«The Matrix»

Flashback

The Matrix

The most salient things any prospective viewer need know is that Keanu Reeves makes a strikingly chic Prada model of an action hero, that the martial arts dynamics are phenomenal (thanks to Peter Pan-type wires for flying and inventive slow-motion tricks), and that anyone bored with the notably pretentious plotting can keep busy toting up this film’s debts to other futuristic science fiction. Neat tricks here echo ”Terminator” and ”Alien” films, ”The X-Files,” ”Men in Black” and ”Strange Days,” with a strong whiff of ”2001: A Space Odyssey” in the battle royale being waged between man and computer. Nonetheless whatever recycling the brothers do here is canny enough to give ”The Matrix” a strong identity of its own.

[…]

With enough visual bravado to sustain a steady element of surprise (even when the film’s most important Oracle turns out to be a grandmotherly type who bakes cookies and has magnets on her refrigerator), ”The Matrix” makes particular virtues out of eerily inhuman lighting effects, lightning-fast virtual scene changes (as when Neo wishes for guns and thousands of them suddenly appear) and the martial arts stunts that are its single strongest selling point. As supervised by Yuen Wo Ping, these airborne sequences bring Hong Kong action style home to audiences in a mainstream American adventure with big prospects as a cult classic and with the future very much in mind.

Janet Maslins anmeldelse av The Matrix i The New York Times, 1999.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 5 kommentarer

  1. En film som, på lik linje med Star Wars, har druknet i sin egen popkulturelle status. Forskjellen er den at The Matrix virkelig fortjener å være noe mer enn bare et referansepunkt. Det slår meg stadig at på tross av sin klassikerstatus så virker filmen oversett på de punktene som nettopp gjør den til en klassiker. Da tenker jeg først og fremst på det grunnleggende håndtverket som holder filmen sammen og gjør den såpass tight i alle ledd. Ja, den har ett spenstig konsept, men det er dermed ikke en selvfølge at filmen funker. Man kan rett og slett ikke ta for gitt at en film er så grensesprengende godt utført rent teknisk.

    Så kudos for å trekke frem en film som alle har sett, de fleste liker, men som kanskje bare de færreste gir rosen den virkelig fortjener.

  2. Og folk sier filosofi er kjedelig!

    Dette er jo intet annet enn filmatisering av Platons hulelignelse. :)

    En herlig film, som jeg artig nok ikke var særlig begeistrert for etter første visning. Vokste på meg med årene.

  3. Robin sier:

    The Matrix er en av mine absolutt favoritter, men det er ikke til å stikke under en stol at filmen er noe datert i dag. kjærlighetshistorien og noe av skuespillet er sensasjonelt dårlig. Med alle sine rynker er den fortsatt en banebrytende klassiker.

  4. Mikkel sier:

    Filmen er kanskje av de beste sci-fi-filmene gjennom tidene, så jeg synes nå den får respekten den fortjener… om den har gått ut på dato? Ikke filmteknisk eller historiemessig: Derimot synes jeg med fordel at Keanu Reeves kan retusjeres bort, og byttes ut med en annen med litt mer intellektuell type – i en Special Edition ReRelease. Jeg sikter til en del intervjuer Reeves har gjort etter The Matrix, som viser at han ikke har tyngden som må til for å bære Neo, og dermed blir det vanskelig å ta filmen på alvor… Jeg klarer aldri å glemme at Keanu Reeves ikke forstår filosofiske referanser, eller interesserer seg for den slags tanker…

  5. De siste par årene har The Matrix for meg gjenerobret mye av sin opprinnelige status. Nå som de popkulturelle etterapningene av Wachowskienes banebrytende film er sjeldnere, og annen estetikk har entret mainstreamen (Greengrass-shakycam, Snyder-saktefilm, etc.), er det lettere å se The Matrix akkurat slik den er (var).

    Og etter mitt syn holder den ekstremt godt. Ja, den blir nesten bedre. I en artikkel her på Montages for noen år siden skrev Martin om Matrix-trilogien som helhet, og den saken førte til et slags ‘comeback’ for originalfilmen hos meg. Det motiverte til nye gjensyn, og når jeg tenker tilbake på den første ekstatiske følelsen av å sitte på Colosseum i 1999 og se noe så enestående som The Matrix første gang, synes jeg nesten litt synd på alle som først og fremst forbinder filmen med dens etterlatenskaper i populærkulturen.

    Et massivt stykke film, som antageligvis bare vil fortsette å øke i aktelse, nettopp fordi den er så vanntett satt sammen og tidløst iscenesatt – og med tematikk som ikke ser ut til å bli irrelevant med det aller første.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>