«Historien om Pi»

Topplister

Topp 10: Filmer på havet

Denne artikkelen er aktuell i forbindelse med den norske kinopremieren på Ang Lees Historien om Pi (25. desember 2012). Saken ble opprinnelig publisert i forbindelse med premieren på Kon-Tiki i august 2012.

*

Man må ha levd som en skipbrudden på en stillehavsøy for ikke å ha fått med seg at den norske storsatsningen Kon-Tiki har premiere denne uken. Filmen har så langt høstet gode kritikker, men også fått andre typer medieoppmerksomhet – for oss er det utvilsomt viktigst å fokusere på dens filmiske innhold. Et udiskutabelt faktum er uansett at Kon-Tiki er en reinspikket sjøfilm; et eventyr til havs, en farefull ferd på en flåte over Stillehavet.

Fra et perspektiv med sjøutsikt føyer Kon-Tiki seg dermed inn i en lang rekke av filmer som utspiller seg på havet. En ikke ubetydelig subsjanger – for livet til sjøs har blitt gjengitt på mange forskjellige måter – og i anledning Kon-Tiki-premieren har vi i Montages satt sammen vår topp 10-liste til kategorien “filmer på havet”. Vi fant raskt ut at noen rammer måtte på plass – det renner over av sjøskildringer der ute og en del filmer som på papiret virker selvskrevne for mange, måtte ryke slik at vi fikk begrenset oss litt.

Ubåtfilmer, for eksempel, er en kategori som godt mulig kan få sin egen liste i fremtiden, med filmer som nylig avdøde Tony Scotts Rødt hav og John McTiernans Jakten på Rød Oktober, og ikke minst Wolfgang Petersens Das Boot. Det samme gjelder piratfilmer, naturdokumentarer og filmer som utspiller seg i et åpenbart fiksjonsunivers under vann – som The Abyss eller Finding Nemo. Filmer som The African Queen, Aguirre, der Zorn Gottes og Apokalypse Nå! utspiller seg på elver og er dermed diskvalifisert, mens vi har latt filmer som foregår i større innsjøer – slik som Kniven i vannet – kvalifisere til denne kåringen. Filmene nedenfor er vurdert etter en kombinasjon av hvor gode de er i sjangeren, og deres kvalitet for øvrig.

Kort oppsummert har vi altså laget en liste over filmer som på en eller annen måte skildrer livet på havet. Mange filmer ble nominert i avstemningen, og noen nådde ikke opp, men vi synes den ferdige topp 10-listen har blitt både representativ og variert. Så gjenstår det å se om dere synes listen flyter like godt. Det er som vanlig fritt fram for innspill – og flere bløte ordspill – i kommentarfeltet!

Hver tekst nedenfor er signert med initialer, og i denne kåringen er bidragene skrevet av følgende: Karsten Meinich (KM), Lars Ole Kristiansen (LOK), Thor Joachim Haga (TJH), Sveinung Wålengen (SW), Martin Sivertsen (MS), Dag Sødtholt (DS), Erik Vågnes (EV), Sivert Almvik (SA), Magnus Nikolaisen (MN) og Trond Johansen (TJ).

*

10Moby Dick

moby-dick
USA, 1956

Moby Dick fra 1956 er et mesterverk som fyller meg med ærefrykt. John Huston, som knapt har gjort en dårlig film i sitt liv, skaper her en unik kombinasjon av nærmest dokumentarisk realisme og en patos så inderlig at det går ilinger nedover ryggen. Et internasjonalt og rasemessig forbrødret mannskap blir hjelpeløse instrumenter i den besatte Kaptein Ahabs jakt på den store hvite hvalen som kostet ham det ene benet. Gregory Pecks vansirede, skjeggkransede ansikt og forheksende stemmebruk gir oss en Ahab som balanserer på vanviddets rand, samtidig som han er en klarsynt og ekstremt slu manipulator. Selveste Orson Welles dukker også opp som en lyrisk prest som – fra en prekestol formet som et skip! – gir hvalfangermenigheten en fire og et halvt minutt lang monolog før de drar til havs.

Det er for øvrig et mysterium hvordan filmskaperne har klart å skape slike forbløffende realistiske bilder av selve hvalen. Moby Dick er også et godt eksempel på filmmediets blanding av høy- og lavkultur, da det er (den nylig avdøde) science fiction-forfatteren Ray Bradbury som har adaptert Herman Melvilles høylitterære klassiker. –DS

91492 – Erobringen av paradis

1492-erobringen-av-paradis
Frankrike, Spania, Storbritannia, 1992

En av mine absolutte favorittscener på film noensinne er sekvensen i 1492 – Erobringen av paradis der Christopher Columbus endelig får øye på land, og har oppdaget det som viser seg å være Amerika. Kombinasjonen av Ridley Scotts enestående sans for visuell stemning og rytme, og ikke minst Vangelis’ uovertrufne musikk, gjør her – og i resten av filmen – nok til å overbevise meg om helhetens kvalitet. Mesteparten av handlingen i 1492 foregår riktignok på land, men havet spiller en svært sentral rolle i fortellingens kjerne – to skip seiler ut i det uvisse, enorme blå, uten å vite hva som venter. Filmens portrett av denne usikkerheten, dette eventyret, og sjømennenes angst i møte med denne nye verdenen, er i min bok unikt.

Så kan man skrive avsnitt på avsnitt om filmens ufokuserte manus, eller mislykkede rollebesetning, men dette overskygges for meg alltid av filmens dyder. 1492 er en genuint eventyrlig fortelling om å overskride konvensjoner, tørre å tro på det umulige – og erkjennelsen av at denne drømmen egentlig bare vil bringe med seg død og ulykke. En slags grusom rise and fall-fortelling, som også inkluderer en pessimistisk skildring av menneskehetens pandemiske effekt på jordens siste paradis – om det fantes noe sånt i det hele tatt. Ideen om uskyld viskes i alle fall ut, og i 1492 er det havet som er katalysatoren – det er der ærgjerrigheten vinner frem. –KM

Dette er en av disse filmene som er langt bedre enn sitt rykte. Hvis vi er villige til å overse de mange kjipe omstendighetene rundt selve produksjonen – og det er vi jo gjerne, som filmpublikum – er det ikke vanskelig å kose seg med dette sprudlende eventyret. Vi får servert store doser adekvat action og drama i en kul (og fullstendig urealistisk) post-økoapokalyptisk setting, med flere imponerende, oppfinnsomme og spektakulære scener som fremdeles står seg godt. Det er også forfriskende å se velutført, ikke-datagenerert scenografi og praktiske effekter i så stor skala som vi finner her, særlig fra en film som i 1995 forsøkte å seile inn som sci-fi/action-blockbuster i kjølvannet av CGI-festene Jurassic Park (1993) og Terminator 2 (1991).

Waterworld er en utvannet (pun intended) variant av Mad Max 2: The Road Warrior, med åpenbart genetisk slektskap til sin australske storebror i alt fra produksjonsdesign og casting til plot og dramaturgi – alt til filmens styrke. I tillegg har regissør Kevin Reynolds (som forlot produksjonen underveis) og selvheroiserende produsent, medregissør og hovedrolleinnehaver Kevin Costner naturligvis tilført et ekstra lag Hollywood-glasur og en sensibilitet som gjør at Waterworld tipper over i eskapistisk Indiana Jones-territorium – om enn hakket mindre sjarmerende. –MS

Kontroversiell ved sin utgivelse står Lifeboat, kanskje sammen med Rich and Strange (1931), igjen som Alfred Hitchcocks mest undervurderte film. I en livbåt sitter en gruppe britiske og amerikanske mennesker isolert fra omverdenen etter at skipet deres har blitt torpedert av en ubåt. De trekker ombord en mann som viser seg å være tysk, muligens en nazi-soldat. Et forferdelig dilemma oppstår: Skal de kaste ham over bord for å ivareta sin egen sikkerhet eller skal de stole på ham?

Lifeboat ble lansert mens 2. verdenskrig fortsatt pågikk, og ble mottatt med protester fordi den ga et tvetydig portrett av tyskeren og dermed unngikk en konvensjonell demonisering. Med Lifeboat laget Hitchcock et komplekst drama, som i stedet for å være en banal propagandafilm tar opp de humanistiske utfordringene som oppstår i en krigssituasjon. Filmen er også et eksempel på hvor god Hitchcock var på å skape spenning og kreative plottløsninger i begrensede rom – hans første i en rekke av andre, slik som Repet (les vår Coup de Coeur-artikkel her) og Dial M for Murder (1954). Lifeboat er et intenst og klaustrofobisk drama som paradoksalt nok utspiller seg på det åpne hav. Se opp for en av Hitchcocks mest kreative cameo-opptredener! –EV

7S.O.S.

s-o-s
Sverige, 1988

(Kom likt på syvendeplass med Lifeboat.) Sveriges svar på Jacques Tati, Lasse Åberg, slo igjennom med Selskapsreisen og ble en av skandinavias mest elskede komikere, fornøyelig akkompagnert av norske Jon Skolmen. Mange vil fortsatt sverge til Sydenliv-satiren (den første av i alt seks filmer om Åbergs alter ego Stig-Helmer) som hans store klassiker, men S.O.S. er i mine øyne regissørens virkelig sublime film – og den desidert morsomste jeg noensinne har sett om livet på sjøen. Her finner vi alt fra klønete amatører som romantiserer den knirkete tilværelsen i gamle tresnekker, til klysete rikinger som forsøker å imponere med storslagne seilbåter, i tillegg til våre to ytterst eksentriske hovedpersoner Stig-Helmer og Ole Bramserud, som på merkeligste vis klarer å forville seg ut i skjærgården utenfor Stockholm.

Foruten å rette et skråblikk på sjølivet, er Åbergs film en skarp satire over jappetiden mot slutten av åttitallet. I motsetning til mange andre filmer om samme tema virker den imidlertid ikke foraktfull, snarere varm og godslig – om enn oppriktig forundret. Lange tagninger og totalbilder formidler den underliggende komikken uten å insistere, i noen utsøkte periodetablåer, preget av pastellfargede bluser og hårstrikker. S.O.S. er en svensk hushålls-klassiker som fortjener å bli løftet frem som noe smartere og mer sammensatt enn lat søndagsunderholdning på NRK. Selv nyter jeg denne minst én gang i året. –LOK

The Navigator er en av Buster Keatons mest velkomponerte komedier, stappfull av morsomme og uforglemmelige sekvenser. Et skip ved navn The Navigator har blitt solgt til et land i krig, noe som fører til at en gruppe sabotører kutter fortøyningene og sender båten til havs uten mannskap. I scenen etter dette blir vi vitne til Keaton som spankulerer nedover havnen på vei til en båt han tror skal ta ham med på et cruise til Hawaii. Selvfølgelig går han om bord i feil båt og blir satt til sjøs, uvitende om at han er ytterst ensom på fartøyet. Det vil si, ved en tilfeldighet er hans kjæreste også der, uten at Keaton vet det.

Bak det som nok kan fortone seg som et klønete plott, finner man en ustyrtelig morsom komedie hvor Keatons virtuose stunts og humoristiske gags får utfolde seg i all sin kreativitet på en svær båt. Alt fra middagslaging til bøting av et hull i skroget blir til geniale sekvenser av perfekt timet komikk, sistnevnte i en mesterlig komponert undervannsscene. Etter mitt syn er Buster Keaton filmhistoriens morsomste person, berømt for sitt steinansikt og sine ufattelig imponerende fysiske krumspring – en mann som til og med overgår Chaplin hva gjelder fysisk komedie. Hele The Navigator kan ses på YouTube, og om opplevelsen gir mersmak, kan du følge opp denne med Sherlock Jr., Generalen og Our Hospitalityi den rekkefølgen. –EV

Jeg tror mange i Montages-redaksjonen er enige med meg i at Haisommer godt kunne ha toppet listen hvis man gikk ut fra filmens kvalitet alene, men siden det egentlig kun er siste akt som foregår til sjøs, blir det vanskelig å rettferdiggjøre i denne sammenheng. Stevens Spielbergs mesterstykke basert på Peter Benchleys bok (på mange måter en nytolkning av Ibsens «En folkefiende») er en oppvisning i eminent filmretorikk som spiller på og tidvis undergraver publikums forventninger. Selve haien er sjelden i bildet, men strategisk plassert – i «hitchcocksk» ånd er frykten for det du ikke ser større enn for det du ser.

Mye av filmens vedvarende effektivitet knyttes til Verna Fields’ hypertimede klipping og John Williams‘ musikk – særlig i den lekne bruken av haiens velkjente to-toners motiv. Haisommer har også en styrke i realistisk spillestil og kreativ kamerabruk. Siste akt til sjøs er nærmest en liten film i seg selv, med glassklar dramaturgisk nerve. «You’re gonna need a bigger boat.» –TJH

På havet er det eneste faste holdepunktet båten. Den holder deg tørr og levende, beskytter deg mot vær og vind, og blir et lite samfunn med en konge og hans undersåtter. Havet representerer livets uendelige bølger av fortvilelse, smerte, skuffelse, svik – og noen få ganger lykke. Slik er det i Livet under vann med Steve Zissou. Steve (Bill Murray) sliter med alt i livet: karriere, penger, vennskap, kone og barn. Alt som er stabilt i hans liv er båten som holder ham så vidt flytende. Det er den som til slutt blir hans redning. Havet har krevd sin skatt i form av blod, men til tross for dette elsker Steve livet på havet og alle dets beboere. Alt fra Rat Tail Envelope Fish til the Jaguar Shark.

Livet under vann med Steve Zissou er et ambisiøst bidrag til Wes Andersons filmografi som viderefører familiemotivet fra The Royal Tenenbaums til en enda mer lukket setting enn den staselige bygården fra sistnevnte, og det skvulpende havet blir samlende for de eksentriske rollefigurene og deres dysfunksjonelle relasjoner. Aldri har vel Andersons visuelle iderikdom fått utfolde seg på en mer spennende måte – dette er et overskuddsforetak av typen det er nokså beundringsverdig å se at kan utfolde seg innenfor rammene av Hollywood-systemet. –SA

&Dead Calm

dead-calm
Australia, 1989

Roman Polanski skaper mye ut av lite i sin debutfilm Kniven i vannet. Ved å isolere tre karakterer ombord på en båt ute på sjøen, blir filmen et psykologisk spenningsdrama som mer enn noe understreker Polanskis kapasitet som manusforfatter og skuespillerinstruktør. Kniven i vannet er dessuten den perfekte introduksjon til Polanskis filmografi, der det atmosfæriske filmspråket alltid er fremtredende, men hvor det like mye handler om å blottlegge hovedpersonenes indre tilstand, gjerne i thrillerformatet. Polanskis etter hvert karakteristiske formgrep kommer allerede i debutfilmen til uttrykk, da handlingens spillerom gis fysisk avgrensning, her gjennom innsjøen. Trekantdramaet fortelles gjennom skarpe dialoger og en fortelleevne som inkluderer det stemningsskapende – det ubehagelige, anspente og tvetydige. Den omkransende innsjøen blir en karakter like vital som leiligheten i Repulsion, Rosemary’s Baby eller The Tenant.

I nesten identisk farvann som Kniven i vannet, finner vi Phillip Noyces videofavoritt Dead Calm fra 1989, som både lanserte en praktfull Nicole Kidman for et stort publikum og skulle sende australske Noyce ut i en habil Hollywood-karriere. Dead Calm gir oss også en trio av mennesker i et psykologisk terroriserende båthelvete, dog i en mer popocornvennlig versjon enn Polanskis film. Fortellingen bades på nærmest erotisk vis i ekspressive farger og ledsages av et deilig, tilstedeværende soundtrack. Men viktigst: Dead Calm er en genuint medrivende thriller, gjennomsyret av solid filmhåndverk og sjangerforståelse, og utvilsomt en film som utnytter sin location til fulle. –TJ

2Titanic

titanic
USA, 1997

Rose og Jacks reise med Titanic er en av tidenes vakreste kjærlighetshistorier. Når den gjennomfrosne Jack til slutt synker ned til havets bunn må det i mine øyne være det mest gripende øyeblikket til havs noensinne festet på film. James Camerons film er et studium i perfeksjon hva gjelder fortellerteknikk og bruk av forsterkende emosjonelle virkemidler – den mestrer å kombinere det storslåtte med intimt drama. Den svært suksessrike relanseringen i 3D femten år etter premieren understreket filmens tidløse mesterskap, og beviste hvor sterk posisjon filmen har i vår kultur – på tvers av generasjoner og samfunnslag.

Med havets horisont til alle kanter føler Rose og Jack seg fritatt fra samfunnets normer og regler, de føler seg helt uangripelige der ute – tydelig symbolisert i den ikoniske ”King of the world!”-scenen. Det er ikke uten grunn at det er midt ute i det blå at Rose foretar sitt opprør og hengir seg til fattiggutten Jack. I tillegg til mye annet er Titanic så absolutt en film om det å være på havet. Historien om det usenkbare skipet som likevel gikk nedenom og hjem på sin jomfrutur er full av spektakulære sjø-scener og havssymbolikk. Titanic er en flodbølge av en film – som på sitt beste skyller over de fleste av konkurrentene på denne listen. –MN

Få filmer skildrer livet på havet like intimt, men samtidig majestetisk, som Master and Commander – i seg selv en tilstrekkelig begrunnelse for hvorfor den klassisistiske eventyreren Peter Weirs skipssaga fortjener listens topplassering. Det blafrer i seilene, knirker i treverket og uler svakt fra vindkast omkring The H.M.S Surprise, men rundt den britiske fregatten er det som regel den øredøvende stillheten som rår. Når vannet er rolig gir det kun lyd fra seg under akterdekket, der bølgene deler seg i en evigvarende strøm mens skipet driver framover.

Som et urolig element i det fjerne ligger det franske skipet Acheron, som The H.M.S. Surprise har fått i oppgave å eliminere. Det er napoleonskrigene på 1800-tallet som er utgangspunktet for konflikten, og Surprise-kaptein Jack Aubrey (Russell Crowe) leder an jakten i sitt stilsikre og tidstypiske kostyme. Som var det et vagt spøkelsesskip ser vi lenge bare Acheron på avstand – en sentral årsak til at spenningen i Master and Commander holder seg hele veien, helt til kanonkulene hagler i et avgjørende slag. Den ultimate filmfortelling fra livet på havet? –SW

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 33 kommentarer

  1. Marius Vibe sier:

    Øhm… dette er ikke en rangert liste, vel? Sånn at f.eks. film #2 er ansett for å være bedre enn #5 av de som har satt den sammen?

  2. Hvis du leser teksten under nummer fem, får du en slags forklaring angående Haisommers plassering :)

  3. Marius Vibe sier:

    … jo, jøss, jeg ser jo nå at den er det.
    Jeg bryr meg vanligvis ikke så mye om innholdet i sånne lister, men den her var så inni granskauen dum at jeg fra nå av gir blanke blaffen i Montages’ topplister.

    * “Titanic” på andre!? Den er en bedre film enn “Dead Calm”, “Kniven i Vannet”, “Jaws” og “the Navigator”, altså? Idiotisk.
    * “[…] Aquatic”, “Dead Calm” og “Titanic” foran “Jaws”. Ja ha. “Dead Calm” er en veldig solid film i det minste, men den skal da for pokker ikke forbi “Jaws”. Man
    kan argumentere for både “Master and Commander” og “Kniven i Vannet” foran, på rent smak og behag, men til og med dét er… ugh, gidder ikke mer.

    Hadde lista vært komponert av én, svimmel artikkelforfatter, skulle jeg ikke ha brydd meg – men det faktum at flere av dere har satt dere ned, nikket med hodene deres og blitt enige om denne lista gjør at jeg har mistet troen på deres evne til å se og vurdere filmer kollektivt.

    Jeg ser fram til framtidig, godt arbeid med interessante (individuelle) artikler og nyhetsstoff.
    Jeg er ikke sint, jeg er bare veldig skuffet.

    (Hatten av, forresten, for at dere drar fram “Waterworld”, som slett ikke er en forferdelig film, som alle som ikke har sett den tror – bare en midt-på-treet-film med et kolossalt budsjett).

  4. Marius Vibe sier:

    Sorry, så ikke forklaringen din før nå, Herr Kristiansen.
    – men det duger ikke.

    Kan “Kniven i Vannet” havne så høyt når den foregår på en stor innsjø, så skal “Jaws” hæren fløtte meg foran den klossete, tungrodde (ha ha), pompøse og infantile “Titanic”.

  5. Vi forventet reaksjoner, men dette var da veldig voldsomt! Målet med å lage listene er å skape diskusjoner, og derfor er jeg spent på å høre dine (mer objektive?) valg – altså din topp 10 filmer på havet. Synd om du aldri kaster blikket på en toppliste fra Montages igjen fordi du selv er uenig i valgene våre på akkurat denne listen.

  6. Marius Vibe sier:

    Sorry, lavt blodsukker, Herr Kristiansen. Reparert nå.

    – men jeg lar meg alltid hisse opp av at filmer som “Titanic” fortsetter å høste anerkjennelse, når det for meg er så pinefullt tydelig at filmen rett og slett ikke er særlig god.
    Å rotfeste en av de mest grufulle skipskatastrofene i moderne historie i en banal Starlet-novelle om rikdame og fattiggutt, vitner om en grunnleggende mangel på menneskeforståelse hos Cameron. Dét, eller en så ubegripelig kynisme og penghunger at han lar det overskygge det som hadde potensialet til å bli en helt fantastisk film.
    Jeg husker at jeg ålet meg rundt i kinosetet av ubehag da Cameron et al til og med arrangerte en forsmådd-elsker-skytescene i den synkende båten! Fordi det… øh… ikke var spennende nok? Det der var nesten fornærmende dumt.
    (Jeg kunne fortsatt i all evighet. ,men jeg skal spare deg/dere).

    Det er ikke bare snakk om “uenighet” ang. valgene her. Det er nok heller snakk om en fundamental forskjell i filmsmak og -forståelse, og jeg mener det ikke alltid er “smaken er som baken” som gjelder når man diskuterer film. Ville du snakket film med noen som sa at “Saw V” er vår tids “Vertigo”?
    Min topp 10 er nok ikke så forskjellig fra deres, men det er “Titanic” som er utilgivelig. Riktignok er det ikke mange filmer som passer innenfor deres ganske strenge kriterier, men jeg skulle da klart å finne ti filmer som var bedre enn “Titanic”.

    – og passer ikke “Jaws” inn i lista, så bare ekskludér den. Det hadde vært mye bedre enn å sette den på 5., grunnet manglende “sjøtid” i filmen. “Jaws” kunne vært på sjøen i en femminutters sekvens på slutten, og fremdeles scoret høyere på kombinasjonen av maritim… øh… het og kunstnerisk kvalitet enn “Titanic”.

  7. Aleksander H sier:

    Jon Selås inne som gjesterangør eller? Hvis formålet var å skape reaksjoner så gratulerer. Selvfølgelig helt tøv at Master and Commander og Titanic er over Jaws, Knife in the Water og Lifeboat, som i min mening bør være øverst.

  8. Olav Løkke sier:

    Personlig savner jeg en av innspillingene av “Mytteriet på Bounty”. Ble denne listen til ved avstemming eller er det en person som har satt sammen sine personlige favoritter?
    Jeg slutter meg til hva Marius Vibe skriver om Titanic og undres over at klassikeren “A night to remember” (av mange regnet som den beste filmen om Titanic’s forlis) ikke er med på listen i stedet for rælet fra James Cameron. Waterworld forbigår jeg i stillhet.

  9. Hjorthen sier:

    Jeg har riktignok ikke sett SOS, men at den er morsommere enn Att angöra en brygga tviler jeg sterkt på. Her krever jeg målfoto, eventuelt en begrunnelse på hvorfor Hasseåtage er diskvalifisert?

  10. Even G. Benestad sier:

    Dere har glemt en av de fineste havfilmer noensinne laget. The Last Shark fra 1982. Enzo G. Castellari kjører på med mye stilfull regi. Selvsagt er det er også et nærmest sanseløst tyveri av Jaws. Filmen gjorde det ekstremt bra i USA. Faktisk så bra at Spielberg til slutt fikk stoppet hele sirkuset. Dere finner den på Platekompaniet.

    http://www.youtube.com/watch?v=XL0QOYL2WFY

  11. Enig med Olav – en av Bounty-filmatiseringene burde vært med. Rent personlig ville jeg valgt ’62-versjonen med Marlon Brando.

  12. Magnus Nikolaisen sier:

    Hehe, moro å se at Titanic fortsatt skaper så mye debatt! Jeg trodde gemyttene rundt den filmen hadde dempet seg noe, og at den ifb relanseringen endelig hadde blitt akseptert som et kanonisert mesterverk.

    Det handler jo i bunn og grunn om om man kan sette pris på Hollywoods estetikk eller ikke. Kan man akseptere at det kan være kvalitet i Hollywoods uttrykk, så er Titanic kvalitet – og mer enn det. Et mesterverk i mine øyne, så og si ingen har så godt grep om Hollywoods estetikk og narrasjon som James Cameron.

    Setter man ikke pris på denne typen filmer, så kan jeg skjønne at Titanic kan fremstår som det verste av det verste i sin evigvarende sentimentalitet.

    Men jeg må understreke at objektivt sett er jo filmen et estetisk mesterstykke, og om man kan la seg rive med av sentimentalitet et fortellerteknisk mesterstykke.

    PS. Om man ikke kan lage underholdning ut av tragiske hendelser som skjedde for 100 år siden, så må nok store deler av filmindustrien legges ned…

  13. Aleksander H sier:

    “Kan man akseptere at det kan være kvalitet i Hollywoods uttrykk, så er Titanic kvalitet – og mer enn det. Et mesterverk i mine øyne, så og si ingen har så godt grep om Hollywoods estetikk og narrasjon som James Cameron.”

    Flere Hollywood-filmer som Mutiny on the Bounty blir nevnt her. Det er så Hollywood som det får blitt.

  14. Carsten Pihl sier:

    Hvor er “Göta kanal” – foregår jo på innlandshav (…), selv om det er innlandsvann. Etter min mening bedre enn SOS.

    Men mulig det kommer en innlandsvannskåring – med Göta Kanal og Deliverance som sterke kandidater. (Og vel faktisk River Wild.)

    Er forøvrig helt enig i meningen om Waterworld. Sterkt undervurdert, men noen skulle gjort en god jobb i klipperommet og tatt den ned mot 1,30 som ren actionfilm ala Mad Max. Det hadde vært noe!

  15. Marius Vibe sier:

    @Magnus:
    Ah, du må ikke misforstå mine (eller andres) grunner for å mislike Titanic.
    Jeg misliker den ikke fordi jeg “ikke setter pris på Hollywoods estetikk”, for det gjør jeg virkelig. Det der slår meg som et (simpelt) forsøk på å umyndiggjøre ethvert argument mot Titanic. Jeg havner faktisk som oftest på den siden av bordet der jeg må forvare en Hollywoodfilm overfor en surmaget filmsnobb som ikke vet hvor mye som skal til for å få en slik film til å lykkes.

    Selv om Titanic passer innenfor såkalte Hollywood-estetiske rammer, så betyr det ikke automatisk at det er en god film for alle som kan sette pris på den slags filmer, gjør det vel? Det er som å si at om man kan ta f.eks. en superheltfilm som the Dark Knight seriøst og sette pris på den slags fortelling, så vil man automatisk like Daredevil også.

    Jeg kan godt anerkjenne at Titanic har mange prisverdige egenskaper, fordelt over mange ulike områder inne filmfortelling, men for meg havner de mange negative elementene i massivt overtall.
    Likevel så ser jeg jo at det nok er jeg som er kjerringa mot strømmen i dette tilfellet. Skulle gjerne sagt at jeg kan gi filmen en sjanse til, men… tre timer og et kvarter med det der? Nix. Da leser jeg heller denne:
    <a href="http://www.amazon.com/One-Night-Remember-Kristin-Miller/dp/1470128195/ref=sr_1_5?s=books&ie=UTF8&qid=1345636399&sr=1-5&keywords=Titanic&quot; One Night to Remember

  16. Magnus Nikolaisen sier:

    Aleksander H: klar over at andre Hollywood-filmer blir nevnt, og vi skal vel ikke være såpass nedvurderende overfor Hollywood at vi ikke kan se at det finnes stor bredde innen deres produksjon.

    Men Cameron dyrker det “hollywoodske” og strekker strikken enda lenger, men etter min mening faller han ikke pladask, men han hever et konvensjonelt uttrykk til et nytt nivå – slik at det nesten føles som noe nytt.

    Nå er jo jeg personlig stor fan av Titanic, men med et filmkritisk øye så er man nødt til å erkjenne at det finnes opplagte kvaliteter der (dramaturgisk, mise-en-scene, musikk, spectacle, visuelle effekter). Men jeg har stor forståelse for at den blir for klissete og banal for noen, men at det objektivt sett er et makkverk er bare feil…

  17. Magnus Nikolaisen sier:

    Marius Vibe: Kan forstå at kommentaren min ble tolket dithen, men jeg mente ikke å avfeie en hver debatt med den påstanden (hollywood el ikke). Kommentaren over forklarer kanskje tydeligere hva jeg mener.

    Jeg mener heller ikke at alle må elske filmen, men at folk avfeier den med sånn forakt forundrer meg stadig.

  18. Stian E. sier:

    Jeg likte Cape Fear jeg, og da faktisk begge versjoner – men, det er muligens ikke nok av det plaskbare element til å nevne de filmer?

    Om det nå var snakk om overdådig filmer fra maskineriet i Hollywood – så hadde jeg byttet ut Titanic med The Perfect Storm. Om man hater bølger og er like god til å svømme som en katt? Veeel …

    Ellers, så er faktisk favoritten min Alamar fra 2009. Der foregår jo det aller meste av filmen til det åpne blå hav. Lite action, men på samme tid det rolige skvulp som skaper denne kjedelige harmoni og slikt.

  19. @Marius: Selv om du er fundamentalt uenig i vår kjærlighet til “Titanic”: synes du virkelig det er rimelig å sammenligne den med “Saw V”? Det er i så fall i sterk konflikt med konsensus ;) Og kanskje bør du sette deg ned med Camerons Sirk-inderlige megamelodrama en gang til?

    @Hjorten: I mine – og flere av de andre som stemte – sine øyne er rett og slett SOS en morsommere, snedigere film enn “Att angöra en brygga”, som for meg aldri har tilhørt Hasse & Tages aller beste. Men er åpen for å se den på nytt. Skal vi lage en liste over de 10 beste kunstnerportrettene på film, kan jeg herved love deg at duoen skal være representert!

  20. Bror Hagemann sier:

    En liste som dette, inkl kommentarfelt, viser jo egentlig bare at det er meningsløst å rangere filmer etter et udefinert “kvalitetsbegrep”. Redaksjonen burde lagt seg en eller annen mal, underholdningsfilm, europeisk kunstfilm, ulike sjangerdramaer, eller trukket fram eksempler på de ulike uten rangering. Å stille Kniven i vannet opp mot Master & Commander eller Titanic er etter mitt syn meningsløst. Personlig savner jeg en kvalitetsfilm som tyske “Das Boot”. Ellers var det vel regissøren av Master & … som sa at det er én regel som gjelder når man skal lage film som forgår på havet: Dra ikke ut på havet. Den glimrende (og faktisk spenningsfylte, på en gåtefull, tilbakeholdt måte) dokumentaren Kon-Tiki fra 1951, for tida tilgjengelig på NRKs nettsider, motsier riktignok dette dogmet.

  21. Først og fremst må man jo heller ikke ta slike rangeringer så altfor alvorlig – det er først og fremst ment for å være en morsom, uhøytidelig greie. Alle lister er i utgangspunktet helt umulige, det vil alltid finnes mange som er uenig, som synes alt er “høl i huet”, som savner sine egne favoritter osv. Hvordan kan Sight & Sound hevde at Godards “Histoire(s) du cinema” er viktigere og bedre enn “A Clockwork Orange” eller “Il Conformista”? At “Vertigo” er bedre enn “Citizen Kane”?

    Vi hadde en avstemning, og slik ble resultatet. Jeg synes da det har blitt en variert miks, og poenget var å inspirere lesere til å sjekke ut havfilmer av ymse slag, både anerkjente kunstverk og popcorn-bøtter, gjerne kunstnerlige popcornbøtter for den saks skyld. Vi kunne selvsagt sløyfet selve rangeringen, men da hadde man jo også forsaket litt av moroa med det hele!

  22. Geir J. Olsen sier:

    HURRA for Keatons “THE NAVIGATOR”. Flott at dere ikke glemte den!

    Legendariske THE POSEIDON ADVENTURE som nesten alene startet den moderne katastrofefilmsjangeren er jo forøvrig virkelig en “film på havet” verd å ta med. Personlig ville jeg glatt erstattet den med en av de andre på lista og føler det som den kanskje eneste virkelig STORE “forglemmelsen” jeg kommer på nå i farta.

  23. THE POSEIDON ADVENTURE var en av mange kandidater, Geir. Jeg er veldig glad i filmen selv. Også har den jo en John Williams score, selv om det ikke er blant hans beste (men et fabelaktig tema).

  24. Geir J. Olsen sier:

    Ville likt å høre unnskyldningen til at den IKKE kom med, mens f.eks. 1492 kom med. Come on, it’s the friggin POSEIDON ADVENTURE! Ikke bare utvilsomt regnet som langt mer vellykket i sin respektive sjanger enn f.eks. 1492 eller Waterworld, men attpåtil også mer eller mindre Mammaen til en hel filmsjanger!

  25. OrjanB sier:

    Kul listeide! Denne kategorien var såpass snever at jeg hadde problemer med å i det hele tatt komme på filmer som jeg føler hører til på listen og som ikke allerede er nevnt, men jeg finner i alle fall to store hull.

    Det første og største er selvfølgelig L’AVVENTURA, som har noen av de peneste havscenene jeg har sett noen gang. Å se disse dekadente, rike og ikke minst ekstremt pene menneskene feriere på en båt i middelhavet i en halvtime var det beste med hele filmen. Alt er rett og slett helt fantastisk vakkert; fotoet (som alltid med Antonioni), det behagelige og dvelende tempoet, fraværet av noe særlig til plot, settingen, skuespillerne. Italiensk film på denne tiden var virkelig noe annet enn det er i dag.

    Den andre er BATTLESHIP POTEMKIN. Bortsett fra de totalt tidløse filmene til Chaplin, Keaton og gjengen – representert på listen med The Navigator – er denne nok en av de mest underholdende og engasjerende stumfilmene jeg har sett(riktignok ikke så mange). Enkelte scener er virkelig fulle av suspense; f.eks barnevognen i trappen, og spesielt helt mot slutten når båten damper av gårde med den raske, rytmiske klippingen og helt ekstremt overveldende musikken.

    En annen aktuell film jeg tenkte på som ikke helt passet inn var Top Gun (flyene tar jo av fra hangarskip på havet), men den hvis man må velge er det vel en luftfilm.

  26. Renate Hvalstad sier:

    * Jeg vil anbefale Mytteriet på Bounty, jeg også. Veldig bra!

    *Slike lister er da ment som moro, og jeg leser slike lister som en artig sammenligning mellom filmer som toucher innom de samme tingene. Og som inspirasjon til å se filmer jeg kanskje ikke har fått sett.

    Uansett artig når folk er VELDIG uenig med lista. God underholdning det også..

  27. Even G. Benestad sier:

    Below er i mine øyne en svært undervurdert film som stort sett foregår under havet:). Manuset er skrevet av blant andre Darren Aronofsky. Regien er ved David Twohy.

    http://www.youtube.com/watch?v=Gq6cRF3a3v8

    En veldig klaustrofobisk sak… Bør sees…

  28. Sveinung Wålengen sier:

    OrjanB: Har full forståelse for at kriteriene for listen virker forvirrende, men L’avventura har i alle fall aldri jeg tenkt på som en “film på havet”, kanskje en “film på en øy”, men egentlig ikke det heller. Når det er sagt står jo skildringen av øya og havet veldig sentralt i første del av filmen. Brillefin film, i alle fall :-)

  29. Geir J. Olsen sier:

    Kom på SHIP OF FOOLS også. Stjernespekket herlig drama PÅ havet :)

  30. Hausart sier:

    Den animerte filmatiseringen av Hemingways Den gamle mannen og havet, er saker!

  31. Tore Sebverin Netland sier:

    Den gamle mannen og havet te Hemingway

  32. Espen Nomedal sier:

    Gøy å se ‘Master & Commander’ på toppen av rangstigen. Har gode minner av å se den. Ellers kult å se Buster Keaton og ‘Lifeboat’ inkludert (selv om jeg føler ‘Shadow of a Doubt’ er den mest undervurderte Hitchcocken). Får veldig lyst til å sjekke S.O.S av å lese begrunnelsen! Høres digg ut. Kan tilføye to John Ford i rekken av sjøfilmer; ‘The Long Voyage Home’ og ‘They Were Expendable’. Vil trekke frem førstnevnte som noen hakk mer ‘livet-på-sjøen’ film. “As far as this job’s concerned, you men haven’t gotten any names. You’re just so many hands.” —Captain (Wilfrid Lawson) er en av flere gode replikker i filmen som for øvrig er basert på en tekst av Eugene O’Neill og gir hele greia bølger av melankoli, ensomhet og angst til tross for macho-miljøet.

    Begge Ford filmene er bunn i grunn badass, og omhandler svette mannskap med hjemlengsel i båter som føles for små i mer enn fire-fem poetiske scener. ‘The Long Voyage Home’ er heller ingen krigs-relatert film, og mest sannsynlig ville hatt høy plassering på min versjon av denne lista her. Anbefales veldig mye! Finnes tilgjengelig rundt omkring på dvd.

    Forresten, teller Polanskis ‘Bitter Moon’ som sjøsprøyt materiale? husker ikke om helt, foregår kanskje mer i Paris?… Lenge siden jeg har sett den.

  33. Veldig gøy at du nevner Bitter Moon, Espen! Den er en av mine topp 10 favoritt-filmer, men redaksjonen ble dessverre enige om at den ikke kunne regnes som sjøfilm, da det bare er rammefortellingen som foregår til havs :)

    Du må absolutt sjekke ut S.O.S.!

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>