«Mer eller mindre mann»

Analysen

Mer eller mindre mann (2012)

Denne filmens tittel – ”Mer eller mindre mann” – avslører også tematikken i verket: det finnes forestillinger om hva en mann er og bør være – og hovedpersonen lykkes mer eller mindre med å leve opp til disse forestillingene.

Mange vil hevde at dette har vært det bærende temaet i norsk film på 2000-tallet. Denne gangen handler det om 35 år gamle Henrik (spilt av Henrik Rafaelsen) som gjennomgår en krise idet han konfronteres med voksenlivets realiteter. Igjen aktualiseres altså den betimelige debatten om menn i norsk film. Denne diskusjonen er imidlertid også blitt så forutsigbar, så inngrodd, så refleksmessig at før Mer eller mindre mann hadde hatt premiere dukket det opp flere blogginnlegg og kronikker som tok utgangspunkt i den uten at forfatterne hadde sett annet enn traileren (se her og her). Debatten er dessverre blitt så generell at den bommer på målet.

Svaret på spørsmålet om hvorvidt Mer eller mindre mann bidrar med noe nytt til det forslitte temaet er både ja og nei. Filmen viste seg iallefall å være noe annet enn det jeg hadde forventet, og ikke minst annerledes enn diskusjonen rundt den på forhånd hadde båret bud om. På mange måter er hovedpersonen Henrik annerledes enn de fleste av mennene som har vært så sentrale i norsk film. Dette er ikke ynglingen som får panikk når kjæresten gir ham ekstranøkler til leiligheten (som i Buddy, 2003) eller mannen som tilsynelatende har forspilt alle sjanser (som i Nord, 2009). Hovedpersonen her har, i alle fall på overflaten, tatt alle nødvendige steg inn i voksenlivet. Han er i et forpliktende forhold, han og samboeren, Tone (spilt av Janne Heltberg), har kjøpt en rekkehusleilighet i et fint strøk, han kjører en fin bil, de venter barn, han har gjort karriere og har en uspesifisert, lite stimulerende, men godt betalt jobb.  Og alle disse stegene har han tilsynelatende tatt uten å protestere.

Mer eller mindre manns mest originale bidrag til den allerede rike floraen av menn på norsk film er kanskje skildringen av hvordan et såpass tilsynelatende komplett voksenliv kan være bygd på et vaklevorent fundament, på snarveier og uavklarte målsetninger. Og hvordan dette skrøpelige byggverket kan falle sammen når det møter motstand. Henriks voksentilværelse er full av midlertidige fluktmuligheter. Den lekne, ironiske tonen han og Tone har sammen er en del av kjemien og attraksjonen mellom dem, men den skaper også stadige muligheter for å avvæpne enhver alvorlig diskusjon med hjelp av tøys. Han omgås fortsatt med en stusselig kameratgjeng bestående av usjarmerende infantile barnemenn som Henrik egentlig synes å ha vokst fra. Og hver gang han og Tone havner i konflikt, drar han hjem til sin mor; de spiller enkle stykker for firhendig piano sammen, hun serverer saft og sjokoladepudding med vaniljesaus og kommer med formaninger om at han må spise ordentlig og ikke jobbe seg i hjel.

Henrik og Tone danser ironisk til Lionel Ritchie.

Det mest kjennetegnende ved dialogen i Mer eller mindre mann, som har fått mye skryt for sin naturlighet og troverdighet, er at den i stor grad er ikke-meningsbærende, ordene Henrik ytrer er like tomme for innhold som det absurde forretningsspråket han taster inn på datamaskinen på jobben: bestående av fantasier, omskrivninger, preget av en stadig søken etter fluktveier. På sett og vis er hele filmen en pedagogisk skildring av den smertefulle prosessen mot hvordan hovedpersonen skal kunne formulere tre setninger om hvordan han føler seg på slutten av filmen.

Og her tar regissør Martin Lund også for seg noen ytterligere forventninger til mannsrollen som ikke har vært like fremtredende i andre norske filmer: idealet om å lide tappert i stillhet. Henrik tier om det han er redd for, han klarer ikke og ønsker ikke å sette ord på sine bekymringer. Men han lykkes likevel ikke med å bite i seg smerten. Frykten kommer i stedet til uttrykk gjennom stadig rarere, stadig mer ubehagelig og grenseoverskridende adferd. Han er mistenksom og usikker overfor alle han møter, han ødelegger stemningen i sosiale situasjoner og distanserer nye bekjentskaper fra seg i flere effektive scener.

Det aller beste ved filmen er det nyanserike samspillet mellom Henrik Rafaelsen og Janne Heltberg, preget av intelligens og musikalitet, av en emosjonell ærlighet og overbevisende nærhet. Leken har tilsynelatende alltid vært en del av forholdet mellom de to. Én ting er at de nye rammebetingelsene, det nye ansvaret gjør at det ikke lenger alltid passer like godt å leke, visse ting blir for alvorlige til å spøke med. Men man kan også forestille seg at Henriks rølp var mer sjarmerende før, det er som om angsten og desperasjonen han ikke vil snakke om i stedet siver ut i de stadig mindre tiltalende spilloppene han kommer med. Henrik og Tone har sikkert iscenesatt fiktive krangler på kjøpesentret før, men de har kanskje ikke nødvendigvis inneholdt replikker som «Jeg kan hente telys hvis du tar den jævla aborten» eller «Jeg skal slå deg så hardt i magen at ungen renner ut.»

Utsagnene blir problematiske, ikke bare fordi de sies av en vordende far til sin gravide samboer, men først og fremst fordi den spøkefulle tonen ikke tar bort tvilen om at han gir uttrykk for et ubevisst ønske. Det har sikkert alltid vært elementer av noe makabert og innforstått i tonen mellom de to, men alt Henrik sier for å sjarmere samboeren i denne filmen er voldsfantasier, han er en «kjip, voldelig mann» som noen ganger skal voldta, andre ganger drepe henne (i en scene forsøker han å avspore en diskusjon om oppførselen sin natten før gjennom å late som at han kveler henne med en pute). På samme måte forandrer han alle tilløp til nærhet mellom de to til seksuelle tilnærminger med en enestående mangel på timing.

Filmen hadde antageligvis vært enda bedre hvis Tone også var utstyrt med noen særegne karaktertrekk og hvis hun hadde andre problemer og dilemmaer å forholde seg til enn en trøblete samboer. Det er symptomatisk at i de scenene hvor Tone ikke lenger er overbærende, men i stedet fortvilt og sint, så relateres dette alltid til kvalme, kramper og andre fysiske plager ved graviditeten, som en slags mangel på overskudd til Henriks påfunn.

Henrik søker hele tiden ensomheten, og det vanligste motivet i filmen er av hovedpersonen alene: alene i badekaret, alene foran speilet, alene idet en dør lukkes foran ham, alene i bilen, alene på øde gressplener og tomme gater nattestid, alene på et hotellrom, alene foran fjernsynet. Filmen er proppfull av slike bilder til den grad at de mister sin effekt. I en fin tagning forlater han festen de arrangerer i rekkehusleiligheten med samboerens kolleger fra forlagsbransjen. Kameraet følger ham fra stuen, men beveger seg på utsiden av huset, langs mursteinsveggen til de igjen møtes foran inngangsdøren. Han får stå der alene en liten stund, men bildet fylles snart av andre gjester som går ut for å røyke. Og han må videre, forlater bildet og går inn i natten, inn i mørket i mer enn én overført betydning.

Denne repetisjonen av motiver er også én av grunnene til at Mer eller mindre mann ikke fungerer helt som film. Den er for flat, for udynamisk, for monoman. Den oppholder seg hele tiden dypt inne i Henriks hode, i hans begrensede følelsesliv og opplevelse av verden og seg selv. Valgene han må gjøre er for enkle. Det er ingen vanskelige dilemmaer han eller vi må forholde oss til. Morsbindingen er åpenbart usunn, vennegjengen er åpenbart dårlig selskap. Den gjennomsympatiske samboeren er utvilsomt det beste som kunne ha hendt ham. Han har bare ett valg, og det er å ta seg sammen. Sjangermessig fungerer filmen heller ikke helt som komedie, den skaper ubehag oftere enn latter.

Martin Lund har likevel skildret enkelte originale perspektiver på den gamle historien om den 30-årige mannens vegring mot voksenlivet. Verre er det at filmens ideer om hva dette voksenlivet går ut på er så banale. I én av filmens første scener ber Tone Henrik om å danse uten ironi. Hvorfor, spør han. Fordi det er fint, svarer hun. Han får det ikke til, men hun klarer det. Og særlig mye lengre enn dette kommer aldri filmen i spørsmålet om hva det egentlig vil si å være mann, eller voksen, eller menneske, for den saks skyld.

Med denne ekstremt trivielle scenen (som er blitt flittig tatt i bruk i markedsføringen av filmen) som et slags anslag for resten av handlingen, plasserer dessverre Mer eller mindre mann seg i en tradisjon som har vært minst like beklemmende på 2000-tallet som debatten om mannen på norsk film: opphøyingen av en slags tom ”inderlighet”, av det naive og banale, ideen om at alt som mangler ironi har et slags moralsk overtak uansett hvor grunt og infantilt det måtte være.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 6 kommentarer

  1. Tore Andre sier:

    Litt synd at såpass godt skuespill, enkeltscener og antydende gode forsøk på “nye” fremstillinger og problemstillinger forsvinner såpass mye i rot og overdrivelser.

    Har fremdeles store problemer med denne filmen, hvorfor en film som tross alt fremstår såpass realistisk og troverdig har en så ekstremt overdrevet mannskarakter i sentrum, uten at det heller blir særlig morsomt som komedie…. :/

  2. Mats Flåten sier:

    Jeg må si meg uenig med mye i denne analysen, spesielt denne delen: “Valgene han må gjøre er for enkle. Det er ingen vanskelige dilemmaer han eller vi må forholde oss til. Morsbindingen er åpenbart usunn, vennegjengen er åpenbart dårlig selskap. Den gjennomsympatiske samboeren er utvilsomt det beste som kunne ha hendt ham. Han har bare ett valg, og det er å ta seg sammen. Sjangermessig fungerer filmen heller ikke helt som komedie, den skaper ubehag oftere enn latter.”

    Jeg vil forsvare filmen ved å minne andre lesere som ikke har sett filmen om at disse konklusjonene er særdeles subjektive. Personlig mener jeg at disse valgene ikke nødvendigvis er så enkle å ta. For eksempel: er det nødvendigvis feil å beholde den gamle vennegjengen selv om den består av barnslige, uambisiøse menn med et “lavkulturelt” perspektiv på livet? Hvorfor skal man ikke kunne fleipe og le med sine beste venner om det gjør deg glad?

    Jeg er også uenig i at filmen ikke fungerer som komedie, jeg sliter med å komme på en norsk film som har fått meg til å le like mye som denne, og jeg var ikke alene om det, hele Sal 5 på Saga kino lo med meg fra start til slutt.

    Jeg tror “Mer eller mindre mann” er en film som splitter publikum veldig, enten så treffer den deg eller så treffer den deg ikke. Kanskje Eirik Frisvold Hanssen rett og slett er for voksen?

    Hilsen mann, 25

  3. Tore Andre sier:

    Mats; Hei, vil bare kommentere litt av det du sier… Selvsagt trenger man ikke kaste sine eventuelle neandertalske enkle kamerater på dynga, selv om man skulle få seg ei litt mer fornuftig dame. Problemet med dette i filmen syntes i hvert fall jeg personlig at ga uttrykk for at “slik er mannfolk generelt”, altså enten slik enkle og barnslige, eller snørrhovne, vindrikkende intellektuelle, slik vennene hennes er.

    Dermed oppstår denne svært provoserende enkelheten i dette ekstreme skillet på to typer mannfolk, for de aller fleste av oss er da ikke slik?! Vi er noe midt i mellom disse to typene, uten at dette blir kjedelig fordet, ikke sant?!

    Det er videre vanskelig å ikke være småfrekk i kjeften mot folk som synes denne filmen er hysterisk morsom; den er helt tydelig laget AV og FOR nettopp dere! Folk som ler av promp og fis, i stedet for å bli provosert over hvor ufattelig kjedelig, lite givende og interessante dere er! Håper du/dere tar dette med et smil, for jeg regner med du er enig tross alt?! ;)

    Jeg kan selv være fullstendig enig i at artikkelskriveren og meg selv inkludert nok er alt for voksen av meg til å finne denne filmen morsom, så der har du helt rett. Bare så trist likevel da, at man ikke kan klare å lage en film om den norske mannen som tross alt i svært mange andre tilfeller er mye mer voksen, skikkelig og beundringsverdig enn hva Henrik i filmen er! Hva er vits med å sette mannen anno 2012 slik sykt langt tilbake liksom?!?

    Vi er da alle forskjellige, heldigvis, og noen er bare svært mye enklere og overflatiske enn andre…men dere om det. :)

  4. Mats Flåten sier:

    Jeg er helt enig i at de fleste av oss er noe midt i mellom de to ekstremene som blir skildret i filmen, meg selv inkludert liker jeg å tro. Men hvor interessant hadde det vært om alle filmer handlet om “vanlige” mennesker? Jeg tror ikke Martin Lund hadde som mål å lage en hyperrealistisk film om gjennomsnittsmannen anno 2012 – hvis det var det du forventet så skjønner jeg at du ble skuffet. Han har derimot satt en del ting veldig på spissen, og dette blir i filmen veldig godt kommunisert av Henrik Rafaelsen som åpenbart har et godt humoristisk anlegg. Dette synes tydeligvis veldig mange er morsomt! Helt greit at ikke alle synes det, men er det virkelig grunnlag for å sette disse i bås som enkle og overfladiske?

    Av ren nysjerrighet hadde det vært interessant å vite hvilke filmer du mener er veldig morsomme. Kanskje tilogmed norske?

  5. Eirik Frisvold Hanssen sier:

    Takk, Mats, for interessante innvendinger. Det er få ting det er så moro å være uenig om som film. Hvis det er slik at jeg er blitt for voksen til å sette pris på filmer med 35-åringer i hovedrollen er jo det forstemmende, isåfall bør jeg ta en lang, alvorlig samtale med meg selv. Men du leser inn litt mye i det jeg har skrevet, så kanskje jeg bare har uttrykt meg utydelig.

    Jeg er f.eks. helt enig i at denne typen livsvalg selvfølgelig ikke er enkle å ta, de fleste har nok hatt søvnløse netter over langt mer ubetydelige bagateller. Så jeg har ikke noen problemer med troverdigheten, at Henrik går gjennom en krise. Men måten alternativene blir lagt frem i filmen mener jeg er for enkel, det er liksom ingen dilemmaer å forholde seg til, ingen motstand, ikke noe konfliktstoff – og derfor blir filmen også litt flat.

    Vennegjengen opplever jeg som slitne og krampaktige. Kanskje filmskaperen har ment noe annet, men jeg synes ikke det virker som at Henrik har det så gøy sammen med dem eller får noe særlig ut av det, snarere at han oppsøker dem fordi det er lett og kravløst, en midlertidig fluktmulighet. Men dette handler om rollefigurene i filmen. Jeg synes ikke det er noe galt i å holde kontakt med vennene sine. Jeg synes ikke at det er galt å ha det gøy. Jeg nevner jo også at forholdet til moren er usunt – det betyr ikke at jeg mener at voksne mennesker ikke burde ha kontakt med foreldrene sine.

    Om filmen fungerer som komedie eller ikke er selvfølgelig, som du skriver, veldig subjektivt. Jeg synes filmen har mange kvaliteter, men den kommer aldri helt igang. Men det var interessant å lese at ikke bare du lo, men også hele Saga 5. Jeg så filmen to ganger i Trondheim i løpet av premierehelgen. Nesten ingen lo av noe som helst. Hvorfor filmen åpenbart traff ett publikum, mens morsomhetene falt på steingrunn i møtet med et annet er vanskelig å svare på (er filmen for sofistikert for trønderne? er trønderne for sofistikerte for filmen?), men det sier noe om hvor forskjellige tilskuere er og at to visninger av en og samme film kan være utrolig ulike. Jeg skulle gjerne ha opplevd filmen sammen med publikummet du beskriver. Jeg vet ikke om jeg hadde likt filmen bedre, men det hadde vært en helt annen filmopplevelse.

  6. Tore Andre sier:

    Både hovedrollen spilt av Rafaelsen, mye av manus, og mye filmteknisk er i aller høyeste grad godt gjort i filmen, bare for å ha sagt dét liksom…

    Ellers trenger det ikke nødvendigvis være så fælt negativt å ‘sette folk i bås’ rent humormessig, bare fordi de liker enkel humor. Men om man liker slikt, ja så er de vel overflatiske til en viss grad, ikke sant?

    Det er mange som drar utsagnet med at “det er vel ikke noe interessant å se en film om vanlige mennesker vel”… Dette tror jeg ikke på i det hele tatt! Filmhistorien har da utallige eksempler på dette… Hva ER et vanlig menneske da? Jo, det er jo hummer og kanari og kan videre være så ufattelig mye, inkludert hysteriske, ufrivillige, sære, uventede og ekstreme hendelser, mennesker og enkeltscener.

    I “Mer eller mindre mann” er ikke Henrik begge deler, han er ekstrem, og gestalter nærmest utelukkende uvoksne, late, feige lettfattelige løsninger på hverdagens problemer, noe jeg personlig ikke synes er morsomt i det hele tatt, bare trist tafatt, hjelpeløst og flaut.

    Mye av dette tror jeg at jeg føler fordi Henrik er satt inn i denne realistiske settingen, hvor mye rundt ham er så hverdagslig og kjent at han selv dermed skiller seg ALT for kraftig ut. Hadde hele tonen i filmen, inkludert andre karakterer, hendelser og filmatisk friskere uttrykk også vært litt mer slik, ja så kunne dette kanskje blitt en helt annen komedie? Slik Henrik er fremstilt oppleves han rett og slett totalt malplassert…

    Vel, nok om dét, i frykt for å gi inntrykk av at jeg ikke har humor så må jeg bare pressisere at det er noe jeg i aller høyeste grad har. Selv setter jeg ufattelig høy pris på en velfungerende komedie, aller helst nettopp slike hverdagslige underfundigheter og skildringer av det dagligdagse livet. Slik sett er nok britisk humor, både på film og tv. av aller største favoritt hos undertegnede.

    Men amerikansk slapstickhumor kjenner jeg at jeg setter mindre og mindre pris på, hehe… Har man sett en mann skli på en banan en gang, ja så har man liksom sett det…

    Når det gjelder bestemte filmer jeg personlig har ledd godt av kan nevnes alt ifra britiske Shaun of the Dead/Hot Fuzz, Superbad (2007), Monty Phyton, Little Britain, o.l., til norske “En ganske snill mann”, “Eggs”, “O’Horten” til noe eldre som Fleksnes, m.m.

    Kan i det hele tatt le av veldig mye, som sagt mest nettopp når man behandler mennesker på en gjenkjennelig og morsom måte. Ganske ironisk da at “Mer eller mindre mann” ikke funka for meg…

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>