«Take Shelter»

En festival er født – inntrykk fra Filmfest Oslo

Forrige uke var det endelig dags for Filmfest Oslo. Ildsjel og cineast Morten Steingrimsens drøm har gått i oppfyllelse, og Oslo har fått en ny filmfestival med litt mer pomp og prakt og et mer publikumsvennlig program enn konkurrentene på høsten.

Ettersom Oslo Kino er tungt involvert i festivalen, kunne man fryktet at Filmfest Oslo ville bli et slags skalkeskjul for massive PR-framstøt innrettet mot kommende kinofilmer, men programmet viste at frykten var ubegrunnet. Riktignok inneholdt festivalen flere førpremierer, men bortsett fra «store» filmer som Hugo Cabret, Kompani Orheim og Into the White, var de fleste andre førvisninger for «smalere» filmer som nettopp trenger den drahjelpen en festival kan gi – for eksempel den islandske Ildfjell og den franske Polisse (den siste vant for øvrig konkurranseprogrammet). Visninger av denne typen finner man under de aller fleste festivaler.

Parallelt med «førpremiere-sporet» gikk et spor som var lastet med en blanding av tungvektere innen kunstfilmen som Aleksander Sokurov og Bruno Dumont, «kontroversielle» arbeider som Sleeping Beauty og Code Blue, og andre interessante filmer som dessverre ikke har tiltrukket seg norsk distributør. Da jeg gikk igjennom programmet krysset jeg av for 21 filmer jeg hadde lyst til å se, og som manglet distribusjon. Trekker man til sammen 10 dokumentarer og barnefilmer (ikke aktuelle, da dette er utenfor mitt interesseområde) fra programmets totalt 50 filmer, står halvparten tilbake som interessant for mine personlige smaksløker. Når brorparten av disse også ga kunstnerisk utbytte, er det vanskelig å klage på selve programmet.

Fra Gulløve-vinner «Faust» av Aleksandr Sokurov, en tungvekter innen internasjonal kunstfilm.

Det man derimot kan klage på er at Filmfest Oslo med sine fem dager må være den korteste festivalen jeg noensinne har opplevd. Det kunne vært til å leve med, for Tromsø internasjonale filmfestival er kun én dag lenger, men der oppe starter man imidlertid å vise film allerede klokken 09.00 om morgenen. Nede i Oslo var det – før helgen startet – kun unntaksvis mulig å se film før kl. 18.00. Dermed ble det i praksis umulig å foreta det dypdykket, og – ikke minst – oppnå den festivalstemningen et slikt arrangement bør gi muligheten til. I år var det fysisk umulig å se mer enn 17 filmer til sammen. I tillegg skaper den manglende spredningen i tid bitre kollisjoner som medfører at man blir nødt til å velge bort filmer man ønsker å se (og den lange avstanden mellom kinoene fører til at man ofte må velge flere sammenhengende visninger på ett og samme sted, hvilket minsker fleksibiliteten ytterligere). Jeg forstår naturligvis at økonomiske faktorer spiller inn, men la oss håpe at visningsplanen gir oss publikummere bedre spillerom til neste år.

En lynkjapp festival

En annen utfordring for en festival på kun fem dager er at publikum ofte er trege til å oppfatte at det faktisk foregår en festival i byen. Slik det er nå rekker man knapt å oppdage det før festivalen er over! Jeg vet ikke i hvor stor grad dette har spilt inn, men det gjorde litt vondt å konstatere at de fleste av «mine» visninger hadde et gjennomsnitt på omlag tyve besøkende. (Dette var blant annet tilfelle for begge mine Gimle-visninger, og en stor, nesten tom sal gir ikke akkurat festivalstemning.) I skrivende stund har jeg ikke tilgang på tallene, men frykter at det totale oppmøtet var skuffende for festivalen. Kun én gang opplevde jeg at en forestilling var utsolgt – Henning Carlsens Alle mine triste horer – men dette var til gjengjeld på en av de minste Ringen-salene. (Det viste seg imidlertid at det likevel var mange ledige plasser, ettersom en god del akkrediterte hadde tatt ut billetter de aldri endte opp med å bruke.) Her er det på sin plass å berømme den vennlige betjeningen på Ringen som smidig loset inn akkrediterte uten billett, slik at vi kunne legge beslag på de tomme plassene.

Visningene foregikk altså på Ringen, Eldorado, Gimle, småsalene på Klingenberg – og ikke minst det nyrestaurerte Folketeateret, som nå ble brukt for kinovisninger for første gang på 50 år. Festivalen skrøt fælt av dette i programmet – «den glamorøse bygningen», «unik kinoopplevelse», «denne praktfulle festsalen» – og det var jo fint der inne, og lerretet var stort. Men salen er ikke nødvendigvis egnet for film, da den minimale høydeforskjellen på seteradene – iallfall i salens nederste halvpart – gjør at man ser rett inn i bakhodet til en eventuell høy person foran. Garderobeplikten kunne i utgangspunktet vært til å leve med, men å måtte stå i en enorm kø for å få tilbake yttertøyet når man verket etter å komme seg kjapt videre til neste visningssted var ikke ideelt.

«Terraferma» av Emanuele Crialese – et av festivalens høydepunkter.

Visningene rundt omkring var av varierende kvalitet. Flere av filmene på Ringen så i overkant digitale og unaturlige ut. Og noe må da ha vært alvorlig galt med DCP’en til Alle mine triste horer, for bildene virket – i tillegg til å se veldig digitale ut – altfor lyse, spesielt utendørsscenene så helt utbrente ut. Det burde også være mulig å slå av lyset før filmen starter; Bruno Dumonts Outside Satan (Eldorado, søndag) er vanskelig nok å hanskes med uten å starte opplevelsen med sterk irritasjon over at lyset står på flere minutter inn i filmen. Her var det digitale bildet imidlertid tilfredsstillende. Og for å understreke at 35mm heller ikke bare er fryd og gammen: Terraferma ble vist på Gimle fra en halvt istykkerkjørt svensk kopi, med en tykk vertikal stripe som i lange perioder griset til bildene. At bildet var ute av fokus i øverste halvdel utgjorde prikken over i’en.

Emosjonelle høydepunkter

Dette betydelige handicap til tross ble likevel denne italienske filmen, sammen med Terence DaviesThe Deep Blue Sea, festivalens to emosjonelle høydepunkter. (Begge ble vist på 35mm, uten at jeg skal gjøre dette til noe stort nummer i debatten mellom den «varme» 35mm og det «kalde» digitale.) Terraferma, regissert av Emanuele Crialese, starter som et slags neorealistisk, naturskjønt portrett av en fattigslig fiskerfamilie på en liten øy utenfor Sicilia. Men filmen får en uventet nerve når afrikanske båtflyktninger dukker opp, og selv om italiensk lov forbyr å plukke dem opp, følger familien likevel den grunnleggende sjømannsregel om aldri å overlate skibbrudne til seg selv. Mens resten av flyktningene nådeløst sendes tilbake av kystvakten, ender familien således med å skjule en gravid kvinne som snart kommer til føde. På slående vis tar Crialese opp brytningen mellom ny og gammel tid (turismen har nesten helt tatt over for fisket) og den ytterst aktuelle båtflyktning-problematikken. Men filmens virkelige magi består i å se de helt ordinære menneskene vi møter i starten – representanter for en klasse, yrkesgruppe og et geografisk sted – bli forvandlet foran øynene våre til dypt fascinerende enkeltindivider, når omstendighetene tvinger dem til å treffe moralske valg som kan få ødeleggende konsekvenser.

«The Deep Blue Sea» av Terence Davies.

I forhold til Terraferma er det vanskelig å tenke seg noen mer forskjellig film enn The Deep Blue Sea. Tittelen på Terence Davies‘ nye verk fortoner seg ekstremt ironisk sammenlignet med den italienske filmen, for der Terraferma er en spontan film som hyller utendørslivet, er The Deep Blue Sea et ekstremt kontrollert, dvelende verk som nesten kun foregår i kvelende, innestengte interiører. Filmen er basert på Terence Rattigans skuespill med samme navn, og her møter vi Rachel Weisz som en kvinne som har forlatt sin aldrende overklasse-ektemann til fordel for en yngre kar. Imidlertid er ikke denne inderlige kjærligheten gjensidig, og den tidligere krigshelten er dessuten henne intellektuelt underlegen.

Jeg var langt fra sikker på denne filmen da jeg så den under Gøteborg-festivalen forrige måned (se min festivalrapport her) – slike langsomme filmer som fordrer en aktiv tilskuer er noe av det vanskeligste å håndtere i en ofte utmattende festivalsituasjon – så det var deilig å få sett den om igjen her i Oslo. For det er nettopp pausene i dialogen og positurene rollefigurene inntar som blir den viktigste nøkkelen til å kunne leve seg inn i denne uhyre stiliserte filmen, som ellers kjennetegnes av en omhyggelig malerisk fremstilling av detaljerte interiører. Formen og iscenesettelsen hever det i utgangspunktet konvensjonelle trekantdramaet til noe som i mine øyne ser ut som stor kunst. Tematisk kan The Deep Blue Sea sies å forene arbeiderklasse-elementet og publivet fra Distant Voices, Still Lives (1988) og den tragiske kvinneskjebnen fra The House of Mirth (2000).

Gripende psykologiske dramaer

Jeg var så heldig å se hele tre festivalfilmer som grep meg i sjeldent sterk grad, gjennom sine dyptpløyende karakterskildringer. Amerikanske Take Shelter av Jeff Nichols (se artikkelens toppbilde) handler om en person som blir rammet av en ubegripelig angst for en stor katastrofe i forbindelse med uvær. Plaget av intenst grusomme drømmer og hallusinasjoner, blir han besatt av tanken på lage et tilfluktsrom som kan romme hele familien hans, og som skal ha nok utstyr og proviant til å kunne takle langvarig isolasjon. Han er spilt – naturligvis! – av amerikansk films største «psycho», Michael Shannon, med det stive, intense blikket og den mekaniske væremåten. Tidligere har han nok blitt for intens for sitt eget beste, men skikkelsen hans her er perfekt modulert, troverdig, og vekker stor medfølelse der han, trass de beste intensjoner om å stå imot, blir et hjelpeløst offer for sine egne forskrudde tanker. Minst like bra, faktisk fullt på høyde med innsatsen i The Tree of Life, er den praktfulle Jessica Chastain, i rollen som hans fornuftige kone som forsøker å få ham til gjenvinne forankringen i virkelighetens verden. Tross et lavt tempo, nagles vi fast av intensiteten i situasjonen og identifikasjonen med karakterene. Kun i filmens siste minutter frykter jeg at den går seg litt bort, men dette kan fort ordne seg ved et gjensyn. I forhold til tornado-aktiviteten i USA for tiden blir filmen også skremmende aktuell.

Den tyreaktige hovedpersonen i belgiske «Bullhead».

Nå som vi har hatt noen år på å komme oss etter møtet med same-mafiaen, er vi kanskje rede for kjøtthormon-mafiaen? Der stopper imidlertid enhver sammenligning mellom Slipp Jimmy Fri og den belgiske Bullhead, regissert av Michael R. Roskam. Det er sjelden å se en så fokusert rolletolkning som Matthias Schoenaerts gir oss her. Han ser ut som en Mads Mikkelsen med mer tettsittende øyne, en tyr av en mann som har blitt overmenneskelig stor ved utstrakt bruk av veksthormoner, og vagger rundt som en tikkende atombombe av aggresjon. Han står i sentrum for en meget komplisert intrige med ulovlig bruk av hormoner i storfe-bransjen, der bakmennene ikke går av veien for mord for å kunne fortsette sin visstnok lukrative virksomhet. Bullhead er ikke fullt så god som Take Shelter – intrigen går litt for mye på tomgang etter hvert – men deler den ettertenksomme og avmålte tonen, og Schoenaerts’ kraftprestasjon av en rolle blir helt umulig å motstå.

Det troverdige venneparet klar for surrealistiske eventyr i britiske «Kill List».

En helt annen kopp te er britiske Kill List, regissert av Ben Wheatley – en av de mest særegne og genuint spennende filmer jeg har sett på lang tid. Ettersom jeg ikke visste noe om intrigen på forhånd (heldigvis), ble dette en enda større «mind-fuck» for meg enn mange andre. Derfor er jeg skeptisk til å by på altfor spesifikk informasjon, men det som starter som en Mike Leigh-aktig historie om et ekteskap i oppløsning og om vennskapet mellom to eks-soldater, blir – nesten umerkelig – mer og mer skrudd når en sjangerfilm lister seg inn på de intetanende rollefigurene. Med frapperende kontroll over virkemidlene klarer Wheatley å bevare troverdigheten, selv om filmen til slutt blir bortimot fullstendig surrealistisk, og all tiden Wheatley har ofret på karaktertegningene tidlig i filmen skal ha mye av æren for dette. Dermed blir Kill List så uendelig mye mer spennende enn mange andre sjangerfilmer – et slags eksperiment som utforsker identifikasjons-mekanismene i en filmfortelling.

Ettertanke

Dette var høydepunktene fra min personlige, men altså litt for knappe reise gjennom festivalen. Jeg hadde mindre hell med de mer kunstfilm-orienterte arbeidene. Jeg har aldri helt klart å knekke koden til den kompromissløse franskmannen Bruno Dumont, men Outside Satan var blant hans mer fascinerende arbeider, selv om det også her røynet på etter hvert, i en fortelling om det tause forholdet mellom en sjaman-aktig omstreifer og en overgrepsrammet tenåringsjente, med mye vandring rundt i et naturskjønt landskap som blir filmet ned nærmest nevrotisk påpasselighet. Aleksandr Sokurovs Faust var også et stivt stykke – trass sitt nærmest banebrytende fotografiske mesterskap – men jeg trøster meg med at nesten alle filmene til Sokurov har virket helt rørete ved første møte, men framstått som mesterverk ved det andre. Så her viser jeg til denne Montages-rapporten fra Tromsø, av en som sikkert har forstått filmen bedre enn meg. En annen viktig film under Filmfest Oslo (som jeg allerede hadde sett), den hypnotiske Sleeping Beauty, har Montages omtalt her.

Enda et bilde fra Terence Davies' eksepsjonelt vakre «The Deep Blue Sea».

Et par virkelige skuffelser var det også. Henning Carlsens Gabriel Garcia Marquez-filmatisering Alle mine triste horer utviste et kvinnesyn man nesten må være like gammel som den 90-årige hovedpersonen for å dele – med mindre det var de overeksponerte bildene som formørket mitt sinn. Andrea Arnolds håndholdte, «kitchen sink realism»-versjon av den litterære klassikeren Wuthering Heights ble for primitiv og endimensjonal til å fenge, på toppen av sine nokså uinteressante hovedpersoner – en uforklarlig nedtur etter Fish Tank. Her må det innrømmes at jeg gikk før filmen var ferdig, for å spare festivalkrefter under en film jeg virket helt uimottakelig for, så i grunnen har jeg diskvalifisert meg fra kunne å ha noen seriøs mening om filmen overhodet.

I denne oppsummeringen har jeg konsentrert meg om filmer som i skrivende stund ikke har norsk kinodistribusjon. Nå er det bare å kaste seg over DVD- og Blu-ray-forhandlerne for de av dere som ikke fikk med seg disse godbitene under årets Filmfest Oslo.

Artikkelforfatteren skylder å gjøre oppmerksom på at han har utført en mindre korrekturoppgave for festivalen. Han håper likevel at han har sin uavhengige, kunstneriske dømmekraft i behold.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 8 kommentarer

  1. Hei,

    takk for fin oppsummering, og jeg kan være veldig enig i noen av dine punkter. Jeg satte stor pris på Steingrimsens engasjement og initiativ, og håper endelig de har fått en minnelig uttelling på sine visninger, på den økonomiske siden. Men jeg støtter utspillet om å starte visningene tidligere.

    Men jeg bet meg også merke i at det var skralt med folk på endel visninger. Jeg fikk med meg et par “crowd pleasere”. Og der Iron Sky var fullstappa med stemningsfulle kinogjengere, og det samme kunne sies om Molands “Når boblene brister”, selv om publikumet ikke kunne vært mer forskjellige, så var dessverre lørdags-visningen av den selv-solgte Hugo nesten tom. Kan knapt ha vært mer enn 100+ i salen, som skulle romme 1200.

    Mitt høydepunkt er fortsatt delt mellom Take Shelter og Project Nim. Galskap i stereo, og der Michael Shannons uthuggde ansikt ga Take Shelter nødvendige lag, så var Project Nim og deres talking heads enda mer skremmende.

    Men jeg må si at Filmfest Oslo (hvorfor må det være den veien? Tungt å si, hvorfor ikke Oslo Filmfest) gjorde en god jobb med festivalen, og den ga gode porsjoner med mersmak hos undertegnede.

  2. Dag Sødtholt sier:

    Jeg kan tenke meg at festivalen ble kalt Filmfest Oslo for ikke å ligne for mye på navnet til Oslo Filmfestival på høsten?

  3. Jepp, Take Shelter er en virkelig god film, og et stort steg opp fra den smått lovende men ganske middelmådige Shotgun Stories. Wuthering Heights blir bare verre og verre hele veien, så du gikk ikke glipp av noe der.

  4. Lars Karlsen sier:

    Bjerva – jeg tror en del av problemet med f.eks. visningen av Hugo på lørdag var markedsført feil.

    Jeg hadde tenkt å se denne, men da det i reklamen ble reklamert for at denne kun var for barn og en del av en barnedel av festivalen droppet jeg å kjøpe billett. Dette gjelder ikke bare meg, for jeg vet flere som kunne tenke seg å se denne på folketeateret, men som ikke kunne på premieredagen.

  5. MN sier:

    det stemmer det Lars! Mye gikk bra og en del ting ikke fullt så bra for Filmfest, blant annet uklar kommunikasjon om lørdagsvisningen av Hugo. Men man har lært mye, slik at man kan lage en enda bedre festival neste år!

  6. Lars: Kan hende du har rett. Jeg registrerte at det var en del av barneprogrammet, men enset ikke at det var eksklusivt for barneprogrammet. Men som NM sier, det må prøves og det må feiles. Det tar tid å finne form, metode og erfaring. Jeg syntes alt i alt det var mye bra film å velge i men oppfordrer også, som artikkelforfatteren gjør, at man viser film fra før kl. 15.00 under festivalen. Undertegnede tok turen til Oslo, da jeg ikke bor der, og måtte vente i 5-6 timer før jeg kunne begynne å meske meg i film. Jeg hadde helst sett at det var film fra morgen til kveld, selv om jeg skjønner at det har et økonomisk perspektiv. Men lar det bli min oppfordring :)

  7. Morty sier:

    (Begge ble vist på 35mm, uten at jeg skal gjøre dette til noe stort nummer i debatten mellom den «varme» 35mm og det «kalde» digitale.) = skulle ønske noen gjorde dette, fordi det er en diskusjon man trenger sammen med de som ser film.

  8. Dag Sødtholt sier:

    Morty: Den formidable David Bordwell har hatt en lang serie på syv artikler om overgangen til digitale visninger. Hvis du blar litt ned i denne

    http://www.davidbordwell.net/blog/2012/02/28/pandoras-digital-box-from-films-to-files/

    så tar han opp hva som gjør 35mm-visninger forskjellig fra digitalt.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>