Topp 10: Hans Zimmer soundtracks

La det være sagt først som sist: Dette er fryktelig vanskelig. Hans Zimmer er en av mine aller største komponistfavoritter, noe jeg sannsynligvis deler med resten av Montages-redaksjonen. Å plukke ut de ti beste soundtrackene hans er derfor en umåtelig tøff oppgave. Jeg vil allikevel gjøre et forsøk.

Zimmer startet sin seriøse karriere som elektropop-artist på begynnelsen av 80-tallet (blant annet som keyboardist på The Buggles’ udødelige Video Killed The Radio Star), før han dro til England og gikk i lære hos den britiske komponisten Stanley Myers (kanskje mest kjent for sitt Cavatina-tema fra The Deer Hunter). Gjennombruddet i Hollywood kom med Barry Levinsons Rain Man (1988), og resten er historie, som de sier. Enten man liker ham eller ei er han unektelig en av de største og mest innflytelsesrike komponistene i filmmusikkhistorien, eksemplifisert gjennom selskapet Remote Control (tidligere Media Ventures) som har fostret frem en rekke komponister i Zimmers stilistiske ånd.

Foranledningen for denne listen er selvsagt premieren på Christopher Nolans The Dark Knight Rises. Zimmers Batman-musikk (i samarbeid med James Newton Howard på de to foregående filmene) er perfekt i sin kontekst, men ikke blant mine personlige favoritter. Derfor er de heller ikke inkludert på listen under. Something’s Gotta Give, for å sitere tittelen på en annen Zimmer-komponert film.

Jeg gjør oppmerksom på at listen er 90% subjektiv og 10% et forsøk på å inkludere de viktigste milepælene. I tillegg kan jeg ikke legge skjul på at musikkens kvalitet som lytteopplevelse og album også spiller en rolle i denne sammenheng. Det er bare å skrike og protestere i kommentarfeltet hvis dere synes dette er helt på trynet. Men aller mest oppfordrer jeg deg til å gi oss dine egne favoritter.

10. The Lion King (1994)

Zimmer er etter min mening aller best når han kan dyrke sine krafthymner ispedd ulike eksotiske, etniske innslag. The Lion King er et godt eksempel på det, og han fikk da også en Oscar for arbeidet. Selv om folk flest sannsynligvis husker Elton Johns sanger best, er det Zimmers nydelige melodier og vidåpne intervaller som fanger essenssen av dramaet på de afrikanske steppene.

9. Black Rain (1989)

I Ridley Scotts undervurderte film noir la Zimmer først grunnlaget for det som skulle bli den banebrytende krafthymne/power anthem-ideologien i fremtidige  actionfilmer. Det melankolske temaet for Nick og Masa er filmens hjerteslag, videreført i balladen I’ll Be Holding On. I sin helhet fremstår soundtracket som en litt røffere versjon av Vangelis’ Blade Runner (1982), og det er i høyeste grad ment som et kompliment. I disse dager forberedes en ny soundtrack-utgivelse med all Zimmers musikk.

8. K2 (1991)

Kanskje ikke mange som husker Franc Roddams klatrefilm, men den har drivende god nerve. Nå må jeg påpeke av det var Chaz Jankels musikk som endte opp i den ferdige filmen, mens Zimmers materiale av en eller annen grunn aldri ble brukt. Det er synd, fordi den dyrker komponistens store styrke – de etniske fargene, iblandet elementer av symfonisk prog rock. Det ble gitt ut et ‘inspired by’-album som inneholder to lange suiter – The Ascent og The Descent. Her er førstnevnte:

7. Inception (2010)

Lite melodier å snakke om, men et voldsomt «tredimensjonalt» lydrom (med store akkordsprang) som nærmest konnoterer dybden i de forskjellige drømmelagene karakterene beveger seg gjennom. På dette tidspunktet er Zimmer mer opptatt av teksturer, ostinater og perkusjonsdrevne spor (som f.eks. Mombasa), men her er også nydelige, Vangelis-inspirerte ting som Old Souls. Johnny Marr fra The Smiths bidrar med insisterende gitarriff.

6. Gladiator (2000)

Det var knapt et soundtrack etter denne som ikke benyttet seg av ordløs, kvinnelig vokal med arabiske klanger i en eller annen form. Men her er også mye mer. Dette er et slags brytningspartitur for Zimmer – et eller annet sted i krysningspunktet mellom de storslåtte melodiene og den mer ostinat-drevne estetikken, som for eksempel den Holst-inspirerte The Battle. Best er den i de lavmælte partiene, gjerne kun en duduk og en gitar på en myk basspute.

5. The Da Vinci Code (2006)

Jeg har alltid elsket melankolien i spirituell eller religiøs musikk som bruker den kromatiske skala for det den er verdt. Zimmer dypper ned i dette landskapet for Ron Howards litt ujevne adaptasjon av Dan Browns bestselger, men har tilstrekkelige droner og ulike repetitive figurer for å gi det hele dynamikk. Resultatet blir både majestetisk og nedtonet på en gang. Subtilt er det ikke, men det er heller ikke derfor jeg lytter til Zimmer. Høydepunktet er fremdeles Che Valiers de Sangreal:

4. The Thin Red Line (1998)

Kanskje Zimmers mest anerkjente verk blant cineaster. Her er ingen krafthymner; bare sensuelle, hypnotiserende teksturer som sleper seg langsomt avgårde over Terrence Malicks usigelig vakre landskapsbilder. Eller står i kontrast til volden på skjermen. I orkestreringen hintes det mot Solomon-øyenes folketoner, men mest av alt skildrer den apatien i karakterenes psyke. Det ubestridte knutepunktet i partituret er Journey to the Line:

3. Crimson Tide (1995)

Tony Scotts rødmussede ubåtfilm passer som hånd i hanske til Zimmers krafthymne-estetikk; kanskje første gang den virkelig fremstår som ferdigformulert. Det episke sporet Roll Tide er høydepunktet, kanskje spesielt midtveis når et dyprøstet mannskor stemmer i sjøsalmen Eternal Father, Strong To Save mens ubåten dykker under vann. Gud bedre, her sprenges alle gåsehudskalaer for min del:

2. The Rock (1996)

OK, så er det enda flere krafthymner, men Michael Bays bunnsolide actionfilm er den som for alvor gjorde lydbildet populært. The Rock er for samtidens filmmusikk-fans det som Star Wars var for generasjonen før. Dette er erketypen: Molltungt, episk og tøft med Zimmers typiske blend av synth, sampler og akustisk orkester. Det er nødvendig å påpeke at Zimmer stod for hovedtemaene, mens Nick Glennie-Smith skrev mye av musikken forøvrig (samt et par andre Media Ventures-ansatte).

1. Beyond Rangoon (1995)

Dette har vært min ubestridte Zimmer-favoritt i mange, mange år. Orgasmisk nydelige musikktablåer som omfavner Zimmers bruk av etniske sjatteringer på sitt mest rafinnerte. Det er kanskje ikke så mange som husker John Boormans actiondrama om Burma-konflikten i 1988, men at den er vakker både å se på og lytte til er det ingen tvil om. Soundtracket er som et konseptalbum der du umiddelbart hengis til elver, jungel, mygg, innfødte og pollen som flakser gjennom bregner i solnedgang.

*

Jeg klarer ikke å avslutte denne listen uten å jukse litt. Beklager. Jeg må gi disse noen hederlige omtaler, i det minste:  Rain Man (1988), Driving Miss Daisy (1989), Days of Thunder (1990), Backdraft (1991), Thelma & Louise (1991), Point of No Return (1993), The House of the Spirits (1993), The Last Samurai (2003), The Dark Knight (2008), og Pirates of the Caribbean-filmene (2003-2011).