«The Hunger Games»

The Hunger Games kritisk til medias brutalitet

Årets mest overveldende kinosuksess så langt er filmatiseringen av første bok Suzanne Collins trilogi om The Hunger Games, eller «Dødslekene». Filmen lykkes fordi den leker med realitysjangeren og TV-mediet, og utnytter filmmediets virkemidler for alt de er verdt.

Svunne tiders fenomener var kometer og solformørkelser, i dag er det bestselgende ungdomsbøker. Boktrilogien The Hunger Games er et slikt fenomen. Bøkene skildrer en fremtidig sivilisasjon reist i ruinene av Nord-Amerika, der hovedstaden Capitol kontrollerer de andre tolv distriktene med jernhånd. Som straff for et fordums opprør blir en gutt og en jente fra hvert av distriktene trukket ut til å delta i The Hunger Games, et årlig realityshow der ungdommene sloss for å overleve, og den siste som står igjen i live vinner. Vår heltinne, 16 år gamle Katniss, tar den yngre søsterens plass i spillet, og sammen med jevnaldrende Peeta fra sitt eget distrikt må hun kjempe på liv og død, til underholdning for Capitols dekadente innbyggere.

Å velge hvilke deler av en bok som skal videreføres i en filmatisering er krevende. Fra et kommersielt perspektiv vil det være viktig at en filmatisering av en bestselgende roman imøtekommer den store gruppa med fans som allerede eksisterer og venter på å bli aktivert. Samtidig, skal det være noe poeng i å filmatisere en roman må adapsjonen gi noe mer til verket, ikke bare skvise det inn på hundre manuskriptsider og så filme resultatet. Regissør og manusforfatter Gary Ross‘ beslutning om å fokusere på hvordan boka ser på media, realityshows og unge menneskers ubeskyttede rolle som underholdning i beste sendetid, må ha vært forløsende, og dette løfter filmen til å bli et selvstendig verk.

Som de fleste andre dystopiske fremtidsskildringer er The Hunger Games en kritikk av samtiden. Forfatteren Suzanne Collins ble visstnok (og ja, jeg har wikipediet dette) inspirert av å slå på fjernsynet og se et realityshow på én kanal, og invasjonen av Irak på en annen. Valget av reality-formatet på dødslekene er altså ingen tilfeldighet, og det blandes med bokas andre premiss, undertrykkelsene som foregår i Panem. Collins skriver om opplevelsen av sult og nød under et totalitært styre som med viten og vilje holder folket nede, men filmen toner ned skildringen av nød og undertrykkelse; seeren får bare ane dybden i grusomheten koloniene utsettes for. Boka hadde lange skildringer som beskrev fattigdommen, i form av ren og skjær sult, og konstant mangel på alt; i filmen møter vi en velfødd Katniss som begeistret spør om en bit brød er ekte. Et poeng som har blitt fjernet i filmatiseringen er at kolonifamiliene kan ”kjøpe” seg årsforbruk av korn, mot å legge et ekstra lodd med et av barnas navn i lotteriet der de trekker ut hvem som skal delta i dødslekene. Derfor blir kanskje alt maset om hvor mange lodd Gale og søsteren til Katniss har litt forvirrende for de uinnvidde.

Nedskaleringen av bokas fokus på generelle undertrykkelsesmekanismer bidrar til å spisse historien filmskaperne har valgt å fortelle – om medievirkeligheten. Filmen retter et skarpt kritisk blikk mot en samfunnsutvikling de fleste er bevisste på. Det ville vært lett for filmskaperne å la denne mediekritiske brodden styre filmen mot å bli en todimensjonal satire, men det er tydelig at både rollefigurene og universet tas nok på alvor til at The Hunger Games blir mer enn en mørk overdrivelse av våre egne realityprogrammer. Vel er lekene latterlig voldsomme, men traumene deltakerne og samfunnet rundt blir utsatt for er slettes ingen spøk. Dette er en virkelighet hvor medias objekter kan manipulere sitt publikum, men i bunn og grunn er maktesløse i møte med spillereglene – når de iscenesetter seg selv for andre, har de allerede mistet kontrollen. Vår heltinne Katniss er kynisk når hun sier de rette, kjærlige tingene til Peeta, vel vitende om at en hel nasjon ser på henne og ønsker å dyrke en romanse mellom de to. Men kynismen hennes er ingenting i forhold til makten spillskaperne har over henne. Du kan være Lars Joakim i Big Brother, som lurer hele systemet ved å uventet vinne all sympati, men du er fremdeles et offer, eksponert for en hel verden der antipatier og sympatier kan skifte raskt. Du kan tro du lurer spillet, men det vil alltid innhente deg.

Å fokusere på mediekritikken slår også positivt ut for filmen, ettersom det nettopp er TV-showets groteske detaljer som har mest å vinne på å bli gjenskapt i en visuell kunstform. Vi grøsser over kontrollrommet som til en hver tid styrer over omgivelsene og deltakerne i dødsspillet. Vi fryder oss når vi ser det outrerte talkshowet der deltakerne skal fortelle om seg selv og flørte med sitt dekadente publikum. Sist, men på ingen måter minst: Fremhevingen av mediaspillets rolle tilfører filmen et metaelement, og er først metaelementet på plass, ja, da kan verket ditt plutselig minne om kunst. Filmformatet tillater ikke de utførlige beskrivelsene av samfunnsstruktur som bøkene kan fråtse i, så i stedet forsyner det seg grådig av tabloidmedienes egne overfladiske metoder for å belyse saken: Korte videomontasjer forklarer landets historie, TV-kommentatorer leverer ”innsikt” i form av kjappe kommentarer med skjermsjarm, scener bak kulissene viser hvordan regissøren drar i spillets (og spillernes) tråder. Dette er mediekritikk pakket inn i de samme “nødvendige” virkemidlene som media trenger for å fungere.

Filmen ligger nært opptil realitysjangeren, og problemet med å flytte kritikken over fra romanens permer til lerretet, er at vi utsettes for den samme manipulasjonen som publikummet i Panem. I boka framstilles Katniss’ make-over før TV-opptredenen som en nesten grotesk forvandlingsprosess – et konsept som er veldig fremmet for henne. På film ser det mer ut som den nødvendige forskjønnelsesprosessen vi drar kjensel på fra serier som America’s Next Top Model, eller mer uskyldige programkonsepter som de Trinny & Susannah har. Vi kjøper det rett og slett som et nødvendig steg i opptakten til spillet. På samme måte er det heller ikke til å unngå at vi i større grad møter oss selv der vi sitter og ser publikum i Capitol mens de overværer lekene. Akkurat som dem blir vi berørt av ungdommenes utrykk for kjærlighet, vennskap, lojalitet og mot, mens vi lar oss underholde og pirre av at de dreper hverandre.

The Hunger Games finner en formel som burde favne både blodfans og noviser. Gary Ross’ filmatisering er i samme ånd som boka, men spiller på filmmediets fordeler sammenlignet med romanen, og sluttresultatet er heldigvis både engasjerende og intelligent.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 6 kommentarer

  1. Katastrofal feilvurdering, eller kanskje vi har sett forskjellige filmer? Jeg blir overrasket når litteraturvitere, som tross alt bør klare å skille søppel fra substans, mislykkes så fullstendig i å forstå en film som her. Hvis The Hunger Games’ rottereir av ideer overhodet kan forstås da. Skrev en tekst om fenomenet på Spillborring, som forhåpentligvis rydder opp i eventuelle misforståelser om hva som er forskjellen på satire og lefling med forkastelige idealer. Jeg vet ikke om Suzanne Collins bare er dum, eller om hun har forstått at den beste måten å bli rik på i dag er å utnytte populasjonens sensibiliteter. The Hunger Games er uansett verre enn gladiatorringene den advarer oss mot, ubevisst exploitation som tar fra oss menneskelighet gjennom å redusere individer til brikker, system til undertrykkelse. Ironisk nok hadde Katniss neppe overlevd første uken på Paradise Hotel. Hun er en token som bare kan eksistere i hodet på en person hvis grenseløse egoisme definerer henne fullstendig. En sann helt for søppel-tv-generasjonen. Nei, takke meg til ambisjoner om silikonpupper.

    The Hunger Games er tam, fordummende, estetisk fantasiløs og utrolig klein.

    http://spillborring.no/artikler/medaljens-bakside—naar-tv-spill-logikk-forgifter-doemmekraften-vaar/596

  2. Jeg synes denne er litt viktig å legge merke til:

    “Dette er mediekritikk pakket inn i de samme “nødvendige” virkemidlene som media trenger for å fungere.”

  3. Jeg blir alltid klar over folk som setter ord i anførselstegn. Ironi er så 1997. Hvis Julie med dette ønsker å si noe som helst, må hun gjerne forklare. Slik teksten står er det umulig å vite om hun mener at virkemidlene er nødvendige for å nå ut til oss fordi vi er så desensitiverte, eller om The Hunger Games bidrar til å forfalske en medieskapt virkelighet. Hvis det siste er tilfelle, blir teksten hennes en eneste stor selvmotsigelse. Med mindre man synes at barn som dreper hverandre er god underholdning, selvsagt.

  4. @Tonny: Er det meningen at vi skal ta seriøst en tekst som anklager store deler av verden for å være sinnsyk?

  5. Tore Andre sier:

    Nettopp Geir F., godt sagt!
    Tony: Man bør være enten veldig forsiktig, eller dumdristig egoist om man overser det enkle men fullstendig sanne faktum at folk kjøper og liker dette (filmen). Om de “lurer” seg selv får så være, en god filmopplevelse er nå en gang uansett nettopp kun det, på et elementært nivå.

  6. Mats Bjørkøy sier:

    Jeg er helt enig med Geir og Tore. Av og til må mann kunne kalle en spade for en spade. Selv om det er et sykkelstativ.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>