Det er bare å glede seg, både til filmopplevelsen og debatten som vi følge: Til høsten, nærmere bestemt 19. oktober, blir det norsk kinopremiere på Paradis: Kjærlighet ^[1], en av de beste filmene vi så i Cannes, men også en av de mest eksplisitte og problematiske. Som all god kunst; den er et verk som fremprovoserer samtaler. (Vi diskuterte den såvidt i denne Filmfrelst-episoden ^[2].)

Den østerrikske regissøren, Ulrich Seidl ^[3], som fikk sitt gjennombrudd på 90-tallet med sine kontroversielle dokumentarer, og etter hvert spillefilmer (Hundedager ^[4] (2001) gikk på norske kinoer), har vært den mer vulgære (og humoristisk anlagte) parallellen til landsmann Michael Haneke ^[5]. Begge har bidratt til å gi Østerrike den tvilsomme gleden av å være en av verdens aller dystreste filmnasjoner, og begge deltok i år med nye filmer i hovedkonkurransen i Cannes.

Som kjent var det mester Hanekes Amour som (velfortjent) kunne reise hjem med Gullpalmen ^[6], men Seidls uforglemmelige Paradis: Kjærlighet var uansett i en helt annen kategori – og blant filmene som fikk mest oppmerksomhet. Dette er den første av tre filmer i Seidls varslede «Paradis-trilogi», og dette første kapittelet handler altså om kjærlighet – skildret av Seidl gjennom historien om en middelaldrende østerriksk kvinne, Teresa, som reiser til Kenya for å finne sex og kjærlighet hos unge, lokale menn. Både vi i Montages-redaksjonen og andre vi diskuterte filmen med i Cannes var skjønt enige om at Paradis: Kjærlighet, med sin respektfullt kompromissløse tematikk, nakne rolletolkninger og enhetlige visuelle utforming, var et høydepunkt på festivalen. Men vi anerkjente også hvilken utfordrende jobb det må være å lansere denne på tradisjonell kino.

^[7]

Vel, distributøren Fidalgo ^[8] har tatt på seg oppgaven. I en epost til Montages forteller Frank Stavik fra Fidalgo at selskapet har kjøpt inn hele trilogien for norsk kinodistribusjon, og at premieren på Paradis: Kjærlighet i oktober vil bli tett fulgt av de to neste filmene, gjennom vinteren og på nyåret. Seidl uttalte selv i Cannes at kapittel 2 og 3 i trilogien er tiltenkt festivalpremiere i henholdsvis Venezia i august/september og i Berlin i februar 2013.

I en tid hvor altfor få av de virkelig utfordrende kunstfilmene fra festivalløypa får en reell mulighet til å nå norske kinopublikummere, kan vi ikke annet enn å berømme Fidalgo for å satse på hele trilogien til Ulrich Seidl. Ettersom denne første filmen foregår i Kenya, og kinopremieren er satt til 19. oktober, kan man se for seg at eventuelle visninger under Film fra sør ^[9]-festivalen i Oslo samme måned kan hjelpe til å skape debatt rundt filmen – samtidig er det foreløpig uvisst om Film fra sør har planer om å vise Paradis: Kjærlighet. Kriteriene for hva som utgjør en «sør»-film har vært diskutert ^[10] tidligere her på Montages, og som en østerriksk produksjon (rent teknisk), er kanskje Seidls film diskvalifisert, selv om den innholdsmessig er midt i blinken og full av tematisk sprengkraft som ville tilført festivalen en ofte savnet politisk ukorrekt brodd.

Tiden vil vise – kinopremiere blir det altså uansett, og for oss som har sett filmen er det en utmerket avgjørelse – det var allerede en tragedie at Seidls forrige film, den gnistrende Import/Export ^[11] (2007), ikke kom på kino i Norge. Nå oppstår muligheten for en gjenopprettelse av kontakten mellom den østerrikske auteuren Seidl og hans norske publikum. Vi gleder oss.