topprocka

Analysen

The Rocka (2012)

Lavbudsjettsprosjektet The Rocka har fått en trang vei til publikum etter at den verken mottok distribusjons- eller oppsetningsstøtte, og dermed heller ikke fikk noen kinodistributør (Star Media Entertainment distribuerer derimot filmen på video). Produksjonsselskapet Graceland Film Company valgte selv å distribuere filmen, og den har blitt satt opp på 33 norske kinoer med Tromsø, Drammen og Oslo som de største byene (i Oslo vises den også på Cinemateket).

The Rocka fikk heller ingen produksjonsstøtte av Norsk filminstitutt, og filmen åpner derfor med et spark mot nettopp filminstituttet. Filmens produsent, Hans Bastian Borg, spiller seg selv i en rolle der han sier opp jobben som filmprodusent for å bli rockestjerne. Han er tilsynelatende møkk lei kvotering og av å ikke få støtte til sine filmer, og sier til filmens og filmen i filmens regissør Robert Næss: ”Finn deg en samisk, lesbisk, kvinnelig produsent, da får du sikkert støtte med en gang”. At filmen har et anstrengt forhold til NFIs støtteordninger og “systemet” legges det altså ikke skjul på.

Vi er jo vant med at de aller fleste norske langfilmer får kinodistribusjon, og særlig filmer som har fått såpass mye medieoppmerksomhet som The Rocka. Den har også fått gode anmeldelser i både Cinema og Natt&Dag. Filmer som ikke får støtte av NFI blir i større grad kvalitetsvurdert av distributørene og kinosjefene. Har de gjort en riktig vurdering ved å ikke sette opp The Rocka?

Førti, feit og ferdig – NOT

Således lyder filmens undertittel som henspiller på filmens hovedkarakter Hans Bastian Borg, som i filmen kaller seg Big B Thunders. The Rocka er en mockumentar, og kan sammenlignes med klassikeren This is Spinal Tap (1984) og norske Get Ready to Be Boyzvoiced (2000) som en liksom-dokumentar om et fiktivt band. I form har derimot filmen kanskje mer til felles med Sacha Baron Cohens filmer (Borat, Bruno) der den følger én sprø karakter og også innlemmer en del ”virkelighet” i filmen i form av møter med mennesker som er uvitende om fiksjonsaspektet. Blant annet ble den planlagte triste avslutningen av filmen mer positiv fordi publikummet som møtte opp på en konsert i London faktisk likte konserten.

Vi møter altså nyskilte Hans Bastian Borg som sier opp jobben som produsent i Graceland Film Company for å realisere rockedrømmen som ble spolert av kone og unger. Han ser på gamle konsertklipp av seg selv fra 90-tallet og har stor tro på at han vil erobre verden som Big B Thunders i bandet Bang Bang. Han ber derfor regissør Robert Næss dokumentere sitt rockecomeback med en dokumentarfilm, og det er denne dokumentaren vi får se. Vi får en introduksjon av hvem han er gjennom å ta oss med til Lindeberg i Groruddalen hvor han vokste opp. Vi treffer også sønnen hans, som blir en viktig karakter i filmen. Deretter ringer han gamle bandkompiser for å få dem med på konseptet, men kun trommisen Thors er interessert og sammen med en ung bassist, Brage, får de støtte til å dra på en turné – en heller mislykket affære. Filmen har en klassisk struktur der Big B er motivert i starten og har et klart mål, men når han møter flere hindre på veien, gir han til slutt opp og ”graver seg ned”. Ved hjelp av sin egen sønn kommer han seg imidlertid på beina igjen og får en spillejobb i London. Om det ikke er en platekontrakt, så er det i det minste en av Big Bs drømmer som går i oppfyllelse. I og med at alle – deriblant ulike musikkprodusenter i London – elsket konserten, legger jo filmen opp til en fortsettelse der bandets fremgang fortsetter. En lykkelig slutt.

Underveis i filmen møter vi også flere kjente fjes, blant andre Thomas Seltzer og Ronni Le Tekrø. Seltzer benekter først at Big B Thunders noen gang har spilt i Turboneger og kommenterer videre comeback-prosjektet med stor skepsis og ironi. Ronni Le Tekrø spiller seg selv som avvisende musikkprodusent. I tillegg møter vi flere andre norske musikkpersonligheter, deriblant Mette Iversen (hvem?). Det er tydelig at The Rocka er en film av (og for?) folk med tilhørighet i musikkbransjen og det norske rockemiljøet. Jeg vil gå så langt som å påstå at musikken Bang Bang spiller tidvis er bedre en filmen om dem.

Mockumentar-trøbbel

The Rocka er filmet og fremstilt som om det er en dokumentar, selv om det hele er konstruert oppspinn. Det er en form som kan vise hvor lett det er å manipulere et publikum til å tro at noe er ekte, slik noen gjorde med nevnte This is Spinal Tap, mens Peter Jackson og Costa Botes lurte store deler av New Zealands befolkning til å tro på historien om den ”glemte”, men geniale filmpionéren Colin McKenzie i mockumentaren Forgotten Silver (1995). Joaquin Phoenix og Casey Afflecks I’m Still Here (2010) er et nyere eksempel der vi åpenbart skal bli lurt til å tro at Joaquin Phoenix legger opp som skuespiller for å bli hip hop-artist.

Men som alle andre nye formgrep blir også disse grepene konvensjoner. Det har blitt en relativt vanlig form i komedie-sammenheng, noe Sacha Baron Cohens filmer er gode eksempler på. I Norge kan jo Trolljegeren (2011), i tillegg til nevnte Get Ready to be Boyzvoiced, stå som eksempler. Poenget mitt er at mockumentaren er blitt en innarbeidet form, eller sjanger om du vil. Men selv om vi ikke skal tro på at det vi ser er ekte, så er det helt nødvendig at det virker ekte, da dette er sjangerens egenart. På dette punktet feiler The Rocka på det mest grunnleggende elementet: Skuespillet. Hovedkarakteren er en ok karakterskuespiller, men overspiller og lider nok under dårlig instruksjon (noe som kanskje skyldes at han selv er filmens produsent og initiativtaker, og da mangler det kanskje et kritisk blikk?). Skuespillerne rundt ham sliter enda mer og gjør at filmen faller gjennom ut i premisset om å fremstå som en dokumentarfilm.

Dokumentarens form fullføres imidlertid rimelig bra, med håndholdt kamera og intervjusituasjoner; det hele virker stort sett gjennomførbart som en dokumentar, bortsett fra en del shot-reverse shot-filmet dialog, blant annet i psykologtimene som Big B frekventerer. Det som forstyrrer mest, og som bryter med virkelighetsillusjonen, er at tidshoppene i den episodiske fortellingen utfylles med avspilling av telefonsvarmeldinger. Kamuflasjen av konstruksjonen forsvinner på grunn av innholdet i meldingene, og måten de er lest opp på; mockumentar-stilen er en balansekunst og The Rocka vipper dessverre av pinnen rimelig fort.

Jaja, men har filmen en bra historie? Er den morsom?

Nå er ikke nødvendigvis det viktigste for filmopplevelsen at den forholder seg slavisk til et gitt premiss. Det er selvsagt uheldig at Robert Næss og Hans Bastian Borg begir seg ut på noe de ikke mestrer, men viktigere er at at selve historie er god og ikke minst morsom, tatt i betraktning at dette er en komedie. Dessverre må jeg nok også servere manuset og humoren til slakteren.

Historien er i grunnen fraværende; den er et skall av en treakter-struktur med svært lite fyll og uten noe originalt innhold. Manuset oppleves som lite inspirert, uten snev av overraskende vendinger eller minneverdige enkeltscener. Etter den mislykkede turnéen blir Thors og Brage lei av Big Bs virkelighetsfjerne drømmer om verdensherredømme og finner seg en annen vokalist. Big B får en knekk og rømmer med en campingbil ut i skogen, hvor han bor i ensomhet. Sønnen hans oppdager at de er invitert til å spille i London, finner Big B og får med seg Thors og Brage. Konserten i London er rimelig vellykket– og da er filmen ferdig. Utover dette dreier dramatikken seg blant annet om at Big B legger an på venninna til datteren sin, og at de reiser til Gardermoen bare for å finne ut at London-flyet går fra Torp (å neeei!!). Filmen er slurvete regissert og klippet, har et ujevnt tempo og er tidvis langdryg.

Når handlingen i seg selv er så lite original, hviler hele filmens appell på karakteren Big B Thunders og filmens humor. På dette punktet må det bemerkes at personlig smak spiller en stor rolle i vurderingen, men jeg vil selv kalle humoren plump, uoriginal og ikke minst repeterende. Karakteren Big B Thunders er platt og slitsom. Filmen har med andre ord ingen appell for undertegnede, men for enkelte andre vil den tragikomiske humoren sikkert falle i smak. Og jeg tror faktisk den kunne hatt et kommersielt potensial som overgår flere andre norske filmer som blir satt opp på kino. Jeg synes derimot The Rocka ligner en halvdårlig sketsj fra tv-programmet Trygdekontoret, desperat dratt ut til et langfilm. Jeg sier som Thomas Seltzer gjør det i filmen:

Seltzer: – Jeg håper ikke mine skattepenger er med på å betale den filmen her ass.
Næss: – Nei, filminstituttet ville ikke betale.
Seltzer: – Bra, så systemet funker på sett og vis.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>