«To liv»

Analysen

To liv (2012)

Frysbildene fra To liv som siteres i denne artikkelen er hentet fra en tittekopi gjort tilgjengelig for Montages av filmens distributør.

*

Andre verdenskrig tok slutt for 67 år siden, og det er allerede 23 år siden Berlinmuren falt. Likevel oppleves både Den kalde krigen og verdenskrigen som stadig aktuelle. Bare denne høsten har det kommet flere bøker og avsløringer om nordmenns tvilsomme roller under krigen, sist ut var Erik Weums «Nådeløse nordmenn – Statspolitiet» om norske politimenn som jobbet på nazistenes side. På kino i høst ruller også DDR-filmen Barbara, samtidig med at den norske boken «Det var DDR – forteljingar om eit nedlagt land» nettopp har blitt lansert.

Vi blir tydeligvis aldri ferdig med å bearbeide historien, og brønnen av grums fra nær fortid virker utømmelig, ettersom stadig nye sider av kriger og konflikthandlinger avsløres og belyses. Den tysk-norske samproduksjonen To liv omhandler konsekvenser av begge de nevnte epokene, av to tyske diktaturer – det nazistiske Tyskland og det kommunistiske DDR. Historien filmen presenterer – som bygger på faktiske hendelser, men som i all hovedsak er oppdiktet – er særdeles interessant og et godt filmmateriale.

Dramaets utgangspunkt er de forholdene som mange tyske soldater innledet med norske kvinner under okkupasjonen, noe som resulterte i ca. 11 000 barn, eller «tyskerunger», som de fornedrende ble kalt her til lands. Om de var diskriminert her var ungene derimot ettertraktet i Tyskland. De ble sett på som «rasemessig verdifulle» siden vi nordmenn var noe av det nærmeste man kom «arisk rene». SS-foreningen Lebensborn opprettet barnehjem i Tyskland for å støtte den germanske arv og sikre den for «tyskheten». Flere av tyskerungene ble tvangssendt fra Norge til barnehjem i Tyskland.

Så tar verdenskrigen slutt, årene går, DDR blir opprettet og Den kalde krigen oppstår i det nye spenningsfeltet. Dette berører også Norge, og i To Liv fortelles det om en kynisk plan som ble klekket ut innenfor DDRs tette vegger. Den tyske regissøren Georg Maas utforsker i filmen de menneskelige etterdønningene av DDRs form for spionasje og etterretning, som har (les: kan ha) satt sine svært ubehagelige spor i enkelte norske familier. Historien til tyskerungene og «tyskertøsene» er en stygg skamplett i norsk historie, og er også relativt lite behandlet i norsk film og populærkultur (foruten Laila Mikkelsens hjerteskjærende Liten Ida, som på en brutal og direkte måte skildrer de sosiale konsekvensene for de uheldige barna). To liv er et tysk initiativ, og viser oss en enda styggere side av saken, som blir vanskeligere å akseptere fordi alt som foregikk var så systematisk og gjennomtenkt.

Liv Ullman som vi ikke har sett henne siden Arne Skouens «An-Magritt».

To liv tar oss med tilbake til 1990, hvor vi møter fire generasjoner av en familie bosatt ved den forblåste kysten like utenfor Bergen. Tysk-norske Katrine (Juliane Köhler) og ektemannen Bjarte (Sven Nordin) har datteren Anne (Julia Bache-Wiig), som igjen har den lille datteren Turid. Hennes svært tilstedeværende oldemor Åse (Liv Ullmann) er også en viktig karakter i filmen. Katrine er en såkalt tyskerunge og ble under krigen tvangssendt til et tysk barnehjem, men er tilsynelatende lykkelig gjenforent med sin mor Åse. Men bak harmonien og de nære familierelasjonene befinner det seg grusomme hemmeligheter.

Både filmens tittel og åpningsscene avslører at hovedkarakteren Katrine lever et dobbeltliv. Åpningsscenen kan på godt og vondt minne om en B-film-thriller, med mystisk spenningsmusikk og en glidende montasje av Katrine som ankommer en flyplass, går gjennom sikkerhetskontrollen, inn på do og kommer ut igjen med parykk og andre klær. Parykkens lange svarte hår, sammen med resten av stilen, minner om en klisjéfullt tegnet femme fatale-figur, og virker ganske påklistret satt i sammenheng med de realistiske forholdene i filmen for øvrig. Eller for å si det på en annen måte; filmen skildrer en oppsiktsvekkende historie, som balanserer mot det utrolige. Nettopp derfor har filmen alt å tjene på å fremstå så realistisk som mulig, ettersom manuset konspirerer ut i fra faktiske hendelser og forhold, og åpent ønsker å vise at handlingene kan ha vært reelle.

Dette misforholdet vil bli diskutert som et potensielt problem for filmen senere i denne artikkelen. Det etter mitt syn viktigste er derimot tematikken To liv tar opp, for etter åpningsscenen – som ga meg bange anelser – utbroderer det seg et sterkt, engasjerende og velspilt drama. Og filmen har større verdi enn kun å belyse grufulle sider av vår historie.

Juliane Köhler som familiemoren Katrine Myrdal.
Katrine i klisjéfull spion-utkledning.

Gradvis avdekkende graving

Tross noen dagligdagse problemer lever familien harmonisk, frem til den tysk-norske advokaten Sven Solbach (Ken Duken) dukker opp. Han jobber for at Lebensborn-barna skal få en oppreisning, og vil stevne både den norske og tyske stat. Katrine er i så måte et vesentlig vitne og et interessant tilfelle, ettersom hun klarte å rømme fra DDR og ble gjenforent med sin norske mor. Katrine virker med ett brydd når hun konfronteres med at hun er et av Lebensborn-barna. Vi skjønner at noe skurrer under overflaten.

Møtet mellom advokaten og Katrine, omrent ti minutter ut i filmen, setter i gang filmens styrende narrasjon, som består av en veksling mellom tilbakeblikk fra Katrines fortid og nåtiden, hvor advokatens etterforskning gjør familiens harmoniske overflate skrøpelig. Gradvis gir tilbakeblikkene oss mer informasjon om livsløgnen Katrine bærer på, og advokatens gravearbeid fører også til at Katrines familie begynner å fatte mistanke. Trådene flettes tettere sammen, men når vi tror bomben er detonert har filmen enda kraftigere avsløringer på lager.

Man kan si at To liv anvender et konvensjonelt fortellergrep, som ofte brukes i krimfortellinger og filmer som bygges opp mot en overraskende vending mot slutten. Etter mitt syn makter Georg Maas her å holde på spenningen hele veien, med kløktig porsjonering av informasjon – og selv om mange biter faller på plass underveis beholdes nysgjerrigheten stadig. Denne formen gir filmen en ekstra dimensjon, gjennom økt intensitet og seerengasjement. Men det er ikke spenningen som er filmens viktigste kvalitet. Fortellemåten løfter effektivt frem et komplekst drama som består av mange lag. Det er den tragiske kjernen i To liv, både i det nære familiedramaet og den vidtfavnende historiske konteksten, som gjør inntrykk.

Katrine som ung spion. Her møter hun Bjarte (her spilt av Thorbjørn Harr) for første gang.

OBS! Resten av analysen inneholder spoilere.

To liv omhandler som sagt en grusom historie med rot i virkeligheten, og lykkes i å opphøye disse hendelsene til å belyse viktige tematiske spørsmål. Slik virkningsfull kunst kan gjøre, setter den et vesentlig spørsmål i hodet vårt, uten at filmen besvarer det selv:

Bør man i alle sammenhenger grave frem sannheten? Eller vil det noen ganger ødelegge mer enn det gagner at sannheten blir avslørt?

Altså, kommer det noe godt ut av at Åse i høy alder finner ut at datteren hun fikk tilbake ikke er hennes datter, men en tidligere spion, som attpåtil har medvirket til drapet på hennes virkelige datter? Tjener Katrines mann og hennes datter noe på at de finner ut at kona/moren deres har løyet for dem hele livet, og at hele deres liv og familie er konstruert rundt hennes løgn?

Når vi drøfter disse spørsmålene må det også legges til at Katrine ikke har bedrevet spionvirksomhet på familien, og at hun sluttet med slikt arbeid for mange år siden – nettopp fordi hun ønsket en familie etter at hun ble forelsket i Bjarte. Ikke minst er det vesentlig at Katrine selv var et foreldreløst barnehjemsbarn, som delvis ble lokket inn i DDRs etterretningstjeneste. Hun var nå datteren til en omsorgsfull mor, selv blitt forelsket og gravid. Skulle hun gått ut med sannheten, ville hun ha måttet ofret alt hun hadde drømt om i livet, samt eventuelt blitt dømt for spionvirksomhet.

Dagens samfunn er sannhetsjagende, og forsøker å grave i alt som virker mistenkelig og lete frem syndebukker og råtne epler. Katrine presenteres som relativt uskyldig i To liv. Viser filmen oss et tilfelle hvor alle hadde tjent på at lokket hadde blitt liggende over alle grusomhetene? Georg Maas’ film gir ikke svar på det komplekse spørsmålet, men konstruerer en situasjon hvor seeren blir satt til å vurdere det.

Filmen slutter relativt brått etter at alt er avslørt for familien, noe som etterlater historien noe uforløst. Karakterene kommer aldri langt nok til å kunne vurdere forsoning og tilgivelse, som i den sammenlignbare tyske filmen De andres liv, hvor slutten gir en nesten sukkersøt følelse. I To liv er avslutningen hard og brutal. Og det etterlater enda et spørsmål: Kan det være mulig for en mann, en datter eller en uekte mor å tilgi noe slikt som disse karakterene opplever? Svaret på spørsmålet er nok nei, samtidig er det ingen som direkte kan klandres. Det er det som er den store tragedien.

Blikket til Katrine sier alt om situasjonens håpløshet.

Sannhet og løgn

Slike tilfeller som dette, hvor spioner har stjålet identiteten til Lebensborn-barn og infiltrert norske familier, har faktisk blitt avslørt her til lands. Det mest kjente eksempelet er Stasi-agenten Hempel som på 1970-tallet ble utsyrt med identiteten til det tysk-norske krigsbarnet Ludwig Bergmann, og som ble tatt i mot av Bergmanns mor i Haugesund som hennes sønn. Først på 90-tallet reiste Hempel tilbake, og den ekte Ludwig Bergmann var 60 år da han fant ut av denne grusomme historien. Inspirert av romanen «Eiszeiten» av Hannelore Hippe kobler To livs fire manusforfattere, deriblant regissøren selv og norske Ståle Stein Berg, et slikt motiv mot den reelle mordgåten «Isdal-mysteriet». I 1970 ble det funnet et utbrent kvinnelik i Isdalen utenfor Bergen. Ingen har hittil funnet ut hvem kvinnen var, men det har blitt avslørt at Politiets overvåkningstjeneste fulgte sakens utvikling tett og mange mistenker at saken hadde tilknytning til etterretningsaktiviteter.

Dette er graden av sannhet i To liv, så man kan enten kalle filmen ren fantasi utspunnet fra virkelige hendelser, eller en slags konspirasjonsteori om hva som kan ha skjedd med Isdals-kvinnen. Hvorvidt man kan problematisere filmens faktiske relasjon til sanne hendelser, finner jeg i det store og hele ganske uinteressant. Vi vet at lignende historier har funnet sted, og som i all annen film finnes det masse sannhet i det falske, og nettopp de problemstillingene To liv tar opp har sannhetsverdi – uavhengig av hvor «historisk korrekt» filmen er.

Sannhet og løgn er i seg selv et viktig tema i filmen. Kan noe være sant og ekte selv om det er bygget på en løgn?

Bjarte: Alt er jo falskt.
Katrine: Det er ikke sant.
Bjarte: Hva er det som er sant da?
Katrine: Det vi har levd.

Dette er det siste Katrine og Bjarte sier til hverandre og filmen utviser her en fin refleksjonsevne. Deres liv og familiehistorie er bygget på falske premisser, og Bjarte (som selvsagt også har mistet all tillit til Katrine) konkluderer naturlig nok med at alt de har gjort sammen er falskt og uekte – alt har mistet mening. Samtidig har ekteparet tross alt levd sammen i over 20 år, de har et barn og et barnebarn. Det er sant og levd, og har en verdi.

Juliane Köhlers tosidige rollefigur er også interessant å studere med tanke på hva som er ekte og hva som er falskt. Hun har løyet for omverdenen og skjult sin fortid som spion, og når det blir avslørt ser vi den ekte spionen Vera Freund, ikke Katrine, som sannheten. I To liv er likevel ikke forskjellen mellom sant og usant så svart/hvitt. For er det ikke egentlig, selv om identiteten er stjålet, Katrine – slik hun har fremstått i sin familie– som er den ekte personen, mens Vera kun er en identitet skapt av Stasi? Hun tar på seg en rolle når hun er Vera, men som Katrine kan hun være seg selv.

Løgnen er en av de største syndene i vårt samfunn; det er allment ansett som feigt og umoralsk. Men når et samfunn og et system har presset folk til å gjøre grufulle ting, og med det satt dype, løgnaktige spor, er det kanskje hederlig å skåne mennesker gjennom løgn? Faktisk mestrer Katrine å gi sitt eget og Åses liv mening og lykke ved å lyve.

Katrine beskytter også sin datter gjennom sin livsløgn.

Sjangerforvirrede anmeldere

Av de fleste filmanmelderne her til lands har filmen fått kritikk for at den sjangermessig faller i en mellomposisjon, og at filmens to sider som drama og thriller går på bekostning av hverandre. Mode Steinkjer i Dagsavisen skriver blant annet at «den psykologiske thrilleren som ligger i bunnen av historien blir for opplagt og forutsigbar, mens relasjonshistorien familiemedlemmene mellom taper nærheten og intimiteten som er der fra starten av (…). Slik faller filmen mellom to stoler.» Per Haddal i Aftenposten innleder sin anmeldelse slik: «To liv begynner som vesentlig drama om skjebner i diktaturer, men slutter som ordinær thriller.» Også Birger Vestmo i NRK Filmpolitiet fokuserer på sjanger i sin overskrift: «Faller igjennom både som thriller og familiedrama.»

Problemstillingen er relevant, men jeg er ikke enig i at det svekker filmen. Snarere mener jeg at dramaet står seg like sterkt – om ikke sterkere – med thrillerens virkemidler. En kritikk av dette undervurderer etter mitt syn selve dramaet, da dette utvikler seg dynamisk til en psykologisk thriller. Samtidig er det viktig å huske at handlingen er satt til 1990, en tid da forholdet til Sovjetunionen ennå var uavklart, i likhet med spenningsbalansen mellom øst og vest. Jeg mistenker at de som anklager filmens hendelser for å være utroverdige, eller at filmen lider av at den ønsker å sprite opp et drama til en thriller, leser filmen ut i fra dagens politiske klima.

To liv har også et dystert visuelt uttrykk, og innehar flere av thrillerens virkemidler i spenningsskapende, mystisk musikk og informasjonsskjulende klipping, som skaper effektive scener og usikkerhet. Dette tilfører igjen dramaet nerve og intensitet. Samhandlingen mellom bruken av sjangrenes virkemidler fører til at To liv etter mitt syn mestrer å være en dramatisk gripende spenningsfilm. Filmen har fokus på dramaet som utspiller seg i familien, men er likevel tilstrekkelig subtil og lite pratsom. Det dveles ikke ved konfrontasjoner og oppklaringer, og regien er ikke unødig sentimentalt anlagt. I stedet kommuniserer filmen mye gjennom blikk og ansiktsuttrykk, som åpner for en tvetydighet mer interessant enn i et gjennomsnittlig norsk drama.

Er det forståelse eller sinne vi her kan spore i Liv Ullmanns ansikt?
Nettopp det lurer også Juliane Köhler på når hun sender et fortvilet siste blikk tilbake.

På ett punkt støtter jeg derimot kritikken i dagspressen, og det gjelder filmens tidvise bruk av en estetikk forbundet med virkelighetsfjerne thrillere, slik jeg nevnte innledningsvis om den noe klisjébefengte åpningsscenen. I hovedsak angår dette de delene av filmen som er satt til Tyskland, hvor vi møter Katrine som spionen Vera. I disse scenene får både figuren fakter som en film-spion og filmen en annen, mer kunstig estetikk. Dette kler etter min mening ikke helheten.

At filmen har sine negative sider skal jeg altså ikke si noe i mot, men min mening er likevel at norske anmeldelser av To liv så seg blinde på sjangervurderinger, og i liten grad ga rom til å omtale filmens fokus på sitt svært viktige tema. Den er rimelig alene i norsk film om å belyse denne fryktelige siden av vår nære historie, som mange (inkludert undertegnede) ikke ante noe om.

En av filmens “thriller-sekvenser”. Katrine forlater barnevognen med lille Turid et lite øyeblikk. Når hun vender tilbake er barnevognen i full fart nedover bakken.

Verken fiffig eller kul

Når filmen attpåtil etter min mening er filmatisk vellykket, gjør mottagelsen av filmen meg en smule frustrert. Jeg opplever det som befriende å se en norsk film som virkelig handler om noe, og som trekker historiske linjer som opphøyer dramaets innhold til å stille viktige tematiske spørsmål. Her er ingen fiffige formgrep, ikke noe jåleri, ingen komiske innslag og heller ingen forstyrrende småfeil eller pinligheter. Kanskje er det den tyske erfaringen og profesjonaliteten som gjør at jeg føler at To liv skiller seg fra den typiske norske filmen. Filmens form gjør ikke noe ut av seg utover å effektivt løfte frem den svært sterke historien – som igjen gir et trygt og godt resultat.

Den tyske fotografen Judith Kaufmann fortjener i den sammenheng å bli trukket frem for å ha skapt et kraftfullt uttrykk som bidrar til filmens nerve. Fargene er noe nedtonet, mens kontrastene mellom lys og mørke er veldig høy. Det gir mye lyst gjenskinn i en ellers mørk film. Det kan settes i symbolsk sammenheng med tematikken, som at lyset (sannheten) trenger seg på mørket (løgnen), men mest bidrar det til å tilføre filmen en mystisk og dyster stemning. Fotoarbeidet skal også ha mye av æren for den treffende tidskoloritten, man tviler aldri på gjengivelsen av året 1990.

Det røffe norske været er en viktig del av filmen.

Til slutt: filmens kanskje fremste kvalitet er skuespillet, som i overbærende grad er særdeles solid. Mest imponerende er Juliane Köhler i hovedrollen. Den erfarne tyske skuespilleren har lært seg norsk kun for denne rollen, og ikke bare mestrer hun det norske språket godt, men det er imponerende at hun klarer å spille så tilstedeværende og gjennomtrengende på et fremmed språk. Sven Nordin er alltid bra og etter min mening for lite brukt på filmlerretet, mens Julia Bache-Wiig igjen viser seg moden for større roller. Hun har et ansikt skapt for lerretet og en inderlighet i sitt spill.

Det er videre også en glede å se Liv Ullmann i en skikkelig rolle igjen. Hun har dyrket frem en litt sær spillestil, hvor hennes tonefall til tider virker noe underlig, men her fungerer det i aller høyeste grad. Rollen som en forsmådd oldemor, med et tungt og ensomt liv bak seg, mestrer Ullmann å gi en distinkt nerve og gjenkjennelighet. Det gode samspillet mellom disse fire personene i den sentrale familien er helt avgjørende for at To liv fungerer så godt som den gjør, og filmens siste 20 minutter – hvor de viktigste konfrontasjonene finner sted – er mesterlige. Det er relativt ordknapt, men replikkene som veksles er både smart skrevet og overbevisende levert. Filmen sier det den trenger å si, men ikke noe mer.

To liv er på ingen måte fantastisk som film, men ikke desto mindre både viktig og solid. Den skildrer på en effektiv og engasjerende måte en oppsiktvekkende og interessant historie som berører en del av vår historie som tidligere er lite belyst. Og viktigst av alt: filmen inviterer til grubling over de tematiske spørsmålene den stiller.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Jørn sier:

    Meget bra film. Moglegvis litt oversett?

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>