«The We and the I»

TIFF 2013

Gondry i godhjørnet med The We and the I

Montages er offisiell mediepartner for Tromsø internasjonale filmfestival, og dekker årets utgave av festivalen med artikler, podkaster og videoreportasjer. Denne artikkelen ble opprinnelig skrevet som en del av vår Cannes-dekning, mai 2012, og republiseres i forbinedelse med at The We and the I vises under TIFF 2013.

*

Cannes 2012: Regissør Michel Gondry deltar i sideprogrammet Quinzaine des Réalisateurs med sin nye film The We and the I. Han deltok første gang i Cannes utenfor konkurranse med spillefilmdebuten Human Nature i 2001, og var tilbake med dokumentaren L’épine dans le coeur i 2009.

Siste skoledag før sommerferien er over og ekstra følsomme og oppspilte entrer en rekke elever fra en skole i Bronx bussen. Med Run DMCs It’s Like That på lydsporet blir vi i et rasende tempo og energisk formspråk introdusert for de ulike elevene, som praktisk talt tar over bussen og trakasserer de andre passasjerene, før de etter hvert går over på hverandre og gjør sitt beste for å ydmyke sine medelever – til jubel, latter og tårer.

Denne bussturen er hele handlingsforløpet i den nye filmen til Michel Gondry, som med The We and the I virkelig tar et stort steg vekk fra studioprosjektet The Green Hornet, som var hans forrige film. Han er nå nærmere slik vi kjenner ham fra Evig solskinn i et plettfritt sinn og The Science of Sleep – med en god kombinasjon skrudd humor og engasjerende drama. Denne bussturen viser seg å være et perfekt utgangspunkt for å skildre disse ungdommenes felles oppførsel og de ulike grupperingene som finnes i et slikt miljø.

I løpet av filmen har alle fått sin tid foran kameraet, men det er selvsagt noen av ungdommene som spiller en større rolle en andre. Vi møter blant annet den noe anspente Lady Chen som sammen med sin venninne planlegger deres ”sweet sixteen party”, deprimerte Teresa som har vært borte fra skolen et par uker og kommer tilbake med ny hårsveis og noen ekstra kilo på kroppen, og så har vi de fire bøllene bakerst i bussen, med kjekkasen Michael som en slags hovedkarakter i filmen. I et ekstremt høyt tempo og MTV-aktig (anno 1992) stil klippes det brått hit og dit i filmens første del. Vi får innblikk i de ulike samtalene som finner sted og blir så smått kjent med rollegalleriet. Filmens første del er preget av de svært uoppdragne ungdommenes ufyselighet, ondskap og frekkhet der de konkurrerer i å ydmyke hverandre mest mulig og blant annet trakkaserer en gammel dame og noen små barn på groveste vis.

Ispedd flere Gondry’ske visualiseringer av hendelser de snakker om, utvikler filmen seg først til et rått drama hvor de mange ydmykelsene går fra å være morsomme til å bli veldig ubehagelige. Ulike konflikter og hemmelige relasjoner kommer gradvis er frem i lyset og stemningen på bussen blir forandret, veien hjem fra siste skoledag har utviklet seg til å bli et helvete. Med svært stygg språkbruk og total mangel på empati er ungdommene rett og slett helt jævlige med hverandre. Filmens siste fase er derimot mye varmere og The We and the I ender opp som en svært rørende film, og viser hvordan det gode innerst i enkeltmennesket har svært dårlige levekår i ungdommers gruppedynamikk.

Det er jo, som beskrevet i tittelen, nettopp dette som er filmens tematikk og således er konseptet med denne bussturen ganske genialt. Noen bor like ved skolen, mens andre langt unna, slik at det stadig er noen som forlater bussen. Og hver gang noen går av forandrer stemningen og de ulike elevenes relasjoner seg. Slik får filmen en engasjerende fremdrift i tillegg til de mer konkrete dramaene som foregår. Hvem som skal gå av blir et spenningsmoment i seg selv og vi lurer også hele veien på hvem som skal sitte igjen til slutt. I den siste delen, da det kun er et fåtall igjen i bussen, utvikler filmen seg til å bli svært gripende og tempoet roer seg kraftig. For første gang ser vi ordentlige samtaler mellom elevene, og mellom elever som ikke har utvekslet et blikk tidligere grunnet deres gruppetilhørighet. Den relativt brå karakterutviklingen kan føles noe banal, men ungdommers usikkerhet og mentalitet er da også i virkeligheten ganske banal. Bussturkonseptet gjør filmen til en konsentrert og intim studie i ungdommers oppførsel i felleskap, deres sårbarhet og stadige rollekonflikter. Eksempelvis kjenner Michael og Teresa hverandre egentlig godt, men når Teresa kommer og setter seg sammen med guttegjengen ender Michael med å såre henne på verste vis. Gondrys busstur kan sees på som en læringsreise der den på en effektiv måte viser den ofte så store forskjellen mellom vi-et og jeg-et.

The We and the I er i aller høyeste grad en kunstfilm som til tross for en fremtredende stilisering føles svært realistisk og kan sammenlignes med den franske Gullpalme-vinneren Klassen, og kanskje i enda større grad den undervurderte norske dokumentarfilmen Jenter. Gondrys sprudlende stil med konstant Run DMC-aktig musikk, høy klipperytme og merkelig visualisering av samtalene, reflekterer i stor grad også dagens ungdomskultur, og YouTube-klipp og mobiltelefonbruk får stor plass i filmen. Selv om The We and the I i aller høyeste grad er dagsaktuell og oppdatert gir den samtidig en distinkt følelse av stemningen fra tidlig på 90-tallet, mye grunnet musikken og fargetonene. Hvorfor Gondry har gjort dette kan man lure på, men det fører til at filmen (intensjonelt eller ikke) minner om Spike Lees filmer fra slutten av 80- og starten av 90-tallet. Denne estetikken tilfører filmen egenart, uten at handlingen føles mindre aktuell. For oss som ikke er ungdommer idag gir det også en følelse av nostalgi, og for meg personlig hever det filmen. Befriende, rett og slett, at denne filmen ikke er spekket med dagens popmusikk.

The We and I er en realistisk ungdomsfilm som likevel er umiskjennelig preget av Gondrys tilstedeværelse og stil, men mest av alt føles den som en viktig film, som er mer treffende enn de aller fleste andre filmer i sin skildring av ungdommers jag etter oppmerksomhet, deres usikkerhet og ikke minst sårbarhet. Tilhørighet i en gruppe er viktig, men gruppedynamikken destruerer den naturlige empatien som ligger i mennesket. Gruppetilhørigheten blir samtidig avslørt som falsk og filmen viser tydelig hvordan alle elevene savner virkelige venner og anerkjennelse for den de egentlig er innerst inne, og muligheten til å være den personen – the I. Totalt sett har filmen noen svake sider, som tendenser til å være litt vel enkel, sekvenser med litt svakt skuespill og et litt vel sentimentalt og malplassert sluttbilde, men dette overskygges av filmens kvaliteter for øvrig. The We and the I er både engasjerende, rørende og viktig – og bussturkonseptet er svært velfungerende.

Det ville overraske meg positivt om filmen plukkes opp for norsk kinodistribusjon, og jeg vil håpe i det lengste. Uansett ville det vært interessant å sette opp denne i ”klassens time” på skoler rundt om landet. Gondrys navn ville uansett dratt meg til denne filmen på et eller annet tidspunkt, men The We and the I er likevel en Cannes-oppdagelse og en stor anbefaling.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>