«Når boblene brister»

Analysen

Når boblene brister (2012)

Når Hans Petter Moland, en av landets ledende og mest prisvinnende spillefilmregissører de siste 15 årene, går hen og lager sin første dokumentarfilm – og det om finanskrisen – bringer det med seg store forventninger. Hvilke intensjoner har han med dette? Et prosjekt som naturlig nok skiller seg kraftig ut i hans filmografi, og som tematisk dreier seg om et av verdens mest omtalte og analyserte fenomener de siste årene.

Filmen åpner med et lovende bilde som gir håp om at filmkunstneren Moland skal gi oss en annerledes dokumentarfilm om finanskrisen. Til låten «Tiny Bubbles» av Don Ho ser vi såpebobler sveve utenfor Manhattans ’skyline’ ved solnedgang. Et besnærende bilde, med overtydelig, men velfungerende, symbolikk. Nobelprisvinner i økonomi Joseph Stiglitz og den anerkjente professoren Carlota Perez forteller oss om finansbobler og sykluser i det kapitalistiske system – alt i et historisk perspektiv. Dette klippes sammen med bilder fra børskrakket i 1929, krisen i 2008 og spektakulære fossefall, som et tydelig symbol på de bratte nedgangstidene. Gradvis flettes dette sammen med bilder av den idylliske bygda Vik i Sogn og Fjordane, som deretter etableres som et offer for finanskrisen. Det hele fremstår som et elegant og effektivt anslag, som engasjerer seeren med flotte bilder og musikk, og som tydelig kommuniserer hva denne filmen skal handle om. Dessverre står dette anslaget igjen som filmens mest spennende sekvens.

Fra Vik til Manhattan

I Vik treffer vi den tidligere ordføreren Erling Stadheim og kommunerevisor Ingar Linde. For de av dere som ikke husker det – Vik er kjent som en av ”Terra-kommunene”, som ble lurt av Terra Securities til å investere i fond som egentlig var dømt til å kollapse. I Vik ønsker de seg en tunnel til Voss, og for å rådføre seg om berikelsesmuligheter gikk ordfører Stadheim til Vik Sparebank. Derfra viste veien seg å være kort til sleipe luringer i Manhattans banker. Ti års fremtidige kraftinntekter ble investert, for så å forsvinne med vinden. Tilbake sitter de med stor gjeld, og ingen tunnel.

Bruken av Vik som filmens innramming og utgangspunkt er velfungerende. Viks beliggenhet langt inne i Sognefjorden, omgitt av majestetiske fjell, utgjør en flott metafor på økonomiens globalisering og verdensomspennende konsekvenser, der avgjørelser tatt på Wall Street får enorme konsekvenser for en liten kommune på andre siden av kloden. Dette blir et bilde (og en kontrast) som Moland flittig benytter seg av i sine stemningsfulle bildemontasjer, hvor skyskraperne på Manhattan settes opp mot små trehus i grønne og fagre Vik.

Som et narrativt holdepunkt går det derimot i en mislykket retning. Erling og Ingar fra Vik drar i regi av filmen ut på en lang reise, til Vestfold, Detroit, New York, London og Athen, hvor de snakker med økonomieksperter og ser finanskrisens årsaker og konsekvenser på nært hold. Det er deres reise som driver fortellingen fremover. Men de er ikke filmens fortellere av den grunn, heller illustrasjoner på uskyldige ofre av verdensøkonomiens kynisme. Stadheim og Linde fremstår som forvillede høns der de tusler rundt på Wall Street, og som et filmatisk grep slår bruken av disse uheldig ut: “Bondetamper på læringsreise i den store verden”. Når de hovedsakelig fremstilles som nikkedukker til taleføre amerikanske eksperter får vi aldri en interessant skildring av personlighetene, og deres funksjon i filmens formidling av tematikken blir nokså mislykket.

Det kan virke som om regissør Moland også erkjenner dette, ettersom Erling og Ingar gradvis forsvinner ut av filmen. Bruken av de to som filmens holdepunkter blir halvhjertet, og fortellergrepet gjennomføres ikke på en tilfredsstillende måte. Tilbake i Vik har de fått lære at verden er et kynisk sted, og denne bitre erkjennelsen brister med Stadheims ideer om at et samfunn må bygges på tillit, hederlighet og ærlighet. Dessverre har Vik nå blitt en del av den store kyniske verden.

Eksordfører i Vik Erling Stadheim samler inntrykkene.

Finans for dummies

Problematikken i Vik utgjør altså ikke filmens egentlige historie, men blir filmskapernes måte å formidle tematikken på. Fortellingen er globalt fokusert og dreier seg om finanskrisen, hva som har skjedd og hvordan fremtiden ser ut. Til å fortelle oss om dette har Moland funnet svært mange mennesker, både fra Norge og resten av verden. Disse ekspertene (professorer, økonomer, forfattere, journalister, etc.) tar oss med gjennom utviklingen av det moderne samfunn i oldtidens Mesopotamia, til de industrielle revolusjonene, med sine tilhørende finanskriser, og ser på årsakene til og konsekvensene av finanskrisen i 2008, dagens situasjon og hvilke fremtidsutsikter vi har.

Intervjuobjektenes uttalelser i filmen settes ikke i nevneverdig grad opp mot hverandre, og det er et merkbart fravær av kritiske spørsmål. Det bygges ikke opp til debatt, som igjen betyr at filmen får en lav temperatur. Kort fortalt kan man si at filmskaperne rett og slett ønsker å lære oss litt om kapitalisme, finansmarkedet og finanskrisen. Dette blir forklart på en enkel og forståelig måte, noe som er behagelig for oss ikke-økonomer. Finansmarkedet blir beskrevet som et globalt kasino der man vedder på hva som vil gå opp og hva som vil gå ned. Dette er mekanismer som gjør det hele til et kynisk sted, som er nødt til å ha mange ofre. Hvordan dette kan utnyttes forklares med enkle bilder, som at en person kan kjøpe brannforsikring på en annen persons hus for så å vedde på at huset vil brenne ned. Det kan gi insentiver til å tenne på huset. Finansboblen og finanskrisen forklares med at den globale finansøkonomien har blitt koblet fra realøkonomien og er større en de reelle verdiene som finnes. Eller som Nobelpris-vinner i økonomi Joseph Stiglitz sier det: «Man kan ikke bruke mer penger enn man har».

Hans Petter Moland er som kjent ingen økonom, og han har i forbindelse med lanseringen av filmen uttalt at han heller aldri har hatt særlig greie på økonomi, men at hendelser i kjølvannet av finanskrisen gjorde ham interessert. I likhet med Stadheim og Linde fra Vik har Moland reist ut i verden for å forstå og for å lære. Dette bærer filmen dessverre preg av; vi får en viss innsikt, men innholdet føles litt som en repetisjonstime rett før eksamen, og for de av oss som har vært på forelesningene er det lite nytt som kommer frem. Men vi får oppfrisket og konsentrert stoffet, slik at vi går ut av kinosalen med mer enn vi hadde. Har du som Moland et behov for å lære mer om finansøkonomi og finanskriser er Når boblene brister et ypperlig lynkurs.

Nedlagt og forlatt industribygg i Detroit.

Kunsten å overbevise og engasjere

I en talking heads-dokumentar som Når boblene brister er det sentralt å vite hvem det er som forteller. Hvem er filmens stemme? Og hvorfor skal vi tro på akkurat denne stemmen? Når boblene brister er i prinsippet en rekke intervjuer som er klippet sammen, ispedd musikk og stemningsbilder. Avsenderen – altså Moland og resten av filmstaben – er ikke direkte synlige i filmen, men sammensetningen av bilder, musikk og intervjuer gir filmen en retorikk og et budskap som må tilskrives filmskaperne. Men denne stemmen viser seg å være rimelig vag, med liten gjennomslagskraft. Aristotoles’ begreper etos, patos og logos er relevante i drøftingen av retorikken og argumentasjonen i Når boblene brister. Etos dreier seg om avsenderens troverdighet, med patos mener vi som regel hvordan ytringen påvirker mottakeren, og gjerne hvordan man retorisk spiller på mottakerens følelser. Logos dreier seg om selve innholdet og om logikken og troverdigheten i selve argumentasjonen. Disse tre faktorene er grunnleggende i kunsten å overbevise.

Intervjubaserte dokumentarfilmer kategoriseres gjerne som interaktive, basert på dokumentarfilmteoretikeren Bill Nichols’ seks moduser for dokumentarfilm. Men Moland, som er den som skal interagere, virker fraværende i filmen og måten intervjuene er presentert på gjør at filmen i større grad føles ekspositorisk – en form som gjerne forbindes med opplysnings- og propagandafilmer, hvor en fortellerstemme, en voice-of-god, forteller og argumenterer som om han sitter på sannheten. Intervjuobjektene i Når boblene brister har en autoritær talemåte, får god tid og er fritatt kritiske spørsmål (av og til tar de også rollen som fortellerstemmer der de forklarer fenomener til underbyggende bilder). Filmens egen stemme virker underdanig og lyttende der den behandler ”ekspertene” som sannhetsbærere. Dermed blir filmens stemme vag og uinteressant – uten etos. Filmen inntar samme holdning som nikkedukkene Erling og Ingar fra Vik.

Kommunerevisor Ingar Linde observerer demonstrasjoner i Athen.

En film kan overskygge mangelen av etos ved å spille på mottakerens følelser – altså patos. Slike virkemidler er svært vanlige og kraftige i nettopp film. Når boblene brister benytter også slike grep; innrammingen med det uskyldige offeret Vik, samt filmens musikk og bildebruk, skal engasjere seeren på et følelsesmessig plan. Dessverre blir ikke effekten særlig kraftig, da filmen jevnt over er nøktern og unngår sentimentalitet – trolig for å opprettholde en viss seriøsitet. At man aldri får bygd en ny tunnel fra Vik til Voss føles da også som en bagatell i filmens globale fokus. Når boblene brister er rett og slett ikke medrivende.

Filmen er derimot saklig, med stor tyngde i argumentene; den henviser til personer som i kraft av sine titler og meritter har sterk troverdighet, og dette gjør filmens formidling behersket og nøytral. Sakligheten og grundigheten i argumentene – altså graden av logos – gjør at budskapet, trass delvis mangel av etos og patos, virker overbevisende. Når boblene brister rasjonaliserer krisehysteriet med å vise hvordan disse inngår i kapitalismens naturlige syklus, argumenterer for en strengere regulering av finansmarkedet, og forteller oss at vi er i en økonomisk omstillingsperiode hvor myndighetene må gripe inn for å peile pendelen i riktig retning.

Skole på kino

Smak på forrige avsnitt. Frister det å betale 100 kroner for en kinobillett? Når retorikken i så liten grad spiller på tilskuerens følelser, får Når boblene brister et stort problem som kinofilm: Den er rett og slett ganske kjedelig. Dette skyldes ikke bare at den er så behersket – den bringer heller ikke med seg noe nytt. Ei heller har den en tydelig appell eller et klart budskap. Filmens innhold er verken oppfinnsomt eller kontroversielt, det er snarere konsensus.

Når boblene brister har mange likhetstrekk med Charles Fergusons anerkjente dokumentar Inside Job fra 2010. Med de tydelige parallellene i tematikk og form blir også forskjellene åpenbare. Inside Job har en tydelig og kritisk stemme, som stiller folk til veggs og deler ut skyld. Med bruk av store ord, hard kritikk og en tydelig appell spiller det inn på seerens innlevelse og engasjement, som gir filmen gjennomslagskraft. På en måte er det prisverdig av Moland å lage en såpass balansert film, da sensasjonalistiske dokumentarer som den superkritiske og syndebukkfokuserte Inside Job og de sneversynte og subjektive reportasjene til Michael Moore etter min mening bikker for langt over på den andre enden av skalaen.

Sånn sett ønsker jeg ikke å være altfor kritisk til Molands film. Tross noen mislykkede fortellertekniske grep har Når boblene brister en slags funksjon; den er informativ og vil gjøre seg godt på fjernsyn – og er garantert et langt etterliv på landets videregående skoler. Men til tross for den drevne filmfotografen Philip Øgaards sans for bilder, og Molans status som en av våre mest spennende regissører, virker filmen malplassert på kino.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>