– Hva er det beste med å være pirat?
– Skinkekveld, selvfølgelig!
Sjørøvereventyr går aldri av moten, men sjelden har det vært like sprudlende morsomt og fascinerende som i Aardman Animations‘ nyeste leireanimerte stop-motion-film Piratene! (The Pirates! Band of Misfits). Britiske Aardman Animations, som gjerne forbindes med Wallace & Gromit-serien og sin særegne animasjonsstil, følger opp sine to moderne kinoklassikerne Chicken Run og Wallace og Gromit og varulvkaninens forbannelse med en annerledes piratfilm, basert på en bokserie av Gideon Defoe. Det har vært over 500 personer involvert i produksjonen som er regissert av Peter Lord og Jeff Newitt. Lord var med på å etablere Aardman Animations i 1972, og regisserte en rekke stop-motion-kortfilmer før han hadde enorm suksess som regissør for Chicken Run. Piratene! er hans første arbeide som regissør siden den gang.
Denne gangen er leireanimasjonen og stop-motion-teknikken kombinert med dataanimasjon og presentert i 3D, men kjærligheten til animasjonskunsten er tilstede i hvert eneste bilde, og den imponerende detaljrikdommen i filmens iscenesettelse viser hvor nøysomt og grundig arbeid som ligger bak. 3D-effekten gir større dybde i bildene, men gjør lite fra eller til for filmens kvalitet og er ikke utnyttet i noe særlig grad. Piratene!, som er produsert i samarbeid med Sony Pictures Animation, har beholdt Aardmans kjennetegn med overflod av fantasifulle påfunn og mange lag med humor i svært mettede bilder, hvor mange detaljer nok farer hus forbi ved første gjennomsyn. Filmen er proppfull av klassisk skjetsehumor, britisk, monthypytonsk komikk og referanser til popkulturelle fenomener; mye av filmens humor ligger i å blande elementer fra nåtiden inn i filmens tid, satt til 1837. Filmens plott er så klassisk og konvensjonelt som det kan få blitt, men Piratene! er likevel en fest for både øyne og lattermuskler fra start til slutt.
Møt piratkapteinen med det skremmende navnet Pirate Captain, han er en mislykket pirat som aldri har hatt nubbesjans til å nå opp i ”Pirate of the Year Award”. Med seg har han en trofast gjeng av ulike sosiale avvikere, blant annet en albino (Albino Pirate), en kvinne maskert som mann (Surprisingly Curvaceous Pirate) og en fisk med hatt. Den mest fornuftige om bord er Pirate Captains gode hjelper Pirate with Scarf. For denne gjengen er det ikke plyndringen som er det beste med å være pirater, men den ukentlige skinkekvelden som piratkapteinen arrangerer. Og ikke minst den tjukke papegøyen Polly som alle er så grenseløst glade i. Siden Pirate Captain har deltatt så mange ganger i ”Pirate of the Year Award” uten å vinne, mener han at sannsynligheten er på hans side i år, og melder seg på konkurransen med godt mot – til tross for stadig mobbing av pirat-stjernene Cutlass Liz, Peg Leg Hastings og Black Bellamy.
Plyndringen går derimot ikke på skinner for vår helt, som har mislykkede raid blant annet på et pest-skip for spedalske og et naturist-skip, men når de plyndrer skipet til Charles Darwin dukker det opp en unik mulighet som gir piratkapteinen dollartegn i øynene. Det viser seg at den merkelige papegøyen Polly egentlig er av den utdødde fuglearten dodo, og Darwin – som har sleipe hensikter – ønsker å ta han med seg til en forskerkonkurranse i London. Dermed bærer pirateventyret av sted til viktorianske London, hvor filmens store skurk Dronning Victoria befinner seg – og hun hater pirater! Enda godt piratkapteinen og hans mannskap er mestere i forkledning. Men den største trusselen skal likevel være Darwin og hans godt trente ape Bobo (som Pirate Captain impliserer at ligner hverandre, en observasjon som går Darwin hus forbi, men som han nok vil finne ut av på egen hånd senere i karrieren), som vil gjøre alt for å stjele Polly.
Med The Clash og Blur på lydsporet suser dette dramaet av gårde i et enormt tempo, med stadige plottvendinger og en vitsehyppighet som overgår det aller meste, og i tillegg til de verbale morsomhetene, ligger det også mye humor i de visuelle detaljene bak leirefigurene. Det er synlig at filmskaperne elsker det de holder på med, og den gode energien smitter over på seeren – jeg var solgt allerede ved de fantastiske fortekstene, som foregår på et gammelt sjøkart. Et motiv som er med videre i filmen for å beskrive reiseruter, og som er gjenstand for en av filmens mange gode vitser; når piratene skal bli med Darwin til England vil Pirate Captain legge en alternativ kurs for å unngå sjømonsteret midt i Atlanteren, men Darwin informerer til Pirate Captains forbauselse at sjømonstrene kun er tegnet på kartet som dekorasjon, og at de trygt kan sette kursen mot London. I en annen kostelig sekvens treffer vi Dronning Victoria og andre statslederes hemmelige forening, hvor de samles for å spise verdens mest eksotiske og utryddingstruede dyrearter, som friterte dvergelefanter og andre rariteter. Dette kan tolkes som en kommentar til gourmet-kulturen, som jo virkelig er i vinden om dagen.
Filmens forsøk på å kritisere samfunnets jag etter berømmelse og rikdom har liten tyngde, og forsvinner litt i bakgrunnen. Pirate Captain velger penger og berømmelse fremfor sine venner og det han har aller kjærest, Polly, for så å erkjenne at dette valget er feil, og at berømmelse egentlig ikke betyr noe sammenlignet med ekte vennskap. Dette er jo fortellingens grunnhistorie og så klassisk og utvasket at det ikke lenger har noen brodd, trass filmens referanser til dagens kjendisjag og ”reality-shows”. Men selv om man kan lese mye intendert moral ut av filmen, virker det som fokuset hele veien er å skape mest mulig underholdning, og med så mye oppfinnsom, lattervekkende informasjon i hvert eneste bilde trenger ikke filmen en original eller tankevekkende historie. Dette henger også sammen med filmens britiske tilsnitt – det er jo typisk britisk å gi beng i moralen og tulle med jævelskapen. Piratene! er tøys fra ende til annen – og det er herlig befriende.
Hugh Grant gjør sin første dubbe-rolle som Pirate Captain i originalversjonen, hvor han også har med seg størrelser som Salma Hayek og Martin Freeman. Jeg så derimot filmen med med norske stemmer. Håvard Bakke, Per Chr. Ellefsen, Trond Fausa Aurvåg, m.fl. gjør en hederlig innsats, selv om jeg personlig ikke klarte å frigjøre Charles Darwin fra Elling – et gjentagende problem med alt Ellefsen har begitt seg ut på siden Elling-filmene. Jeg vil tro det er best å se originalversjonen, først og fremst fordi flere vitser og poenger nødvendigvis forsvinner i oversettelsen.
En del Aardman-fans vil nok heve Chicken Run og Wallace & Gromit over Piratene!, men jeg applauderer at Aardman forsøker å henge med i tiden – de mestrer fusjonen med dataanimasjon, 3D og Sony Pictures svært godt. Det kan jeg si fordi Piratene! likevel føles både britisk, Aardmansk og oppriktig. Filmen har nok tempo og ‘spectacle’ til å underholde de yngste, men også mengder med ubetalelige detaljer for nerdene. Jeg morer meg med begge deler. Lenge leve håndlaget animasjon med sjel, grundighet og god humor!