Regissør Andrew Haigh har fortalt at han med Weekend har ønsket å lage en film om to homofile karakterer som likevel ikke blir en «homofilm», men først og fremst en naturalistisk karakterstudie og en kjærlighetshistorie.
Det har han etter min mening ikke klart. Snarere har han laget en homopolitisk homofilm om homofili, og det er nok langs den litt tvilsomme konfliktlinjen «homofilm» og «universell film» at Weekend dessverre snubler, og ikke helt lander på beina.
Weekend handler om to unge menn som møtes på en homsebar og tilbringer et par døgn sammen i etterkant. Russell (Tom Cullen) er en kjekk, foreldreløs livvakt som føler seg utenfor i livet blant sine heterofile venner og deres familier. I denne tilstanden møter han Glen (Chris New), som har en lysere pitch i stemmen, røyker litt for mange sigaretter og er av en noe annen støpning. Begge rollefigurene er på mange måter å forstå langs aksen «hvor homo tør du egentlig å være?»; Russell tør ikke helt og vet ikke helt, Glen både tør og vet. Russell er sjenert, forvirret og trist på grunn av dette; Glen er usjenert, men like fullt forvirret og trist, fordi han heller ikke klarer å finne seg til rette i livet. Hans selverklærte frigjorte innstilling til sin identitet – og som en forlengelse av dette, livet generelt – skaper også fortvilelse. Hvorfor?, spør filmen.
Om Weekend virkelig var en karakterstudie, kunne problemstillingen unektelig vært interessant å dukke ned i, men det er bare informasjonen som er relevant for «hvor homo tør du å være»-spørsmålet som faktisk belyses i filmen. Begge rollefigurene framstår som verktøy for å diskutere det Haigh antagelig oppfatter som dilemmaene ved å være homofil i dag: tør du å komme ut av skapet for foreldrene dine, og på hvilket tidspunkt? (Russells dilemma her er at han ikke har noen foreldre å åpne seg for, og filmens kanskje fineste øyeblikk oppstår i Glens forsøk på å hjelpe han med denne homofiliens «rite of passage», som det kalles i Weekend, på en kreativ måte.) Har du mot til å snakke tilbake til pøbelgjengene som slenger dritt etter deg på gata? Og det virkelig store spørsmålet, vektoren for samfunnets virkelige grad av aksept for homofili: tør du å beskrive knullet du fikk i helgen i lunsjpausen sammen med arbeidskameratene dine?
Å skape endringer på dette området er åpenbart et pedagogisk siktemål for filmen; Weekend tilbyr også tidlig sin egen begrunnelse for alt det «løsslupne» sexpratet som skal komme. Dette skjer i form av metaforen om Glens Kunstprosjekt. Det skal dreie seg om homser som snakker om sine one-night-stands på video. Glens hjertesukk over at ingen vil komme og se på installasjonen fordi homosex er ekkelt og tabu, fungerer som en slags rettferdiggjøring av samtalene som følger. Overveldende mange av dialogene i Weekend er nemlig betroelser og pillow talk av typen «jeg må innrømme at jeg kjente etter om du hadde stor kuk, og at jeg ble glad da jeg kjente at du hadde det», «jeg elsker å slikke armhulene til gutter», «dette pitabrødet lukter som sæd», osv.
Glens hjertesukk er ikke tatt ut av det blå – ingen av dilemmaene som diskuteres i filmen er det – men filmens mottagelse avkrefter vel kanskje at ingen i 2012 vil gå og se et verk som snakker eksplisitt og hverdagslig om homofil sex? Spørsmålet jeg stiller meg er om dette alene gjør filmen spesielt god? På samme måte som handlingen ikke er spesifikt lokalisert, og i stor grad ustpiller seg på hotellrom og i sengen, virker kjærlighetshistorien til Glen og Russell veldig abstrakt. Det er seksualiteten i sin enkleste form som bringer dem sammen og motiverer deres relasjon; ved første gjennomsyn virker det nesten som om det er samtalene om seksualiteten som motiverer kjærlighetshistorien i manuset overhodet.
Dette gir et trist inntrykk, som bekreftes av alle de andre triste motivene i filmen: den store avreisen vekk fra alt, utenforskapet i familien, hotellrommet, rusmidlene, foreldreløsheten. Klassiske motiver i homofilm, homolitteratur og homomytologi – ingen tvil om det. Realismeeffektene filmen benytter seg av (lange tagninger, et rufsete og litt uklart lydbilde, banning, dialoger hvor rollefigurene avbryter hverandre) gjør ikke at jeg opplever Weekend som en mer «ekte» fortelling om homofili enn andre det er naturlig å sammenligne den med. Sexscenene opplever jeg som anmassende, unødvendig insisterende – sett i lys av at filmens mål ikke later til å være å utforske erotikk.
Man stiller seg spørsmålet om dette ville ha fungert i en lignende film om et heterofilt møte? Det kan jeg ikke tenke meg, og da sitter en igjen med tanken om at det er det faktum at det er homofili og mangelen på aksept for dette som rettferdiggjør scenene, som liksom skal gjøre dem «kraftfulle» – ikke universelle kriterier for en god film eller en kjærlighetshistorie. Hvilket etterlater et litt skittent inntrykk.
Om man legger godviljen til og ser vekk fra opplevelsen filmen faktisk gir når man ser den – litt skitten, litt kjedelig og litt trist – kan man se antydninger til kvaliteter som overskrider homosextematikken, der filmen, i den mest velvillige tolkningen, kanskje også bruker homofilien til å snakke om noe mer universelt. Hvordan den fremmede kommer inn i livet ditt og forandrer deg, hvordan kjærlighet oppstår som en del av en prosess som handler om noe mer grunnleggende enn sex, om møtet mellom to forskjellige liv og innstillinger. Man kan til og med se det som en slags lignelse om den moderne kjærligheten slik enkelte har gjort: et løfte om noe som ikke har kommet, famlende forsøk på å være sammen på tross av det uendelige begjæret (Glen) eller angsten (Russell). Likevel opplever jeg at slike lesninger tillegger filmen vel mye innhold after the fact, for dette er erkjennelser det krever litt innsats for å grave ut av denne enkle fortellingen, som i all hovedsak ligner en lang morgen med pillow talk.
Filmens sterkeste kort er det nydelige skuespillet, særlig Tom Cullens finstemte og lavmælte tolkning av Russell. Uten ham, og den smittsomme kjemien de to skuespillerne imellom, er jeg redd Weekend hadde falt helt ut. Den kan fungere som en veldig kjapp innføring i dilemmaer ved å være homofil i dagens Vest-Europa, og det er mulig min egen identitet som homofil gjør at jeg i ekstra stor grad skulle ønsket at filmskaperne hadde kommet seg ut av vaklingen mellom homofilm og «ekte film».
At de enten hadde satset mer på selve karakterstudiene og psykologien, eller vært klarere i sin agenda og laget en film som tør og vil enda mer.