Spenstig Bond i trailerne til Skyfall

Vi har vel alle et forhold til James Bond. I det minste har undertegnede en nær og kjær relasjon til agenten som bidro til å gjøre barndommen enda mer spennende enn det nabobebyggelsen i Halden bidro til; faren min og jeg dro ned til videobutikken minst en gang i uka i et halvt års tid for å pløye oss igjennom filmografien til filmhistoriens mest populære rollefigur.

I ettertid kjøpte jeg alle filmene på VHS to ganger, for så å oppgradere herligheten til DVD – og nå venter vel også Blu-rayene på å bli inkludert i samlingen. Frem til og med The World is Not Enough har jeg sett brorparten av Bond-filmene minst fem ganger, uten at det indikerer et kvalitetsnivå som rettferdiggjør denne hengivenheten. Men slik er det nå en gang å være tolv år. Pierce Brosnan var på mange måter den perfekte Bond, selv om filmene etter klassikeren GoldenEye sviktet ham, rent kunstnerisk. Die Another Day var vel i så måte generelt vurdert som et bunnmål.

Da GoldenEye-regissør Martin Campbell fikk i oppgave å revitalisere franschisen med Casino Royale responderte de fleste med et lettelsens sukk og påfølgende jubelbrøl. Og filmen var bra, veldig bra, men langt fra perfekt. Den siste akten i et oversvømt Venezia falt helt sammen, og enkelte endte nok opp med å innvende at Daniel Craigs tolkning av britenes überelegante ikon befant seg litt for langt fra den radius som serien hadde tegnet opp gjennom førti år i tro tjeneste. Undertegnede tilhørte denne ambivalente gruppen av fans. Det var noe litt frastøtende okseaktig med Craigs fysiske fremtoning og hans innbitte alvor – et fravær av den ironi og snerpete britiskhet man hadde lært å elske gjennom Sean Connery, Roger Moore og nevnte Brosnan. (Hva Clive Owen hadde gjort i denne rollen kan vi bare fable om).

I alle tilfeller måtte Craig bevise sin posisjon som 00-tallets Bond i Marc Forster-regisserte Quantum of Solace, og det gikk vel ærlig talt rett til helvete. Forster var åpenbart inspirert av Paul Greengrass og hans utmerkede Jason Bourne-filmer, uten å forstå hvordan denne rufsete estetikken kunne overføres til det klassiske Bond-universet på en heldig måte. Resultatet ble en ufokusert og fattig actionorgie, ribbet for sjarm og kløkt. En dundrende skuffelse. Nå, med høstens Bond-film Skyfall, er det ingen ringere enn Sam Mendes som har tatt på seg den ikke ubetydelige oppgaven det er å nok engang gjenopplive ikonet til noe med bravur og relevans.

Mendes begynte karrieren sin som en reinspikket mester med Alan Ball-forfattede American Beauty (fortsatt en av nittitallets beste filmer) og det fenomenale gangsterdramaet Road to Perdition. Dessverre døde fotografen Conrad L. Hall (som vant to særdeles velfortjente Oscar-priser på rad for Mendes’ første filmer – den siste posthumt), og den ofte eminente Roger Deakins (les vår gjennomgang av karrieren og et eksklusivt intervju) overtok stafettpinnen. Deakins burde ha vært en fullgod erstatning, men hans til tider repeterende estetikk bidro nok heller til å senke Mendes’ etterfølgende filmer til å være «veldig gode», men aldri elektriske. Indieflørten Away We Go (ekskludert Deakins) ble et overraskende lavmål for Mendes, som vi helst vil glemme, og det som en gang var et mirakuløst eksempel på en ung teaterregissør som inntok lerretet med forstummende selvsikkerhet, ble rasjonalisert til noe i nærheten av et one-hit wonder.

Av disse årsakene er det viktig at Sam Mendes igjen viser hva han er god for med Skyfall. I så måte lover trailerne godt, da ambisjonene for Bond-universet åpenbart har hevet seg betraktelig siden sist. Skyfall ser ut til å følge i Casino Royales spor, med hensikt om å lage en litt mer substansiell Bond-film. Forhåpentligvis en bra ting. Men de to første kinotrailerne (en internasjonal og amerikansk versjon) vitner også om at dette fiksjonsuniverset er desperat etter å redefinere seg selv for å bli akseptert av dagens kresne publikum. For nå er det alvoret som tynger, og James Bond har vel aldri sett mer misantropisk ut enn nå. Med store gester og høytidelige fraser skjønner vi at 007 nok en gang må svinge seg i valsen, uten å få noen god fornemmelse av hva Skyfall egentlig handler om – hva som faktisk står på spill. Scenariene ser spektakulære ut, og Mendes later til å flekse noen hittils ukjente actionmuskler, men når alt kommer til alt frykter jeg at det hele ender med å bli en anelse humørløst. Dog en innsigelse jeg også kunne ha rettet mot den jevnt over bunnsolide Casino Royale.

Det blonde lyspunktet i traileren er Javier Bardem, som ser ut til å kjøre en fornøyelig ønskereprise av sin Oscar-vinnende skurk Anton Chigurh fra No Country for Old Men – nok en gang med forstyrrende grusom hårsveis. Dessuten lar jeg meg begeistre av produksjonsdesignet; et mystisk, flytende casino ser virkelig ut til å gjenerobre eventyrfølelsen fra seksti- og syttitallets Bond-univers. Biljaktene ser også forfriskende vitale ut, og jeg håper at Craig endelig tilfører en nødvendig sjarme til mannen som i mine øyne ikke trenger å tilskrives altfor mye bakgrunnsstoff. Det høres kanskje snopent ut, men for meg er noe av fascinasjonen med James Bond at vi aldri får vite særlig mye om hans egentlige person – han utgjør en funksjon, spiller en rolle, utfører et oppdrag. Lite aner jeg om hva Skyfall vil avsløre, men forhåpentligvis går den ikke altfor langt ned i spiralen som utforsker hvem Bond er og hvor han kommer fra.

De to trailerne er stort sett overlappende, men den amerikanske varianten har hakket mer driv i seg. Skyfall har norgespremiere 26. oktober, og på tross av at disse jevnt over spenstige trailerne i seg selv ikke lover det helt store, er jeg håpefull. For hvor morsomt hadde det ikke vært om Bond nok en gang meiet ned all annen actionfilm? Den som venter får se.

Amerikansk trailer:

Internasjonal trailer: