I anledning de digitale cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim sitt ukentlige arrangement Torsdagsfilmen, vil Montages hver uke presentere en artikkel relatert til ukas film. Resten av programmet og mer informasjon om arrangementet finner du her. God film! A Night to Remember vises torsdag 19. april kl. 18.00 på alle cinematekene (unntatt Bergen, som viser den kl. 19).
*
Da Titanic, skipet som ikke kunne synke, traff et isberg og tok med seg 1514 mennesker ned i Atlanterhavet, var et av de dødeligste havariene i fredstid et faktum. «Eventyret som ble til en tragedie» skulle bli Titanics skjebne og narrative arv, og fascinasjonen for ulykkens omfang har helt siden båten sank for 100 år siden vært en utømmelig kilde til historier.
For som narrativt rammeverk er ulykken nesten for god (eller tragisk) til å være sann, og ettersom det tyvende århundre også var filmens århundre, er det ikke overraskende at Titanic har vært emne for mange filmatiseringer. Den første hadde premiere allerede 29 dager etter Titanic sank, med Dorothy Gibson – en filmskuespiller som overlevde forliset – i hovedrollen som seg selv. Denne stumfilmen, med tittelen Saved from the Titanic, er dessverre tapt, men de to mest kjente filmatiseringene av ulykken er begge kinoaktuelle i Norge nå i forbindelse med 100-årsjubileet:
James Camerons Titanic fra 1997 trenger ingen nærmere introduksjon og vises i en nykonvertert 3D-utgave på kino, mens Roy Ward Bakers britiske dokudrama A Night to Remember fra 1958 altså vises på Torsdagsfilmen. Sistnevnte ble restaurert og utgitt av Criterion som en de første viktige filmene selskapet ga ut, og er opplest og vedtatt som de virkelig dedikerte faktacineastenes foretrukne gjenfortelling av ulykken.
Camerons enorme suksessprosjekt Titanic er likevel i særklasse – en av vår tids mest kjente filmer, uansett historie eller tematikk – og å diskutere den opp mot andre Titanic-filmer i lys av faktapresisjon eller troverdighet virker på meg ikke så relevant. James Camerons film vil uansett alltid være den mest kjente filmen om Titanic-forliset, og for mange også den beste – helt enkelt fordi den har en så voldsom visuell og emosjonell slagkraft, og er en slags «definitiv» dramatisering. Hvordan vil det være mulig å gjengi det episke spennet i ulykken og det menneskelige dramaet i tragedien på en mer medrivende måte enn hva Cameron gjorde i Titanic?
En eldre film som A Night to Remember, fra 1958 og med langt færre tekniske hjelpemidler til disposisjon, blir likevel interessant å kikke på nå i 2012 ettersom den lyktes med sin utfordring – 40 år før Cameron, og med mange av de samme ambisjonene. Her skulle Titanics skjebne gjenfortelles med utstrakt presisjon og detaljrikdom, men regissøren hadde ikke samme anledning som Cameron til å dykke ned til skipet og ta en kikk på egen hånd. I sitt essay for Criterion skriver kritiker Michael Sragow blant annet følgende passasje om A Night to Remember:
[No] other version mingles a tragic understanding of technological hubris with inspiring episodes of nobility under pressure as honestly and profoundly as this one, written by Eric Ambler, directed by Roy Ward Baker, and produced by William MacQuitty. Over a half century after its premiere, A Night to Remember remains both a pioneer and a pinnacle of the docudrama form. Ambler’s superb dramatic instincts, Baker’s command of visual sweep and focus, and MacQuitty’s drive to get things right make this film a touchstone of historical realism.
They mix indelible depictions of real-life passengers and crew with vivid composite characters—historical archetypes sprung to life. Aristocrats maintain their high style, if not always noblesse oblige, as the ship glides through the chilly North Atlantic. Bourgeois honeymooners and family folk celebrate their bonds, then draw on them for courage and sacrifice when they must separate, as women and children take to the pitifully few lifeboats and men (most of them, anyway) face their fate with quiet resolve. The steerage travelers create their own bubbling melting pot with an unselfconscious vitality that eliminates ethnic boundaries and makes their ultimate neglect infuriating.
Sragow trekker bl.a. frem filmens vellykkede skildringer av de mange kompliserte klasserelasjonene ombord, og her er det fristende å spekulere i at Cameron kan ha hentet mye inspirasjon til hvordan han skulle artikulere et av dramaene som lå til grunn for kjærlighetshistorien mellom Rose og Jack i Titanic. Klasseskillene og hvordan disse forplantet seg over i hvem som overlevde og hvem som døde er et element i historien om Titanic som gir en ekstra interessant dimensjon til hvordan man kan fortelle om tragedien, og uten samme sentimentalitet som Titanic gjør nok de nedtonede, realistiske grepene i A Night to Remember denne filmen til et mer «riktig» blikk på hva som foregikk.
Men spørsmålet om «realisme» i Titanic-filmatiseringer blir mer kuriøst (og fascinerende) når man trekker inn nazistenes filmatisering av tragedien, i Herbert Selpin og Werner Klingers Titanic (1943). Dette var et av propagandasjef Joseph Goebbels’ prestisjeprosjekter, og da han fikk rapporter fra innspillingen om at regissør Selpin hadde snakket nedsettende om tyske tropper, fikk han regissøren fengslet og henrettet (!). Filmen ble ferdigstilt av Klinger, og historien om Titanic ble brukt med ambisjon om å diskreditere amerikanerne og britene. En fiksjonell, tysk karakter ble skrevet inn som filmens helt, og skulle i så måte skape identifikasjon om heroisme og oppofrelse hos det tyske publikum. Filmen ble lansert og godt mottatt i det naziokkuperte Frankrike, men Goebbels endte opp med å kansellere den tyske premiere og filmen fikk ingen kinovisninger i hjemlandet. Interessant nok hentet faktisk regissør Roy Ward Baker noen bilder fra 1943-versjonen av Titanic inn som stock-shots til A Night to Remember. Nazistenes versjon ble til slutt restaurert og gjort tilgjengelig så sent som i 2005.
I tillegg til at disse to mest kjente filmatiseringene er kinoaktuelle i Norge nå i forbindelse med 100-årsmarkeringen viser NRK en nyprodusert britisk miniserie (også titulert Titanic), skrevet av Julian Fellowes (Gosford Park).
100 år etter forliset kan man altså trygt si at Titanic holder sin mystikk og narrative rikdom i live, og jeg blir ikke overrasket om vi fortsatt snakker om og diskuterer disse historiene om 100 nye år. Avslutningsvis, her er tre grunner til å se A Night to Remember, fra Criterion: