«The Master»

Anderson, Malick og Polley fenger kritikerne i Venezia

Litt over halvveis ut i årets filmfestival i Venezia har et bredt spekter av filmer resultert i like varierte kritikker. Enkelte verk har imidlertid høstet sterkere jubel enn andre, kanskje særlig Terrence Malicks To the Wonder, Sarah Polleys Stories We Tell og Paul Thomas AndersonThe Master.

Et våkent øye vil merke seg at alle de tre ovennevnte er filmskapere med minst én fot plantet i amerikansk filmindustri (Polley er kanadisk). Det er kanskje slik at engelskspråklig film generelt sett får mest oppmerksomhet av media i forbindelse med store filmfestivaler, men blant flere internasjonale kjenninger på Venezia-programmet er det disse tre som har vært nærmest tung kritikerhyllest.Xan Brooks fra The Guardian går så langt som å påstå at «The 69th Venice film festival felt flat and pallid until The Master rode in and turned it Technicolor» og slår på stortromma med fem av fem stjerner til Andersons sekt-epos. The Playlist beskriver filmen som regissørens «most complex and distinctive film to date». Ikke akkurat moderat ros. The Master får vanlig kinopremiere på amerikanske kinoer 14. september, og det blir først etter det klart når filmen kan ha norsk premiere.

Sarah Polley, som beviste at hun duger som regissør ved siden av skuespillerkarrieren med Away From Her i 2006, skuffet en del kritikere (deriblant oss i Montages) med sin kinoaktuelle Take This Waltz. I Venezia rettet hun opp inntrykket med sitt smalere dokumentarprosjekt Stories We Tell, der hun går i dybden om historien til sin egen familie. The Guardian brukte ikke opp alle lovordene på The Master og ga også Polley full pott etter Venezia-visningen, mens Guy Lodge i Variety skriver at Stories We Tell er «another delicate, surprising reflection on intimate relationship politics from the young Canadian». Verdt å merke seg er at Polleys dokumentar inneholder en tvist underveis, som visstnok gjør at filmen beveger seg i en litt annen retning enn planlagt.

Vi skal ikke avsløre hva det dreier seg om, men enkelte kritikere har spekulert i hvorvidt Polleys oppdagelse er oppriktig eller fabrikkert. Neil Young i The Hollywood Reporter er blant skeptikerne og spør «could the whole project actually be some cruelly elaborate, rug-pulling game with audience expectations and prurient curiosity?». Han gir likevel positive skussmål til Stories We Tell, som i alle tilfeller later til å være et særdeles spennende og personlig film-essay. Filmen består visstnok av materiale fra familien Polleys hjemmevideoarkiv og nye intervjuer, ikke så langt fra Montages-favoritten Tarnation i formen.

Ikke overraskende har kompromissløse Terrence Malick mottatt noe mer varierte tilbakemeldinger på sin nye film, etter visningen av det som nesten kan virke som et hastverksarbeid fra Malicks side. Det er bare litt over ett år siden publikum i Cannes satt fjetret tilbake etter premieren på The Tree of Life, men nå er altså Malick – viden kjent for sitt bedagelige arbeidstempo – allerede tilbake med et nytt verk i To the Wonder. Filmen blir av flere kritikere sammenliknet med The Tree of Life; på bakgrunn av de poetiske naturskildringene, den hviskende fortellerstemmen og en tematikk som tidvis kretser rundt nåde, tro og kjærlighet. Oliver Lyttelton hos The Playlist mener at To The Wonder er mer ektefølt og tilfredsstillende enn sin forgjenger, og påpeker også at dette er Malicks første film med en fullstendig kontemporær historie, noe som gir den «a pulse and vitality that we’ve found lacking in the last few pictures». Alt tyder på at Malicks siste verk er mer nedtonet og mindre ambisiøs enn The Tree of Life – egenskaper mange av kritikerne regner som positive.

Men ikke alle er like begeistret, blant dem Todd McCarthy i The Hollywood Reporter. I en omtale som nærmest koker av frustrasjon gir han en beskrivelse av filmen som uengasjerende og tom. Mye av dette har med Ben Afflecks hovedrollefigur å gjøre: «In fact, he doesn’t get to do much of anything except look sullen, grim and/or blank in the back of or on the edge of shots while the camera emphasizes the woman». Til tross for enkelte kritiske røster (inkludert noe buing under premieren) har To the Wonder likevel fått en jevnt over stødig mottakelse.

Terrence Malicks «To The Wonder».

Senere denne uken vil nok to andre amerikanske filmskapere skape mer blest i Venezia, når Harmony Korine og Brian De Palma har sine premierer på henholdsvis Spring Breakers og Passion. Dette er to regissører som på hver sin måte har en kompromissløs tilnærming til filmmediet, og som muligens vil skape grovere skiller blant kritikerne enn de øvrige, amerikanske festivalfilmene. Det har dessuten ikke bare vært amerikanske oppturer fram til nå i Venezia; Jonathan Demmes musikkdokumentar Enzo Avitabile, Music Life ser ikke ut til å være en ny musikalsk suksess à la regissørens Stop Making Sense, skal man tro The Playlist med flere. Amerikansk-iranske Ramin Bahrani er tilbake med sin første spillefilm etter finfine Goodbye Solo, men har mottatt spredte reaksjoner for At Any Price, som ser ut til å være et sjanglende steg nærmere mainstream-sfæren.

Blant filmene fra andre land enn USA og Canada som også har mottatt en del positiv omtale er britiske Joe Wrights filmatisering av Anna Karenina. David Gritten i The Telegraph gir filmen fire av fem stjerner og konkluderer med at «Wright seems to have aimed for a visual equivalent to Anna’s helpless passion, one to overwhelm audiences with lustrous images and dizzying movement. He just about gets away with it.» En annen favoritt blant mange er Ulrich Seidls Paradise: Faith, den andre delen i regissørens ambisiøse Paradis-trilogi, som begynte med Paradise: Love i Cannes (hele trilogien får norsk kinodistribusjon).

Også arabiske Wadjda er verdt å merke seg: som første spillefilm skutt i sin helhet i Saudi-Arabia, attpåtil av en kvinne, er den en interessant kuriositet. Til tross for at filmen var vanskelig å få realisert på grunn av religiøse restriksjoner, har resultatet fått gode tilbakemeldinger i sideprogrammet New trends in world cinema. Ellers er det alltid spennende når Olivier Assayas (Carlos) kommer med ny film, og i Après Mai («Something in the Air») er det en ung kunstnerspire og hans venner som danner utgangspunktet, der de befinner seg i et revolusjonssultent Paris anno 1971. Både Screen Daily og The Playlist savner interessante karakterer i fortellingen, men mener Assayas’ formspråk er ypperlig.

Vi kommer tilbake med mer Venezia-stoff utover uka!

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>