«The Girlfriend Experience»

Steven Soderberghs filmer, del 3

I en serie på tre deler har vi gjennomgått alle Steven Soderberghs spillefilmer. I den første saken så vi på det første tiåret i Soderberghs karriere, og i den andre artikkelen filmene som ble laget i Soderberghs “kommersielle gullalder” – fra 2000 til og med 2007. Her i denne avsluttende delen tar vi for oss Soderbergh fra 2008 og frem 2012. I denne perioden regisserte Soderbergh også dokumentaren And Everything is Going Fine (2010) og improvisasjonsøvelsen The Last Time I Saw Michael Gregg (2011). Disse to prosjektene inngår ikke i presentasjonen nedenfor.

Filmomtalene i denne artikkelserien er skrevet av et knippe folk fra Montages-redaksjonen og våre bidragsytere. Hver tekst er signert med skribentens initialer, og i denne gjennomgangen av Soderberghs filmer fra 2008-2012 er bidragene skrevet av: Karsten Meinich (KM), Lars Ole Kristiansen (LOK), og Magnus Nikolaisen (MN).

*

Soderberghs veksling mellom brede publikumsfilmer og smal kunstfilm ble tilført en ny dimensjon med prestisjeprosjektet Che, som befinner seg i en mellomposisjon mellom disse to ytterpunktene. Dette biografiske eposet om den myteomspunnede revolusjonshelten Ernesto ‘Che’ Guevara er et ambisiøst prosjekt, som på idéplanet fører tankene mot en publikumsfilm. Men Soderberghs visjon viste seg å være langt mer personlig og idealistisk. Vi blir servert et svært realistisk, dvelende og ærlig portrett av kultfiguren, glitrende spilt av Benicio Del Toro. Peter Buchmans manus er basert på Guevaras egne, detaljerte dagboknotater, og ved premieren i Cannes ble Che presentert i sin helhet – med en varighet på over fire timer. (I de fleste land ble filmen distribuert på kino i to deler – Che: Argentineren og Che: Geriljakrigeren.)

Første del tar for seg den mest kjente historien om Che Guevara, da han ble med i Fidel Castros geriljahær for å ta over makten på Cuba. Che har ofte blitt kalt hjernen bak kuppet, og vi får se ham som en naturlig ledertype og en eminent strateg. Soderbergh begår ingen heltedyrkelse, men formidler likevel et positivt inntrykk av Guevara og hans visjoner. Vi følger revolusjonen fra planleggingsfasen til maktovertakelsen – størstedelen av filmen befinner seg dypt inne i Cubas skoger. Soderbergh klipper samtidig inn sort/hvitt-klipp fra Guevaras besøk i New York i 1964. Her intervjues han av en amerikansk journalist, og taler i FN-forsamlingen som representant for Cuba. Disse innklippene er et effektivt grep som gir historien en bredere kontekst og gir mer innsikt i Guevaras ideologi. Så del én viser Guevaras vei mot toppen, mens del to kan ses på som hans fall mot bunnen. Fra en ministerpost på Cuba forsvinner plutselig Che. Han sniker seg inn i Bolivia for å lede geriljahæren der til å velte det harde diktaturet som rådet i landet – noe de aldri makter.

Som en biografi er Soderberghs tilnærming til stoffet uortodoks, ettersom vi fire timer senere ikke egentlig føler at vi har kommet noe særlig nærmere inn på mennesket Ernesto Guevara. Che har en realistisk og distansert estetikk, uten tradisjonell karakterbygging, dramaturgisk kurve eller sentimentalitet. Med håndholdt kamera og dvelende fremdrift tilbringer vi mye tid sammen med troppene dypt inne i skogen, og vi blir godt kjent med forholdene under geriljakrigføring, men mindre kjent med karakterene. I historiens naturlige klimaks toner nærmest Soderbergh dramatikken ned – et godt eksempel er en scene hvor et tog sporer av og deiser i bakken, alle med et trent filmøye bare venter på den påfølgende eksplosjonen, som aldri kommer. Dette gjenspeiler seg også i den nedtonede musikkbruken og rolige klipperytmen. Som vanlig er Soderbergh selv filmens fotograf og den gjennomførte stilen gjør at vi drar kjensel på regissøren i filmens uttrykk, og enkelte visuelle løsninger viser prov på mesterlighet. Det er befriende å se en biografi som verken er forørende, eller glorifiserende, og som verken bygger opp under eller bryter ned myten om Che Guevara. Vi får et åpent og realistisk bilde av hvem han var og handlingene han utførte. Soderbergh beveger seg motstrøms med sine valg i Cheprestisjeprosjektet – og viser seg også her som en kunstner med stor integritet og selvsikkerhet. –MN

En «girlfriend experience» er en bestemt form for luksusprostitusjon der kunden tilbys en opplevelse som ligner forelskelse. Soderberghs kamera følger luksusprostituerte Chelsea (spilt av pornostjernen Sasha Grey) over et stykke tid, og vi får muligheten til å kjenne pulsen på tilværelsen hennes; oppleve hvordan hun møter sine egne følelser. For hvor stor avstand er det mulig å ha i et «girlfriend experience»-forhold som strekker seg over lengre tid? Og hvordan er det mulig for kjæresten hennes å kontrollere hvorvidt hun retter følelsene sine mot bare én person? På en særdeles interessant måte klarer filmen med små virkemidler og en observerende tone å nyansere verdens eldste og kanskje mest komplekse yrkesform – dette blir et betydelig vrangbilde til den stereotypiske fremstillingen av horer med boblejakker, tynne bein og teatersminke. Sentimentaliteten holdes dessuten alltid på et minimum. Det ligger en nesten ubehagelig balansert kjølighet i den voyeuristiske betraktningen av rike menn som lengter etter å bli berørt – både fysisk og emosjonelt.

The Girlfriend Experience forteller mer med bilder enn med ord, og de knappe samtalene vi overhører dreier seg nesten utelukkende om penger og dekadent fremmedgjøring. På et nylig finanskriserammet Manhattan i oktober 2008 vandrer dressjakkepikkene rundt i en evig Bret Easton Ellis-tilstand, der de gradivis blir mer kåte av kjærlighet enn penger. Hvilket gjør filmen til et unikt bilde på finanskrisens første uker. Penger og sex er jo ofte ekvivalenter i moderne samfunnsforståelse, og i så måte er The Girlfriend Experience et spennende argument for at både seksualitet og penger først og fremst er tilknyttet følelser – selv for en prostituert. Chelseas motivasjon for sine seksuelle utskeielser er ikke bare pengene, men også det følelsesmessige utbyttet. The Girlfriend Experience er Soderberghs på sitt mest menneskelige. –LOK

Av og til går Steven Soderbergh hen og lager en komedie, og når dét skjer våkner nesten alltid regissørens indre satiriker. Schizopolis (1996) var den overtydelige ekstremversjonen, men The Informant! fra 2009 er også en typisk slik film, bare mer kontrollert. Som med satiriske komedier flest er heller ikke dette en spesielt minneverdig, helhetlig film. Men for sine mange morsomme enkeltscener og løsslupne holdning til stoffet, er den både fornøyelig – og, ja du gjettet riktig – interessant. Det er nesten en klisjé, men Soderbergh er altså aldri en uinteressant filmskaper.

The Informant! kategoriseres som en “biografisk krimkomedie”, og det er rimelig spot-on. Historien forteller om varsleren Mark Whiteacre (Matt Damon), som i samarbeid med FBI avslører uhumskheter hos sin egen arbeidsgiver. Manuset er en adaptasjon av journalist Kurt Eichenwalds bok om en virkelig hendelse fra 90-tallets corporate America, men i motsetning til Eichenwald vrir Soderbergh og manusforfatter Scott Z. Burns historien over i et nesten surrealistisk terreng – godt hjulpet av en hengivent koko rolletolkning av Matt Damon. Filmen fortelles med en tungt subjektiv voice-over fra Whiteacre, der kontakten med virkeligheten gradvis går i oppløsning, og både FBI-etterforskningen og krimplottet for øvrig også faller fra hverandre. The Informant! er for Soderbergh det Burn After Reading (2008) var for Coen-brødrene; et satirisk blikk på samfunnet i et 00-tallets USA der frykt og forbløffelse, alvor og humor, går hånd i hånd. –KM

Virusspredningsthrilleren Contagion er på ingen måte fri for blemmer og utslett. Det er en rotete fortelling, svekket av mislykkede dramaturgiske grep, der flettverksfilmens overfladiske sirkelbevegelse kveler tilløp til oppriktig engasjement for noen av rollefigurene. Når Contagion likevel er severdig, og vel så dét, skyldes dette bl.a. Soderberghs glimrende fremstilling av virusets spredning. En visualisering av pandemiens nådeløse ferd har åpenbart vært Soderberghs egentlige førsteprioritet og virkelige fascinasjon; man får nesten inntrykk av at filmselskapet tvang ham til å finne på små historier for å kunne høste flest mulig kjente fjes og på den måten sikre publikumsoppslutningen.

For det er når vi sømløst flyter mellom scenene, fra menneske til menneske – som et virus, at filmen treffer sin rytme, sin idé. Når det haltende dramaet likevel må injiseres, er det godt at Soderbergh har hatt med seg et knippe talentfulle Hollywood-fjes– på tross av at manuset ofte mister fokus, kan vi i det minste tro på ansiktene – når de overbevisende dør som fluer foran oss. Som alltid er Cliff Martinez‘ (Traffic, Drive) perkusjonsbaserte synthmusikk med på å løfte filmen, der den pulserer som blod gjennom så og si hver eneste scene i filmen, og Soderberghs eget foto er fylt med den nerven man har lært seg til å forvente fra nestenmesteren. Antageligvis en av Soderberghs mer forglemmelige verk fra 00-tallet, men likevel en av de bedre filmene som finnes i subsjangeren “pandemi-film”. –LOK

Som jeg skrev i del 1 av denne Soderbergh-gjennomgangen er Utenfor rekkevidde (1998) helt der oppe som min personlige favorittfilm fra Soderbergh. Da jeg gikk ut av kinoen etter å ha sett Haywire, en pustberøvende actionfilm av beste merke, var jeg for første gang litt usikker. I dette perfekte grensesnittet hvor stor underholdning møter et knivskarpt kunstnerisk blikk – i Haywire særlig Soderberghs øye for film som en visuelt rytmisk og elegant kunstform – klatrer Soderbergh sakte, men sikkert mot det absolutte toppsjikt.

I motsetning til Contagion er Haywire en fullstendig renskåren film. Som et endeløst havblikk, der kampsportdronningen Gina Carano – i sin første film – danser med den største selvfølgelighet mellom sine medspillere, som en etter en hamres i bakken hvor de spiser av hennes støv. Som historiefortelling er dette først og fremst konseptuelt, med Soderberghs iscenesettelse av Caranos virtouse egenskaper som driftkraft nok. På tross av dette tilsynelatende enkle premisset, er filmen likevel fylt til randen med mening – og med større plass er det enkelt å se for seg skribenter synke ned i Haywire og komme ut med relevante innsikter om både kjønnsrollekamp, voldsestetisering (og -kritikk). På dette punktet i karrieren ser vi at filmer som Haywire (og etter mitt syn også The Girlfriend Experience) skyver frem en tredje bølge hos Soderbergh, der han utvikler en samlet narrativ kommentar til tiden vi lever i – pakket inn i den bedøvende kraften av underholdning. –KM

*

Se for øvrig også vår introduksjonsartikkel om Steven Soderberghs helhetlige karriere.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>