysisk og emosjonell distanse på en ofte subtil, men snedig måte. Et annet eksempel er den tvetydige og rørende avslutningen, hvor Simon, som har rømt hjemmefra, og søsteren passerer hverandre i skiheisen, og hun springer bort til vinduet og ser ham forsvinne forbi henne. For første gang i filmen viser hun at virkelig bryr seg om ham, det vil si at Simon endelig opplever genuin nærhet, men idet dette skjer er de hundre meter over bakken, med kurs mot forskjellig retninger.

Det skal imidlertid vise seg at dette søskenforholdet ikke er så ordinært som det virker. Det er denne tvisten, eller snarere åpenbaringen av hvordan tingene egentlig henger sammen, som virkelig løfter filmen, men det er vanskelig å forklare hvorfor uten å avsløre den. I alle fall setter den alt foregående i et nytt perspektiv og understreker alvoret i hele situasjonen – mye av det jeg har skrevet om Simon ovenfor åpenbares ved hjelp av denne avsløringen – for ikke å snakke om at den tydeliggjør en langt større dybde i Simon og søsterens karakterer enn antatt. Filmens beste attributt er portrettet av Simon, og det er denne vendingen som viser hvor velutformet hans karakter er, både av Meier (som også har bidratt til manuset) og Klein.

En kritikk som har blitt rettet mot filmen, i Jacques Mandelbaums anmeldelse i The Guardian (opprinnelig i Le Monde), er at den overser at lidelse også finnes i øvre samfunnslag. Den visuelle kontrasten mellom toppen og bunnen av fjellet er tydelig, mellom den grå tristessen rundt Simons hjem og de snødekte, lyse omgivelsene hvor rike turister boltrer seg. Og det er sant filmen ikke forsøker å gå i dybden på de velståendes indre liv. Faktisk avfeier Simon at tyveriene volder dem noen smerte, med det samme argumentet som ungdommene i Ruben Östlunds Play bruker for å rettferdiggjøre at de stjeler fra middelklassebarn: «De har penger, de kjøper bare nytt». Dypere innsikt i overklassen føles etter min mening noe overflødig i en film som er så overveldende fokusert på Simons tilværelse. Imidlertid er det mulig at Meier prøver for hardt å hamre inn poengene. På et tidspunkt føles det som om Simon har i overkant mange utfordringer å stri med, og mot slutten blir ønsket om en morsfigur nærmest eksplisitt, når det allerede har blitt gjort tydelig nok.

Med det sagt, så sitter Min søster hovedsaklig godt innenfor troverdighetens grenser, og den lykkes så til de grader som et usedvanlig godt barneportrett. Mye takket være den enestående prestasjonen av Kacey Mottet Klein.