«Vi må snakke om Kevin»

Omtale

Skyldfølelser i Vi må snakke om Kevin

Vi må snakke om Kevin er en dårlig film hvis du tror den skal fortelle oss noe om massemordere og hvordan de tenker. Ser du derimot filmen som det den er – en historie om et håpløst tragisk mor-sønn forhold – kan du fort ende med å rangere Vi må snakke om Kevin som en av årets hittil beste kinopplevelser.

Lynne Ramsays film hadde premiere under fjorårets Cannes-festival, og var opprinnelig tiltenkt norsk kinopremiere i august 2011. Den ble imidlertid satt på vent i et halvt år, og en av årsakene var at distributøren mente handlingsforløpet minnet for mye om hendelsene 22. juli. Det er det også gode grunner for. Filmen omhandler en fiktiv skolemassakre i USA, og følger gjerningsmannen Kevin, fra han er nyfødt til to år etter at han har blitt arrestert for massakren. Da filmen hadde premiere forrige uke, trakk flere norske anmeldere også den uunngåelige parallellen til 22. juli. Eksempelvis i Aftenposten, hvor Ingunn Økland skrev at filmen «definitivt» kan relateres til Utøya-tragedien, og at den skaper et grunnlag for å kunne forstå rettsaken mot Breivik som starter neste uke.

Jeg er enig i at det blir tilnærmet umulig å se denne filmen i Norge i dag uten å få assosiasjoner til 22. juli. Å late som om dette ikke påvirker filmopplevelsen og hva vi får ut av filmen blir helt feil. Likevel bør vi ikke lete etter paralleller og se filmen i direkte lys av 22. juli. Snarere tvert imot. Da regissør Ramsay ble spurt om hun hadde reelle massakre i bakhodet da hun jobbet med filmen var svaret at «det var det siste jeg tenkte på». For Vi må snakke om Kevin handler ikke om massemordere. Den prøver ikke å forklare roten til ondskap eller få oss til å skjønne hvorfor terror kan skje. Delen som forsøker å håndtere dette spørsmålet er – som jeg skal komme tilbake til – også filmens svakeste. Vi må snakke om Kevin handler om en mors forhold til sin sønn, og om håpløsheten og skyldfølelsen hun sitter igjen med når han viser seg å være en drapsmann. Selve skolemassakren er egentlig bare en parantes.

Morsinstinkt og skyldfølelse

Fra start til slutt er denne filmen fortalt fra moren Eva (Tilda Swinton) sitt perspektiv. Romanen manuset er adaptert fra er skrevet i brevform med moren som avsender, og regissør Ramsay forsøker å holde på dette perspektivet. Nåtidsplanet i filmen foregår etter massakren. Her ser vi hvordan Eva blir behandlet, eller snarere mishandlet, av nærmiljøet. Ingen vil snakke med henne, hun har ingen venner, ingen å gå til. Forlater hun handlevognen et øyeblikk eller to på butikken, kommer det noen og knuser eggene hun har lagt der. Alle hater henne, alle vet hun er moren til en massemorder.

Ved siden av nåtidsplanet blir brorparten av filmens plott fortalt gjennom tilbakeblikk fra Kevins fødsel og frem til han blir arrestert. Helt fra første skrik er Kevin (Ezra Miller m.fl.) en aldeles forferdelig unge. Han gråter konstant, nekter å gjøre som han blir bedt om; manipulerer foreldrene og setter dem opp mot hverandre. Eva er en rimelig suksessrik reisejournalist, men er nå fastlåst med en unge hun aldri får kontakt med og en mann som ikke forstår henne. Allerede fra starten av ser vi at hun ikke aner hvordan hun skal takle Kevin. Eva blir mer og mer frustert, og har problemer med å skjule irritasjonen og hatet sitt overfor avkommet. Ettersom vi vet at Kevin vil vokse opp til å bli en morder, surrer følgende spørsmål rundt i hodene våre gjennom hele filmen: Er det morens dårlige oppdragelse eller en iboende ondskap som forårsaker at Kevin ender opp som han gjør?

Vi får altså hele historien servert i etterpåklokskapens lys, og tanker om at hun burde gjort mer for å forhindre det som skjer er uunngåelig. Vi ser også at hun tenker dette selv. Noen anmeldere har kritisert filmen fordi det ikke virker plausibelt at Eva blir boende i samme nabolag etter hendelsen. Her er jeg uenig. At hun fortsetter å bo der, og tar imot all drittslengingen fra naboene, viser nettopp hvor dypt skyldfølelsen sitter. Hun kan ikke flytte. Selv om hun lider under at alle hater henne, klarer hun ikke å fri seg fra tanken om at de faktisk kan ha helt rett. At hun burde gjort noe. Denne paradoksale situasjonen holder henne fast.

Grusomhet og gjenkjennelse

Vi må snakke om Kevin føles på alle måter grusom. Visuelt er den skremmende intens. Det går – bokstavelig talt – en rød tråd gjennom hele filmen; tidlig ser vi Eva i et rødt hav av tomater, og hver eneste scene i filmen etter dette har fargen rødt i seg. Ikke det vanskeligste symbolet å lese. Musikk, lydbilde og foto skaper en kvelende, konstant ubehagelig stemning som ikke gir slipp før lenge etter at du har forlatt kinosalen. Selv relativt hverdagslige hendelser, som at Eva kjører hjem under Halloween-feiringen, blir gjort til horror-scener hvor du nærmest biter negler i kinosalen. Ramsay er også utrolig dyktig til å manipulere følelsene våre på en god måte. Vi føler at vi gjør de samme refleksjonene som Eva og reagerer likt som henne på alt som skjer. Vi blir like sikre som henne på at det var Kevin som drepte hamsteren, og like livredde for at Kevin skal skade søsteren så snart de to tilbringer tid alene.

Det mest skremmende i filmen, som gjør at den fester seg, ligger likevel verken i det visuelle eller hos skuespillerne, men snarere i den absurde følelsen av gjenkjennelse filmen fremkaller. Vi kan forlate de fleste filmer om krig, terror og massakre med en trøstende tanke om at dette befinner seg langt unna våre egne liv. Det blir umulig i tilfellet Vi må snakke om Kevin. Vi klarer ikke la være å se likheter mellom Kevins oppførsel og mye av det vi har sett selv.  Mange av tingene Kevin gjør som barn er ikke unikt. Hvor mange barn er det ikke som gråter konstant når de er små, eller nekter å rulle ballen tilbake til mamma, eller kliner en brødskive utover bordet selv om han selv har bedt om den? Er det ikke sånn barn er i perioder? Det er det Evas mann, i John C. Reillys skikkelse, også tenker. Det er ikke noe galt med Kevin, gutter er bare litt rare innimellom. Ramsay tar en type mennesker vi alle vil markere den aller største avstand til, og tvinger oss til å føle gjenkjennelse hos moren Eva. Vi har alle vært barn og forholdt oss til foreldre; vi har alle, om vi har barn selv eller ikke, sett hvilket manipulativt potensial barn kan ha, selv om de er helt normale. Her kobles denne oppførselen til en massemorder. Poenget mitt er ikke at filmen viser symptomer på ubalanse hos barn; ved å vise gjenkjennelige scener fra barneoppdragelse og tvinge oss til å koble dette til Kevins senere handlinger, blir den vanskeligere å dytte fra seg. Vi må snakke om Kevin skaller ikke av, den kommer under huden på deg og blir der.

Som jeg nevnte innledningsvis er filmens svakeste ledd Kevin selv. Er han ond? Hvorfor gjør han det han gjør? Filmen går aldri denne rollefiguren etter i sømmene, slik at vi kan forstå ham. Det vil si, det meste peker mot at han bare er ond (i kontrast til søsteren, som virker helt oppegående og normal). Det eneste hintet Ramsay legger inn som en slags forklaring er når Kevin sier at folk flest ikke bryr seg om vanlige kjedelige mennesker, at de er opptatt av ”people like me”. Etter massakren gjør han også et bukk, som om han står overfor et publikum. Dette tenderer mot en slags forklaring om at kjendishysteriet i USA kan gå så til de grader til hodet på noen at de gjør alt for å oppnå berømmelse. Dette blir likevel en underutviklet og egentlig altfor lite fundert tanke, og virker derfor mer forstyrrende enn forløsende. Særlig når Ramsay i filmens siste scene prøver å fjerne seg fra enhver forklaring.

Filmen hadde vært sterkere om den helt konsekvent lot Kevins natur forbli et mysterium. Da kunne Ramsey utelukkende fokusert på filmens egentlige tematikk: Hva som skjer når en av de mest naturlige relasjoner, en mors forhold til sin sønn, så til de grader går galt, og hvilken enorm skyldfølelse dette medfører. For Vi må snakke om Kevin er ikke en film om massemordere, ei heller om de han drepte. Det er en film om den eneste som overlevde ham.

Montages har tidligere skrevet om filmen her, i forbindelse med Cannes-premieren.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 11 kommentarer

  1. Britt Sørensen sier:

    Jeg synes det er en styrke for filmen at den ikke går Kevin etter i sømmene, eller “hjelper” oss å forstå ham. Det er en logisk konsekvens av filmens synsvinkel, som er Evas. Hun forstår ham jo heller ikke.
    Jeg oppfatter tilbakeblikkene som hennes minnearbeid. Det gjør henne til en upålitelig forteller. Det vi ser, kan ha skjedd, men muligens ikke slik vi ser det gjennom Evas øyne. Bildene av ham – blikket hun har på ham – er farget av massakren, og av hennes skyldfølelse. Kanskje også forsterket av dette.
    Det gjelder også Kevins bukk i gymsalen etter massakren.
    Roger Ebert viser i sin anmeldelse til et intervju med Tilda Swinton, der hun nevner en replikk som ikke ble brukt i filmen: Kevin blir spurt hvorfor han ikke drepte henne. Han svarer at “du tar ikke livet av publikummet ditt”.
    Bukket er med andre ord myntet på henne. Det, synes jeg, legger alen til uhyggen i filmens disseksjon av mor/barn-relasjonen.

  2. Dag Sødtholt sier:

    Jeg satt som fjetret under filmen, men etterpå meldte det seg en del spørsmål: Hvorfor får moren enda et barn når det første ble så grusomt? Hvis mye av årsaken til barnets grusomhet kommer av manglende morskjærlighet, hvorfor er barn nr. 2 helt annerledes enn det første?

    Synes også som Britt det er fruktbart å se totaliteten av Kevins oppførsel som en endeløs psykologisk krigføring mot moren, også massakren. (“Du trodde kanskje at jeg har vært fæl hittil, men hva med dette?”) Til og med Kevins plutselige kjærlighet overfor moren når han blir syk, kan være et utspekulert ledd i krigen, for på beste psykopatiske vis å gi moren håp, for så bare å rive det ned igjen. Det er fristende å se all Kevins oppførsel som en hevnaksjon overfor moren siden han helt fra starten av livet føler at hun ikke elsker ham. Kan forresten den manglende hengivenheten for barnet rett etter fødselen simpelthen skyldes en fødselsdepresjon?

    Det er forøvrig litt befriende å se noe så “tabu” som manglende morskjærlighet på film. Todd Field var inne på det samme i Little Children der Kate Winslet følte nærmest kun avsky for sitt barn. Og tilfeldigvis så jeg nylig den britiske filmen Georgy Girl fra 1966, der Charlotte Rampling er totalt uinteressert i sitt nyfødte barn og kan ikke vente på å få det adoptert bort…

  3. Spent på gjensyn med denne filmen i dag eller i morgen. Hadde blandede følelser etter Cannes-visningen, men er åpen for at mye kan ha endret seg. Grytidlig visning og tretthet er aldri en bra kombo…

  4. Aksel Akselsen sier:

    Denne var ganske kjip og på grensen til direkte dårlig syntes jeg ved første titt. Skulle sett den om igjen for å få bekreftet det hadde jeg ikke kjedet meg så fælt første gangen. Så meget mulig den egentlig er ok+ men endel uheldige stilvalg og generelt meh imo.

  5. @Britt Sørensen: Når jeg nå har sett filmen igjen (og det var nesten et år siden sist), er jeg også enig i at filmen neppe ville tjent på å gitt oss et mer komplekst bilde at Kevins person, som du skriver er det Evas blikk som er førende i filmen, og hele hennes frustrasjon ligger nettopp i at hun aldri klarer å forstå ham, at ondskapen er irrasjonell. Samtidig har jo Kevin vært uønsket allerede fra fosterstadiet (i alle fall antyder filmen dette), og Eva klarer aldri å vise ham oppriktig kjærlighet. At Kevin vokser opp med en grunnleggende livsforakt er jo troligvis knyttet til dette, samtidig som det later til at ondskapen er en del av kroppen hans.

    Nydelig anmeldelse du skrev for BT forresten!

  6. Aksel Kielland sier:

    Det er to ting jeg synes det er oppsiktsvekkende at folk ikke har nevnt når det gjelder denne filmen:

    Det første er at (det i alle fall for mitt vedkommende) er åpenbart at dette er en film om narsissisme. Det uttales helt eksplisitt når Kevin snakker om hvorfor han gjorde det han gjorde: Han gjorde det fordi virkeligheten ikke kjennes “ekte” nok ut, og siden han ikke ser andre mennesker som annet enn en del av omgivelsene kostet det ham ikke noe å ofre en håndfull av dem i sin performance (jfr. bukket). Narsissismetemaet kommer dog aller best til syne i skildringen av Tilda Swintons karakter: I likhet med sønnen som ikke makter å se medelevene som selvstendige mennesker med en iboende verdi, makter ikke Eva å se Kevin uavhengig av henne selv. Alt Kevin gjør er rettet mot henne; selv når han mishandler datteren. De to andre familiemedlemmene oppfatter ingenting, og skildringen av Kevin er så demonisk at den bryter med filmens realistiske stil. Eva er en upålitelig forteller, ikke i den forstand at hun bevisst holder tilbake opplysninger for publikum, så mye som hun er ute av stand til å se lenger enn sin egen person. Forholdet mellom mor og sønn er i så måte én skildring av et narsissistisk virus, og det er dette som faktisk gjør dette til en veldig viktig film sett opp imot rettsoppgjøret etter 22. juli.

    Det andre poenget jeg er overrasket over at folk velger å overse, er at det er veldig vanskelig å ikke se åpningen av filmen som en direkte fortsettelse av Ramsays forrige film Morvern Callar. Fargepaletten og stilen er helt lik, og den Eva vi møter i tilbakeblikkene til filmens i kronologisk forstand første scener (hvor hun først møter sin ektemann) er i all vesentlighet lik Morvern Callar. Hvis man da aksepterer at Eva og Morvern-karakterene er én og samme person (jeg finner flere grunner til å gjøre det enn til å la være), må man se Evas patologiske ego-fokus i lys av Moverns nærmest autistiske håndtering av kjærestens selvmord (de fleste husker vel likoppstykkingsscenen). Dermed er Evas narsissisme og atypiske emosjonelle respons en slags arvesynd som hun overfører til Kevin, og resultatet er en gordisk knute av elendighet, som skyldes parets mangel på evne til å se utover seg selv.

  7. Poenget ditt om at filmen omhandler narsissisme, og hvordan det kan gå riktig ille når mennesker utelukkende leser omverdenen gjennom seg selv, som en slags utvekst av jeg-et, er interessant. Ikke bare Kevin, men også Eva viser ved flere anledninger en skremmende mangel på empati. De interesserer seg hovedsakelig for seg selv: “I AM the context.” Men hva mener du med at den karikerte skildringen av Kevin bryter med filmens realistiske stil? Selv opplever jeg Ramsays formspråk som svært stilisert, bortimot ekspresjonistisk.

    At filmen kan kobles opp mot Morvern Callar hadde jeg ikke tenkt på, men argumentene du kommer med for en slik lesning er i og for seg holdbare nok, selv om jeg neppe ser for meg at Ramsay nødvendigvis har tenkt det slik. Har du noe å melde her, Dag? (ettersom jeg vet at du er ekstra interessert i nettopp Morvern Callar…)

  8. Dag Sødtholt sier:

    Problemet mitt med å se Eva som en gjennomført narsissist er det utmerkede og tilsynelatende kjernesunne forholdet hun har til datteren. Overfor henne er Eva tilsynelatende en helt normal mor. Og hvis hun er så narsissistisk, hvorfor føler hun da denne enorme skyldfølelsen – det er vel en tilstand som peker utover henne selv?

    Selv om det absolutt er likhetstrekk, synes jeg Kevin og Morvern Callar visuelt er ganske forskjellige. Kevin er mye sterkere preget av rene linjer (interiørene i huset for eksempel), og der bildene i den filmen virker uhyre gjennomkomponerte, mener jeg Morvern Callar har en mye mer rufsete, “improvisert” look. Men rødfargen er viktig i Morvern Callar også – var det det du tenkte mest på der, Aksel?

  9. Aksel Kielland sier:

    Den visuelle stilen i Morvern Callar endres når handlingen forflytter seg til Spania. Med ett dreier fargespekteret i retning gult og rødt (mot blått og jordfarger i filmens første del) – og da særlig i den siste delen, etter at Morvern og venninden setter seg i taxien. Fargepaletten fra denne delen av filmen er den samme som vi finner i åpningen av Vi må snakke om Kevin, som etter hva jeg skjønner utspiller seg under tomatfestivalen i Bunol i Valencia. Videre er Eva reiseskribent/forfatter, mens Morvern jo som kjent bløffer seg til en forfatterkarriere ved å sende sin avdøde kjærestes romanmanus til forlag under eget navn. Jeg har ikke lest hverken Morvern Callar eller Vi må snakke om Kevin i bokform, så jeg er usikker på hvor mye Ramsay har endret, men som sagt: Det er mye som taler for at det i praksis er samme figur.

    Jeg er på ingen måte psykologisk kyndig, men Evas oppførsel mht datteren bryter ikke med min forståelse av narsissismediagnosen. Datteren volder henne ingen problemer; hun gjør stort sett som Eva vil, og blir dermed noe hun kan smykke seg med – en slags forlengelse av hennes eget ego.

  10. Dag Sødtholt sier:

    Aksel: Takk for koblingen til tomatfestivalen. Det er forøvrig en plakat fra denne festivalen på veggen på kontoret til Eva. Men jeg skjønner ikke helt hva du mener med at fargepaletten i åpningen av Kevin er den samme som i de siste delene av Morvern Callar. Åpningsscenen (etter det første skuddet av de flagrende gardinene i Evas hjem) i Kevin består jo i sin helhet av bilder fra tomatfestivalen, og alt er oversprøytet med rødt. Vi ser hele tiden rett ned i gatene hvor menneskene basker i et hav av tomat og det er for eksempel ingen bygninger i bildene. Det er vel neppe en slik overveldende rødfarging i Morvern Callar?

  11. Aksel Kielland sier:

    Du har rett i at rødfargen ikke er like dominerende som motiv, men hvis man ser på det generelle visuelle uttrykket – hvor rødfargen dominerer fordi det er mye røde tomater i bildet (og ikke fordi det f.eks. er lagt et rødt filter på bildene) – er det visuelle uttrykket nokså likt, dvs. holdt i en gul-orange tone som speiler den fra siste del av Morvern.

    For ordens skyld bør det understrekes at jeg kun har sett …Kevin én gang (mot Morvern rundt 30), så det er naturligvis et visst forbehold om at jeg oppfattet alt korrekt her, men jeg synes det er en slående og interessant kobling.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>