Ambivalent trailer til Steven Spielbergs Lincoln

Vi har knapt fått fordøyd War Horse og Tintin før Steven Spielberg allerede er tilbake med ny film – den lenge etterlengtede Lincoln, som har norsk kinopremiere 1. februar 2013. Nylig ble den aller første traileren sluppet; en trailer med både interessante og noe urovekkende momenter.

Lincoln har spunnet rundt i Spielbergs prosjektkalender siden 90-tallet i en eller annen form, og flere ganger blitt annonsert som det ‘neste’ prosjektet uten at det har blitt noe av. Litt som Jurassic Park IV (kan noen se å få laget denne, for svingende svarte!). Jeg bestemte meg derfor for å distansere meg fra alt sammen helt til jeg så noen faktiske klipp fra filmen. Vel, for et par dager siden ble den første traileren sluppet, så da kan vi i hvert fall slå fast at den omsider eksisterer. Så er spørsmålet om glimtene antyder at de årelange forventningene er innfridd eller om den er for diffus til å avgjøre noe som helst.

For å være ærlig, sitter jeg igjen med miksede signaler. Det positive først: Den ser uforlignelig vakker ut. Borgerkrigsscenen minner mye om de skittenvakre innstillingene fra War Horse – bruntoner, gjørme, røyk og matte uniformer. Mange av scenene i Lincolns kontor, samt i rettssalen er badet i Spielbergs varemerke – massivt motlys; lys som brukes mer til å skjule enn til å avsløre. Det samme gjelder de langsomme, elegante kjøringene. Som vi er blitt vant med de seneste årene iscenesettes regissørens idémyldring av stjernefotograf Janusz Kaminskis sylskarpe øye.

Det kan virke som om Daniel Day-Lewis gjør en litt uvant tolkning av tittelkarakteren ved å være  mer nedtonet; litt mindre stereotyp enn den baritonrøstede, superhelt-aktige tolkningen vi har sett i tidligere filmatiseringer, eller Gregory Pecks trendsettende opplesning i Aaron Coplands velkjente Lincoln Portrait. Det lover godt. Sally Field og Tommy Lee Jones pleier også å levere varene, selv om glimtene var litt for korte til å slå fast noe særlig om prestasjonene i dette tilfellet.

Allikevel sniker det seg inn en liten frykt for det jeg kaller Amistad -effekten. Mistforstå meg rett, jeg synes Amistad (1997) er en god og undervurdert film, men John Adams’ (Anthony Hopkins) slutt-appell til rettsalen mot slutten av filmen går over noen grenser, etter min mening. Store, litterære ord vokser seg enda større gjennom John Williams’ retorisk ladede blåsere mens rommet bades av oransjefargede lyskilder i en nesten 10 minutter lang sekvens. Den står i ganske ubehagelig kontrast til filmens edruelighet forøvrig.

I traileren til Lincoln hører vi igjen John Williams‘ tolkning av Coplands vidåpne Americana-intervaller. Dette er en type musikk han behersker godt og som høres nydelig ut på CD (Amistad, Saving Private Ryan, American Journey osv.), men som av og til overlesser Spielberg-øyeblikkene mer enn de har godt av. Jeg hadde innerst inne håpt på noe mer nedtonet; kanskje mer i estetikken til Munich (2005). Litt mindre ærbødighet, litt mer ‘grittiness’.

Kombinert med det visuelle uttrykket og The Gettysburg Address på dialogsiden, er det en viss fare for at dette blir nok en pompøs propagandafilm – om enn en usigelig vakker en – om den ikoniske presidenten. Forhåpentligvis er det imidlertid bare trailerens innsalgsstrategi og ikke et signal om filmens gjennomgangsestetikk. Som alltid med Spielberg – mitt største filmskaperidol – tillater jeg meg å være optimistisk. Ta en titt og fortell oss hva dere selv tror: