Deltagerne på MasterChef frykter alltid oppdrag som innebærer å lage soufflé, fordi det er vanskelig å få massen til å bli tilstrekkelig luftig, uten å miste smak og karakter. Hvis dette kan fungere som en metafor, er To Rome with Love, med sin florlette konsistens, en film-soufflé. Da er det bekvemmelig at Woody Allen er en mester, og kan håndtere denne typen materie med større ynde enn noen andre.

Jeg går rett på sak: På dette tidpunktet vet vi at Allens «gammelmannsfilmer» varierer i kvalitet, men omtrent hvert tredje år dukker det opp en ny Vicky Christina Barcelona eller Midnight in Paris. Premiereklare To Rome with Love er ikke på nivå med disse, men bekrefter min romantiske idé om at alle Woody-filmer per definisjon er fornøyelige (de svært få unntakene velger jeg å overse). Denne gangen er det pittoreske Roma, den evige byen, som er rasteplass for Allens pågående Europa-turné, og som forventet serverer han ikke en sosial analyse med samfunnskritisk bitt (Allens europeiske fase har jeg skrevet mer utførlig om i denne artikkelen).

Hvem hadde vel ønsket det? Jo, det finnes nok av kritikere som stiller seg skeptisk til at Allen forskjønner alle storbyene han gjester gjennom ukritiske briller, men for meg blir dette en gretten og litt håpløs innvending. Som Allen selv er flere av rollefigurene turister, og det er nettopp det enfoldig beundrende blikket utlendinger retter mot vakre, fremmede omgivelser regissøren formidler – med stor varme. To Rome with Love er en romantisk komedie med bedårende sødme og vidd, og som i Vicky Christina Barcelona og Midnight in Paris, inviteres vi til virkelighetsflukt, ikke introspeksjon. Det trivielle toneleiet utelukker dog ikke Allens evne til å gjøre enkelte skarpe observasjoner om menneskelig atferd – dialogen er sedvanlig intelligent skrevet.

Regissøren låner nok en gang den eminente fotografen Darius Khondji (Delicatessen, Se7en) sitt øye for myke, forførende lyssettinger. Det formelig drypper smør fra linsen, men for alle som kan utstå postkortestetikken, er det unektelig et vakkert skue. Bildene her kunne neppe kontrastert mer med Khondjis andre arbeide i år, Hanekes Amour. Som Midnight in Paris, besitter To Rome with Love en rollebesetning av de sjeldne. Brorparten av skuespillerne får heller lite å tygge på i Allens manuskript, men til gjengjeld gjør de det maksimale ut av hver eneste scene; i blant ser det nesten ut som om de kjemper mot hverandre for å fange oppmerksomheten, men effekten er heldigvis mer komisk enn anmasende (i sær gjelder dette all interaksjon med «spøkelset» Alec Baldwin – en slags moralens livserfarne vokter).

Greta Gerwig, Ellen Page og Jesse Eisenberg var nok disponert til å figurere i Allens univers allerede fra fødselen av, og særlig de to sistnevnte har en smittsom kjemi her. Jeg blir også nødt til å trekke frem Allen selv, om enn bare fordi det er så innmari lenge siden sist han stod foran kameraet.

Som undervurderte Celebrity (les mer her), forteller To Rome with Love flere separate fortellinger, og i mine øyne fungerer alle rimelig godt. Unntaket er det absurde lystspillet om Roberto Benignis familiefar, som plutselig blir Italias største kjendis, uten å ha utrettet noe som helst. Magisk realisme er typisk for Allen, men sjeldent har jeg sett han håndtere et slikt utgangspunkt like klønete som her. Media- og kjendishysteri-kritikken er altfor banal til å bli virkelig morsom. For en som attpåtil vurderer den italienske Oscar-vinneren som en av planetens mest slitsomme, er dette en dead shark i utgangspunktet, men i sin siste scene – der han forventer ellevill respons fordi han har spist frokost! – makter også Benigni å fremkalle et flir eller to.

Det blir liksom så dumt å konstantere at To Rome with Love ikke hører hjemme blant Allens beste filmer. Det ville ha vært et sjokk av dimensjoner, med tanke på at mannen står bak Annie Hall, Manhattan, Hannah and Her Sisters, Crimes and Misdemeanors, Husbands and Wives – kort sagt et knippe av undertegnedes absolutte favoritter. Men det er en glede å kunne meddele at også årets utsigelse fra cineastenes favorittnevrotiker i sum er en sann fornøyelse.