Filmfrelst #105: Dredd (3D)

Karl Urban som Judge Dredd

Forrige gang den britiske underground-tegneserien Judge Dredd inntok kinolerrettet, var det svært få som i 1995 lot seg overbevise av regissør Danny Cannons kostbare actioneventyr, til tross for et stjernespekket rollegalleri som blant annet inkluderte Sylvester Stallone og Max von Sydow.

Forventningene har heller ikke vært på topp i forkant av årets betydelig mer hardbarkete og skittenrealistiske kinofilm Dredd 3D, men som våre filmfrelste podkastdebattanter har oppdaget lykkes regissør Pete Travis, Karl Urban som Dredd, sidekick Olivia Thirlby og badass-skurk Lena Headey langt bedre i å servere både et overbevisende dystosatirisk scifi-univers og et dundrende stykke actionfilm.

Med i panelet denne gang er Montages-redaktør Karsten Meinich, redaksjonsmedlem Sveinung Wålengen, filmprodusent Eric Vogel og podmester Martin Sivertsen.

God lytting!

Skriv ut artikkelen 5 kommentarer

Vidar Olsen sier:

5. oktober 2012, kl. 20:05

Hell Yeah!!!

Svar
Vidar Olsen sier:

6. oktober 2012, kl. 17:25

Med «Hell Yeah!!!» mente jeg at jeg syns det var kult dere laget Dredd-podcast, for jeg syns det var en veldig bra film.

(dette blir langt og spoilerfylt)

Selv hadde jeg lunkne forventninger, men jeg hadde hørt rykter om at den faktisk var veldig bra.

Tidlig i filmen ble jeg litt satt ut av produksjonsdesignet, for jeg syns faktisk det var ganske stygt. Grelle farger, skitten by, gamle biler. Det så ut som en kjip by fra i dag. Det var få futuristiske detaljer, og en del locations var direkte kjedelig ved første øyekast. Alle datainterface så ca ut som windows 95.

Men så begynte jeg gradvis å respektere det valget mer og mer. De hadde ikke brukt pengene på fjasete framtidskulisser. Miljøene ser ut som å være inspirert av Neil Blomkamps estetikk. Mens de fleste actionfilmer prøver å pakke mest mulig atmosfære inn i bildene, som mørke, blinkende lys, kanskje litt røyk i luften, gnister etc. foretrekker Blomkamp kanskje en actionscene i en fabrikkhall fullt opplyst av industrielle lysstoffrør. I Dredd var størsteparten av filmen preget av svake grønnaktige nødlys (eller var det likegjerne normallys?) i en hermetisk forseglet høyblokk, fordi det var det som falt seg naturlig i den settingen. Heldigvis avbrutt av en nydelig pustepause på skaterampen midt på natten.

Dessuten; atomkrigen kan likegjerne komme i morgen for alt vi vet, og vi kan miste muligheten til å utvikle nye biler på en stund og må ta til takke med de vi har.

Men alt det er mindre viktig, det er historien og hvordan ting skjer som er relevant.

Som dere sa i podcasten er jeg helt enig i at det var fantastisk deilig å slippe en pompøs film som vil si så forbannet mye, eller gi oss den helvetes «opprinnelsen» til Dredd. Det trengs ikke! Alt vi trenger å vite om samfunet i Mega City One, fortelles gjennom ACTION.

For det er ganske vilt, at Dredd har hjemmel til blant annet at han kan storme et narkorede og plaffe ned alle for fote. Noen av de var der kanskje bare for å kjøpe Slow-Mo for aller første gang, og ender med å bli nådeløst henrettet. Dét, kombinert med at dommerne bare rekker å respondere på 6% av alle nødrop sier svært mye om verdenen. Og man trenger søren ikke en lang introduksjon for å forklare hvordan det har blitt sånn.

Og dessten som dere sier, de korte, effektive glimtene av de sivile i utkanten, som blir berørt av all volden hever denne filmen langt over en tanketom popcornfilm. Men hvis regissøren hadde følt behov for at Dredd måtte stoppe opp et øyeblikk, betraktet alle likene og sagt noe sånt som: «All this violence… what have we become?» så hadde det føltes som en intelligensfornærmelse mot publikum og alt filmen hadde bygget opp hadde kollapset. Etter at Dredd har dømt Ma Ma til døden, nøyer han seg med et uengasjert «Yeah…». Briljant!!!

Å tørre å bare fortelle alt gjennom action og visuals i 2012, er i det hele tatt beundringsverdig og burde stå som et fyrtårn for andre filmskapere.

Å se filmen var en suggererende opplevelse, og jeg klarte ikke å umiddelbart kjenne hvor godt jeg likte den. Men den har kvernet og vokst i hjernen min i ettertid, og jeg ender opp med å si at det er en av de absloutt beste filmene jeg har sett i år.

The Avengers var festligere og kanskje mer underholdende, men Dredd var langt mer inspirerende.

DERIMOT: Én ting må jeg si meg uenig med dere om. Jeg husker ikke hvem av dere som sa at Dredd ikke forandret seg eller vokste i løpet av filmen, men jeg er ikke helt enig.

Tidlig blir det etablert at Dredd har et fullstendig sort/hvitt syn på rett og galt. Sjefen hans argumenterer for at Anderson bør få en sjanse, selv om hun ikke klarte teoriprøven. «She almost passed.» hvorpå Dredd snerrer «She didn’t almost pass, she failed!» og senere i heisen der Anderson sier hun er 99% prosent sikker på at de har riktig mann «99% is not enough!».
Han er fullstendig kompromissløs, og gir ingen kredit til Andersons ønske om «To make a difference.»

Likevel, etter at hun har mistet våpenet, alene grunn nok til «Fail», OG har latt en kriminell gå, så velger han LIKEVEL å la henne bli Judge, for han har veid godt og dårlig mot hverandre. Noe han trolig aldri har gjort før.

Jeg vil ikke gå så langt som å si han kom ut av det som en ny mann, men i alle fall med et mer nyansert perspektiv på jobben.
Akkurat det ble faktisk ganske emosjonelt for meg.

Jeg håper bare filmen kan få nok inntekter etterhvert og anerkjennelse slik at flere skjønner hvordan filmer kan lages. Jeg kan ikke få anbefalt den nok.

Svar
Eric Vogel sier:

6. oktober 2012, kl. 19:15

Fin kommentar Vidar. Tror det var jeg som sa at Dredd ikke forandrer ser, men ser at jeg tok feil. Du har helt rett i at han på slutten av filmen ser mellom fingrene ang. sin aspirant, mens han i starten ikke ville gjort det. En subtil, men for Dredd stor forandring.

Svar
Jens Skavdal sier:

9. oktober 2012, kl. 19:06

Filmen har foreløpig tjent inn 23 millioner dollar pluss pluss så den er godt på vei. Regissøren har selv uttalt at en inntjening på rundt 50$ millioner er minimum for at hans intenderte trilogi skal bli realisert.

Er enig i vurderingen om at dette faktisk er en ganske så bra, og mest av alt svært underholdende film. Men er litt mer skeptisk til oppfølgerfilmer, filmens styrke ligger jo ikke akkurat i historiefortelling og karakterutvikling, og over flere filmer holder det kanskje ikke lenger at det bare ser jævlig kult ut?

Svar
Torstein Ryen-Pettersen sier:

5. januar 2014, kl. 13:59

Dette var en ultravoldelig og gledelig film. Tror likevel den er en «i øyeblikket»-film som taper seg veldig ved andre gjennomsyn. Uansett mye satire plassert i bunnen av filmen,som selvfølgelig overskygges av overdreven action. Den falt i smak hos meg i hvert fall, og den er mye mindre selvhøytidelig enn da Stallone var samme karakter på 90-tallet.

Svar