"The Ring" (2002)

Filmfrelst

Filmfrelst #103: Fokus på Skrekkfilm! Gjester: Fru Ekkel og Even Benestad

Vi har invitert med oss to av Montages-bloggerne til Filmfrelst-panelet denne gang, for å rote litt rundt i skrekkfilm-sjangeren.

Fru Ekkel er en av årets nykommere i bloggnettverket på Montages, og ekkelt.montages.no seilte raskt opp som en av de mest sprudlende sidene våre – mye grunnet hennes tentakkel-krydrete anmeldelser og usjenerte beskrivelser av filmer du ikke helt vet om du har mage til å se.

Even Benestad er dokumentarfilmskaper (Alt om min far, Pushwagner) og tiltrer som NFIs dokumentarfilmkonsulent i 2013. Even er en ivrig debattant i kommentarfeltene våre og har sin egen blogg på even.montages.no, der han tidvis lirer av seg urovekkende mengder detaljkunnskap om obskure subsjangre. Vi har forlengst notert Evens forkjærlighet for horror og italienske kultregissører…

Med disse to sjangernerdene i podcastpanelet, sammen med Montages-redaksjonssjef Lars Ole Kristiansen og Filmfrelst-vert Martin Sivertsen, byr vi herved på vår hittil mest bloddryppende episode.

God lytting!

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 72 kommentarer

  1. Terje Tiberius Mørk sier:

    Angående WOMAN IN LIZARDS SKIN, så er denne utgitt både på sone 1 og sone 2 (UK) i ukuttet versjon. Ref.: http://dvdcompare.net/comparisons/film.php?fid=6845

  2. Fredrik S. Hana sier:

    DVD-selskapet Mondo Vision har gitt ut 4 av Zulawskis filmer i lekre utgaver. En del av filmene hans er også utgitt på DVD i Polen og/eller Tyskland.

  3. Tusen takk for tips! Er inne på Mondo Visions hjemmesider nå – de var ikke snaue de utgavene der. Cashburn…

  4. Fredrik S. Hana sier:

    Har deres utgave av “La Femme Publique”; en lekker boks med masse kuli ekstra. Men filmen var derimot en sann prøvelse å komme seg igjennom.

    Kult at dere også nevner “I Saw the Devil”. En av mine favoritter. En hevn-film som tar noen steg ekstra enn hva du er vandt til.

  5. Fredrik S. Hana sier:

    En liten digresjon, Lars Ole. Er helt enig med at Genesis fra Grimes er årets feteste musikkvideo – så langt.

  6. Mektig kul, ikke sant? Grimes kan estetikk.

  7. Eirik Bjørnerud sier:

    Vil bare nevne noen som jeg kom på i farten som jeg ikke tror ble nevnt i podcasten. Ikke alle er like skumle, men er absolutt verdt å se i grøssersjangeren.

    – Diabolique
    – Exorcisten
    – The Descent
    – Evil dead
    – Halloween
    – American werewolf in London
    – The Mist
    – A nightmare on elm street
    – Invasion of the body snartchers (1956 versjonen)
    – The Phantom carriage

    Noen vil kanskje si at Diabolique er mer en thriller/mystery, men den er likevel absolutt verdt å se. Phantom Carriage er kanskje litt for gammel for mange, men spøkelseseffektene i denne filmen er ganske utrolig for sin tid, heller ikke noe spesielt skummel. Av de få filmene som har skremt meg de siste årene vil jeg trekke frem The Descent og Rec, den spanske orginalfilmen. Når det kommer til monsterhorror kommer jo de klassiske universal horror filmene ut på blu-ray i en samleboks en gang i Oktober. Kan være verdt å få med seg. Kan også anbefale distribusjonsselskapet Arrow Video, som de siste årene har sluppet masse bra horror fra blant andre Mario Bava, Dario Argento, Lucio Fulci osv.

  8. Eva Hjerkinn sier:

    En film som skremte vettet av meg når jeg var mindre var The Entity fra 1982

  9. Terje Tiberius Mørk sier:

    Ble inspirert av podcasten (som forøvrig var både interessant, underholdende og ellers god) til å se noe litt mindre god horror selv. Tenkte spesielt på dette med filmer man har skaffet seg som blir liggende på vent i opp til flere år. En slik film for min del er NIGHTMARE CITY av Umberto Lenzi.

    Tok denne frem i går, puttet på øreklokkene (kona hadde lagt seg) og klargjorde meg for italiensk/spansk zombiemoro. Filmen var faktisk ganske så underholdende til tross for dårlig sminke og som vanlig dårlig story. Mye kule shots, og absurde øyeblikk. Øksegale zombiemordere som invaderer tv-studio hvor det foregår arobics går foran som et førsteklasses eksempel.

    Å horror – jeg elsker dem.

  10. Terje Tiberius Mørk sier:

    Apropo THE DESCENT. Skal til London neste måned for å se SKYFALL – og skal da på kino sammen med blandt andre i følge med Neil Marshall. Utrolig; men sant. Klarer ikke helt å fatte at jeg skal på kino sammen med ham, men jeg klarer meg!

  11. Even G. Benestad sier:

    En viktig anekdote til Nightmare City…
    Ifølge Umberto Lenzi er det ikke en zombiefilm, men en «infiserte mennesker» film. Galningene har nemlig ikke reist seg fra graven, men snarere blitt smittet av kjemisk industri.

    Under er et morsomt intervju med Quentin Tarantino hvor han snakker om akkurat det.

    http://www.youtube.com/watch?v=qtR5Cxscnu4

  12. Eirik Bjørnerud sier:

    Har aldri tenkt det før du koblet sammen Nightmare city og Tarantino! Det kan vel ikke være tilfeldig at han som spiller hovedrollen i Nightmare city heter Hugo Stiglitz i virkeligheten, mens Til Schweiger sin karakter i Inglourious Basterds heter Sgt Hugo Stiglitz

  13. Fredrik S. Hana sier:

    Ah, vakre Hugo Stiglitz. Mesteren av det stiveste skuespill, men akk! – for en sjarm.

    NIGHTMARE CITY er en herlig film.

  14. Erik Vågnes sier:

    Underholdende podcast! Her er mine ti favoritter innen horror-sjangeren:

    1. Nosferatu (1922)
    2. The Body Snatcher (1945)
    3. The Innocents (1961)
    4. The Mummy (1932)
    5. Carnival of Souls (1962)
    6. Kaidan (1964)
    7. Don’t Look Now (1974)
    8. Carrie (1976)
    9. Eyes Without a Face (1960)
    10. Mulholland Drive (2001)

    Synes forresten Inferno av Argento er en flott film, selv om plottet ikke er så lett å følge. Hvem bryr seg om plott når man får servert glimrende atmosfære og en vill fargepalett som er en fryd for øyet? Den sekvensen Fru Ekkel nevner, hvor hun damen dykker ned i hullet i gulvet, er jo Argentos beste sekvens!

    Er også enig i at Blair Witch er en fryktinngytende film. Den og Exorsisten er vel de to som har gitt meg mest redsel i dagliglivet.

  15. Kult at du trekker frem Kaidan, Erik. Kanskje ikke den skumleste filmen jeg har sett akkurat, men utvilsomt en opplevelse på mange andre hold. Fikk veldig lyst å se den på nytt nå som den ble nevnt.

    Her er tre filmer som skremmer meg veldig på hver sin måte:

    Funny Games (1997)
    A Nightmare on Elm Street
    Ôdishon

    Å se [rec] som 16 åring var også noe å pisse i buksa av, men jeg aner ikke hvor godt den holder seg nå.

  16. Per Christian Walle sier:

    Kul podcast! Skrekkfilm er ikke helt min favorittsjanger men når jeg var yngre så jeg en del filmer som jeg kanskje ikke skulle ha sett. Filmer som The Thing (1982) og Halloween (1978) gjorde sterkt inntrykk, husker også med gru Hellnight og Poltergeist. På “eldre” dager er det veldig sjelden jeg orker skrekk men etter denne podcasten så merker jeg at sjangeren pirrer meg litt igjen…:)

  17. Even G. Benestad sier:

    THE OLDEST and strongest emotion of mankind is fear, and the oldest and strongest kind of fear is fear of the unknown – H.P Lovecraft

  18. Morsomt tema og nok en flott episode å lytte til!

    Men jeg forstår ikke helt hyllesten av Don’t Torture a Duckling som tidenes giallo-film. Den er jo også litt atypisk som giallo; det er barn, ikke ungjenter, som drepes. Den er ekstremt tematisk mørk, og tydelig samfunnskritisk, i motsetning til de mer lettbeinte giallo-filmene som forsvarer sin filmatisk kreative voldsforherligelse i enkel menneskepsykologi. Don’t Torture a Duckling er også ganske seigt fortalt, og jeg husker jeg ble overrasket/skuffet over den konvensjonelle mystery-fortellerformen, og den er aldri særlig spennende. Men for all del, filmen har en grusom atmosfære som er effektiv, og noen av scenene er virkelig gode. Men den er et godt stykke unna å være blant mine giallo-favoritter, knapt på topp 10.

    En annen ting: tilfeldighetene skulle ha det til at jeg i helga så The Uninvited Guest (spansk: El habitante incierto) som fru Ekkel anbefalte her. Jeg hadde sett meg ut den filmen siden jeg så og elsket regissørens Julia’s Eyes i fjor (som havnet på min toppliste for det året). The Uninvited Guest hadde mange av de samme kvalitetene, men det er en film det er umulig å diskutere uten å komme innpå spoilere, og det skal jeg ikke gjøre. Men ingen tvil om at Guillem Morales er en filmskaper å se opp for, og apropo giallo virker det som denne Morales har sett sin dose. Mye bra kameraføring og stemning, men foreløpig vil jeg anbefale Julia’s Eyes over den litt mer ujevne (men fortsatt veldig fornøyelige) The Uninvited Guest.

  19. Jonas Heitmann sier:

    Ikke kanske akkurat en skrekk film, men jeg ble veldig skremt når jeg så Riget, som forøvrig også var min ingang til Lars Von Trier sitt film klodie.
    Tror aldri jeg har blitt mer skremt en når Udo Kier fikk djevel horn, og intro filmen gir meg fortsatt frysninger nedover ryggen.

    Ellers kan jeg nevne skrekkfilmer som står meg nært til hjerte og som også har skremt skinnet av meg.

    Evil Dead
    Eaten Alive
    Invaders from Mars
    The Mist
    Halloween
    A Nightmare on Elm Street
    Friday the 13th

    Har alltid vært fan av slasher/horror filmer mens The Mist fikk meg til å bli redd fordi man så hvor langt menneske er villig til å gå i krisesituasjoner.

  20. RIGET må definitivt kunne regnes som skrekk! Høyt på min liste (selv om vi aldri snakket om den).

    Denne Filmfrelst-episoden ble jo tettpakket av titler, men likevel var det maaaange filmer og regissører vi aldri rakk å diskutere, så takk for alle innspill i kommentarfeltet – masse tips å ta med seg!

    Glad for at hele to stykker har nevnt THE MIST her. Undervurdert liten rakker fra Darabont.

  21. Dag Sødtholt sier:

    Trond: Julia’s Eyes var fabelaktig i siste tredjedel, der regissøren viser briljant sans for nerveslitende suspense-situasjoner. Men ellers satt jeg og akket og ojet meg over en historie som stadig fikk personene til å gjøre dumme ting fordi manuset krever det – i enda større grad enn det er vanlig selv i slike filmer. Eller var det noe som jeg misforsto?

  22. Even G. Benestad sier:

    Hei Trond Johansen!
    Giallo(gul) refererer til ryggen på Italienske kioskromaner. Begrepet rommer egentlig ganske mye. Don’t torture a Duckling er absolutt innenfor.

    Til og med Fulcis Perversion Story/One on top of the Other (1969) faller under kategorien, Giallo.
    http://www.youtube.com/watch?v=xZiO2T2y5gM
    Ifølge Lucio Fulci selv er sistnevnte den første Gialloen som ble laget. Noe som selvsagt er sludder, vås og vas. Blood & Black Lace fra 1964 er helt klart den første. I det minste om man linker sjangeren opp til «morder med sorte hansker» sjangeren.

    http://www.youtube.com/watch?v=q7rzysg9vu4&feature=related

    Skal man se sjangeren ut fra kioskbegrepet er det mer riktig at denne startet det hele.

    http://www.youtube.com/watch?v=hdDRdAheY3E

    En film som er verd å sjekke ut om man virkelig skal fordype seg i Giallo er svenske Mannekeng i Rødt(1958). En film Bava trolig kikket på noen ganger før han regisserte Blood & Black Lace…

    Jepp!

  23. Even G. Benestad sier:

    Her noen scener fra Mannekeng i Rødt. Legg merke til farger og ikke minst hvordan kameraet beveger seg.

    http://www.youtube.com/watch?v=SYlV24vz3sg

    http://www.youtube.com/watch?v=HdxVNIH2MjM&feature=related

    http://www.youtube.com/watch?v=90lZTDDqJk4&feature=relmfu

  24. Steinar sier:

    digg podcast. Vanskeligere å snappe opp gode horror-filmer enn andre filmer synes jeg. Spesielt av de nye som kommer.

    Uansett deler jeg Lars-Ole sin oppfatning med The Shining. Så den som 12-åring selv, og ble da vettaskremt når dama i badekaret våknet til livs. Så den ikke ferdig, og leste heller boka for å manne meg opp.

    The Omen må nevnes. Så den omtrent på den tiden da jeg skjønte hva 666 var og opp-ned kors. Det forsterket vel inntrykket den gangen. Okkultisme har alltid fenget.

    Ellers, må jeg jo si at Submission Part 2 var ekkel på en veldig annen måte en de andre filmene.

    Subconscious Cruelty orket jeg kun 4 min av… Det må da være det verste som er laget?

    Ellers vil jeg slå et slag for den svenske filmen “de okanda” eller the unknown fra 2000 eller 2001. Blairwitch project (som jeg ikke likte) opp ad dage, men bare så mye bedre da filmen har et formål. Hjelper vel på at de snakker svensk, og at den da virker “nærmere”.

    Av nyere filmer har jeg likt The Orphan (amerikansk). Ung jente som egentlig er gammel.

    Trick r Treat synes jeg var ganske så genial.

    Gamlingene i bilsetet fra Mulholland Drive har fulgt meg i mang et mareritt.

    Mange filmer jeg skal sjekke ut her.

  25. @Steinar: Kult at du nevner ORPHAN! Likte den veldig godt. Slemme kids utgjør jo nærmest en subsjanger, og selv har jeg alltid vært svak for Joseph Rubens utskjelte THE GOOD SON (i tillegg til selvfølgeligheter som THE OMEN). Har kjøpt men enda ikke sett THE BAD SEED, som jeg har trua på. Holder den mål?

    @Even: Wow, MANNEKENG I RØDT så fet ut – bestilles umiddelbart. Har du sett de andre filmene i “fargeserien” også?

  26. Even G. Benestad sier:

    Jeg har den gule bilen, men vet ikke om den inngår i fargeserien siden den er laget litt senere. Forøvrig har jeg ikke sett den enda:).

  27. @Even – Jeg er klar over giallo-opprinnelsen. Poenget mitt er at jeg opplever Don’t Torture a Duckling som litt atypisk for sjangeren, fordi den både i form og tildels innhold avviker litt fra de mest typiske giallo-filmene, eller ihvertfall de jeg liker aller best. Den er mer nøktern, realistisk, mørkere. Mens de giallo-filmene som ligger mitt hjerte nærmest er mer sprudlende, fargerike og enda mer sexy og blodige. Lizard in a Woman’s Skin er forøvrig min Fulci-favoritt, selv om den heller ikke har noe utpreget spennende plott, så elsker jeg dens visuelle kraft og drømmende vakre stemning. Jeg er forøvrig også veldig begeistret for Perversion Story som du peker til, og er enig i at det må sies å være en giallo.

    Men når det gjelder den første giallo-filmen, så er det vel ikke feil å si at det er The Girl Who Knew Too Much av Mario Bava? En stilsikker thriller/giallo med mye bra Roma-location å by på. Anbefales.

    @Dag – Finnes det en konvensjonell skrekkfilm som ikke i større eller mindre grad er avhengig av at hovedpersonen oppfører seg irrasjonelt? Det var ikke noe større problem for meg i Julia’s Eyes enn i andre lignende filmer. Men kanskje jeg i dette tilfellet ble altfor blendet av de mange filmatiske grepene som var rett opp min gate.

  28. Fru ekkel sier:

    Morsomt at du nevner den nesten okånda , “Det okånda” heeh, steinar. Er muligens min neste anmeldelse på ekkelt. Den gjorde virkelig inntrykk på meg i all sin enkelhet.
    Forøvrig tror jeg vi kunne snakket i 12 timer og ikke kommet halveis engang….
    Mange, mange viktige og ikke så viktige, men nevneverdige grøssere og reggisører, som vi ikke rakk og snakke om. – sånn er det når 4 nerder møtes og bare har to timer :)

  29. Dag Sødtholt sier:

    @Trond: Dette er naturligvis smak og behag som det er vanskelig å diskutere, men nøkkelordet i setningen min var (kursivert) “i enda større grad enn det er vanlig selv i slike filmer”. Det går an å spenne buen så høyt at den brister, og jeg er redd det gjorde det for meg når hovedpersonen bestemte seg for å bo i det skumle huset selv om hun nettopp var blitt blind, fordi hun ikke likte sykehus. Denne antipatien ble bare plutselig trukket opp av en hatt og kunne vært bedre forberedt slik at skurringen ikke ble så stor. På toppen av en del andre ting var jeg redd dette ble for mye…

  30. Even G. Benestad sier:

    Storveis!

  31. Fredrik S. Hana sier:

    Er det noen som kjenner til svenske “Besökarna” fra 1988? Så den for et par år siden og mener den hadde et par virkelig skremmende scener.

  32. Jeg skulle akkurat til å anbefale BESÖKARNA. Etter min mening den mest skremmende skandinaviske grøsseren som noensinne er laget. Helt fenomenal stemning i den, spesielt midtakten. Kan minne litt om THE ENTITY på mange måter, i blandet litt GRUDGE og demonfilm.

  33. Fredrik S. Hana sier:

    Kanskje jeg må finne frem VHS’en og ta et gjensyn. Husker at enkelte scener gjorde vondt i sjelen.

  34. Fru ekkel sier:

    ÅÅÅÅHHH Husker mannen i huset våkner på natta og kona ligger og ser på han i mørket, men når han skrur på lyset, så sover hun..!!! Og den hæsjens tapeten på barnerommet. Brukte lang tid på å finne denne igjen i “voksen “alder fordi jeg ikke husket tittelen. Fikk tak i den først i fjor og hadde et gledelig gjensyn på vhs.

  35. Akkurat den scenen du nevner der har hjemsøkt meg lenge, Fru Ekkel. Jeg merker jeg fikk gåsehud bare av å lese posten din.

  36. Tore Andre sier:

    Ser “Besökarna” selges både på CDON og Platekomp.

  37. Jeg MÅ få sett denne! Lenge avvist av meg fordi coveret har sett så teit ut, men Thor Joachim overbeviste meg for en stund siden – og nå forsterkes det ytterligere av Fredrik og Fru Ekkels rapporter.

  38. Fru ekkel sier:

    Jeg lovte å linke til Woman in black, men det viste seg at tube har fjernet noen deler av filmen, desverre.

  39. Lars Ole, vær obs på at åpningen av BESÖKARNA er litt cheesy (selv om den har en artig SHINING-referanse helt i starten…og forsåvidt i den gradis mer irriterte familiefaren), men midtpartiet er ganske fenomenalt.

  40. Filmjunkiene sier:

    Veldig bra episode! Kunne godt vart 3 timer til. Er så mye en kan snakke om. Bra dere fikk sporet dere inn på Romero på slutten. Satt og ventet på det!

    Jeg ble forøvrig også veldig positivt overrasket over “Insidious”. Når det kommer til James Wan var jeg aldri helfrelst på “Saw”. Syntes “Death Sentence” var en ålreit reimagining av “Death Wish”, men hadde null forventinger til “Insidious”. Så den alene sent på natta en gang, og den var jo faktisk skikkelig creepy og original. Absolutt verdt å sjekke ut.

    “Mannekeng i rødt” ser forøvrig veldig nice ut. Kan se noen likheter med Bavas “barnevognkjøringer” i “Blood & Black Lace” ja.

    -Aleksander

  41. Artig at dere nevner filmene til Aja. Piranha og The Hills Have Eyes likte jeg svært godt. Nå har jeg hatt Insidious liggende altfor lenge. Etter å ha hørt denne podcasten,må jeg nesten sjekke den ut. Hva synes egentlig skrekkfilm-gjengen om The Conjuring,Silent House og nyinnspillingen av The Evil Dead?

  42. Even G. Benestad sier:

    Av de tre filmene du nevner har jeg bare sett The Conjuring. Selv om den ikke er så innovativ som mange hevder er det en bra horrorfilm. Særlig er første delen krypende. Den beste horrorfilmen jeg har sett den siste tiden er Sinister med Ethan Hawke. Selv om den som de fleste grøssere kludrer det litt til på slutten holder den virkelig lenge. Nyinnspillingen av Evil Dead har jeg rett og slett hoppet over. Traileren antydet at det er en litt sjarmløs oppdatering med enormt mye blod. Personlig liker jeg bedre de isende filmene. Slike som gjør at jeg bare vil skru på lyset. Uten at jeg gjør det:).

    • Sinister var en av de bedre jeg selv har sett også. Og som du sier er både den og The Conjuring best i starten. The Conjuring ble mye svakere jo mer den viste. På slutten var den så lite subtil at det var som å ha lyset på, midt på høylys dag ;-) Men ekkel stemning og relativt gode gjennomførte horrorfilmer. Begge to.

  43. Even G. Benestad sier:

    Det der er og blir et problem med moderne horror. I dag kan man vise alt og det virker som om størsteparten av publikumet også ønsker å se hele kaka. Før i tiden måtte man holde tilbake siden effektmakeriet hadde sine klare begrensninger. I tillegg ble mange av de beste filmene laget på marginale budsjetter. En av de filmene som har skremt meg mest er Texas Chainsaw Massacre. Det er ikke mye blod i den, men tankene og fantasien gjør mer enn alle bildene de kunne brukt. Da regissør Tobe Hooper laget oppfølgeren puttet han inn alt gørret han ikke hadde råd til i den første, og det hele fremstår som rimelig tåpelig. Særlig scenen på broen i starten. Jeg var ærlig talt 12 år da jeg så den og selv da tenkte jeg… HÆ? Når det er sagt sov jeg ikke på flere dager siden mamma hadde sagt at drapene i filmene var ekte. Det ga meg dårlig samvittighet…

    • Hahaha :-) Jeg hørte det i podkasten, og må si at jeg lo godt for meg selv da :-) For øvrig en herlig podkast om en sjanger, som av grunner du kommer inn på, ikke er like sterk i dag. Det gjør jo at filmer som Sinister og The Conjuring faktisk skiller seg ut – i positiv forstand.

  44. Gleder meg veldig til å se «The Conjuring»! Hadde planer om å gjøre det før jeg skulle ferdigstille årslisten, men tiden strakk ikke til. *plasseres øverst i bunken as we speak* (Har for øvrig nettopp begynt på serien HANNIBAL, som har noen ganske fantastiske horror–innslag…)

  45. THE CONJURING er helt OK, men MAMA er virkelig årets beste horrorfilm! En helt annen klasse.

    • Mama er en typisk PG-13-film med for mange dataeffekter. Den har noen gode scener, men bruken av for mange dataeffekter ødelegger det positive filmen klarer å skape når vi skal skvette litt. Jeg kan jo bare nevne karakteren til Jessica C, grusom. Filmen minte meg om Darkness Falls, du vet, den onde tannfeen. ;)

      Synes nå The Conjuring er MYE bedre, greit at slutten er litt svak, men fy pokker, filmen har noen intense scener og klappesekvensen er jo fantastisk!

      Selv er jeg stor fan av franske Inside, det er en film jeg kan se igjen og igjen. Så mye energi og galskap, samtidig har den en ekkel og trykkende atmosfære grunnet skuespilleren som spiller den gale dama.

    • Oi, her er jeg nok HELT uenig med deg, Captain Charisma. Synes ikke det er en typisk P-13 film i det hele tatt. De to første aktene er virkelig creepy og ganske restriktive i sine effekter. Sisteakten er mer åpen og eksplisitt og nesten ‘fantasy’-aktig (her kommer del Toro-elementet inn), men utrolig flott i sin iscenesettelse. Jessica Chastain er helt fantastisk (som vanlig) i en helt uventet rolle.

      Jeg synes THE CONJURING er effektiv for det den er (den er da også blant mine hederlige omtalte i år), men MYE, MYE mer konvensjonell i sitt uttrykk — litt sånn PARANORMAL ACTIVITY-aktig — og på langt nær så creepy.

      Men sånn er det med skrekkfilmer; vi reagerer veldig forskjellig på ulike uttrykk. Et godt eksempel er THE GRUDGE, som for meg er en av to skrekkfilmer i mitt liv som virkelig har hatt en traumatisk effekt på meg (den andre er ALIEN som jeg så som unggutt). Jeg fikk knapt sove på to uker, og jeg så den som voksen mann i 30-årene! Jeg ble ekstremt overasket da jeg senere leste kommentarerer på internett om at den ikke var spesielt skremmende for noen; at den bare var ‘helt grei’. Jeg kunne ikke fatte og begripe at noe som var så traumatisk for meg — som gikk så langt inn i sjel og marg — kunne være så lite engasjerende for andre. Men det forteller oss altså noe om hvor forskjellige triggerpunkter vi har i denne sjangeren.

    • Ja, du sier mye riktig Haga, med unntak av karakteren til Jessica C. ;) Jessica er en god skuespiller, men å se en voksen dame oppføre seg som en sint tenåring, beklager, det fungerer bare ikke for min egen del. Hele karakteren var elendig skrevet.

      Jeg er for øvrig enig i at Mama har enkelte gode scener, spesielt er møtet med ungene for første gang ganske ekkelt med måten de beveger seg på og slutten overrasket meg på en positiv måte. Men filmen ble for glatt og tenåringsvennlig. Jeg hadde gledet meg til filmen, men for min del ble med noen gode scener som kunne vært mye bedre uten dataeffekter. Jeg følte ikke filmen var myntet på meg i det hele tatt.

      Skal sies at jeg elsker litt trege grøssere som kryper godt under huden, derfor elsker jeg The Conjuring. Gamleskolen, spesielt filmer fra 70-80-tallet er filmer jeg trives med. The Conjuring holder igjen og igjen, det elsker jeg. Jeg elsker også Evil Dead (nyinnspillingen), to forskjellige filmer, men der satt jeg og gliste, for filmen hadde ikke noe humor og volden var grafisk og skal vi si nydelig? Ja, jeg er en av dem som liker nyinnspillingen mer enn originalen.

      Ju-on-filmene er skremmende de, er enige i det. Har sett alle filmene, har noen klaustrofobiske scener de filmene. Ringu er favoritten min, og siden jeg er så sinna på dataeffekter, se bare på nyinnspillingen der de ødelegger etter min mening en av tidenes beste scener. Du vet nok scenen jeg mener hvis du har sett filmene. Jeg var i slutten av tyveårene når jeg først så Ringu, og jeg holdt på tippe bakover i stolen av skrekk. Og jeg er ikke av den typen som blir lett skremt, jeg har sett det meste. A Tale of Two Sisters er også en annen favoritt, fantastisk atmosfære i den filmen også.

      Så konklusjonen er samme som din konklusjon. Vi reagerer ulikt, og selv om man har sett det meste, så dukker det opp filmer som fremdeles kan trykke på de riktige knappene.

    • Jeg opplever ikke Chastains rollefigur som en ‘sint tenåring’. Hun er en typisk voksen rockejente som i starten virker litt apatisk til situasjonen, men som så gradvis vokser som omsorgsfull morsfigur. Scenen der hun holder yngstejenta hardt inn til seg til sistnevnte resignerer og aksepterer henne er jo utrolig rørende! Chastain er dessuten veldig flink til å holde akkurat nok igjen til at det ikke blir rent melodrama.

      Nei, jeg må si likte rollen hennes veldig godt.

    • Jeg ser den, jeg kjøper den ikke, når en karakter kan kastes i søpplekassa. Sint rockeberte som nærmer seg 40 fungerer bare ikke. Jeg ble bare flau og irritert.

      Vi kommer aldri til å bli enige Haga, det viktigste er at du fant noe positivt her med denne etter min mening latterlige karakteren som selvsagt får følelser mot slutten av filmen. Jeg klarer ikke denne type karakterer lenger, jeg blir bare gretten av å tenke på henne. ;)

    • He, he….ja, ser at vi har en veldig forskjellig opplevelse av både rollefigur og film forøvrig her, og det er helt fair.

  46. Even G. Benestad sier:

    Mama? Det er det verste. Den sto jeg med i hånden på Platekompaniet for bare få dager siden uten å handle. Akk. Da shopper jeg den til helgen. Film på Lørdag!

  47. Dag Sødtholt sier:

    Apropos debatten om horror og antydningens kunst. For ikke så lenge siden så jeg The House of the Devil, som var nesten uutholdelig ekkel siden den holdt igjen og holdt igjen. Den ble mer eksplisitt etterhvert, uten å overdrive. Dere som har greie på det – er dette en moderne klassiker?

    • Moderne klassiker var kanskje å ta i, men det er en kult- og kritikerfavoritt. Flott film.

    • Ja, det er kanskje litt tidlig å utrope «The House of the Devil» til en moderne klassiker, men i min bok er den i alle fall den beste horror-filmen siden «Martyrs». Det var faktisk vanskelig å holde ut visningen, så motbydelig skummel var den, og dét med en svært elegant bruk av filmatiske virkemidler. Som Dag skriver holder den igjen og igjen og igjen, så mye at man blir helt gal av å vente på det fryktelige som man vet befinner seg der oppe i andreetasjen.

      Den fantastiske scenografien og syttitallskoloritten bidrar sterkt til helvetesfølelsen. «The House of the Devil» blir i grunnen en psykologisk grøsser av godt gammelt merke, hvilket er overraskende, med tanke på at premisset høres ut som en typisk haunted house-slasher. Anbefaler til alle som ønsker seg en søvnløs natt!

    • Om House of the Devil falt i smak anbefaler jeg å ta en titt på Ti Wests øvrige filmografi. Det å skru stemningen sakte til over tid er felles for dem alle sammen – alle jeg har sett, i alle fall.

    • Dag Sødtholt sier:

      Har allerede Innkeepers liggende!

  48. Dag Sødtholt sier:

    Det hører med til historien at jeg så House of the Devil sent på natten, ja så sent at det hadde blitt morgenkvisten, når bygningen jeg bor i begynner å våkne til liv. Å begynne å høre lyden av tunge skritt i leiligheten over var ganske spesielt, som et akkompagnement til scenene der jenta i hovedrollen hører mystiske skritt ovenpå. (Hvis jeg ikke blander sammen med en annen film.)
    Det pistolskuddet som kom, den første voldshandlingen, etter “årevis” med venting var også ekstremt sjokkerende.

  49. Even G. Benestad sier:

    Når man ser en horrorfilm kan være viktig nok det. For meg er det best å se dem passe sent, helt alene og med headsett slik at hva som helst kan hende i virkeligheten uten at jeg hører noe som helst. Ganske guffent. Jeg har fått en artig plugin på Mozilla som gjør det mulig å se Netflix den amerikanske utgaven. Der ligger det en gamle grøssere. Til og med en rekke Mario Bava filmer har fått sin plass der. I tillegg er det noen dokumentarer om horror som er verd å få med seg. Sjekk…

  50. Mama blir nevnt her også, og den var god. Likevel ikke SÅ god at den danket ut The Conjuring og Sinister. CGIen ødela mye for meg, samt at den føltes litt for pen og ryddig – på en måte.

  51. Nå har jeg sett «The Conjuring». Likte den veldig godt, hovedsakelig fordi det er en old school spøkelseshus-film, som klarer å holde på intensiteten nesten hele veien. Det koker litt over mot slutten, men samtidig er det som skjer såpass fælt at jeg fortsatt fikk en følelse av uro i kroppen.

    Generelt synes jeg nesten alltid horror-filmer er på sitt mest intense i midtpartiet – også de virkelig gode. Første akt vies som oftest til eksposisjon, for å etablere rollefigurene og settingen. Siste akt ender som oftest med å forløse skrekken fremfor å dyrke den, fordi det ukjente dukker frem fra skyggene og skal konfronteres. Midtpartiet er stedet hvor filmskaperne – såfremt de har et godt utgangspunkt og er i stand til å skape suspense – kan bade i skrekken, holde tilbake, erte tilskueren med fryktingytende innslag og leke seg med det faktum at vi enda ikke vet hva som foregår. Dette gjelder som sagt nesten all horrorfilm, til og med min hellig gral «The Shining». Det er fortsatt intenst når Jack Torrance bikker fullstendig over i galskapen og svinger øksa rundt, men de virkelig gåsehudfremkallende øyeblikkene oppstår når vi ikke vet hva Overlook skjuler; når Danny sykler rundt i korridorene og vi bare venter på at han skal «shine» frem fryktelige hendelser fra fortiden.

    «The House of the Devil» er også et eksempel på dette, selv om klimakset/forløsningen kommer uvanlig sent. Jeg har sett «The Innkeepers» av samme regissør, jamfør Geirs kommentar, men selv om den var underholdende hele veien, var jeg ikke i nærheten av å oppleve det samme ubehaget når jeg så den.

  52. Even G. Benestad sier:

    En film som faktisk ikke forløser seg i tradisjonell forstand, og som virkelig klarer å skape uhygge i lang tid etter rulleteksten er Ringu. Filmen slutter når den fremdeles er på topp. Hele ideen med å sende karakterene ut på en reise vi har sett før uten at det gir noen forløsning er helt fantastisk. Dessverre ødelegger oppfølgeren mer eller mindre hele universet. I det minste slik jeg ser det…

  53. Da har jeg sett Insidious også. Den litt spesielle seansen mot slutten var litt skuffende,men jeg synes lydbildet var enormt godt. Mange elementer fra gode, gamle skrekkfilmer. Var et par karakter av typen eldre damer som ikke fikk ut sitt potensial grunnet dårlig skuespill,men det skadet ikke filmen SÅ mye. Klarte å leve meg inn i filmen uansett :-)

  54. Even G. Benestad sier:

    En annen film som fungerte svært godt helt til ettertekstene er den første SAW filmen. Til tider er den ganske amatørmessig skrudd sammen og skuespillet henger ikke på greip fra tid til annen, men tvisten på slutten! Jeg så virkelig ikke den. De andre i serien kan man godt la være å se selv om jeg hygget meg med flere av dem. Grusomhetens teater:).

    • Jeg er helt enig. Den første fikk meg helt hekta, selv om den tider tøyer strikken hva gjelder skuespill. Alle de andre var ikke mye å skrive hjem om. Saw II hadde for øvrig en OK tvist, men resten der var jo ikke helt på høyde med den første filmen. Huff…

  55. Even G. Benestad sier:

    Saw serien blir i overkant mye gørr etter hvert. Noe som er greit fra tid til annen, men samtidig går de fort i glemmeboken. Skummelt er det ikke…

    For øvrig er det en tittel som poppet opp i hodet mitt, Short Night of Glass Dolls fra 1971 regissert av Aldo Lado. Samme mann som sto bak Last House on the Left kopien, Night Train Murders. Sistnevnte har ikke mye for seg.

    Short Night of Glass Dolls derimot er en ganske smart liten sak. Vær forberedt på at midtpartiet er rimelig kjedelig. Slutten er WOW. Den er blant mine topp ti JAIKS øyeblikk. Premisset er enkelt. En tilsynelatende død mann blir funnet i parken, men kroppstemperaturen holder 37 grader. Mannen er skinndød og prøver å tenke seg frem til hva som har skjedd samtidig som legene diskuterer om de skal obdusere eller ikke.

    • Dag Sødtholt sier:

      House of Whipcord, er det en klassiker? Så den for et års tiden siden og ble overrasket hvor velspilt kvinneskikkelsene i det private fengselet var, og filmens atmosfære generelt. Meget sobert til å være en film med røttene i exploitation-film.

  56. Even G. Benestad sier:

    House of Whipcord er fin. Pete Walker er en regissør som er verd å sjekke ut. Han er veldig variabel, men det som sitter er artig. Han har definitivt sin egen stil. For øvrig ligger også flere av hans filmer på Netflix.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>