Open Range

Coup de Coeur

Open Range (2003)

De aller første bildene i Kevin Costners Open Range er ikke bare svært vakre, men slår i tillegg diskret, men effektivt fast westernfilmens grunnleggende visuelle kjennemerker. Landskapet og dets form. Fjellene i det fjerne. Den åpne himmelen. Formasjoner av skyer. Kveg som gresser. Harmonien ute i naturen.

Spesielt ett av bildene er bemerkelsesverdig. Vi ser et oversiktsbilde av et grønt dalføre med en liten kvegflokk i det fjerne. Kameraet beveger seg elegant til siden og innlemmer en rytter i dette panoramaet, som med ryggen til oss ser ut over landskapet. Det er som om filmskaperne med denne komposisjonen og kamerabevegelsen risser opp en enkel, men grunnleggende ligning på lerretet: landskap + rytter = westernfilm.

Open Range er laget med nennsomhet og dyp kjærlighet til filmmediet og westernsjangeren. Selv om den nok ikke er så tematisk vidtfavnende og kunstnerisk ambisiøs, får jeg likevel den samme følelsen som med Michael Manns Heat fra 1995. Noen har sagt til hverandre: Vi skal ta for oss en sjanger vi elsker. Vi skal innlemme alle dens tradisjonelle elementer, men gjenopprette deres opprinnelige kraft og følelsesmessige resonans, mer og mer utvisket til klisjeer gjennom utallige kopier av den opprinnelige modellen. Vi skal la filmen ta den tid den trenger og ikke være redd for at den blir litt lang.

Landskap + rytter = westernfilm.

Kevin Costner har hittil i sin karriere utvist en mildt sagt svært vaklende vurderingsevne. Men når han involverer seg i westernfilm (akkurat som i Open Range, produserte, regisserte og spilte Costner i Danser med ulver, hans store suksess fra 1990) forvandles han som ved et mirakel til en moden, bunnsolid kunstner, som hele tiden gjør de riktige valgene. Man kunne mistenke ham for å gjøre Open Range som et forsøk på å redde en sviktende karriere ved å børste støvet av suksessformelen fra 1990, men selv om den har noe av den samme idylliseringen som ble indianerne til del i Danser med ulver, er denne filmen langt mindre episk.

Den langsomme, neddempede tilnærmingen til stoffet i Open Range er nærmest renset for kalkulert publikumsfrieri. Først mot slutten mister filmen denne ektheten. Den «slutter» ikke mindre enn tre ganger, og selv om dette muligens kan sies å passe inn i Costners generelle strategi om å knytte an til et bredt spekter av westernklassikere, virker det som om hver avslutning er skreddersydd for å appellere til forskjellige mennesketyper blant publikum.

Kevin Costner og den aldrende Robert Duvall spiller to cowboyer som flakker omkring med kvegflokken sin. De kommer i konflikt med en mektig og brutal ranch-eier, finner seg ikke i å bli tråkket på, og det hele ender i en blodig shoot-out. Dét er hele historien, og den er faktisk ikke særlig viktig – bare et rammeverk for det filmen egentlig handler om.

Hovedpersonene, spilt av Kevin Costner, Robert Duvall og Diego Luna.

Revisjonistiske og klassiske westerns

Siden westernsjangeren har vært tilnærmet utdødd siden 1980, er det nyttig å sette Costners film i en sjangermessig og historisk kontekst. Open Range er ikke en revisjonistisk western, sjangerens fremherskende modus siden (grovt regnet) 1970. Her stilte man spørsmålstegn ved og kullkastet westernfilmens mange myter, som i Sergio Leones revolusjonerende Dollar-trilogi (1964-66) og Ondt blod i vesten (1968), Sam Peckinpahs The Wild Bunch (1969) og Pat Garrett & Billy the Kid (1973). Andre milepæler er Robert Altmans banebrytende naturalistiske McCabe & Mrs. Miller (1971) og Clint Eastwoods moderne klassiker Unforgiven (1992). Vi må også nevne den fire timer lange Heaven’s Gate (1980) – at dette mesterverket skulle komme til å ødelegge Michael Ciminos karriere er et av filmhistoriens største justismord. (Og selv om filmen i dag langt på vei er rehabilitert fra kritikerhold, har myten bitt seg fast i media og en kan, fortærende nok, ennå se den bli latterliggjort som en av filmmediets største kunstneriske og økonomiske katastrofer.)

Selv om hovedpersonens konfrontasjon med en fortid som morderisk revolvermann i en viss grad knytter an til Unforgiven, er Open Range imidlertid solid plantet i westernfilmens tradisjonelle jord. Vi snakker om James Stewarts tilforlatelighet og Randolph Scotts fåmælte, verdige einstøing fra 1950-talls-westernsyklusene til henholdsvis Anthony Mann og Budd Boetticher. Vi snakker om det nøkterne, mannlige broderskapet hos Howard Hawks.

De tre hovedpersonene i taus konfrontrasjon med fire mystiske ryttere i horisonten...
... og en annen variant av samme situasjon, med dramatisk bruk av forgrunnen

Aller mest snakker vi imidlertid om den legendariske John Ford. På sine eldre dager laget han faktisk viktige, ”før-revisjonistiske” filmer som The Searchers (1956), der den arketypiske westernhelt John Wayne nå har blitt asosial og besatt av hevntørst, og The Man Who Shot Liberty Valance (1962), der Wayne har en nærmest slesk fremtoning, og er en fortidslevning i ferd med å bli akterutseilt av en fremskridende sivilisasjon. (Det er for øvrig viktig å få frem at det egentlig var en flytende overgang mellom den klassiske og revisjonistiske western. De ofte hevndrevne rollefigurene til Mann og Boetticher kunne ha underliggende nevrotiske trekk, og Hawks’ Red River (1948) var før-revisjonistisk i sin avsløring av en psykopatisk tyrann under John Waynes ytre panser av mandighet.)

John Fords store prosjekt var imidlertid beskrivelsen av samfunn, og da gjerne romantisert til rene utopier, som i hans berømte ”kavaleri-trilogi” 1948-1950. Dette er mest rendyrket i She Wore a Yellow Ribbon (1949). I et fort ute i ødemarken skaper Ford her en utopi av et samfunn, hvor menneskene lever i noble, ubrytelige bånd, og alle når som helst er villige til å dø for hverandre. Fords mesterstykke er å håndtere denne mytologiseringen med en slik følsom, inderlig hånd at det ikke blir naivt og håpløst sentimentalt, men dypt menneskelig og bevegende.

Konflikter og landskap

Westernsjangeren har først og fremst to egenskaper som gjør at den er så varmt elsket av sine tilhengere. Den første egenskapen er evnen til å skildre moralske og etiske konflikter på en konsentrert og naken måte. Konflikten står krystallklart fram, siden den moderne sivilisasjons kompleksitet og forstyrrende ”støy” er skrellet bort – og fraværet av stabil ordensmakt gjør ofte at personene, for i det hele tatt å overleve, ta stilling. Historiene er derfor på overflaten ganske enkle.

Akkurat som i filmene til John Ford er himmelen, og spesielt skyene, viktige...
... noe Costner vet å utnytte i «Open Range».

Den andre egenskapen er hvordan (det ofte øde) landskapet kan brukes: Passivt, ved å gjøre menneskenes intense konflikter seg i mellom til små og ubetydelige sammenlignet med landskapets tidløse uberørthet – eller aktivt, ved at landskapet faktisk blir en del av filmens tema. John Ford utnytter dette siste mesterlig ved å filme flere av sine mest kjente filmer i et område kalt Monument Valley, preget av veldige steinformasjoner som skyter rett opp av ørkenen. The Searchers’ personer knuges under disse kolossene. She Wore a Yellow Ribbon gis en utrolig vakker og pirrende, nærmest abstrakt dimensjon gjennom de mange oversiktsbilder av ryttere i silhuett mot rød ørken og fjellformasjoner som synes å være hentet fra en fremmed planet.

I likhet med John Fords verker er Open Range imidlertid langt mindre historiedrevet og mye bedageligere, løsere strukturert enn de fleste klassiske westerns, som er kjente for sin dramaturgiske stramhet. Costner vil at Open Range skal inhaleres i langsomme, nytelsesfulle drag, og dens avmålte hastighet er et av de få likhetstrekkene den har med revisjonistiske westernfilmer, med Pat Garrett & Billy the Kid og Heaven’s Gate som kroneksempler.

Stoiske karakterer og mannssamfunn

De trauste menneskene i Open Range problematiserer ikke sine liv og, i sterk motsetning til den revisjonistiske western, gjør ikke Costner det heller, iallfall ikke åpenlyst. Det er fascinerende hvordan rollefigurene tar beslutninger. I stedet for å tenke grundig gjennom tingene, synes de heller å konsultere et ekstra, lite organ som styrer deres moral og identitetsfølelse. Er beslutningen først fattet, er de urokkelige. De vet de har rett, og i motsetning til den psykologiske realismen hos Gary Coopers nervøse sheriff i Fred Zinnemans High Noon (1952), har de en stoisk mangel på frykt, selv overfor døden. Open Range ender i en briljant orkestrert shoot-out. Costner viker her ikke unna for å vise kaotisk vold, og villskapen framstår som enda mer foruroligende i kontrast til smakfullheten i resten av filmen. Costners rollefigurs numne registrering av konsekvensene av volden er et av de få åpenbart problematiserende trekk ved filmen.

Rollefigurene gjør seg klar for en avgjørende shoot-out...
... mens den øvrige befolkning finner det klokest å rømme byen for en stund.

Open Range er malerisk skutt med en varm glød i bildene. En viss idyllisering og forskjønning er en del av filmens prosjekt, men kombineres forbløffende lett med en stor grad av soliditet og autentisitet. Selv om vi nesten aldri får innblikk i personenes indre liv, framstår de likevel som svært tredimensjonale. Costner mangler naturligvis den absurde humoren, men han har like stor innsikt som vår egen Bent Hamer i det ”gammeldagse” mannssamfunnets natur, for eksempel i Salmer fra kjøkkenet (2003). Jeg vil da også tro at mange nordmenn fra grisgrendte strøk vil kjenne igjen disse mennene: trauste, tvers igjennom upretensiøse, rett fram i omgang med andre, vet ikke hva ironi er, andres privatsfære er hellig, de er trygge fordi noen aldri ville finne på å snakke om følelser, trygge fordi deres maskulinitet aldri har blitt utfordret. Men de er også følelseshemmede, med sterkere følelser for hunden sin enn andre mennesker.

David Lynch ville kanskje vist at slike tilsynelatende avbalanserte mennesker i skjul hengir seg til sadomasochisme og djeveldyrkelse (men selv ikke han er immun – merk hans respekt for og idyllisering av hovedperson og landskap i The Straight Story!). Costner går imidlertid i helt motsatt retning. Der Lynch foretrekker en dyster industriell tonalitet har Costner laget en pastorale, noe som ikke nødvendigvis er mindre kunstnerisk interessant.

Open Range er på mange måter ikke særlig dyp eller moralsk kompleks. Costners prosjekt er ikke å gjøre et tankeeksperiment, men et følelseseksperiment. Som John Ford vil han vise oss hvordan menneskenes liv kunne ha vært, basert på idealer om høviskhet og enkelhet fra gamle dagers anti-intellektuelle mannssamfunn. Naturligvis er denne utopien politisk sett vanvittig problematisk, i forhold til selvjustis, kvinneundertrykkelse, urbefolkning og så videre! Men i en irrasjonell og ustabil verden som vår finner iallfall undertegnede det bevegende, for en stakket stund, å ta del i en slik utopi.

Vi runder av med et lite billedgalleri fra denne maleriske filmen. (Alle bildene i denne artikkelen vises i full størrelse ved å klikke på dem.)

Dette er en lettere redigert versjon av en artikkel som tidligere har vært publisert i tidsskriftet Film og Kino i forbindelse med filmens norske premiere.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Flott analyse av en undervurdert film. En litt trist historie er at den inneholder et av de aller siste partiturene Michael Kamen skrev før han døde samme år – et herlig stykke musikk som nok en gang fremviste hans melodiske eleganse og brede penselstrøk.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>