Et blikk på Lynne Ramsays visuelle verden: Vi må snakke om Kevin – del 2

Lynne Ramsays nye film, You Were Never Really Here, har nettopp hatt norsk kinopremiere. I den anledning republiserer vi våre artikler om regissørens tidligere filmer, signert Dag Sødtholt. Her kan du lese den første delen av artikkelen.

*

To av de sterkeste tematiske hovedstrømmene i Lynne Ramsays Vi må snakke om Kevin handler om hykleri og foreldres fallitt overfor sine barn. Jeg er klar over at det er fullt mulig å tolke Kevin som den personifiserte ondskap, en fullendt psykopat som uansett ville ha avvist enhver kjærlighet, men det er mer fruktbart å se på Kevin som et produkt av menneskelig svikt og unnfallenhet. Dette passer dessuten sammen med forsoningsscenen helt mot slutten av filmen, som blir meningsløs hvis man velger «ondskapsvinklingen».

Eva Khatchadourian (Tilda Swinton) klarer slett ikke å føle glede over graviditeten, og fødselen blir et smertehelvete. Når alt er overstått føler hun mest avsky overfor sitt nyfødte avkom, Kevin (Ezra Miller, Jasper Newell og Rock Duer, på synkende alderstrinn), og morsrollen blir et fengsel for den yrkesaktive og eventyrlystne damen. Hun forsøker imidlertid å gjøre gode miner til slett spill og forfalske en morskjærlighet, men barnet gjennomskuer dette fra første stund, føler seg forrådt, uønsket og blir ute av stand til å utvikle empati. Kevin vender seg mot moren og legger ut på en nådeløs, 16 år lang psykologisk krigføring overfor henne, der han viser en nærmest psykopatisk evne til å såre og ødelegge livet hennes, gang på gang. Etter hvert oppstår det en (ikke alltid) stilltiende overenskomst mellom Eva og Kevin at de ikke liker hverandre.

Spesielt talende i denne sammenhengen er scenen der Eva forsøker å forberede Kevin på at han snart vil få en lillesøster og spør om han ikke vil like å ha noen å leke med. Kevin sier «What if I don’t like it?» Eva: «Then you’ll get used to it.» Kevin svarer: «Just because you’re used to something, doesn’t mean you like it. You’re used to me.» Eva forsøker ikke en gang å protestere, men nikker i en slags sorgfull enighet.

Filmen blir samfunnskritisk på (minst) to måter. Det er en kritikk av forstillelse og falske følelser i foreldreforhold. På linje med mange filmer blir det «the bad guy» som målbærer kritikken (et arketypisk, moderne eksempel er seriemorderen i David Finchers Se7en) – spesielt i sekvensen der Eva forsøker seg halvhjertet på sosial omgang med Kevin, og tar ham med på minigolf og deretter på middag. Her kommer sønnen med en drepende treffsikker kritikk av morens banale og uoppriktige oppførsel. Den andre, og kanskje viktigere, måten er filmens beskrivelse av hvordan både fysisk og mentalt fraværende foreldre kan resultere i unge mennesker uten empati og moralske ankre, og hvordan foreldrene dermed deler skylden for de «onde» handlingene barna utfører. En likegyldig verden avføder emosjonelle monstre.

Målet i denne andre delen av vår visuelle undersøkelse av Vi må snakke om Kevin, er å påvise den ekstremt sterke knytningen Ramsay bygger opp mellom Eva og Kevin, i slik en grad at de til slutt nesten smelter sammen til ett individ. Skylden for massakren som Kevin utfører er definitivt ikke hans alene. I del 1 av denne artikkelen lå vekten på det visuelt stilmessige og estetiske, men ofte sett i sammenheng med den tematiske betydningen. Frysbildene her i del 2 er primært valgt ut for å støtte opp under tolkningen av filmen. Men nesten alle bilder i Lynne Ramsays filmer er verdt et nærmere ettersyn, og derfor anbefaler vi stadig å studere illustrasjonsbildene i større format, som framkommer hvis du klikker på dem.

Samvær og konfrontasjon

Et gjennomgående trekk ved filmen er at scener der Eva forsøker å ha en form for samvær med Kevin i stedet arter seg som en konfrontasjon. Videre er en viktig strategi i filmens visuelle iscenesettelse at Eva og Kevin nesten alltid befinner seg henholdsvis til høyre og venstre i bildet under disse konfrontasjonene.

Kevin avviser Eva helt fra første stund. Evas forsøk på vennlighet overfor barnet ligner mest på en stivnet maske, noe nær en parodi på morskjærlighet.
Evas forsøk på å trille ball med Kevin blir møtt med en isfront.
Eva og Kevin under den pinefulle middagen, der Kevin nådeløst avslører Evas mangel på oppriktighet i hennes halvhjertede forsøk på å oppnå en slags kontakt med sønnen.
Når Eva besøker Kevin i fengselet ender det som regel i en stillingskrig av taushet.

I bildet fra fengselet ovenfor har de byttet plass i billedrammen, noe som imidlertid kan være et tegn på at styrkeforholdet mellom de to er i ferd med å endre seg. Kroppsspråket tyder på at begge kjeder seg. Dette leder oss til et annet uhyre viktig poeng, nemlig at Ramsay svært ofte iscenesetter handlingen slik at Eva og Kevin speiler hverandres kroppsspråk og handlinger. (I bildene under har de for øvrig vendt tilbake til sin sedvanlige plass i billedrammen.)

I det nyinnflyttede huset, klar for nye oppgjør.
Perfekt synkronisering: Handling, matbeholdernes form og hodenes posisjon.
Før minigolfen: Hodene beveger seg igjen i takt, og legg merke til hvordan Evas frisyre gjennom hele dette tidsplanet er utformet slik at hun skal ligne mest mulig på Kevin.

Andre speilinger

Med en slik synkronisering av de to kamphanene er det ikke forbausende at det ofte virker som Kevin kan lese Evas tanker. Han forstår instinktivt hvordan han best kan såre moren der det gjør mest vondt. Det finnes også en rekke andre knytninger mellom de to.

Kevin speiler seg, metaforisk sett, i denne reklameplakaten for morens bok.

Hvorfor velger egentlig Eva å få enda et barn, når det første har utviklet seg til et slikt uhyre og det til og med var avskyelig å være gravid? Dette kan virke helt ulogisk og som en umotivert konstruksjon i manus. Imidlertid har Kevin på dette punktet i filmen fått et drepende overtak på Eva, siden han ikke har røpet overfor faren at det faktisk var Eva som brakk Kevins arm. På beste psykopatiske vis vet han å utnytte Evas skyldfølelse, og i tillegg vil trusselen om å fortelle faren hvordan armbruddet egentlig hendte, alltid henge over Eva. (Overtaket dette gir Kevin gjør ham i stand til å avslutte sin bæsj-terrorisering av moren; i stedet for å insistere på å gjøre fra seg i bleier, kan han nå bruke toalettet – sikkert en kjærkommen endring, også for Kevin!)

Eva er desperat, men noe ektemannen sier for å forsvare Kevin – «He’s just a boy. He’s a sweet little boy. That’s what boys do.» – gir henne en idé. Ektemannens stadige gjentagelse av ordet «boy» får Eva til å tenke «Hva hvis jeg får et barn til – og det blir en pike?» Vil det ikke være gode sjanser for at en pike kan være et snillere barn? Samtidig, ved å gjennomgå prosessen på nytt, får hun en sjanse til å bevise at hun er i stand til å være en god mor som kan etablere et meningsfylt forhold til barnet sitt. Men snarere enn et sunt og meningsfullt ønske om å sette et nytt liv til verden og gi det en god start, synes beslutningen primært å være tatt av dypt selviske grunner. (Hun holder til og med graviditeten hemmelig for faren så lenge hun kan.) Ønsket om å få datteren Celia er tatt av ren selvoppholdelsesdrift; Celia skal bli et slags våpen i hennes krig med Kevin.

Det mest interessante her, er hvordan Ramsay skaper en konkret, visuell kobling mellom de to viktigste, bevisste valgene både Eva og Kevin tar i filmen. Eva beslutter å få et nytt barn; Kevin beslutter å bruke sitt talent for bueskyting til å utføre en skolemassakre. Igjen viser Ramsay visuelt at Eva og Kevin handler som én person, gjennom å bruke fokusere på karakterens øye og foreta en langsom kamerakjøring inn mot dette.

Kameraet kjører inn mot Evas øye natten hun med vitende vilje blir gravid.
Kameraet kjører inn mot Kevins øye idet han får ideen om å bruke bueskytingen til å bli en berømt drapsmann. Målskiven i øyet hans speiles av lysrefleksen i Evas øye.

Sammensmeltning

Nåtidsplanet i Vi må snakke om Kevin skildrer en Eva som er knust av skyld og sorg over tapet av sin datter og ektemann. Parallelt med sorgprosessene, eller kanskje som en del av dem, pågår det en annen prosess i henne, som nok hovedsaklig foregår på et ubevisst plan, der hun forsøker å forstå hvorfor Kevin handlet som han gjorde og hvorfor hans personlighet ble som den ble. Samtidig er hennes skyldfølelse over massakren så sterk at hun på et vis forsøker å dele Kevins straff. Som et ledd i alt dette forsøker hun nærmest å bli Kevin.

Tidlig i filmen får vi en symbolsk nøkkelscene – så kort at den vil gå hus forbi hvis oppmerksomheten vakler.

Evas ansikt er på vei ned i en kum med vann…
… men i det hun bryter vannflaten…
…forvandles hun bokstavelig talt til Kevin.

Når vi snakker om sammensmeltninger er det verdt å merke seg Evas private rom i familiens nye hus. Glad og fornøyd tapetserer hun veggene med kart og minner fra sin tidligere globetrottende virksomhet. Kevin torpederer prosjektet hennes ettertrykkelig ved å oversprøyte veggene med farger. Men, merkelig nok, har Eva beholdt rommet i sin vandaliserte tilstand nesten ti år etter (som vi ser i bildet under). I sin tid forklarte Eva sønnen om hvordan ens eget rom bør innredes på en spesiell måte, «so it looks like your personality». Rommet har altså endt opp med å bli en sammensmeltning av Eva og Kevins personlighet; enda en link i Ramsays nitide bygging av paralleller mellom de to.

Evas private rom framstår som en blanding av hennes reiselyst og Kevins destruktivitet.

Når Eva skyfler rundt, bunnløst deprimert, i sitt fattigslige hus i filmens nåtidsplan, foretar hun seg en rekke ting som knytter henne til fortiden. Hun går blant annet rundt i den døde ektemannens klær (en Led Zeppelin-tskjorte). Samtidig foretar hun seg flere ting hvor hun tar etter Kevins oppførsel.

Hun kopierer Kevins usunne kosthold, for eksempel loff med rødt syltetøy.
For å irritere moren under et av fengselsbesøkene biter Kevin systematisk av alle neglene og legger dem i en sirlig rekke.
Senere, i en slags masochistisk botsøvelse, spiser moren eggerøre blandet med eggeskall, og ordner skallene behørig langs kanten av tallerkenen (og fargen på maten er gul, en av Kevins farger.)
Disse ordnede rekkene knytter an til en tidligere scene der Eva fjerner materie fra datterens Celias øyenhule.

Det siste bildet i serien over knytter an til en diskusjon i del 1 av denne artikkelen, om muligheten for at Eva var sterkt delaktig i omstendighetene til at Celia mistet øyet etter å ha fått løsemiddel i det. Skyldfordelingen mellom Eva og Kevin illustreres ved at omtrent halvparten av Q-tips-ene i rekken har fått gul farge (Kevins farge) – fra materien som Eva fjerner fra Celias øyenhule – og resten er hvite (Eva har hvite klær den dagen Kevin utfører massakren). Dette kan kanskje høres i overkant fikst ut, men jeg minner om at Vi må snakke om Kevin er en film som er preget av en sjeldent metodisk og gjennomtenkt symbolbruk.

Stargate-sekvensen

Vi nærmer oss nå det første av filmens tre klimaks. Tatt i betaktning av at man kan spore en viss Kubrick-påvirkning hos Ramsay – og selv om jeg vet det ikke er spesielt originalt – er jeg fristet til å kalle det som følger for «Stargate-sekvensen». Som i 2001: en romodyssé får vi i Vi må snakke om Kevin en kaleidoskopisk sekvens der den rystede hovedpersonens ansikt blir vist i korte glimt, ofte med et forvridd ansiktsuttrykk, inne blant en rekke omstyrtende bilder. Og sekvensen ender også hos Ramsay med at hovedpersonen, i en brå overgang, befinner seg på et annet tidsplan. Som et ledd i Evas prosess forsøker hun nå å se massakresituasjonen rett i øynene. Alle fortrengninger er borte og hun tar inn over seg massakren i all sin gru, fullstendig innhyllet i rødt lys, sorgen og skyldens farge. Hun oppnår ikke bare total innlevelse og identifikasjon med Kevin, men også med ofrene. På et metaforisk plan kan man si at hun dør sammen med ofrene. Hender spiller en viktig rolle i denne sekvensen. (Av plasshensyn kan vi kun gjengi de aller viktigste bildene.)

Sekvensen starter med å vise Evas hånd…
… før kameraet glir ned til ansiktet, med den andre hånden tett opptil.
Det klippes stadig til bilder der Eva forestiller seg en morderisk Kevin, som bruker hendene til å operere mordvåpenet.
Blant diverse bilder i hele resten av sekvensen av en skytende Kevin og døde ofre som blir transportert vekk fra åstedet, ser vi et kort glimt av Evas hånd.
Like etter et nytt glimt av Evas hånd.
Senere et nytt glimt, av Evas ansikt forvridd i sjokk og smerte.
Evas ansikt i stadig nye vinkler.
Et av ofrene, der vedkommendes hånd er det sentrale i bildet.
Tilbake til Evas smerte.
Det er over. Eva ligger med lukkede øyne…
… så åpner hun dem, for etter denne lutrende opplevelsen er hun nå klar til å se i øynene et enda verre traume…
… og som så mange ganger i filmen glir bildet ut av fokus når Eva går på jakt i minnene.

Gjennom denne sekvensen har Eva, gjennom hånden, som ble etablert som et svært viktig element siden sekvensen startet med den, blitt knyttet både til Kevins hender, som utfører drapene, og til ofrene, gjennom det døde offerets hånd.

Det aller dypeste traumet

Det kaleidoskopiske, ukontrollerte preget ved sekvensen blir nå avløst en scene som er like skremmende, men denne gangen gjennom totalt forskjellige virkemidler: nemlig langsomt tempo, et helt annet fargeskjema, og nesten total stillhet. Den eneste lyden er den pulserende hviskingen fra vanningsanlegget ute i hagen bak Eva og familiens hus. Vi skal merke oss her at denne lyden fra vanningen har blitt forsterket på lydsporet flere ganger under filmen der Kevins ondskap har feiret nye triumfer; først hører vi den like før Eva oppdager at Kevin har vandalisert rommet hennes og senere når vi i nærbilde ser Celias hamster, som snart skal få en ublid skjebne, presset ned i avløpet på kjøkkenbenken.

Eva har reist tilbake i tiden, til det aller første bildet i filmen, gardinene som vinker illevarslende.
Eva på vei ut i hagen. Hennes hvite klær matcher spøkelsesaktig med gardinene.
Ektemannen og datteren ligger døde, mens vanningsanlegget skyter triumferende i været.
Eva vakler inn igjen, tilsølt av blod, for hun er også medskyldig i disse dødsfallene.
Eva ser på ny for seg Kevin, i matchende hvit skjorte, også han er i bevegelse.
Eva dupliserer Kevins bevegelse i det hun går videre inn i stuen.
Etter å ha bukket til høyre og venstre, reiser Kevin armene i triumf.
Eva ligger som et slakt, med målskiven i bakgrunnen.

Eva har ikke nå bare tatt inn over seg at hun er medskyldig i massakren, men også at hun har et ansvar for ektemannen og datterens død. Hun har også forstått at Kevin har gjort alt dette for å ramme henne. Hun er det publikummet som Kevin metaforisk bukker for i den tomme gymsalen. Riktignok har et av målene hans vært å skrive seg inn i historiebøkene som en forbløffende massemorder, men det primære later til å være at alle disse drapene er det siste spektakulære anslaget i den 16 år lange krigføringen med moren.

Renselse og omfavnelse

Deretter følger umiddelbart en sekvens det er fristende å tolke – i likhet med de to foregående sekvensene – som et visuelt konsentrat av (og/eller metafor for) en langvarig prosess. Tidligere i filmen har vi i sett hvordan Eva i nåtidsplanet har startet innredningen av en nøyaktig kopi av Kevins rom, inne i sitt fattige lille hus. (Ettersom filmen stadig veksler mellom tidsplanene, og scenen er kort, sier jeg ikke noe på om det er mange som ikke har fått med seg akkurat dette.) Som et tegn på at dette er starten på en positiv prosess, viser hun for første gang i dette tidsplanet et snev av humoristisk sans, i det hun sier til noen misjonærer som avbryter henne i arbeidet at hun dessverre kommer til å «go straight to hell». Dette rommet kommer nå til å spille en rolle i Evas (iallfall delvise) helbredelse.

Først sitter Eva apatisk, ikledd ektemannens tskjorte.
Hun lukter dypt på plagget…
…samtidig som de gule og røde lampene – Kevins farger – later til også å spille en viktig rolle.

Nå følger en billedserie (under) hvor Eva metodisk rydder opp i fortidens etterlatenskaper, som alle er knyttet til Kevin og kopien av rommet hun har bygget opp. (Merk hvordan samlingen av klær hun legger i skuffen hans elegant knytter tråder tilbake til en rekke sentrale scener der Kevin har opptrådt.) Det er de «samme» hendene som drepte og døde i «Stargate-sekvensen» som nå utfører disse rasjonelle og helbredende handlingene.

Renselsen er fullført. Det er ikke lenger spor av rødfargen som har tidligere har tilgriset huset og bilen, og hun tar farvel med Kevins rom og minnene hun har ryddet unna.
Vi er inne i besøksrommet igjen…
…med et for Ramsay typisk spillfekteri med fokusforskyvninger.
Kevin ser med en gang forandringen hos moren, men også han er plutselig menneskeliggjort, forskremt og sårbar (i tillegg til å ha blitt fysisk mishandlet i fengselet).
«You don’t look happy.»
«Have I ever…?»
Eva har en helt ny tilstedeværelse, preget av aksept blandet med umåtelig vemod, samtidig som hun både hater og elsker sønnen.
«I want you to tell me… why.»
«I used to think I knew – now I’m not so sure.»
Eva blir dypt beveget av denne første reelle og oppriktige kommunikasjonen de noensinne har hatt.
Med ett er tiden ute. En bedende Kevin trenger moren sin for første gang i livet.
Eva er først paralysert av skrekk, men også lengselsfull, over denne utviklingen…
… men til slutt river hun seg løs, går bort og slår stivt armene om ham…
…og rugger ham som et barn, før hun legger hånden på hodet hans.
Sammensmeltningen mellom de to er ikke lenger metaforisk, men reell.
Evas ansikt er et studium i motstigelsesfylte følelser – lettelse, avsky, nesten-gråt…
…men kanskje mest av alt selvforakt, for hvordan hun har sviktet som menneske?
Korridormotivet i filmen gjenopptas, der Eva fortumlet forlater fengselet, med kun den gule lappen som spor etter Kevin, monsteret hun var med å skape.
Korridoren lysner…
…før filmens siste bilde, en subjektiv innstilling der lyset venter på å ta imot Eva.

Kun de viktigste elementene i sekvensen er gjengitt i denne billedserien.

Noen vil kanskje hevde at et bilde som signaliserer «lys i enden av tunnelen» er en banal måte å ende filmen på. Det er imidlertid på sin plass å nevne at bildet går i hvitt etter det aller første bildet i filmen, av gardinene som flagrer. Og bortenfor gardinene ligger døden, likene av ektemannen og datteren. Det er dermed slett ikke klart hva lyset i sluttbildet betyr. Vi skal også huske på at vi har å gjøre med en person som har tatt inn over seg at hun er medskyldig i en lang rekke menneskers død.

Ja, det var faktisk Eva som på et vis plantet ideen om massakren i Kevins hode. Det ligger en utsøkt ironi i det faktum at i den eneste scenen gjennom Kevins barndom der Eva trodde at Kevin elsket henne – da han lå syk og hun leste for ham om Robin Hood og følte ekte varme for ham – var akkurat den situasjonen som skapte Kevins interesse for bueskyting. (Sannsynligvis var Kevins plutselige hengivenhet for moren bare enda en av de situasjonene hvor han ville gi henne håp, bare for å knuse det igjen – som da Kevin som enda yngre barn plutselig trillet ballen tilbake til moren for å demonstrere at han så visst kunne trille ball, men at han ikke ville fordi han hatet henne.)

Noen har fremhevet avslutningen av Vi må snakke om Kevin som et svakt ledd i en ellers ypperlig film. Den fungerte heller ikke særlig godt for undertegnede, men etter å ha blitt oppmerksom på de omfattende, og til tider uhyre dyptliggende, knytningene mellom Eva og Kevin som Lynne Ramsay møysommelig har vevd inn i filmen, føles den mye mer meningsfylt og organisk i forhold til resten av verket.

Den fysiske omfavnelsen vi endelig får oppleve – uansett hvor mange motstridende og flertydige følelser den forårsaker hos Eva – føles som en dypt tilfredsstillende, og dypt bevegende, kulminasjon av alle de metaforiske knytningene og linjene som peker fram mot akkurat dette øyeblikket.