Kringkastingsorkesteret har som ambisjon å spille i hvert fall én filmmusikk-konsert hver sesong, og for en entusiast som undertegnede er det mer enn gledelig. Forrige uke var det et utvalg mer eller mindre kjente western-klassikere som runget ut fra Store Studio i NRK.
Konserten er en oppfølger til Jerry Goldsmith-hyllesten i fjor, som vi skrev om her. Det er kanskje på kanten å kalle det for en serie med filmmusikk-konserter ettersom det kun er snakk om én per sesong, men KORK skal uansett ha all mulig kred for å realisere noe jeg har etterlyst lenge – mer fokus på en av verdens mest undervurderte kunstformer. De skal også høste applaus for ikke bare å velge de aller største kjepphestene i filmhistorien.
Elmer Bernstein, for eksempel, er faktisk ikke representert med overeksponerte The Magnificent Seven (1960), men to mer ukjente verker for folk flest – The Comancheros (1961) og originalversjonen av True Grit (1969). Bernstein var kongen av western-filmer på 60-tallet, og det som gjør mye av musikken hans så fascinerende er ikke bare hvordan de reflekterer Americana-stilen i Aaron Coplands tradisjon (som de fleste western-partiturer gjør), men også hvordan han inkorporerer nærmest jazz-synkoperinger i musikken. Dette har KORK forstått og fremfører dem med rytmisk eleganse og entusiasme.
I det hele tatt kan det virke som om KORK har blitt mye mer tight i fremføringen av filmmusikk de siste årene, omtrent slik The City of Prague Philharmonic har vokst fra en snublende start til å bli et av verdens beste orkestre for slik type musikk. Det kreves ofte en helt annen type presisjon i fremføringen av filmmusikk, sammenliknet med mer tradisjonell klassisk musikk. For meg stod denne transformasjonen tydeligst frem i utdraget fra Bruce Broughtons stjernespekkede Silverado (1985). Et av tidenes beste western-soundtracks, nesten operatisk i applikasjon og John Williams-aktig i stil (særlig i de virtuose fløyte-partiene). Kanskje kveldens høydepunkt.
Ikke en western i tradisjonell forstand, men et av de mest kjente partiturene på programmet var The Last of the Mohicans (1992) av Trevor Jones og Randy Edelman. Kun Jones’ materiale ble presentert i suiten, inklusive det vidåpne hovedtemaet (som minner mye om Jones’ egen Cliffhanger) og det velkjente sporet Promentory – et minimalistisk stykke drevet av solo fiolin. Sistnevnte strykerostinat fremføres presist, men kanskje litt uten det ekstra insisterende stinget vi kjenner fra originalinnspillingen.
Kevin Costner-eposet Dances With Wolves (1990) er også representert, dog kun med John Barrys John Dunbar-tema. Men det er forsåvidt greit; jeg er ingen stor Barry-fan, og liker egentlig kun dette hovedtemaet fra filmen. Langsomt, elegant og romantisk utgjør den en fin motsats til de mer høyoktan-energiske numrene på programmet. Det er til gjengjeld på plass i suiten fra The Alamo (1960), John Wayne-filmen om slaget ved Alamo-fortet i San Antonio, Texas. Den russiske immigranten Dimitri Tiomkin var en garvet western-komponist som på en eller annen måte overførte sin opprinnelse fra de russiske steppene til den amerikanske prærien. Her toner vestlige fanfarer sømløst om kapp med meksikansk-inspirert folkemusikk, kanskje med noen få misser i messingseksjonen.
Apropos John Wayne er også gjennombruddsfilmen hans representert – mye omtalte Stagecoach (1939). Partituret består i all hovedsak av ulike typer folkemusikk og andre eksisterende komposisjoner, arrangert av en gruppe komponister. Som konferansier Håkon Heggstad påpeker, er dette den klassiske Hollywood-filmens barndom og musikken har derfor høyere grad av mickey-mousing og vimsete struktur. Krevende, men solid fremført.
Et av undertegnedes høyepunkter var suiten fra James Newton Howards Wyatt Earp (1994), et skikkelig robust prærie-partitur i et noe mer moderne tonespråk. Det eneste jeg savnet var et lite utdrag fra sporet The Wedding, som kanskje er noe av det nydeligste jeg vet om i filmmusikk-sammenheng, båret oppe av pastorale treblåsere. To av de virkelig store western-klassikerne fikk sin gjennomkjøring i Jerome Moross‘ The Big Country (1958) og Alfred Newmans How the West Was Won (1962), to stykker proppfulle av galopperende rytmer og vidåpne intervaller. Spesielt imponerende var det raske strykerostinatet som perforerer førstnevnte. Begge stykkene danser tilsynelatende problemfritt fra orkesterseksjon til orkesterseksjon, selv om messingblåserne bommer litt et par steder.
Endelig avsluttes konserten med et utdrag fra noen av Ennio Morricones mest kjente spaghetti westerns. Tidligere på kvelden har vi allerede hørt det hjemsøkende åpningstemaet fra Once Upon a Time in the West (1968) med selveste Sigmund Groven som gjesteartist. Hans fremførelse av ledemotivet til Charles Bronson’s Harmonica-karakter er faktisk bedre enn originalen; nesten for perfekt, rent teknisk. I hvert fall en mye mykere, detaljert versjon. I siste post på programmet glir vi inn en medley fra henholdsvis A Fistful of Dollars (1964), For a Few Dollars More (1965) og The Good, the Bad and the Ugly (1966). Det er vanskelig å arrangere Morricones musikk for vanlig symfoniorkester, ettersom han benytter seg av så idiosynkratisk instrumentering. Men her har dirigent Ingar Bergby gjort et hederlig forsøk. Det er ikke så verst, men den mangler også en del essensielle elementer, spesielt det staccato mannskoret i For a Few Dollars More. El-gitaren kommer heller ikke helt frem.
Komiker Atle Antonsen har ofte blitt hyllet for sitt nådebegavede plystretalent, og får da også anledning til å bidra på The Good, the Bad and the Ugly. Han har en svært klar klang og treffer (såvidt) den høyeste tonen i det kjente 2-toners motivet, men glemmer at ved tredje repetisjon skal han ende på en oppadgående note. Det er litt irriterende, men en feil som dessverre ofte oppstår i annenhånds innspillinger. Så var det da også kanskje mer en kommersiell gimmick. Moro var det uansett, spesielt når Antonsen omfavner blomster-utdeleren som om det var gjensynet med sin egen kjæreste etter lang tids fravær.
Jeg har vært vitne til en helstøpt filmmusikk-konsert av et orkester som nå begynner å få grep om sakene. Nok en gang skulle jeg gjerne vært foruten de mange lydklippene mellom stykkene, men innser at det gir konserten en mer helhetlig appell for et sammensatt publikum. Og konferansier Håkon Heggstad er som vanlig solid med sine mange morsomme, ironiske betraktninger. Jeg gleder meg allerede til neste sesongs filmmusikk-konsert.