Ren blockbuster-kunst i Prometheus

Prometheus er filmen som møtes med aller størst forventninger i år, i hvert fall for min del. Ikke bare i kraft av å være et nytt kapittel i Alien-sagaen, men fordi Ridley Scott returnerer til science fiction-sjangeren han behersker så godt. Og science fiction fra øverste hylle er det, både i forhold til audiovisuell ekstravaganse og utfordrende tankegods.

Allerede på slutten av 80-tallet begynte jeg å spekulere i hvordan det ville vært hvis Ridley Scott returnerte til Alien-universet og utforsket litt av forhistorien til den klassiske originalfilmen fra 1979. Så med 25 års koketid, intensivert ytterligere i løpet av det siste året (gjennom trailere, teasere og virale kampanjer), bar jeg på et fjell av forventninger som umulig kunne innfris. Jeg gikk tidlig ut og sa at dette hadde potensiale til å bli den største filmopplevelsen siden Lord of the Rings-trilogien på begynnelsen av 2000-tallet. Høres det ut som et håpløst utgangspunkt? Kanskje. Jeg prøvde uansett å psyke meg selv ned før visningen og heller la filmen komme til meg fremfor å møte den med årelang ballast.

Det fungerte. Allerede over tittelsekvensen sank skuldrene fire hakk. Det første bildet er en ren 2001-hyllest i form av en stigende sol over en mørk planetsilhuett, tonesatt av Strauss-aktige fanfarer. Deretter glir det elegant over i noen usannsynlig vakre og sylskarpe helikopterkjøringer som siger stødig over et goldt landskap et eller annet sted i krysningspunktet mellom H.R. Gigers biomekaniske design og mer kjente, jordlige toner. Fjelltopper, innsjøer og steinformasjoner badet i tåke, skyer og høstmørke. Et nedtonet, men ekspansivt blåsertema svever inn og ut av musikksporet. 3D-formatet suger deg inn. Er vi på jorden? På planeten LV-223 (omtalt i Aliens som LV-426)? Et helt annet sted? Synapsene fyrer av spekulasjoner kontinuerlig helt til vi bokstavelig talt lander midt i forhistorien og premisset for fortellingen. Dette måtte jo bare bli bra.

Denne omtalen vil forsøke å være så spoiler-fri som mulig, men kort fortalt handler Prometheus om en forskningsekspedisjon initiert av The Weyland Corporation (som vi selvsagt kjenner igjen fra de andre filmene, da som fusjonsselskapet Weyland/Yutani) i 2093, 29 år før hendelsene i Alien. Man mener å ha funnet spor av en oldtidssivilisasjon på jorden som kanskje kan lede vår opprinnelse tilbake til en fremmed rase i verdensrommet. Resten av filmen handler om møtet med det utenomjordiske romskipet vi husker fra den første filmen, samt historien rundt den legendariske ‘space jockey’-en som var fossilert fast i pilotstolen. Noe mer enn det vil jeg egentlig ikke si om rammefortellingen.

Effektmakeri som ren kunst

La det være klinkende klart: Dette er ikke Alien, hverken i form eller farge, selv om den har mange referanser. Der Nostromo var et gammelt og skittent industrifartøy basert på retrofittet produksjonsdesign (gammelt og nytt side om side), er forskningsskipet Prometheus sterilt, høyteknologisk og mye renere i visuell utforming. Vi snakker sykehusvegger, 3D-prosjektert grensesnitt à la Minority Report (2002) og stramme lateksdrakter. Det er et viktig poeng ettersom mange fans sannsynligvis forventer mer av det samme. Å lage en verbatim kopi av den første filmen har heller aldri vært interessant for Scott. Som han selv sier:

While Alien was indeed the jumping off point for this project, out of the creative process evolved a new, grand mythology and universe in which this original story takes place. The keen fan will recognize strands of Alien’s DNA, so to speak, but the ideas tackled in this film are unique, large and provocative. I couldn’t be more pleased to have found the singular tale I’d been searching for, and finally return to this genre that’s so close to my heart.

For en svoren Alien-fan som undertegnede er det likevel gøy å gjenkjenne referansene. Det fremmede romskipet er selvsagt nøye rekonstruert med alle Gigers detaljer, mannskapet går tidvis rundt i sine ‘truckers-in-space’-aktige klær så lenge de befinner seg ombord, kantinen ligner oppsiktsvekkende på rommet med den skjebnesvangre frokostscenen i den første filmen, det pansrede kjøretøyet virker modellert på James Camerons militære design i Aliens (1986), en del av replikkene refererer tydelig til den første filmen (men stokket om og delvis modulert), mens Michael Fassbender kanaliserer Ian Holm fra originalen i sin tolkning av karakteren David. Vi får også se mer av planeten LV-223 i duskmørk dagtid, der den i originalfilmen opptrer mer som beksvarte, spisse steiner omhyllet av sterke vindkast. Slike sammenkoblinger bidrar ikke bare til å sette fortellingen inn i et eksisterende univers, men også spille på forventningene om hva vi allerede vet og hva vi tror kommer til å skje. Vi blir med andre ord sittende enda lenger ut på stolkanten.

Fortellingen virker i det hele tatt utrolig tight, et element som ikke alltid regnes blant Scotts mange styrker som filmskaper. Aktstrukturen er tydelig markert, men samtidig sømløs i sin oppbygging. Actionsekvenser balanseres møysommelig med stemingstablåer og karakterutvikling. Filmen virker overraskende fokusert, spesielt med tanke på sine dype, tematiske grunnvoller. På den ene siden refereres det til Erich von Dänikens bok Chariots of the Gods? Unsolved Mysteries of the Past (1968) som postulerer ideen om at mennesket også må ha hatt profan, utenomjordisk hjelp i sin tilblivelse, ikke bare guddommelig. På den andre siden bruker han Prometheus-myten i gresk mytologi som en symbolsk plattform for handlingen. Prometheus var en titan som hadde lagt sin elsk på menneskeheten. Han stjal ild fra Zeus og ga den videre til de dødelige, og måtte deretter betale prisen ved å få leveren sin spist av Den Store Ørnen om igjen og om igjen. Dette henspeiler naturligvis på gjenskapelsen og Fønix-aspektet i filmen, både i forhold til romvesenets livssyklus og de menneskeskapte androidene. Hvis Prometheus gjør noe de andre filmene ikke har gjort i samme grad, er det nettopp å spissformulere disse ideene slik at de blir enda mer eksplisitte og storslåtte – både i bilder og dialog. Konsekvensen er at filmen ikke bare blir en visceral opplevelse, en monster-film, men vel så mye en cerebral eller filosofisk øvelse – slik all god science fiction gjør.

Noomi Rapace og tredimensjonale grensesnitt.

Men så er det som billedkunster Ridley Scott er og forblir en auteur. Jeg kan ikke huske å ha sett en vakrere science fiction-film på mange, mange år. Avatar (2009), kanskje, men den var i sum mer fantasy. Her finnes noen hakesleppende vista-innstillinger du neppe har sett maken til. Ikke bare i åpningen som jeg beskrev over, men også med periodiske mellomrom i både landingsscener og actionsekvenser – innsatt med strategisk presisjon. Dybden, omfanget, detaljene. Dette understreker nok en gang WETAs posisjon som vår tids beste VFX-selskap ved siden av James Camerons Digital Domain. Støvpartikler, regn og flakkende lyskilder brer om seg i klassisk Scott-stil, mens det velbalanserte lyddesignet tilfører effektene et vektig, tredimensjonalt rom å utfolde seg i.

Det har vært spekulert mye i Mark Streitenfelds kvaliteter som komponist. Etter samarbeid med ikoniske komponister som Jerry Goldsmith, Vangelis og Hans Zimmer, har Streitenfelds bidrag til Scotts seneste filmer stort sett vært skuffende. Mye anonym droning og lite interessant som tekstur og melodi. Her fungerer det imidlertid mye bedre. Spesielt de hissige messingblåser-partiene høres ut som referanser til Elliot Goldenthals Alien 3 (1992). Det vidåpne hovedtemaet – angivelig komponert av Harry Gregson-Williams – understreker både undringen over ukjente landskap (som i hvilken som helst science fiction-film fra 80-tallet) og det mytologiske aspektet i skapelsesberetningen. Goldsmiths Alien-tema var visstnok å høre et sted også, uten at jeg la merke til det.

Nå høres jeg kanskje euforisk ut, og det er jeg langt på vei også. Allikevel er det verdt å påpeke tre elementer som kunne vært gjort enda litt bedre, og som virkelig kunne ha hevet filmen til umiddelbar klassikerstatus. Det første er mer på detaljnivå, knyttet til Guy Pearces gammelmanns-sminke i rollen som Weyland. Det er ikke spesielt overbevisende og ser egentlig ut som restmateriale fra Mrs. Doubtfire (1993). Det andre knytter seg til karakterene og skuespillerprestasjonene. Noomi Rapace bærer sin hovedrolle bra, spesielt i scener hvor hun virkelig kan få lov til å lide. Ansiktsmimikken hennes virker nesten genetisk skreddersydd for slike sekvenser. Michael Fassbender er også overbevisende i sin kontrollerte detaljstyring, men det er han alltid, uansett hvem eller hva han spiller. De andre karakterene og skuespillerne mangler imidlertid mye karisma og er egentlig ganske forglemmelige. Om det er fordi de ikke har talentet inne, fordi de får for lite skjermtid eller fordi de er skrevet ganske slapt er vanskelig å si, men her ligger det mye ubrukt potensiale. Endelig er det også en del narrative hull mot slutten. Der hvor den nye forløperen til The Thing (2011) problemfritt ledet opp til John Carpenters versjon fra 1982, er det en del elementer i sluttscenene som strider direkte mot hva vi ser i Alien (uten at jeg skal avsløre akkurat hva det dreier seg om i denne omgang). Nå planlegges det riktignok en oppfølger, men etter det jeg har forstått vil det ikke utbroderes noe mer i akkurat denne plot-linjen. Da blir vi i så tilfelle stående med et uforklart, narrativt gap i overgangen mellom de to filmene.

Det får så være. Prometheus er en film som baserer seg på opplevelsesestetikk mer enn noe annet. Det er et skoleeksempel på hvordan man skal parre kommersiell blockbuster-tenkning med rendyrket filmkunst og vektig tankegods. Det ene øyeblikket knuger du deg fast til setet i sitrende spenning mens blodet spruter og innvoller vrenges, det andre øyeblikket overveldes du av bilder som er så vakre at du bare vil henge dem på veggen, det tredje øyeblikket presenteres du for kompleks livsfilosofi. Det er den komplette science fiction-opplevelsen.