Midtveis i Kari Anne Moes dokumentar Til ungdommen forteller Johanne, en av filmens fire hovedpersoner, om sine opplevelser på Utøya den 22. juli i fjor. Hun forteller om det å løpe og gjemme seg, bli vitne til flere av massemorderens drap, ligge og vente på at morderen skal komme, og hvordan hun og venninnen til slutt klarer å komme seg bort fra øya på en båt.

Dette er filmens sterkeste scene. En intens monolog som levendegjør den personlige opplevelsen på en gripende måte. Det er forsiktig og nøkternt gjort, langt fra enhver billig sensasjonalisme, og ikke noe kikkhull inn i denne delen av Johannes liv. Vi får høre om skrekk og de mest grufulle opplevelser på en direkte, men balansert måte. Her forteller Johanne om hvordan hun trykker seg mot en revne i fjellet og holder seg i skjul. Mens dette foregår griper hun en stein. Hun knuger denne steinen, holder den i hånden, helt fram til hun kommer hjem nærmere klokken tre på natten denne dagen. Senere kommer hun tilbake til dette, og beskriver hvordan hun opplever tiden etter 22. juli som å ha en depressiv tyngde i sitt indre, en stein som bare ligger der og tynger.

Scenen er også som en tung stein i selve filmen, som bare ligger der, men som likevel markerer et grufullt før og etter. Før og etter 22. juli 2011. Scenen er et svart hull som suger all energi til seg. Til ungdommen er også som en sten som man knuger i hånden, som ligger tungt inne en etter visningen.

Fire portretter

Til ungdommen er både et portrett av fire unge ungdomspolitikere, og samtidig et bilde på den engasjerte norske ungdommen. Vi møter Johanne fra Arbeiderpartiets ungdomsforbund, Henrik fra Fremskrittspartiets ungdom, Sana fra Sosialistisk ungdom og Haakon fra Unge Høyre. De er alle ivrige og naive, på terskelen til voksenlivet, og brennende opptatt av politikk. Vi møter dem når de i hver sin ungdomspolitiske organisasjon lærer å bli gode debattanter og politikere, som skal gjøre en innsats i det forestående skolevalget i 2011.

Kari Anne Moes film er en prosessdokumentar i dobbel forstand. Den starter med å skildre den prosess de fire går gjennom når de lærer seg det politiske håndverket. De lærer å debattere og dermed gjøre en innsats for sine partier i forberedelsene til skolevalget. 22. juli markerer så et dramatisk vendepunkt, og etter dette skildrer filmen en helt annen prosess, der de fire har mindre roller. Nå er det prosessen etter massakren som står i fokus, og hvordan både Norge som nasjon og enkeltmennesker forsøker å finne tilbake til hverdagslivet igjen. Johanne står her i en særstilling, og noen av filmens såreste scener er knyttet til hennes sorgarbeid og bearbeiding av opplevelsene. I denne siste delen av filmen skildres også konsekvensene av 22. juli i skolevalget og i ungdomspolitikken.

Filmen var påbegynt før Utøya-massakren, og ble drastisk endret etter det som skjedde. Produksjonsprosessen har derfor vært ekstra vanskelig – fra å være én film ble det en helt annen. Dette og Utøya-massakrens rolle i filmen medfører at Til ungdommen blir en noe ujevn og splittet opplevelse. Begge de to prosessene som skildres er interessante, og filmen har detaljer og øyeblikk som både er avslørende og gripende, men klarer ikke helt å forene de to. Den har også en stor dose underfundig humor, som er en god motvekt mot det alvor som preger filmens siste del. Her er ikke minst alle detaljene om hvordan Johanne blir bråmoden gjennom sine opplevelser på Utøya viktige, og de gir oss litt andre bilder og opplevelser enn det som tidligere har preget representasjonen av Utøya-massakren.

Til ungdommen er et gruppeportrett og samtidig en skildring av fire engasjerte ungdommers politiske liv. Det er deres politiske erfaringer som er utgangspunktet, og regissøren vever sammen små glimt av de fires liv i ungdomspolitikken med scener der de forteller om seg selv. De ser rett inn i kamera, og gir oss noen glimt bak den politiske fasaden. Dette er ofte slående små øyeblikk med stor presisjon, og som gir små innblikk i deres liv og tankeverden. Dette er noe av det mest vellykkede i filmen, fordi disse scenene er så direkte og har en mer ”rå” kvalitet enn resten. Det er likevel ikke politikerne Sana, Johanne, Haakon og Henrik som er det viktigste, men snarere det rent allmennmenneskelige ved de fire. Det fokuseres også mer på det de har til felles enn det som skiller dem, til tross for at de står for veldig forskjellige holdninger og politiske idéer i sine forskjellige ungdomsorganisasjoner. Alle er de nervøse når de lærer seg det politiske spillet, alle har konkurranseinstinkt og ambisjoner om å bli viktige i sine partier.

Til ungdommen er imidlertid ikke noen psykologisk eller sosial studie, og egentlig får vi vite ganske lite om bakgrunnen til de fire hovedkarakterene. Noen innblikk i deres liv får vi, for eksempel i Haakons tragiske familiehistorie, eller at Henrik vil gjøre alt for sin mor som har oppdratt ham på egenhånd, men til syvende og sist er det en mosaikk av små overflateøyeblikk filmen samler og viser fram. ”Det er viktig å huske hvor du kommer fra”, sier Henrik fra Fremskrittspartiets ungdom, men filmen er relativt lite interessert i å skildre hvor de fire egentlig kommer fra, og familiebakgrunn og fortid kommer kun til syne i små glimt. Heller ikke spørsmål om klasse eller hudfarge blir vektlagt. Til ungdommen er ikke noe inntrengende gruppeportrett som går i dybden verken psykologisk eller politisk; vi får lite innblikk i drivkreftene bak det politiske engasjementet. Det tas bare for gitt, fordi de representerer den gode og sympatiske norske ungdommen.

Den avpolitiserte politikken

Utgangspunktet for filmen er politikken, men Til ungdommen er bare i begrenset grad interessert i politikk. Det er menneskene i politikken som skildres, og til tider føles de fire som langt på vei frikoblet fra sine politiske standpunkter. Riktignok får vi glimt at hvor viktig konflikten mellom Israel og Palestina er i flere partier, og først og fremst for Henrik, som vi for en kort stundt følger på en ekskursjon til Midt-Østen, men skillene mellom partiene kommer kun fram i små slagord og glimt, som at Sosialistisk Ungdom er for integrering, rettferdighet og like vilkår for alle, mens partiene på høyresiden mest vil kutte skatt og gi enkeltmennesker flere valgmuligheter.

Langt på vei lykkes Til ungdommen med det merkelige mesterstykket å avpolitisere politikken, slik at alt til syvende og sist handler om et vagt ungdommelig engasjement. Det er sympatisk at regissøren ikke ønsker å slå politisk mynt av Utøya-massakren, og heller ikke ønsker å være for partisk og polemisk, men i prosessen med å fokusere på de fire ungdomspolitikerne blir de fire som ungdommer langt viktigere enn de fire som politikere. Da kan man spørre seg: Hvorfor da velge politikere, hvis deres politiske standpunkter ikke egentlig betyr noe? Det kan synes som om politisk engasjement som sådan er interessant og beundringsverdig, uansett hva det er man står for. Dermed har regissøren tatt politikken ut av fortellingen om disse fire ungdomspolitikerne. Resultatet er en film med flere kvaliteter, men som ikke vil annet enn å gi en oppbyggelig hyllest til norsk ungdom. Det er et nysgjerrig og sympatisk prosjekt, som tidvis også føles lunkent, i grunnen uten andre hensikter enn å komme tett inn på fire ungdommer før og etter 22. juli.

Her er framstillingen av Henrik ekstra interessant. Han rammes av 22. juli på en helt annen måte enn Johanne. Han må ikke løpe for livet, eller se sine venner og partifeller bli drept, men føler en ekstra tyngde fordi massemorderen har en bakgrunn i sin egen ungdomsorganisasjon. Det er sympatisk at Til ungdommen ikke gjør for mye ut av dette, men aspektet burde likevel blitt utforsket litt mer. Istedenfor å spørre om politiske standpunkter virkelig har en betydning, og at det å velge et parti framfor et annet virkelig betyr noe, ender framstillingen av Henriks nederlag med en serie vignettaktige scener der vi får sympati med ham fordi han også taper en viktig fotballkamp i regnet. Dette skaper en humoristisk og litt rørende scene, men er symptomatisk for filmens manglende vilje til å ta opp det som egentlig er felles for de fire – nemlig deres politiske valg og holdninger.

At filmen ikke er nevneverdig interessert i selve politikken, og ikke har noen klar sak, idé eller problemstilling, gjør den vag, ufarlig og stemmeløs. Til ungdommen vil rett og slett for lite. Den har et stort bankende hjerte, og vi kommer tett på fire norske ungdommer, men uten at vi egentlig lærer dem å kjenne eller virkelig forstår deres politiske engasjement.

Feelgood-dokumentar

Til ungdommen er på mange måter en typisk norsk dokumentar av i dag. Den er et gruppeportrett opptatt av å skildre prosesser, ikke idéer. Den er opptatt av inntrykk og øyeblikk, av verdens sanselige overflate og menneskelige mangfold, slik dokumentaren kan fange dem inn i pregnante og pussige episoder og glimt, men går ikke i dybden på noen områder. Den er mer av en utvidet reportasje enn en egentlig dokumentar. Den klarer det kunststykket å være en slags feelgood-dokumentar til tross for Johannes sterke vitnesbyrd og den smertefulle prosessen etter 22. juli. Det er selvsagt ikke noe direkte galt i dét, men filmens overflatiske holdning til sine temaer og de som skildres, forhindrer at tilskuerne virkelig kan bruke filmen til selv å reflektere omkring engasjement og holdninger.

Til ungdommen er typisk fordi den er en slags filmatisk human interest story, der menneskene bak kulissene i ungdomspolitikken blir skildret; den er en dokumentarisk feature-artikkel som skildrer personer med hovedvekt på innlevelse i personenes private liv og følelser. Møter med de fire hovedpersonene fanges inn, og tilskuerne skal føle sympati med personene som skildres. «Feature-filmen» er ikke noen dyptborrende analytisk eller kritisk journalistisk genre, men snarere en type filmjournalistikk der det viktige er en forsiktig nysgjerrighet på enkeltpersoners dagligliv. Til ungdommen er et flettverk av hverdagsmøter, et gruppeportrett som også sier noe om livet i Norge, men på en myk og ufarlig måte der all sosial diskusjon eller politiske holdninger reduseres til allmennmenneskelige hverdagsøyeblikk. Dette er først og fremst lørdags-Dagbladet i dokumentarfilmform.

For to år siden ertet jeg på meg NRK da jeg i en bloggartikkel hos Rushprint forsøkte å se nærmere på denne typen film, som det har blitt stadig flere av i Norge i de siste årene. Jeg kalte denne typen dokumentar for soft documentary, fordi den vek unna alle harde diskusjoner. Et av eksemplene jeg trakk fram den gangen, og som vakte harme hos NRK, var serien De som bygger landet. Denne dokumentarserien er, i likhet med Til ungdommen, håndverksmessig upåklagelig, full av pussige øyeblikk og møter med hverdagsmennesker, samtidig som den lykkes med å unngå å egentlig snakke om arbeid og arbeidere. De er mennesker, men deres status som arbeidere er tonet ned, og selve arbeidslivet forsvinner til fordel for finstemte møter med hverdagsmennesker. Til ungdommen gjør det samme med politikken, som mest av alt blir et påskudd for å skildre fire ungdommer.

Sten i hånden eller i skoen?

La det være sagt: Til ungdommen er ingen dårlig film. Den er sympatisk og bærer et stort hjerte, og er full av fine detaljer som gjør at den er vel verdt et kinobesøk. Johannes’ vitnemål om hva som skjedde på Utøya er hjerteskjærende, og både prosessen med å lære seg å bli en god politiker og det å bearbeide sjokk og sorg er spennende temaer. Likevel blir ikke regissør Kari Anne Moes film tilstrekkelig interessant og føles ikke spesielt viktig.

Til ungdommen er som en stein som tynger i hånden en kort periode, men som nok kan vise seg å være litt forglemmelig. Jeg skulle ønsket at filmen hadde gått dypere inn i sitt stoff – våget å problematisere og stille flere spørsmål. Jeg skulle ønske at politikken ble satt mer under lupen, og at det ikke var likegyldig hvilket parti man representerte og arbeidet for. Jeg skulle også ønske at filmen gikk enda nærere inn på de fire ungdommene den følger.

Mest av alt skulle jeg ønske at filmen ikke bare var en stein som lå der og tynget i hånden, men som kanskje var mer av en stein i skoen, som hadde en større uro og som irriterte og gnagde litt mer. Da hadde filmen ikke bare blitt enda bedre, men kanskje også hatt større funksjon – både i ungdomsmiljøer og i vårt sjokkskadde land.