«Lawless»

Omtale

Visuelt betagende Lawless halter som fortelling

Under forbudstiden i USA driver de tre Bondurant-brødrene Franklin Countys mest omfattende ulovlige destilleri. Gangstere og voldelige politibetjenter gjør sitt beste for å stoppe brødrene, men ifølge legenden er de ”udødelige”. 

Fortellingen tar sted i 1932 i Franklin County, Virginia. Alkohol har vært forbudt i over et tiår og såkalte bootleggers tjener gode penger på salg av ulovlig sprit. De tre Bondurant-brødrene er de siste operative hjemmebrentmakerne i fylket etter at delstatspolitiet har aksjonert mot den ulovlige aktiviteten, men trues av en stadig mer pågående politistyrke. Når Charlie Rakes, en politiagent fra Chicago som grenser til å være en reinspikka psykopat (spilt av Guy Pearce), kommer til bygda blir det brukt voldelige metoder for å få slutt på ulovlighetene. Manuskriptet er skrevet av den kjente rockemusikeren Nick Cave, hans tredje bidrag til regissør John Hillcoats filmografi, og er basert på boken The Wettest County in the World.

Den australske filmskaperen har presentert et par særdeles gode titler de siste årene. Den tussmørke og apokalyptiske The Proposition fra 2005 var en imponerende westernfilm lot til å kanalisere den amerikanske forfatteren Cormac McCarthys litterære univers. Derfor var det ikke overraskende når Hillcoats neste film nettopp var en adaptasjon av McCarthys prisbelønte roman The Road. Hans nyeste, Lawless, har også elementer av den amerikanske forfatteren i seg: Den maskuline sørstatsestetikken, de knappe replikkene, grafisk, nærmest kvalmende vold, samt elementer av mytologi (Guy Pearce spiller en djevelaktig figur, en urban dandy uten øyenbryn). Nettopp Pearce sin rolletolkning har fått kritikk blant annet fra Filmpolitiet som påstår at denne bidrar til å trekke filmen ned.

Med sin hikstende falsett-latter gjør Pearce i mine øyne en glimrende innsats, og i tillegg er denne figuren så fascinerende, morsom og utstudert ekkel at filmen hadde blitt en langt mer selvhøytidelig – nærmest gravalvorlig – og mer standardisert affære uten ham som ingrediens. Det later til å være vanskelig for Filmpolitiets anmelder å svelge at Hillcoat bestreber en ”realistisk” estetikk samtidig som han inkorporerer et såpass lite autentisk element som Pearces outrerte politiagent, men her synes jeg altså Cave har gjort et riktig valg på manussiden – hvor han ved flere anledninger hinter til mytologiseringen av Amerika. Således er rollefiguren Charlie Rakes en antydning fra Cave om at Lawless selv er en legende og ikke en sann beretning (til tross for at den åpner med de velkjente, men vage ordene based on a true story). Cave spiller også på sørstatskulturens tendens til å inkorporere slike djevelfigurer i sine folkeeventyr, og derfor blir denne skikkelsen en viktig fullbyrdelse av Cave og Hillcoats ambisjon om å skape en fabel om de ville sørstatene. Når det er sagt er nok også Caves manus beklageligvis årsaken til at filmen aldri befinner seg på samme høye nivå som The Proposition og The Road. Her finnes for mange sidehistorier som aldri leder noen vei – romansen mellom Tom Hardy og Jessica Chastain virker spesielt unødvendig og malplassert.

Men vi blir også servert et knippe fascinerende sekvenser, eksempelvis begravelsesfesten hvor man har tiltet opp kisten til avdøde i stående posisjon, åpnet den og puttet en sigarett i munnviken på liket – det hele akkompagnert av dans og fest. Her finner vi tendenser mot Flannery O’Connors makabre prosa, som jeg skulle ønske de utforsket litt mer av. Det er jo her Nick Cave burde være i sitt rette element! Cave later også til å ville formidle noe om maskulinitet, der Jack Bondurant (Shia Lebouef) prøver å bli mer som sine to tøffe og røffe brødre. Hans eldste bror, Forrest, er alfahannen i brødreflokken og fremstilles nærmest som en stereotypi av sørstatsmannen. Han løser konflikter med nevene og kommuniserer ellers med barsk grynting – ikke ulikt Clint Eastwood i Gran Torino. Et element som grenser til det parodiske. Jack, derimot, liker å kle seg i fine klær og beundrer Forrests maskulinitet. Dette manifesterer seg i en trang til å utføre vold for å bevise at han er ”mann”, med destruktive konsekvenser. Overgangsriten fra gutt til mann blir i denne verden regnet i blodige knyttneveslag og håndlag med våpen.

Jacks hat mot Charlie Rakes’ ”femi” fremtoning virker derfor som dårlig kamuflert selvhat. Striden med Rakes blir en symbolsk kamp for å bekjempe eller undertrykke sine egne feminine trekk. I tillegg prikker Cave hull på maskulinitetsmyten da det kommer frem at Forrest ikke er så tøff som han selv påstår. En episode hvor Forrest får halsen skåret over og skryter over å ha gått hele veien til sykehuset for egen maskin, viser seg å være løgn. Sannheten er at Forrests kjæreste har båret ham ut til bilen og fraktet den skadde til operasjonsstuen — en versjon som nok ville lagt en demper på hans barske ry. Slik viser Cave hvordan mennene skaper og sprer sine egne testosteronbefengte myter, samt hvordan dette genererer en kjønnsprofeti som unge gutter er oppsatt på å oppfylle. Men Cave makter ikke å gjøre kjønnsaspektet til et større poeng, og i filmens avsluttende sekvenser blir vi snytt for en tematisk helhet. Tomheten oppstår fordi ingen av de symbolske hentydningene i filmen blir fullført, og trådene som kunne nøstes opp og fått en videre relevans faller igjennom. Dermed fremstår slutten som et merkelig diffust punktum.

Men om historien ikke når stormende poetiske høyder, fortjener Lawless likevel et kinobesøk, takket være Hillcoats vellykkede formvalg underveis. I særlig stor grad makter han å skape en reell nerve i portretteringen av vold, uten at resultatet blir spekulativt; scenene føles på kroppen takket være god timing og effektiv klipping. Hillcoat unngår å dvele ved de groteske detaljene, slik at volden formidles i knappe, grusomme glimt som effektivt fester seg på netthinnen. I tillegg klarer han å skape et elegant tempo for fortellingen, slik at filmen aldri føles verken baktung eller florlett ut. Regissøren utnytter også mørket godt, for å mane frem dramatikk og spenning. Spesielt god er sekvensen mot slutten hvor Jack endelig får konfrontert sin nemesis i en beksvart gang: Rakes viser seg som en urovekkende silhuett og Jacks voldelige fullbyrdelse blir illustrert ved at også han dekkes av mørket. Besettelsen av å imitere broren har til slutt transformert ham til en helt annen person.

Tidskoloritten er gjennomgående imponerende; settene er aldeles nydelige og skaper en distinkt sørstatsatmosfære, krydret med et strålende skuespillerensemble. Både Shia Lebouef, Tom Hardy og nevnte Guy Pearce leverer godt her. Hillcoat er kanskje ikke all verdens spennende rent formalistisk – han er først og fremst en dyktig forteller – men Lawless ser gjennomgående bra ut.

NB: Nick Cave og Warren Ellis har levert et veldig bra soundtrack stappet med amerikansk folk, deriblant en fiffig folkemusikk-cover av The Velvet Underground-klassikeren «White Light, White Heat» sunget med sjelfull bluesstemme. Tøft!

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. Tore Andre sier:

    Veldig enig i at Pearce nærmest gjør denne filmen til noe minnerikt, all den tid den forøvrig i stor grad er litt kjedelig og egentlig forglemmelig. Pearce er kanskje ganske så filmatisk, men dæven, en så vemmelig karakter skal man vente lenge mellom hver gang man får servert!

    Hardys sterke og ruvende tause gryntende karakter og LaBeoufs tidvis sjarmerende unggutt-naivitet trekker også opp, men det er nesten trist å se både Chastain og Wasikowska i så fattige og overfladiske roller. At det er Chastains karakter som faktisk ”bar” Hardy til sykehuset vies ikke engang oppmerksomhet med et bilde! Real mannssjåvinisme fra regissøren, i full vigør kan man slik si!

  2. Kristian Krogstad sier:

    Anbefaler å sjekke ut dokumentaren The Wild and Wonderful Whites of West Virginia fra 2009 som også omhandler samme tema. Winter’s Bone og Discovery Channel`s Moonshiners er også god tilleggsmateriale for de som har eller skal se Hillcoats film.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>