«Kon-Tiki»

Kon-Tiki (1950) – mer spennende uten spesialeffekter

Torsdagsfilmen arrangeres av de digitale cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim, og Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene som vises. Kalender og mer informasjon finner dere her. Kon-Tiki (1950) vises torsdag 6. september kl. 18.00 på alle cinematekene (unntatt Bergen, som viser den kl. 19). God film!

*

Det er ikke tilfeldig at de digitale cinematekene velger å sette opp Thor Heyerdahls egen Kon-Tiki (1950) som Torsdagsfilmen denne uken. Med den etterlengtede premieren på Joachim Rønning og Espen Sandbergs episke spillefilm i slutten av august er historien om flåten i vinden, slik den også var for over 60 år siden. I forkant av kinopremieren på fiksjonsversjonen ble det i sommer utgitt en ny, forseggjort DVD med Heyerdahls egen dokumentar – som inneholder både den norske utgaven og den Oscar-vinnende, amerikanske versjonen. DVDen inneholder også unike fargefilm-opptak fra ferden.

Heyerdahl og resten av mannskapets balsaflåte-seilas over Stillehavet ble verdenskjent, og skapte inntekter til å finansiere en rekke fremtidige ekspedisjoner. Filmen, som i større grad var et resultat av tilfeldigheter enn å være et ledd i en bevisst mediestrategi, var den store nøkkelen. Med på reisen hadde ekspedisjonen et 16mm opptrekkskamera, men filmopptakene de kom hjem med var i utgangspunktet så dårlige at de ikke kunne brukes til særlig annet enn å dokumentere at reisen faktisk fant sted. Heyerdahl var ingen filmskaper, opptaksforholdene var svært vanskelige og en del film ble ødelagt underveis. Det tok to år før svenskene Olle Nordemar og Lennart Bernadotte viste interesse. De forstørret opptakene fra 16mm til 35mm, og justerte på lysforhold, bildestabilitet, m.m. Den svensk-norske samproduksjonen fikk oppmerksomhet verden over, og amatøropptakene fra flåteferden endte oppsiktsvekkende nok opp med en Oscar-statuett for beste dokumentarfilm (som vi stolt har skiltet med som helnorsk, men som vi nok burde gi svenskene en del av æren for. Det var også svenske Nordemar som ble tildelt statuetten, ikke vår egen Thor Heyerdahl).

Nå er det heller ikke Heyerdahls evner som filmskaper eller filmens kvalitet i seg selv som gjør den interessant. Det er ferden i seg selv som er fascinerende, og det faktum at de på en slik ferd i 1947 har fått dokumentert reisen med levende bilder er en gave for ettertiden. Så er den da også rimelig sjarmerende i sin amatørmessige klossethet, og det er noe herlig norsk med uskylden og høfligheten som oser ut av de barske villmennene.

Et illustrert foredrag

Kon-Tiki åpner med argumentene til de som avfeide Heyerdahls oppsiktsvekkende teori om at beboerne i Polynesia har utvandret fra Sør-Amerika for hundrevis av år siden, og ikke fra områder i Asia som man alltid har trodd. Heyerdahl presenterer sine argumenter, og årsaken til reisen blir effektivt og informativt presentert; stakkato, med all konsentrasjon rettet mot å huske hva de skal si og på å snakke pent, presenterer de hverandre som om det var en gruppefremføring på ungdomskolen.

Likevel en sekvens som trygt kan plasseres på kontoen til filmens nevnte sjarm. I motsetning til den nye spillefilmen er fokuset før avreise på hvordan de fikk bygget flåten, og ikke på finansieringsproblemer. Oppbyggingen av filmen er veldig grundig – formen minner om et foredrag. Ettersom historien er såpass spesiell blir det aldri uinteressant – det er åpenbart viktig for filmen å få understreket hvor særegen og farlig ekspedisjonen var.

Heyerdahl snakker konstant på lydsporet og forklarer hva vi ser. Det blir fort mer spennende når flåten endelig er døpt av en kokosnøtt og setter kursen med passatvindene mot Polynesia. Fem nordmenn, en svenske og papegøyen Lorita skal sammen seile 8000 kilometer gjennom ukjent farvann på 9 tømmerstokker – som kun kan seile med vinden. Filmklippene er uten lyd, og det vi ser en slags montasje geleidet og forklart av Heyerdahls monotone stemme, men med en kjærkommen tørrvittig tone. Vi blir forklart og vist alt fra dagligdagse gjøremål til de truende farene midt ute på Stillehavet. Selv om bildene viser en del, er filmen hovedsakelig et illustrert foredrag presentert av Heyerdahl; det meste av historien får vi kun fortalt og ikke tilstrekkelig illustrert.

Papegøyen Lorita får vi derimot tilstrekkelig med bilder av.

Det vi ikke ser

Kon-Tiki-ekspedisjonen fant sted før mediene og moderne kommunikasjonsteknologi virkelig komprimerte verden, så bare det at seks skandinaviske menn uten sjøerfaring reiste ut på denne ferden er ren galskap. Og det de opplevde der ute i form av dyreliv – eller rettere sagt fiskeliv – er fortsatt spektakulært å se på. Store mengder velsmakende flyvefisk som lander og dør på flåten hver natt, uoppdagede fiskearter, den enorme arten dolfin (ikke delfin) og haier som nærmest konstant svermer rundt og under flåten – og som de fanger med et spyd når de føler for det – og ikke minst stimer av hval og den voldsomme skapningen hvalhai.

Filmen er altså et helt unikt dokument, selv om de mest spektakulære hendelsene unnslapp kameraet. Når stormene sto på som verst eller farene fra havet ble for store hadde de annet å tenke på enn å filme, men dette gjør dokumentaren desto mer interessant. Kon-Tiki er ekte vare, ingen filmtriks eller lurerier, og vi vet at de står midt på havet. Uten noen muligheter for å få hjelp, fotograferer de med sitt puslete 16mm-kamera haier på flåten og ikke minst den enorme hvalhaien som kommer i mot dem. Nettopp dette er også årsaken til at den kjente filmteoretikeren André Bazin la sin elsk på filmen:

Does the killer whale, that we can barely see refracted in the water interest us because of the rarity of the beast and of the glimpse we get of it, slight as it is? Or rather is it because the shot was taken at the very moment when a capricious movement of the monster might well have annihilated the raft and sent the camera and cameraman seven or eight thousand meters into the deep? It is not so much the photograph of the whale that interests us as the photograph of the danger. (Bazin, André (1967): What is Cinema?)

Hvalhaien nærmer seg flåten.

Dette er ikke ulikt hva Daniel Myrick og Eduardo Sanchez forsøkte å skape med The Blair Witch Project (1999) – avbilding av frykt og fare i seg selv. Det er ikke det vi ser, eller ikke ser, som gjør det spennende, men følelsen av at man er tilstede i øyeblikket. Nå gikk heldigvis Kon-Tiki-ekspedisjonen bra, men filmen kan både i sin tilvirkning og sitt uttrykk naturlig sammenlignes med det vi kaller found footage-film, som eksempelvis The Blair Witch Project i vår tid har har bidratt til å gjøre til en populær fortellerstil for skrekkfilmer – og mokumentarer som vår egen Trolljegeren (2010) fulgte opp igjen på sin måte. Her brukes det som et formgrep at kameraet skrus av når faren blir for stor. Forskjellen er at det aldri er på liksom i Kon-Tiki, og vi kan bare forestille oss det som vi ikke får se.

André Bazin beskriver filmen som den vakreste av alle filmer, samtidig som det egentlig ikke er en film i det hele tatt. Men dens problemer og svakheter beviser autentisiteten, igjen med Bazins ord: «The making of it is so totally identified with the action that it so imperfectly unfolds; because it is itself an aspect of the adventure». Denne egenarten gir filmen en helt annen kvalitet enn den nye spillefilmen til Rønning og Sandberg, som gjenskaper alt vi ikke ser. Fiksjonsutgaven mister denne nerven – at man er en del av øyeblikket.

En av de mange haiene de fanget opp på dekk. Haiene hadde så hardt skinn at de ikke klarte å drepe dem med kniven, de måtte binde de fast til de døde.

Mer interessant enn spillefilmen

I motsetning til Bazin synes jeg dog at teamet har klart å fange et knippe spektakulære bilder i Heyerdahls dokumentar, som den nevnte sekvensen med hvalhaien, men også av sprellende haier på dekk, flyvefisker og av den forliste flåten på korallrevet utenfor Raroia. Dramatikken vi aldri får se blir vi fortalt av Heyerdahl, med sin Filmavisen-retorikk og lakoniske avdramatisering.

Den pretensiøse og sta Heyerdahl vi nå kan se i skuespiller Pål Sverre Hagens skikkelse er ikke den som fremkommer i dokumentaren. Riktignok ser vi en stolt mann, men samtidig en som ikke har problemer med å se hvor dumdristig denne ferden var, med et mer rasjonelt blikk på forskningsverdien av reisen. Foruten dette inntrykket er ikke dokumentaren i særlig grad en film om menneskene ombord, men om turen i seg selv. Dette var også noe vi forventet av spillefilmen, men i mine øyne blir dessverre karakterene og dramaet på flåten forsømt i fordummende overfladiskhet, og fokuset rettes mot det spektakulære med den lille flåten på det store havet, og hva slags bilder spesialeffektene kan skape. Den tilbyr lite av det dokumentaren mangler, da karaktertegningene og de interne relasjonene fremstår tilgjort og derfor uengasjerende.

I så måte har Heyerdahls egen film langt større verdi enn spillefilmen, som trass imponerende illusjoner mangler den nære følelsen av å bevitne denne eventyrlige ekspedisjonen. Det er nok også grunnen til – som vi kunne lese i papirutgaven av Aftenposten 31. august – at spillefilmens suksess har ført til en enorm etterspørsel etter å se den originale dokumentaren. Den tilbyr noe annet, mer unikt og interessant, enn den halvsanne, pompøse popcorn-filmen som i skrivende stund fyller kinosalene.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 3 kommentarer

  1. Erik Jøgreid sier:

    Skal dere ikke anmelde spillefilmen?

    Mvh. Erik

  2. Magnus Nikolaisen sier:

    Det kommer en grundig analyse av spillefilmen snart :)

  3. Michael Wynn sier:

    Hei Magnus, jeg var også litt skuffet over spillefilmen, ikke på grunn av effektene som var fabelaktige, men fordi jeg syntes den manglet noe på drama siden. Jeg vet ikke riktig hva det var, men det var noe som skurret. Så syntes jeg den var for lik Max Manus tematisk. Max Manus sluttet med at Max satt og alene på frigjøringsdagen og smakte på frihetens pris, minnet om de døde vennene. Kon Tiki sluttet med at Heyerdahl står på stranden og smaker på suksessens pris, minnet om sin fraskilte kone. Jeg følte at jeg hadde sett denne slutten før, og jeg kunne ikke se hva hensikten med fortellingen skulle være når sluttpoenget var så likt det filmskaperne hadde i forrige film.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>