«Twelve Monkeys»

Coup de Coeur

Twelve Monkeys (1995)

Artikkelen inneholder spoilere.

Når jeg tenker på regissør Terry Gilliam, nok hovedsakelig på grunn av hans fortid i Monty Python, forbinder jeg ham med lystig komikk – selv om den tidvis er absurd og grotesk. Det krever likevel ikke mange sekunders ettertanke for å se de mørkere aspektene ved filmene hans: kampen mot et totalitært samfunn i Brazil (1985), nedturen etter en syretripp i Fear and Loathing in Las Vegas (1998), barnet som utsettes for død og forsømmelse i den gjennomgående ubehagelige Tideland (2005).

Disse filmene har imidlertid det til felles at de er bekmørke komedier, nesten tegnefilmaktige i sitt uttrykk. Med et mer nøkternt og realistisk utseende (relativt sett) er Twelve Monkeys (1995) den av Gilliams filmer som gir dette mørket mest tyngde. I tillegg tar den pessimismen fra Brazil – som på flere måter er beslektet med Twelve Monkeys – til fascinerende høyder.

I en dyster, men ikke altfor fjern fremtid (år 2035 visstnok, selv om dette ikke uttales eksplisitt) har et virus utslettet så godt som hele menneskeheten, og den lille prosentandelen som overlevde har søkt tilflukt under jordoverflaten. Den voldelige fangen James Cole (Bruce Willis) blir plukket ut som «frivillig» til å utføre et viktig oppdrag: å reise tilbake til 1996, året da viruset brøt ut, for å samle informasjon om det. Håpet er å finne en umutert variant av viruset som kan brukes til å lage en kur, og eventuelt spore opp terroristgruppen «De tolv apers armé» – som mistenkes for å stå bak spredningen av det. Den upålitelige tidsmaskinen sender Cole gjentatte ganger til feil tid, i første omgang til 1990, hvor han blir innlagt på mentalsykehus og møter psykiateren Kathryn Railly (Madeleine Stowe) og sinnsyke Jeffrey Goines (Brad Pitt). Underveis begynner en drøm Cole har drømt så lenge han kan huske, hvor han som ung gutt ser en mann bli skutt på en flyplass, å gi stadig mer mening.

Bruce Willis og Madeleine Stowe.

Produksjonsprosessen var påbegynt da Gilliam ble involvert i prosjektet, med et manus han ikke hadde bidratt til, i motsetning til hva som var tilfellet med de tre overnevnte filmene. Således var premissene trolig lagt for at Twelve Monkeys skulle bli en noenlunde ordinær spenningsfilm, og i forhold til Gilliams andre filmer fremstår den også som nettopp det. Derfor er det for meg særlig interessant hvor lite håpefull den er – at den av hans filmer som på overflaten er hans mest tilgjengelige samtidig er verket som i størst grad bryter med forventningen om en lykkelig slutt. Faktisk er konklusjonen allerede gitt, i og med at Coles tilbakevendende drøm i virkeligheten er et fortrengt minne. Det han ser er sitt voksne jeg som blir drept idet han skal til å stoppe mannen som vil bli ansvarlig for virusspredningen. Dette blir vi presentert for allerede i åpningsscenen, og menneskeheten, for ikke å snakke om protagonisten selv, er dermed fortapt fra starten av.

Den verdenen som historien utspiller seg i ser heller ikke ut til å kunne reddes, hverken før eller etter virusepidemien. I 2035 er den folketom, mørk og kald, og 90-tallets USA er også temmelig ugjestmildt skildret, allerede temmelig dystopisk i sitt uttrykk. Gatene er skitne, dekket av søppel og uteliggere, og bygningen som huser mentalsykehuset Cole havner på ser ut som skrekkfilmutgaven av et sykehus, med veggene dekket av flassende maling og rust. Om ikke verden plutselig skulle gå under, ser det i alle fall ut som om den holder på å lide en langsom og smertefull død. Vitenskapsmennene som sender Cole tilbake i tid gir ham ikke i oppdrag å forhindre epidemien, selv om det teoretisk sett burde være mulig. (I Twelve Monkeys ignoreres konvensjonen som for eksempel Tilbake til fremtiden-filmene bygger på, at det å påvirke fortiden vil endre fremtiden.) I stedet skal Cole kun samle informasjon som kan bidra til å bygge opp samfunnet igjen i 2035. Gjort er gjort; fortiden anses tydeligvis å være uforanderlig, i Gilliams visjon.

Fremtidens New York i «Twelve Monkeys» ser ikke særlig innbydende ut…
…men var ganske skitten og dyster også i 1996-utgaven.

Cole, mannen som skal redde verden, blir stadig forhindret eller er ute av stand til å utføre sitt oppdrag. Tidsmaskinen sender ham ikke til riktig tid, og han må trosse skuddskader og de sterke bedøvelsesmidlene han blir föret med på mentalsykehuset. Dessuten må han sies å være mental ustabil, for ikke å snakke om at han er traumatisert og irrasjonelt voldelig. Følelsen av disse begrensningene og maktesløsheten illustreres av klaustrofobien i scenografi og bildekomposisjoner. De fleste rom er trange og mørke, og de få gangene vi får se himmelen er den som regel overskyet. I tillegg bidrar de intense nærbildene som er så karakteristiske for Gilliam til å forsterke klaustrofobien. Et annet typisk Gilliam-trekk er plutselig tilførsel av komiske og absurde elementer, som jeg nevnte innledningsvis. Her er de imidlertid ikke særlig morsomme, snarere føles de groteske i måten de noe malplassert oppstår i det ellers mørke filmuniverset – indikasjoner på noe urovekkende, at noe er grunnleggende feil med verden.

«De tolv apers armé» viser seg så å være en blindgate. Mens publikum følger Cole i jakten på denne antatte terrorgruppen forbereder den virkelige gjerningsmannen seg, lurer i kulissene og vekker ingen mistanke. Idet tvisten avsløres føles den nærmest ondskapsfull – alt er lagt til rette for at Cole skal mislykkes, og han får aldri en sjanse til å gjøre noe med det. Altså opplever jeg Twelve Monkeys som en høyst deterministisk film. Den handler om en mann som er dømt til å dø, dømt til å mislykkes i å redde en verden som i sin tur er dømt til å gå under. Således bærer den i tillegg altså frem en forferdelig dyster visjon, noe jeg synes understrekes på en hjerteskjærende måte ved at romansen mellom Cole og Railly tilsynelatende oppstår som et uttrykk for resignasjon og ikke varme følelser, i alle fall fra Railly sin side. De alene vet hva som kommer til å skje, og har ikke lenger håp om annet enn å nyte sine fåtallige siste dager.

Et eksempel på et av Gilliams mer komiske bilder, som kan oppleves urovekkende innenfor det ellers bekmørke universet i «Twelve Monkeys».

Som dere sikkert forstår er jeg veldig glad i Twelve Monkeys, men årsaken er ikke at jeg liker å velte meg i bunnløs tristesse. Riktignok er det dystopiske universet Gilliam har konstruert her også veldig fornøyelig, slik man gjerne kan forvente av ham. Eksempelvis representerer Brad Pitt i rollen som Goines dette ganske godt: Han er morsom og karismatisk, men samtidig klin sprø og dypt forstyrret.

Det er Coles tragiske omstendigheter som griper meg, og scenen hvor han er i ekstase over å høre musikk på radioen, antagelig for første gang på veldig mange år, er den som virkelig setter dette på spissen. Sangen som spilles er Louis Armstrongs «What a Wonderful World», som nesten uten sidestykke er en av de fineste og mest naive hyllestene til verden vi lever i – et glansbilde av kloden som aldri kan bli noe annet enn en utopisk idealvisjon og en fjern drøm i virkeligheten Cole lever i.

I det øyeblikket føler han bare ren og nesten barnslig glede, og vissheten om i hvor stor kontrast det står til hans uforanderlige virkelighet forsterker tragedien flerfoldig, og bidrar til å gjøre Twelve Monkeys til den enestående filmen den er.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Michael Wynn sier:

    Twelve Monkeys er ok, men min favoritt blant Gilliam filmene er Time Bandits.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>