analysen-shakespeares-skjulte-sannhet-2012

Analysen

Shakespeares skjulte sannhet (2012)

I et klima hvor den norske kinodokumentaren gjerne assossieres med fjernsynsreportasjens estetikk, fremstår Shakespeares skjulte sannhet (2012) som et tabloid alternativ hvor mediet er like viktig som budskapet.

Usikkerheten rundt mesterdramatikeren William Shakespeare har gitt opphav til mye spekulasjon. Mangel på historiske levninger har skapt utfordringer for forskning på hans virke. Denne usikkerheten har gitt en rik grobunn for alternative teorier rundt forfatterskapet, der andre offentlige skikkelser fra det tidlige 1600-tallets Storbritannia står bak verkene, men som på grunn av ulike forhold ikke har hatt muligheten til å stå frem som skuespillenes rettmessige opphavsmenn. Med Shakespeares skjulte sannhet gir regissør Jørgen Friberg oss et gjensyn med kirkeorganist og hobbykryptolog Petter Amundsen, som først talte til en døv forsamling i 2009 (i fjernsynsserien  Shakespeares skjulte koder). Amundsens hypotese erklærer William Shakespeare for å være en stråmann og at Sir Francis Bacon og Sir Henry Neville er de virkelige opphavsmennene til Hamlet, Romeo og Julie, Othello og resten av de så hyllede skuespillene. Videre trekkes det linjer til religiøse brorskap, hemmelige ordener og skjulte skatter. Dette begrunner Amundsen omstendelig ved hjelp av tall- og bokstavkoder, og kjennskap til middelalderhistorie og okkult praksis. Amundsens oppdagelser er sensasjonelle og med denne kinodokumentaren forsøker Friberg på ny å formidle budskapet om den grandiose konspirasjonen. Denne gangen med en bredere målgruppe i tankene, i et litt mer kinovennlig format og med engelsk tale.

Springbrettet for utforsking av konspirasjonen denne gangen er Shakespeare-eksperten Robert Crumpton, som gir seg i kast med Petter Amundsen og hans bisarre teorier. Som Shakespeare-lærd i gang med sin egen PhD om den genierklærte dramatikeren, er han den perfekte skeptiker og motpol til Amundsen både med tanke på verdenssyn og akademisk bakgrunn. De møtes først i Oslo, hvor Crumpton introduseres for Amundsen og de omstridte funnene hans. Og med et observerende kamera i hælene reiser de i sann Indiana Jones-stil fra Oslo, til Stratford, til London, til Saint Albans, og til slutt til skatteøya Oak Island i Canada. Litt etter litt presenterer Amundsen sine funn for Crumpton med det originale kildematerialet foran seg, og ruller opp konspirasjonen, mens Crumpton gjør sitt beste for å forsvare Shakespeares forfatterskap. Reisen som de to tar sammen tjener som et narrativt rammeverk for dokumentaren, hvor dramatiseringer av Shakespeare-verk og historiske begivenheter kan klippes inn, det hele kommentert av en pratsom fortellerstemme.

Organist Petter Amundsen

Ekspert i suppen

Det dokumentaren virker best posisjonert til å berøre, rent tematisk, er forskningsmiljøene, spesielt historikere og litteraturvitere. Som doktorgradstudent representerer Crumpton akademia og deres hegemoniske verdenssyn som ikke har plass til Amundsens sensasjonelle oppdagelser. Å anerkjenne Amundsens oppdagelser vil undergrave enorme mengder forskningsarbeid. Som Crumpton selv sier: «I think it will make a lot of people feel foolish». Forholdet deres blir gradvis mer anspent da Crumpton ikke føler at Amundsens beviser er tilstrekkelige. Kameraet fanger dynamikken mellom de to, og det er fascinerende å se hvordan Crumpton reagerer på Amundsens beviser. Ofte sitter Amundsen foroverlent mens han studerer dokumentene, mens eksperten står bak ham med en stram mine. Amundsen bemerker hvordan det står “William Shakespeare” i et tidsriktig dokument og foreslår at Crumpton tar en titt under lupen hans. Crumpton avfeier forslaget og kikker fort på dokumentet mens han sier at han skal stole på sine egne øyne.

For seeren presenteres dokumentet på et langt mer elegant vis. Med sveipende bevegelser glir kamera over superimposisjoner av tekstene, der ord, bokstaver og tall fremheves i rødt og geometriske figurer tegnes opp med datagrafikk. Det er et komplekst stoff som må takles og animasjonen konkretiserer ideer som ellers kan være vanskelige å visualisere. Fremhevingen av bestemte ord og bokstaver har også den virkningen at bevisene virker nærmest ubestridelige, og datagrafikkens presise linjer får de angivelige kodesystemene til å fremstå som presise og elegante. Publikum deler gjerne Crumptons posisjon som skeptikere, lite kjente med konspirasjonsteoriens detaljer.

Steg for steg tar Amundsen oss og Crumpton gjennom sitt resonnement, og i takt med Crumpton kan vi gå fra skepsis til fascinasjon, og kanskje til og med til overbevisning. Det er her dokumentarens retorikk best kommer frem. For selv om Crumpton er en ekspert på Shakespeares historie og estetikk, mangler mannen kompetanse når det kommer til matematikken og kryptologien som Amundsen trekker på i sin konspiratoriske opprulling. Dette kommer frem på pinlig vis når Crumpton forsøker å så tvil rundt Amundsens arbeid ved å selv sette sammen ord og bokstaver i Amundsens tekster; en slags demonstrasjon av hvor lett tekstene kan manipuleres. Hver gang faller han i staver og bruker vitser som avledningsmanøver.

Amundsen og Crumpton i konsentrert studium.

Han virker å ville ydmyke Amundsen, men har selv problemer med å motstride det hobbykryptologen betegner som bevis på konspirasjonen. I og for seg fungerer dette som en indikasjon på hvor useriøst Crumpton tar Amundsen, som er et interessant poeng i en drøfting av dogmatiske forskermiljøer, men i grunn er det kanskje dokumentarens kredibilitet som lider mest som resultat. Det eneste tilfellet hvor noen andre får si sitt i saken er når Crumpton besøker den hyperintelligente Jola Sigmond som både kjenner fortidens boktrykkerkunst så vel som å selv være en dreven kryptograf. Han mener at bevisene ikke kan betviles. Med så få solide motargumenter til Amundsens påstander kan dokumentaren gjerne oppfattes som manipulativ. Menigmannen har ikke et godt nok grunnlag til å bestride de komplekse tall- og bokstavsystemene som så overbevisende tegnes opp. Man anser gjerne dokumentarer som mest rettferdige når den gjør plass til for- og motargumenter og skaper en slags balanse. Med denne overveldende retorikken og med det lineære narrative rammeverket som Crumpton og Amundsens globetrotting utgjør, blir også Shakespeares skjulte sannhet et studie i kinodokumentarisme.

Dokumentar er best på kino?

Hva kjennetegner en god kinodokumentar? Hva gjør en dokumentar kinosalen verdig? Det er noen filmer man føler er viktigere å få med seg på kino, mens andre er det akseptabelt å vente med til de er ute på hjemmevideo. Jeg merker at jeg selv prioriterer filmene med større budsjett når jeg går på kino. Pent foto, lekker scenografi, heftige spesialeffekter, store lydbilder og klassiske narrativ; det virker å være en kobling mellom hvor direkte filmen appellerer til mitt sanseapparat og følelsesregister, og hvor viktig det er å oppleve den mens den fortsatt går på kino. Er det noe som kjennetegner den norske kinodokumentaren er det at den tenderer mot fjernsynsestetikken og reportasjen, med en vektlegging av journalistiske verdier som objektivitet og saklighet, med mange intervjuobjekter og mye arkivmateriale for å nyansere og legitimere. Til tross for de aspirasjoner Shakespeares skjulte sannhet måtte ha for å være et tilskudd i en saklig debatt om Shakespeares forfatterskap eller en drøfting av akademia i sin helhet, fremstår dokumentaren som mer tabloid enn sine norske artsfrender, med økt vekt på sensasjon og drama.

En tenker fort på veletablerte kinodokumentarister som Michael Moore og Morgan Spurlock, som begge narrativiserer dokumentasjonsprosessen; dokumentarens realisering er et viktig tema i seg selv. Skjult kamera tar publikum med inn bak lukkede dører, man konfronterer hyklerske politikere og gråtende justismordofre. Selv om Shakespeares skjulte sannhet er langt mindre selvrefleksiv, i et annet modus enn filmer som Roger and Me (1989) og The Greatest Movie Ever Sold (2011) hvor det er selve dokumentarfilmskaperen som er i sentrum, er dokumentarens tilblivelse fortsatt et viktig element, og omstendighetene i historien utvikler seg etter hvert til en regelrett skattejakt. Denne jakten er i seg selv like viktig som Shakespeares omstridte forfatterskap. Dette kommer godt frem når det koker over for Crumpton under studiet av et gammelt dokument. Frustrasjonen over bevisene som Amundsen presenterer fører til at han bryter ut av dokumentarens objektive modus, kikker forbi kamera og ber om å få snakke med “Jørgen”, dokumentarregissøren bak kamera. Det er som om oppdagelsene er så eksplosive at de ikke lar seg formidle på et objektivt vis, følelsene tar overhånd og Crumptons deltakelse som ekspert blir et drama i seg selv.

Forskning og skattejakt.

Hele verden er en scene

Når forskerparet studerer et Shakespeare-stykke eller diskuterer historiske begivenheter, klippes det inn korte dramatiseringer av disse hendelsene. For eksempel viser Amundsen til Shakespeares ordbruk på en side i den såkalte førstefolioen, en bok med dramatikerens samlede verk. Fra bilder av ordet bacon og hang-hog, klippes det til en dramatisering av skuespillet. Disse dramatiseringene er et grep for å effektivt formidle budskapet i de analyserte tekstene, som gjerne deler tematikk med sporene Amundsen mener han finner. Under søken etter en skatt på Oak Island klippes det eksempelvis til en scene fra et Shakespeare-stykke der en karakter graver ned en skatt og fremfører en liten monolog. Disse dramatiseringene skildrer også fra tid til annen historiske hendelser fra Amundsens beskrivelser, eksempelvis korte klipp av en mann i tidsriktig kostyme som skriver et manuskript, eller bilder av dokumentene når de bæres under armen for å bli fraktet til et skjulested. Scenenes belysning er naturligvis barokk og tilsatt likeså ekspressiv musikk.

De observerende bildene av Crumpton og Amundsen er også mer stiliserte enn man gjerne skulle forvente av en dokumentar, spesielt med tanke på klipp. Ved dokumentarens anslag får man en noe selvironisk “stå opp og gå på jobb”-montasje bestående av kjapt sammenklippede bilder av tenner som blir pusset, en laptop som blir pakket, kaffe som blir drukket og så videre; akkompagnert av et overdimensjonert instrumentalspor. Den hurtige klippingen beholdes stort sett filmen ut, som i en spenningsfilm. Tidvis brukes også jump-cuts for å bevisstgjøre fortellingens mediering og inntrykket av at ting ikke er som de virker; at filmen kun er én representasjon av virkeligheten. Filmen er videre pepret med vekselvis bombastisk og underfundig musikk for å understreke de store linjene som trekkes i denne potensielle omskrivingen av historiens gang, og for å gi et inntrykk av den utspekulerte konspirasjonen bak kulissene. Selv dokumentarens avslutning er en slags spennende cliffhanger der Amundsen og Crumpton står over skattekartets kryss og får oss til å undre over hva som vil skje videre.

På TV ser man nyheter, debatter, konkurranser, magasin og reality-programmer. Slik blir fjernsynet et vindu for å skue ut i en stor, kompleks verden full av nyanser. Dokumentarens agenda oppfattes ofte som en bearbeiding av de ulike perspektivene og deretter presentere denne virkeligheten på et oversiktlig vis, saklig og etisk forsvarlig. På kino går man inn i en mørkelagt sal, der den virkelige verdenen må vike for det konstruerte dramaet som utspiller seg på lerrettet.

Shakespeares skjulte sannhet virker å tangere disse to; en nøye orkestrert dokumentar om to personer på skattejakt, delt opp av innslag med dramatiseringer og stilig datagrafikk. Den er direkte i sin argumentasjon, mens stoffet er sensasjonelt og forførende. Den virker å være en fantastisk fortellling om en utrolig konspirasjon, fremfor en balansert drøfting av tingenes tilstand innen akademia.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 6 kommentarer

  1. Stian By sier:

    det var da en voldsomt lite objektiv og lett personlig farget anmeldelse?
    man gjør nok narr av det man ikke forstår ser jeg. Selv er jeg av den oppfatning at det eneste som ikke kan lyve her i verden er matematikken. Den er naturens mest fundamentale byggestein, og kan ikke være korrupt. Og i dette tilfellet såpass påfallende at den ikke er brukt feil også.

  2. Joda sier:

    Herregud for noe vås: spørsmålet er empirisk: enten ligger det noe i Oak Island eller gjør det ikke det. Maken til manglende nysgjerrighet, men se nå hva bloggerens “faglige” bakgrunn er. Medieviter? Hva slags klovnefag er det?

  3. Noldus sier:

    “Å anerkjenne Amundsens oppdagelser vil undergrave enorme mengder forskningsarbeid.”

    Det er da ikke Amundsens feil at litteraturvitere ikke er seriøse forsknings- eller vitenskapsfolk? Heller ikke kan han klandres for at disse “akademiske” dilettantene og synserne har så lite ryggrad at de heller ofrer en mulig sannhet på redelighetens alter? Amundsen har kun påpekt at det er grunn til å forfølge sporet han har funnet og som han over her sier; enten finner man noe i Oak Islan eller ikke. Gadd vite hvilke bortforklaringer blogger kommer med om det viser seg at funnet er sensasjonelt. Om Amundsen likevel ikke skulle finne noe, fortjener han likefullt honnør for innsatsen, mens disse arrogante, nedlatende, belærende, blærete, snørrhovne, feige “litteraturvitere” ikke fortjener annet enn en smekk i fleisen for mangel på vitenskapelig nysgjerrighet. Selv en blind mann forstår jo at det ikke er litteratur- eller medievitere (hva de nå mener seg å vite) som bringer verden fremover.

  4. Noldus sier:

    “Menigmannen har ikke et godt nok grunnlag til å bestride de komplekse tall- og bokstavsystemene som så overbevisende tegnes opp.”

    Først: det heter “Mennigmann”.

    For det andre; dette er bare tull og vil da prinsipielt gjelde alle dokumentarer. (leserne har ikke nok kompetanse til å vurdere innholdet).

  5. Noldus sier:

    “Man anser gjerne dokumentarer som mest rettferdige når den gjør plass til for- og motargumenter og skaper en slags balanse.”

    Gjelder dette også dokumenterer overgrep, seriemordere eller Holocaust? De må være balanserte fordi begge parter (ofre som overgripere og mordere) har alle litt av skylden? Dette er en erketypisk norsk måte å se verden på.

  6. Noldus sier:

    “Til tross for de aspirasjoner Shakespeares skjulte sannhet måtte ha for å være et tilskudd i en saklig debatt om Shakespeares forfatterskap eller en drøfting av akademia i sin helhet, fremstår dokumentaren som mer tabloid enn sine norske artsfrender, med økt vekt på sensasjon og drama.”

    Og her begår en klassisk tankefeil: selvom argumentet er svakt, betyr ikke dette at påstanden (Shakespeare skrev ikke sine verker) gal.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>