Polisse

Omtale

Polisse og Maïwenns menneskelige engler

Polisse er en film som handler om noe. Det høres kanskje ut som et magert kompliment, en selvfølge, men hvor ofte er det egentlig at man opplever en film som forsøker å være noe mer enn film for filmens egen skyld, som rettferdiggjør sin eksistens ved å rette blikket mot noe som er viktig, men samtidig vanskelig å snakke om. Som åpner dører der andre lukker, som på en eller annen måte forsøker å forandre oss og måten vi ser verden på. Vel, relativt sjeldent, spør du meg.

Jeg mener da heller ikke at alle filmer skal være slik. Personlig er jeg vel så opptatt av de formale sidene ved filmen som kunstuttrykk, og her pløyer Polisse på ingen måte ny mark. Skudd-motskudd mellom rivaliserende ansikter i nærbilde, omsluttet av grelt primærfargede forhørsrom; håndholdt rugging i bildene, noen krappe panoreringer og dertilhørende innzoominger, som illuderer et dokumentarisk søkende øye. Øyet som ser og avslører, understreket av at regissør Maïwenn selv spiller en fotograf i filmen (hipsterbrillene som skyves oppover den tunge panneluggen hennes av fotoapparatet, er et morsomt gjennomgangsmotiv). Det er altså ikke i det visuelle at storheten i Polisse befinner seg. Til dét er den altfor desperat og lite utstudert, for uvillig til å være den neste filmen på lista over ting man burde se; filmer som flyter ut i den store ubetydelighetens sjø.

Maïwenn forteller om barnevernsavsnittet ved en politistasjon i Paris, og hvilke utfordringer som møter de ansatte i hverdagen, både på arbeidsplassen og i privatsfæren. Hvilke relasjoner som knyttes dem imellom, og i møtene mellom de ansatte og ofrene som får hjelp på stasjonen. I en særlig gripende scene ser vi at den tøffe hissigproppen Fred (rapperen Joeystarr), som befinner seg i et personlig kaos med en forutstående skilsmisse og et gryende forhold, griper tak i en afrikansk gutt som nettopp har blitt forlatt av moren fordi hun ikke lenger har noe husrom å tilby ham. Gutten skriker og gråter så siklet danner tråder mellom leppene, en fortvilt og smertefull gråt – slik bare barn kan lage. Fred holder rundt ham, trøster gutten med et kyss på pannen, og feller noen tårer selv. Fred går ut av det profesjonelle skallet sitt, fordi han kjenner på farsinstinktet; han bærer på masse omsorg som ikke omsettes til handlinger, fordi han tilbringer altfor lite tid sammen med datteren sin. Når han kommer hjem til kona, tar det bare minutter før samtalen vikles inn i krangler, før forsøket på å opprettholde en familie rakner og de blir enige om at ting “ikke funker lenger”. Først når han nærmer seg den innesluttede fotografen Melissa (Maïwenn), som han først uttrykker irritasjon overfor, gjenoppdager han kroppsvarmen, gleden over å ta vare på andre. Englevingene som er grunnen til at han faktisk jobber der han gjør.

Fred leder an et særlig opphetet forhør.
Fred og gutten som ikke lenger har et sted å bo.

Alt dette kommer til uttrykk i scenen med den vesle gutten, og er bare ett av utallige eksempler jeg kunne kommet med for å beskrive hvor sømløst Polisse veksler mellom å skildre rollefigurenes arbeids- og privatliv. Hver av dem sliter med sitt, på alle kanter. Nadine (Karin Viard) er redd for å miste foreldreretten til barna når hun skiller seg fra ektemannen, Iris (Marina Foïs) kaster opp all maten hun spiser i hemmelighet, og selv om de to fremstår som et radarpar, ulmer det en bitter konflikt under de stadig mer nevrotiske kaffeslabberasene. Melissa har flyttet fra mannen og de to tvillingdøtrene sine, og fått sin egen leilighet på den andre siden av gaten fordi hun ennå ikke har bestemt seg for om bruddet skal bli endelig. Ved siden av disse, følger vi også separate fortellinger om overgripere eller ofre, som på gitte tidspunkt håves inn til avhør.

Maïwenns skuespillerinstruksjon er en bragd. En ting er å traktere et ensemble så stort at det halve kunne vært for mye, men å ivareta et manuskript (hennes eget) der alle rollefigurene på hver sin måte er minneverdige, uten å rote det til, er rett og slett mesterlig. Enkelte ganger butter det riktignok litt imot, men denne rufsetheten er også med på å gi filmen en nødvendig friksjon. Dessuten kan man bare ane hvilken utfordring det må ha vært å få barneskuespillerne til å fremføre den ytterst vanskelige dialogen, der de må snakke om de uhyrligste ting, med rå troverdighet. Og barna får alltid være barn, ikke slike dukker man ofte ser på film. De får klø seg i ansiktet, snufse med nesa og flakke med blikket, gi uttrykk for at de er mer interessert i tingene rundt seg enn selve samtalen. Komme med sjokkerende opplysninger på en liketil måte mens de trommer med beina av utålmodighet.

Når skuespillerne – barn som voksne – leverer så sterkt, skaper dette rom for en anselig rekke enkeltscener som virkelig etser seg inn i hukommelsen. Den frittstående scenen der tenåringsjenta Sandra (Alice de Lencquesaing, kjent fra Father of My Children og Summer Hours), som har blitt voldtatt og i lengre tid skjult graviditeten sin, må abortere, er en av dem. Når hun gir fra seg noe som langt på vei ligner et lite menneske, blir det vanskelig å sortere følelsene. Hun hater barnet, men erkjenner samtidig at det består av hennes eget kjøtt og blod. Og der sitter hun, sprikende med beina, stønnende i smerter, vel vitende om at det som presses ut skal pakkes inn i plast og “kastes i søpla”. Kremeres og legges i en massegrav. Likevel må hun gi barnet et navn, for slik er reglene – det er ren prosedyre. Hva skal hun kalle en som hun ønsker at aldri eksisterte? Nadine og Iris fra barnevernsavsnittet er tilstede under operasjonen, og Iris foreslår til slutt at fosteret kan få hennes navn, hvorpå Nadine reagerer, vantro over å se hvor sterkt kollegaen hater seg selv. Den totale forvirringen formidles med rystende sterkt spill av De Lencquesaing – man må nesten holde seg for øynene, så rammende er det. Akkurat denne scenen er også overraskende grafisk (vi snakker rumensk standard, jfr. 4 måneder, 3 uker og 2 dager), og slår ekstra hardt i mellomgulvet når Maïwenn pakker den inn med situasjoner av mer triviell art.

Sandra ser forvirret ned på det aborterte fosteret.
Melissas tvillingdøtre forvirres av den omskiftende familiesituasjonen.

Igjen ser vi hvordan én enkelt scene kan romme flere lag med historiefortelling. Det hele er så møysommelig satt sammen at det bare kan være en potensielt stor filmskaper som trekker i trådene, som har et oppriktig hjerte for alle skjebnene hun skildrer. Maïwenn tilbragte selv lang tid ved barnevernsavsnittet på en politistasjon tilsvarende den i filmen, og alle sakene i Polisse er basert på faktiske tilfeller og de observasjonene hun gjorde seg i denne perioden.

Og avslutningsvis blir vi nesten nødt til å snakke litt mer om Maïwenn, den overjordisk vakre skikkelsen som en gang het Le Besco til etternavn og var sammen med Luc Besson etter å ha båret frem barnet hans som sekstenåring. Hun var etter sigende lolitaen som skapte grunnlaget for den riktignok ikke-seksuelle barn/voksen-relasjonen i Bessons nittitallsklassiker Léon, og som for all fremtid vil huskes som den blå, falsettsyngende Avatar-dama i Det femte element. Som barn ble hun visstnok mishandlet av foreldrene (som er grunnen til at hun forkastet etternavnet sitt) og tvunget til å spille i filmer mot sin egen vilje – det er i alle fall mitt inntrykk, etter å ha skummet meg igjennom diverse artikler og intervjuer på nettet (jeg kan ikke garantere sannhetsgestalten i dette). Forrige uke gjorde NRKs Filmbonanza et kort intervju med Maïwenn, hvor hun bare uttrykte sorg og skuffelse – at prosessen med å lage Polisse hadde vært så vanskelig at resultatet muligens ikke var verdt alt blodslitet. Det er jeg åpenbart uenig i, men jeg forstår at innspillingen neppe har vært en dans på roser for noen av de involverte. Når deler av tematikken også har noen uhyggelige paralleller til Maïwenns egen oppvekst – i alle fall hvis man ikler seg biografisk-analytiske briller – er det enkelt å forestille seg at hennes personlige engasjement har gjort det vanskelig å opprettholde en profesjonell avstand til stoffet.

Knips-knips! Melissa i Maïwenns skikkelse.

Polisse kaster deg rundt, lik en løve som leker med byttet sitt. Selv følte jeg ofte forvirring: Burde jeg la være å le her? Skal filmen plutselig være helt forferdelig? Skal jeg slippe lett unna eller dø en lidelsesfull kinodød? Det har kanskje ikke fremkommet så godt i teksten min, men Polisse spiller mye på beksvart galgenhumor, og det som er ment å være morsomt her er så vittig at man gapskratter i kinosalen. Det som er vondt er på sin side tilnærmet uutholdelig å se på. Det er ingen enkel oppgave å få slike kontinuerlige stemningsskifter til å fungere, og den første filmen jeg får assosiasjoner til er faktisk Spike Lees klassiker Do the Right Thing. Som i Lees film, føles blandingen av humor og alvor aldri forsert, men helt naturlig. Det er jo slik vi mennesker er; vi ler i det ene øyeblikket, for så å gråte i det neste. Øyeblikkene av vektløshet og tyngende jammerdaler i Polisse befrukter hverandre, fordi denne stadige vekslingen skjerper blikket vårt og gjør filmen like uforutsigbar som livet selv.

Felles for begge stemningsleiene, er en gjennomgående medmenneskelighet. En varm, omtenksom tone ligger bredd utover hele Maïwenns mikrounivers, der rollefigurene gis et nødvendig rom til å utfolde seg i all sin feilbarlighet. De ler i upassende situasjoner fordi de simpelthen ikke klarer å holde seg; hisser seg opp og skriker overgriperne i trynet når de provoserer dem som verst; ser seg selv der de burde sett andre. Slike nyanser gjør at Polisse genererer langt mer innlevelse i meg enn mange lignende filmer.

Maïwenn konfronterer oss med mørke sider av mennesket som er vanskelige å forholde seg til, samtidig som hun aldri omgår kjærligheten og skjønnheten. I en perfekt verden hadde du vært forpliktet til å se Polisse på kino.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 21 kommentarer

  1. Sverre Aune sier:

    “Øyeblikkene av vektløshet og tyngende jammerdaler i Polisse befrukter hverandre, fordi denne stadige vekslingen skjerper blikket vårt og gjør filmen like uforutsigbar som livet selv.”

    Flott sakt, en meget treffende beskrivelse av filmen. Polisse var min beste filmopplevelse under årets Kosmorama, og jeg ble fullstendig sugd inn. Dette, og det at jeg like etter gikk rett til neste film, ga lite rom for noen ordentlig refleksjon og analyse, men jeg gjorde meg noen tanker.

    Som allerede nevnt i artikkelen er skuespillet, og spesielt barneskuespillet, meget solid. Jeg “kjøpte” alle rollene, og i en film med såpass mange større og mindre roller er det en prestasjon. Den eneste jeg slet litt med var faktisk Maïwenn selv. Vet ikke helt hva det var, men et eller annet skurret litt der.

    En annen ting som også skurret litt var slutten. I likhet med flere twists tidligere i filmen kommer den brått og uventet på, men den virker noe enkel, umotivert og unødvendig. Men selv en svak slutt ødela ikke filmen for min del, var den typen kino-opplevelse hvor jeg ble sugd inn og bare koset meg. Det eneste jeg virkelig hadde å utsette på filmen var at den tok slutt. Vet ikke om det er filmens fortjeneste, eller om jeg bare var in the mood. Antagelig en god blanding.

  2. SPOILER!

    Forstår at noen oppfatter avslutningen som et enkelt grep i sammenligning med resten av filmen, og hopper nok kanskje ut av sitt realistiske bilde (både innholdsmessig og formmessig). Men kanskje derfor blir twisten ekstra virkningsfull? Jeg følte at selvmordet var godt motivert: vi får gjennom filmen oppleve Iris som en av de mer psykiske ustabile (både med tanke på bullemien og hendelsen beskrevet i artikkelen om det døde barnet). Det eneste som holder henne (og forsåvidt flere av de andre karakterene) gående gjennom den forferdelige hverdagen, er troen på at de gjør noe godt for verden. At barn blir reddet og at de slemme menneskene blir buret inne. Men når gutten som ble utnyttet av gymlæreren forteller at han ikke følte det som en vond handling, at han faktisk følte en viss kjærlighet overfor overgriperen, forsvinner hele motivasjonen for arbeidet de gjør. Og da kan det nok bikke over for noen og enhver.

    Avslutningen er kanskje satt på spissen, men illustrerer godt hvor påkjennende hverdagen på barneverninstituttet er, og hvor syk verden kan finne på å være.

  3. Dag Sødtholt sier:

    SPOILER! For min del syntes jeg slutten var genial, og jeg har sjelden blitt satt ut i slik grad. For å snakke om motivasjon: Måten det stadig kryssklippes mellom gutten – den misbrukte gutten som Eivind snakker om – i gymnastikktimen og politifolkenes allmøte, som altså ender med selvmordet, synes å indikere at Iris selv ble misbrukt som barn. Dette kan være forklaringen på hennes mannshat og den merkelige avgjørelsen å gi sitt eget navn til det aborterte barnet som artikkelen nevner. Når, på toppen av det hele, hennes forfremmelse blir møtt med en likegyldighet som grenser til forakt fra kollegaene – når det går opp for henne hvordan hun blir mislikt av de andre – forsvinner siste rest av selvrespekt og det bare sier klikk. Både gutten i gymnastikksalen og Iris hopper: Noen misbrukte barn kommer ned på beina, og andre ikke.

  4. SPOILER!

    Dere kommer med noen interessante idéer rundt Iris sin motivasjon, som gjør at jeg aksepterer avslutningen mer. Jeg klarte ikke helt å analyse de siste minuttene og ble overrasket når selvmordet kom, men ikke positivt. Som Sverre nevner følte jeg at den var ganske umotivert og – for meg – enkelt provoserende.

    SPOILER SLUTT!

    Skal prøve å få sett denne enda engang ganske så fort, da jeg tror det vil hjelpe med analyser og mine generelle meninger rundt filmen.

  5. Sverre Aune sier:

    Hehe, må nesten se den igjen jeg og før jeg kan kommentere ytteligere på endingen. Men står foreløbig for mitt første utsagn.

  6. Britt Sørensen sier:

    Jeg er enig med dere som mener Iris trolig ble misbrukt som barn. Dette forklarer både problemene hennes (bulimi, ekstrem selvkontroll) og yrkesvalg.
    Jeg er derimot ikke enig med Eivind når han skriver at hun mister motivasjonen fordi den misbrukte gutten uttrykker kjærlighet overfor overgriperen. Jeg har selv jobbet med misbrukte barn, og lært å hjelpe barn med å sortere og akseptere nettopp disse motstridende følelsene (kjærlighet/hat, lyst/skam). Barn slutter ikke nødvendigvis å elske sin far, selv om han misbruker dem. At det her handlet om en lærer, kan de samme mekanismene slå inn. Dette er allment kjent for fagfolk som jobber på området; jeg vil tro det samme er tilfelle i Frankrike.
    Iris sliter både med sykdom, selvkontroll/selvforakt og ekstremt høye krav til seg selv. Dette spisses når hun forfremmes. Hun orker rett og slett ikke å slåss mot demonene lenger. Det tror jeg forklarer selvmordet, og gjør det helt logisk. Synes dag oppsummerer det veldig fint og presist når han skriver at “Både gutten i gymnastikksalen og Iris hopper: Noen misbrukte barn kommer ned på beina, og andre ikke.”

  7. Nå tror jeg ikke det at de som arbeider med denne typen arbeid mister all sin motivasjon kun fordi det kommer en hendelse som den som er beskrevet. Men jeg vil likevel stå for det at det er et ganske naturlig årsak-virkningsforhold mellom hvordan Iris virkelig prøver å forklare gutten hvordan handlingene gymlæreren gjorde må straffes med fengselsstraff, hvordan hun tydelig er endret, nærmest sjokket, etter at gutten forklarer hans kjærlighet til overgriperen, og så til hennes endelige skjebne gjennom vinduet. Dessuten er det jo klart at Iris sliter med noe under hele filmen, og dette kan være boblen som sprakk. Er forøvrig enig i de andre tolkningene som har kommet her, men ser ikke noe i veien for at de kan bygge opp om hverandre.

    Jeg føler i alle fall at filmen i høy grad handler om hvordan politifolkene greier å komme seg gjennom hverdagen på denne helt spesielle arbeidsplassen. Baloo må forsvare for kona hvorfor han gjør det han gjør, Fred greier ikke holde følelsene unna og bryr seg nesten litt for mye. Filmen handler selvfølgelig om mer enn bare det, men jeg ser i alle fall på filmens avslutning som et fint bilde på hvor viktig troen, motivasjonen og grunnen til at man står opp om morgenen er for disse menneskene. Og når det først svikter, så svikter det veldig.

    Nå har jeg bare sett filmen én gang, så det kan jo hende det er aspekter jeg overser og feiltolker nå. Ønsker i alle fall å få sett den på nytt :)

  8. Dag Sødtholt sier:

    Ja, absolutt en film som er verd å se igjen. Men ut fra hvordan scenen er klippet virker det som om Iris reagerer spesielt negativt på den labre mottagelsen om sin egen forfremmelse. Så vidt jeg husker er det dette som skjer umiddelbart før hun forlater bordet og begynner å bevege seg mot vinduet. Man kan kanskje snakke om selvmordet som et rop om hjelp overfor kollegene, eller for å framtvinge den reaksjonen som uteble tidligere i scenen.

    Barneskuespillerne er flotte men det aller beste spillet i filmen mener jeg kommer fra Sandrine Kiberlain, en av Frankrikes beste skuespillerinner, når hun dukker opp i en mindre rolle, der hun med ansiktet forvridd av fornedrelse og tårer må ut med de skitneste detaljer om de seksuelle preferansene til sin iskalde, pedofile ektemann.

  9. Dag Sødtholt sier:

    For å presisere: når jeg snakker om klippingen mener jeg ikke bare at snakket om forfremmelsen og hoppet kommer rett etter hverandre i tid innen scenen, men at klippingen inneholder et ganske megetsigende “reaction shot” – hva det enn heter på norsk – av Iris reaksjon på den manglende entusiasmen fra kollegene, samt at det fremheves at hennes partner ser foraktfullt bort på Iris.

  10. Geir J. Olsen sier:

    Dette med forfremmelsen, ble ikke Iris i samme slengen flyttet til Økokrim eller noe liknende? Det er tydelig at jobben med barna var en stor del av livet. Da de tok fra henne den hadde hun ikke lenger noen grunn til å leve. Hun hatet seg selv allerede nok som det var fra før. Jeg tror ikke responsen til kollegaene hadde noe som helst å si, det var heller det at hun ble flyttet vekk fra barnevernavsnittet.

  11. Hva syntes du om filmen generelt, Geir? Var du like begeistret som meg?

  12. Geir J. Olsen sier:

    Fikk endelig sett den nå tirsdag kveld, Lars Ole. Hadde ventet på den etter at jeg ikke fikk sett den på kino men satt igjen med en følelse den gang at dette ville være en film jeg setter pris på. Så plutselig så jeg den i 59-kronershylla på Platekompaniet (landeveisrøveri!) i dag, tok den uten å blunke og dro rett hjem og satte den på. Sjeldent jeg er så resolutt med en film :)

    Opplevelsen overrasket meg. Jeg hadde høye forventninger, men ble likevel tatt på senga av hvilket følelsesmessig knyttneveslag dette ble på hele følelsesregisteret. Er fortsatt på det stadiet hvor jeg sliter med å finne ord, fordi jeg ble så overveldet. Det er ikke ofte jeg ser en film som får meg til å le og gråte så godt om hverandre pga scener som er TROVERDIG og gjenkjennelig. “Fucking Åmål” er èn av få som klarer det. “Polisse” er nå en annen.

    Jeg sliter med å se barn ha det vondt på film, så mulig jeg er mer “overfølsom” for temaet og derfor også mer lettpåvirkelig enn andre, men spør du meg blir jeg alvorlig bekymret for eventuelle mennesker som ser denne filmen og IKKE blir berørt. Det er så mange enkeltscener her som gjør uutslettelig inntrykk. Scenen med ungen som skriker og skriker og den tøffe politimannen som tar han i armene sine er noe av det mest smertefulle jeg har sett på flere år. (det virker som Maïwenn gir oss en liten lykkelig avslutning på akkurat DEN historien: mot slutten da hennes karakter står på balkongen og fotograferer mennesker på gaten knipser hun noe som ser ut til å være den afrikanske moren, sønnen og nå et nytt barn)

    Dramaet og både barn og voksne foran kamera var så overbevisende at jeg etter hvert fikk en dokumentarisk følelse av det hele. Hva gjelder slutten som folk diskuterer over her så synes jeg ikke den føles feil, men heller enda et nytt knyttneveslag. Basert på alt vi har sett tidligere er det ikke så merkelig, det karakteren Iris gjør. I to timer har vi sett tegn på hvor mye hun hater seg selv, det eneste hun ånder og lever for – når hun ikke får klarer få barn selv – er jobben, og da hun i tillegg blir forflyttet til en annen avdeling, ja da sitter hun ikke lenger igjen med noen ting. Hun reiser seg og går rett bort til vinduet for å “lufte” og der sluttet hennes historie. :(

    Jeg er stum av beundring for Maïwenn etter det her, en kvinne jeg tidligere egentlig bare kjente som den blå operadama i “The Fifth Element” (en av mine favorittfilmer) og fra slasherfilmen “Haute Tension”. Maïwenn ser ut til å være en europeisk Sofia Coppola som attpåtil er en overbevisende skuespillerinne i tillegg. Snakk om girl power :)

    Pga fire dødsfall i aller nærmeste familie de siste fire årene er det mange seriøse filmer som har måttet ligge på vent, da det som oftest er lettere å velge underholdning og popcornfilmer når jeg først skal se noe: avlasting fra alt det virkelige dramaet. Av nyere mer alvorlige filmer jeg har sett de siste par årene er nok derfor “Polisse” en av de absolutt klart sterkeste for meg. Argentinske “Hemmeligheten i deres øyne” vil jeg også fremheve, selv om den føles “lettere” på mange måter. Neste som ligger i kø ved dvd/bluray-spilleren min nå er Biers “I en bedre verden”.

    P.S.
    Jeg begriper ikke 7,3-karakteren til “Polisse” på IMDb. Ikke at det nettstedet alltid er å stole på men synes likevel det var merkelig lavt til en film av dette kaliberet.

  13. Geir J. Olsen sier:

    Fikk forøvrig også endelig sett Louis Malle’s “Ascenseur pour l’échafaud” (1958, Heisen til skafottet). Har sett det meste av de franske klassikerne i denne perioden, og forøvrig det meste av de mer “Hitchcockske” filmene der ute, men akkurat den hadde jeg til gode, og må få si det: Jeg har knapt sett et mer ironisk univers enn det Malle maler for oss der :D

  14. Veldig kult at du likte den så godt, Geir! Som det fremkommer av teksten, syntes jeg selv også at POLISSE var sjeldent sterk, og den står fortsatt som et av årets absolutte høydepunkter for min del.

    Veldig trist å høre om så mange dødsfall i familien din, og forstår selvfølgelig godt at en del emosjonelt rystende filmer må ligge på vent. Hva gjelder Susanne Biers HÆVNEN vil jeg si den ligger i det absolutte toppsjiktet hva gjelder ren følelsesstorm. Den er neppe like viktig eller sublim som Maiwenns film, og svært manipulerende, men den rene skjære effekten av å se filmen er ytterst voldsom. Skuespillet er så bra at det nesten ikke skulle vært lov. Husker jeg nærmest hikstet under pressevisningen på Filmens Hus!

  15. Geir J. Olsen sier:

    Ja det leste vi jo alt om i avisene etterpå. “Filmkritiker kastet ut på grunn av høylydt hiksting.” (VG) “Filmkritikertalent kastet på dør av bitter Jon Selås, skylder på upassende lyder.” (Dagbladet) osv

  16. Hahaha! Ja, jeg var offisielt utestengt fra Tancred i flere måneder etter den uheldige seansen. Ble også utestengt fra Cannes-palasset etter pressevisningen av AMOUR.

  17. Dag Sødtholt sier:

    Ble Iris virkelig forflyttet til en annen avdeling? Det fikk jeg ikke med meg. Trodde hun rykket opp internt i den samme avdelingen. Er det noen som kan kaste lys over dette? Men hun måtte da i så fall ha visst om forfremmelsen/overflytningen fra før av, slik at det ikke kom som noe sjokk under møtet?

  18. Geir J. Olsen sier:

    Nå blir jeg forvirra selv. Sjekket scenen igjen nå nettopp og ser at hun får beskjed om at hun erstatter en “inspektør Beck” som GÅR til Økokrim. Altså var det visst ikke Iris som gikk til Økokrim allikevel, my bad. Ingen karakter er listet opp som Beck på rulleteksten eller på IMDb. Prøvde å finne ut hvem det er, om sjefskarakteren i gruppa “Baloo” egentlig heter Beck til etternavn, men hoppa litt inn i filmen nå og der ser jeg at han heter Gerard, så WTF!? Nå har jeg faktisk ingen anelse om hvem “Beck” er i denne filmen og hvem Iris egentlig erstatter, og hvorfor Iris’ kollega gir det hoverende smilet til Iris når nyheten slippes.

    Tror jeg likte “Polisse” bedre når jeg hadde funnet på min egen slutt :D

    LARS OLE!!!!!!!! :(

  19. Dag Sødtholt sier:

    Det er snart en mannsalder siden jeg så filmen, men tror vel at navngivelsen av Beck bare var en teknisk ting i dialogen for å få få fram forfremmelsen av Iris. Men jeg tolket blikket til Iris’ kollega mer som foraktfullt enn hoverende og synes fortsatt at Iris’ selvmord kan forklares ut fra at det går opp for henne hvor mislikt hun er av kollegaene, på grunn av Iris’ blikk og det totale fravær av entusiasme hos de andre kollegaene over forfremmelsen.

  20. Geir J. Olsen sier:

    At hun er mislikt av flere må hun vel ha skjønt da kollegaen forsøker å kvele henne tidligere i filmen?

  21. Geir J. Olsen sier:

    Men hvem er Beck???

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>